Dramaene i Kåfjord

rallarfamilien

Da jeg tidligere i sommer syklet forbi kirkegården i Kåfjord stoppet jeg for å kikke på statuen reist for rallarfamilien. Jeg visste ikke da hvilke drama og historie denne avkroken har opplevd.

Gruvedriften

Kåfjord var for 150 år siden den største "byen" i Finnmark. Her var det rike kobberforekomster i fjellet, vannkraft til malmknusing og isfri havn hele året, så først britene og deretter svenskene drev gruvedrift her. Sistnevnte bygget et unikt vannkraftverk som gav elektrisk lys til verksbygningene allerede i 1903!
    For å sikre sunn arbeidskraft var det et godt helse- og velferdstilbud i det lille samfunnet og det ble bygget gode hus til både nordmenn og kvener. Verdens nordligste teatersal, bryggeri og bakeri hadde de her. Og arbeidere kom langveis fra, ikke minst fra Røros-traktene. Mange altaværinger har rallarblod i årene og oppi dalene her snakkes den dag i dag dialekter fra dalene sørpå.

klikk på bildene og se det tragisk absurde

Den sleipe handelsmann Carl Johan Ruth

Kåfjord kirkegård

Selve kirken er i engelsk stil, ettersom det var det britiske gruveselskapet som oppførte den. Noen graver går langt tilbake, blant dem en staselig grav på en prominent plass. Den tilhører Carl Johan Ruth. Klinger det en bjelle? Så du filmen Kautokeino-opprøret?
    Det ringte ingen bjeller hos meg før jeg nå er tilbake med bussjåfør Svein Erik Paulsen fra Alta. Han tar meg over på kirkens skyggeside, forbi gravene jeg så ved første besøk og ned i skråningen bakenfor. Der, like utenfor gjerdet, står to graver for seg selv. Det ser mildt sagt merkelig ut.

Aslak Hætta og Mons Somby 

Kautokeino-opprøret

Det var kompliserte tilstander på vidda midt på 1800-talet. Handelsmenn utnyttet samenes svakhet for alkohol, hvilket resulterte i økonomiske uføre og sosial elendighet. Læstadianerne, som stadig står sterkt i Alta, kom fra Sverige med avhold som fanesak.
    En gruppe reindriftsamer tok budskapet til sitt hjerte, spant videre på religionen og reiste en protestaksjon mot handelsmannen, som var nettopp Carl Johan Ruth. Det endte med at han ble drept og mange samer straffet for ugjerningen.
    To ble halshugd og hodene ble bragt til Universitetet i Christiania. Kroppene havnet utenfor kirkens gjerde, og ble gjenforent med kraniene så sent som i 1996. Da hadde det ene vært en tur i København, i bytte mot to inuitskaller.

Denne saken har vært viktig både for regjering og samer. Rektor Lucy Smith overleverte studieobjektene til Samisk Kulturminneråd og nå ligger de omsider der, Aslak Hætta og Mons Somby. På skyggesiden, nede i et buskas. Kristenfundamentalistiske samer, hundset med og undertrykt av norsk overmakt inntil de slo tilbake. Det måtte jo gå galt. Idag ville vi vel kalt dem religiøse terrorister.

ny E6 kommer forbi Tirpitz sitt oppankringssted

bauta over miniubåtmannskapene

Tirpitz

Det er mer drama i Kåfjord. Her hadde nazistene sin største marinebase under den 2. verdenskrig, med totalt 20 000 mann stasjonert i årene 1942-44.
    Tirpitz lå her, det største slagskip Wehrmacht disponerte. Det var beskyttet av fjell og omfattende befestninger, og utgjorde en stor og vedvarende trusel mot de allierte konvoiene som forsynte Østfronten. Churchill gav senkningen av Tirpitz første prioritet og djerve lokale spioner bidro med et detaljerte skisser og fotografier over området (kilde: Astrup Krigshistorie).
    Første forsøk ble gjort av seks spesialbygde miniubåter som måtte snike seg forbi to torpedonett for å komme tett på Tirpitz. 18 briter omkom, bare seks overlevde. En bauta er reist til deres minne utenfor kirken.
    De neste angrep ble gjort med fly, fra hangarskip med støtte fra Murmansk. Det tyske skipet ble stridsudyktig i lange perioder og ble senere stasjonert permanent i Tromsø, hvor det endelig ble senket av de spesielle "Tallboy" bombene britene hadde designet for å ta knekken på det doble skroget. 970 tyske menn omkom.

