26 April, 2013

Sveagruva, Store Norske Spitsbergen Kulkompani

Disse månedene tilbringer jeg hjemme i Oslo, hvor jeg redigerer heftig på opplevelsene fra i fjor. Resultatet kommer her, men i mellomtiden må jeg fortelle om besøket i Svea, i Store Norske Spitsbergen Kulkompani på Svalbard. Min svoger tok meg på besøk i den imponerende kullgruven...

Rune fører an gjennom Gangdalen
Fra Longyearbyen (som jeg blogget fra sist) kjører vi innover Adventdalen og opp Todalen, som brekker av til høyre. Scooterløypa snor seg i et dypt bekkefar, med naturlige doseringer på begge sider. Jeg skjønner godt at ungdom har vanskelig for å holde seg tilbake når de har slike plasser å tumle på, for dette er skapt for fartslek.
    Vi kommer ut i hva som skal være Svalbards bredeste dal, Reindalen (øverste foto). Kursen er om trent syd, i retning av Slakbreen. Vi passerer et par nødhytter som gruveselskapet har satt opp, for dette er hovedtraséen til gruven, og for en "motorvei" å regne, i Svalbardmålestokk. Løypa er fin den, så det går jevnt mellom 60 og 80 kilometer i timen her på flaten.
En skal kle seg godt...
    Når breen reiser seg merkes det knapt på farten, for den lever opp til navnet sitt. Det skyer til, og når det blå og det røde forsvinner fra fargekartet, er det bare hvitt igjen. Et mektig syn, og uvirkelig å frese over en isbre på denne måten.
    Han som gav breen navnet "Slakbreen" kom åpenbart denne veien, for på bortsiden er den sannelig alt annet enn slak. Jeg får dotter i ørene. Det bærer nedover og nedover, forbi en gruveutgang og omsider ned til fjorden, hvor administrasjonsbyggene og den fargerike brakkeriggen ligger omgitt av mer eller mindre kullsort snø. Et fascinerende sted, men pent er det ikke.

Pussig sted for blomsterkasser.
Svogeren min Rune er elektriker i gruva og gjør dette for meg i sin friuke. Han snakker varmt om arbeidsforhold, miljøet mellom arbeiderne og ledelsen. Det er såvisst ållright av dem at jeg får komme på besøk.
    Vi finner en bil og kjører inn i fjellet mens Rune forklarer etter beste evne. Under taket henger noe som likner blomsterkasser av altantypen, det er vannbarrierer, i tilfelle av eksplosjon.

Kutten frigjør kullet ...
... som knuses og går på bånd ut av fjellet.
Metoden er brutal. Et monster av en maskin river opp laget av sort gull, 80 centimenter om gangen, mens rekker av enorme stempler holder taket oppe, og trekkes etter. På baksiden kollapser fjellet, og blir etterlatt slik. Mellom hver brede gang opprettholdes en bærevegg av kull, som ikke lar seg utvinne. Et fascinerende system.
    Det er fort gjort å kjøre seg vill inne i denne labyrinten, som leder til andre utganger og til områdene hvor kullet krafses ut av fjellet. Ting står lagret i sideganger, vi kjører blant annet forbi potetkjelleren, og jeg får høre at ingen får gå alene det første halve året i gruva. Ferskinger har egen farge på hjelmen.

Rune ønsker velkommen til hvilerommet.
Klikk - og kikk på gruvekartet
Produksjonen følges og kontrolleres.
En uke på og en av, eller to på og to av. Like blide, Jim og Daniel.

Magnus Christenson
Inne i fjellet er noen containere koblet sammen til hvilerom, her støter jeg på Magnus, som jeg kjenner fra før. Han overrasker meg med: "Jammen er det Paul!?" Den ordlyden hadde jeg søren ikke ventet å høre her inne.

Jeg spør og fotograferer så mye at vi ikke rekker lunsjen. Det skal jo skiftes fra ytterst til innerst - og jeg har fått utdelt sikkerhetsutstyr - så tiden går når alt skal returneres. Kantina ser for øvrig fin ut, hele stedet minner meg på sett og vis om Troll C. Høy sikkerhet, mest mannfolk og få naboer - og altså en svært velutstyrt kantine!

Veien tilbake går opp brattsida av slakbreen. Jeg har merket at Rune er litt anspent og skjønner at det ikke bare skyldes at jeg forårsaket at han fikk tørrmat til lunsj. Været er nemlig i endring, med mer vind og avtagende sikt.
    Det blir en opplevelse. Jeg tok helt feil da jeg påstod at verden var hvit da vi kom kjørende over Slakbreen for noen timer siden, for nå er den så utrolig mye hvitere. Fjellene er borte. Konturene av bakken er vekk. Scootersporet er knapt synlig. Bare stikkene forteller oss at vi er på rett vei, og dem ser vi en håndfull av. Det er også alt.
    Vi holder farta oppe, og jeg konsenterer meg om å registrere denne forunderlige situasjonen samtidig som jeg holder kontroll på de innleide hestekreftene jeg har mellom beina. Det er umulig å si om det går opp eller ned og avstander lar seg ikke beregne. Jeg blir helt forfjamset da den første av nødhyttene dukker opp, for jeg trodde vi forlengst var over Reindalen og nærmet oss nummer to.

Nei - dette er ikke hvitt. Hjemturen, den var hvit! Men da fotograferte jeg ikke.
Rett og slett en fabelaktig dag, det er ikke annet å si. Jo, forresten, en ting til: "Tusen takk Rune!"