Tirpitz monument i Kåfjord

Tirpitz Museum i Kåfjord er dessverre stengt for høsten, men utenfor står nok en bauta, reist i ære for de 122 tyske soldater som gav sitt liv under det mest vellykkede flyangrepet i fjorden.

Under Murmanskfarten og sjøkrigen i Barentshavet ble det senket 104 allierte handelsskip, 20 allierte krigsskip, 31 tyske ubåter, 2 tyske jagerskip, 2 tyske eskortefartøyer og krysseren ”Scharnhorst”.

Ingen av disse tingene skjedde for lenge siden. Ikke at vi gjorde overgrep mot samene. Ikke at vi gav unge liv for landet vårt. Ikke at vi fikk elektrisk strøm.

Jeg takker Kåfjord for påminnelsen.

Loppa i Finnmark

Lopphavet husker du fra Stompa. Det finnes. Og sør i dette havet ligger en øy som tidligere var knutepunktet i regionen. Her hadde lensmann og prest sitt sete og herfra hentet kommunen sitt navn: Loppa, et av et fåtall gamle norske navn på Finnmarkskysten, hvor samiske opprinnelser er vanligst.

krig... og...

... fred

For lenge, lenge siden var sjøen viktigste transportvei. Det gjalt å bo nær fisken, så Loppa var genial. 150 mennesker bodde det her på det meste, og husene trengtes sammen vegg mot vegg før krigen. Så tett stod de, at også kirken brant da tyskerne satte ild til hjemmene under tvangsevakueringen.
    Tyskerne hadde voldsomme forsvarsanlegg her, bygget av russiske krigsfanger. Det var nok stasjonert flere soldater enn det var fastboende på øya, for tallrike skyttergraver og kanonstillinger ligger til dystert minne om den vonde tiden.

jeg liker gravplasser

steder og folk

Det befinner seg også vikingegraver og rester etter gamle kirker på Loppa. Kristen ramp kastet opp gravene for å røve dem for verdisaker, men en grav var dekket av flyvesand og kom for dagen da en ny vei ble anlagt. Kvinnen som lå der befinner seg nå i Tromsø, det var et svært rikt funn.
    De første kirkene ble oppført i Ytrevær, men nådagens hvite trekirke står som et sjømerke i Indrevær. Der i mellom ligger Mevær, så her er det flere stedsnavn enn folk, vinterstid. I dag bor det nemlig to herremenn her, nærmere bestemt ekspeditøren og Dag. De er visst i slekt, både med hverandre og med Kaare.
    Kaare har vært i Libanon for FN, er kaptein av rang, nå nyter han i den varme årstid en tilbaketrukken tilværelse med fiske og vandreturer her på Loppa. Det gjør også Randulf, som ellers jobber skift på Nordsjøen. Men kvinnfolk det har de ikke her ute - ikke før hurtigbåten bringer sommerens gjester.

eldorado for naturfotografer...

antistress

Du må ta med alt du trenger, for intet er å få kjøpt på Loppa. Du kan eventuelt forsøke å leve på måsegg og molte eller høre med om det er mulig å bli med ut å fiske.
    Foreløpig er det mye bær oppover i den vasstrukne lia, men etter at huseierne her ute bestemte seg for å bannlyse sauehold, kommer det nok dessverre til å gro til. En merkelig avgjørelse - øya er jo perfekt for sauer.

Når du er på Loppa skal du først og fremst legge igjen alt av bekymringer på fastlandet og kjenne hvordan stresset fordamper. Du kan subbe langs den fine sandstranden, se etter gamle kirketufter og karre deg oppom den snaut 290 meter høye Rektind, hvor du ser rett ned på fuglefjellene og har et herlig panorama. Kommer du i telt er det nok av plasser å velge i, og muligens kan du også leie losji her.

Hurtigruta passerer innaskjærs

med vann til kirkekaffen

I tidligere tider stoppet faktisk Hurtigruta midtfjords, slik at du ved hjelp av en leider ned skutesida kom deg til og fra, men nå siger de uanfektet forbi, i rute mellom Bergen og Kirkenes. Det er vel like greit, for nå er det hurtigbåten fra Boreal Transport som gjelder. Uten denne forbindelsen ville det ikke vært liv laga på Loppa og andre isolerte anløpsteder - den saken er klar.
    Katamaranen Renøy legger til kai på signal (ved behov) flere ganger i uka, og har dette som sitt fjerneste anløpssted før hun returnerer til Hammerfest. Reisen går inn og ut av fjordarmer og sund, forbi Silda, Stjernøy og Sørøya, med utsikt til Øksfjordjøkulen. Reisen i seg selv er absolutt verdt å ta en tur.

min planet

Mitt opphold burde vært lenger, men jeg forundres over hvor mye dette landet har å by på. Og selv om sommeren er en av de kaldeste Nord-Norge lenge har hatt, har sola en tendens til å kikke fram når jeg trenger henne som mest, så jeg klager ikke på noe - og i hvert fall ikke på Loppa.

God Reise!


... med trivelig mannskap:

Farvel til Indrevær, Mevær og Ytrevær ... lille Loppa.

en godlynt maskinist

matros og vaffelsjef

Samer og reindrift

Ronald Kvernmo - sjaman (ikke min Hjelper)

Ikke er jeg antropolog og ikke er jeg Finnmarking. Like vel har jeg lyst til å formidle mitt inntrykk av den samiske kultur og ukultur. Etter snart tre måneders omflakkende virksomhet i våre nordligste fylker har jeg sett og hørt mye som søringer kunne ha godt av å kjenne til.
    En bit av den positive opplevelsen av naturkjennskap og evner har jeg beskrevet i "Lakselv - episode 5", så misforstå meg endelig ikke  - den samiske tradisjon er noe av det beste Norge har. Likevel er det nok trøbbel å ta av - Reindriftsloven er nemlig i hardt vær:

Reindriftsloven:

§ 1. Lovens formål: For det samiske reinbeiteområdet skal loven legge til rette for en økologisk, økonomisk og kulturelt bærekraftig reindrift med basis i samisk kultur, tradisjon og sedvane til gagn for reindriftsbefolkningen selv og samfunnet for øvrig. For å nå disse mål skal loven gi grunnlag for en hensiktsmessig organisering og forvaltning av reindriften. (...) Både i og utenfor det samiske reinbeiteområdet skal loven bidra til å sikre forsvarlig dyrevelferd for tamrein.

"typisk same 2012"

Same same?

Først av alt - hva er en same? En ting er sikkert, en gjennomsnitts same er ikke reineier og ser sannsynligvis ikke slik ut. Selv om de kan ha karakteristiske ansiktstrekk, jobber og virker de i det daglige 100% likt en hvilken som helst nordmann uten urfolksbakgrunn. Deres motsetning er lappfinnene, som lever med dyra sine langt inne på vidda. Disse er ikke å forveksle med kvæner, som ikke er samer i det hele tatt, og så har du forskjellen på nord-, sør-, sjø- og reindriftssamer. Nordsamene har til og med vanskelig for å forstå språket til sørsamene, og sjøsamene var mer stedbundne enn innlandssamer med reindrift, så det er veldig store individuelle variasjoner.
    De største problemstillingene knytter seg idag til reineierne, som er i et lite mindretall blant samer. Det markante skillet mellom disse relativt få familiene (siidaene) og andre "moderne" samer har ingenting å gjøre med at sistnevnte fornekter sin samiske identitet. Om du så har pelsdyrsallergi kan du være like mye same som noen annen. Konflikten springer snarere ut fra kulturforskjellen som råder mellom samer flest og øvrige nordmenn på den ene siden, og et antall reineierne på den andre siden. De opererer etter sine egne lover og regler, og benytter alle midler for å forsvare sine interesser og æreskodekser.

"Tre-Nils", sønn av Nils, sønn av Nils...

En norsk stolthet

For turistindustrien ser samer ut til å spille omtrent samme rolle som vikinger. De har morsomme hodeplagg og ymse andre kulturelle gadgets, samtidig som de fremstilles som ekstremt norske. Pussig nok. Jeg har nemlig snakket med en vidunderlig eldre samisk mann som fikk fingrene pisket når han ikke kunne norsk på skolen. Den generasjonen lever enda, og da var problemet at de ikke var norske.
    Tidligere var de altså sett ned på, mishandlet og diskriminert, slik de hadde vært i århundrer under den harde fornorskningspolitikken. Enda tidligere var de tvunget til å betale sin skatt til to-tre lands innkrevere.
    Det å være same har i det store og hele vært en kamp mot overmakt og øvrighet. Selv det å være en helt alminnelig nordlending var jo jævlig nok om du dristet seg sørpå - men det er en annen historie og en annen grunn til at søringer bør skamme seg på sine foreldres vegne.

farlig for reinen, ja

klassisk urbefolkningspolitikk

Nå er det nye spilleregler. Nå er vi glade i samene og vi omfavner deres bidrag til landets kulturelle mangfold. Jo "mer" samiske de er, desto bedre, og da er selvsagt de fargerike reindrifterne fra Karasjok de mest salgbare. De er i det kulturpolitiske velferdssystem opphøyd til noe uantastelig og hellig.
    Du kan få inntrykk av at det er et tabu for en politiker å tale en same midt imot. Det er som om ikkesamiske nordmenn ikke har rett til å mene noe, ettersom vi har utspilt vår rolle som undertrykkende kolonimakt. Nå gjelder det å ta være på de verdifulle tradisjonene, koste hva det koste vil. Alt som kan lukte av overgrep eller diskriminering er svært dårlig PR, dermed går styre og stell rett i den annen grøft. Snillismen overtar. Det blir kaos.

rein på sommerferie i Porsanger

overbeite

Det er ikke begrensninger på hvor mange dyr den enkelte reineier kan ha i dag. I frykt for at reguleringer tvinger seg fram, gjøres flokkene så store så mulige, ut i fra teorien om at fremtidige kvoter vil kalkuleres ut i fra dagens størrelse på horden. Så jo fler dyr du har i dag, desto fler får du sannsynligvis lov til å ha i morgen.
    Finnmarkinger som elsker vidda forteller med unison røst om snaubeitede områder hvor erosjon nå tar tak i jordsmonnet. Det snakkes om rein så magre at de ikke engang er menneskeføde og om en slaktevekt på halvannet år gamle kalver på under 23 kilo, når den burde ligge nærmere førti, slik den er hos tamrein lenger sør. Enkelte dyr må faktisk kjøres til sommerbeite, fordi de ville daua om de skulle tvinges til å gå.

slik skulle det være å være rein...

    Hvordan kan et såkalt naturfolk mishandle dyr slik? Du ser det samme på Grønland, hvor mange eskimoer piner bikkjene sine til døde om de ikke har råd til å fôre dem. Flere har fortalt meg at det finnes reinflokker som i desperasjon har gnagd ned den tynne laven som vokser rett på stein, så tennene er slitt ned. Det er ren dyremishandling.

Leir hos skoltesamene

status

Det skyhøye antall dyr som etter sigende skal være tatt av rovdyr, og dermed kvalifiserer til økonomisk erstatning inkluderer dødfødsler og dyr som rett og slett har bukket under i mangel på næring. De som faktisk er tatt av vilt, er i de fleste tilfeller så skrantne at de sannsynligvis likevel ville bukket under. Det er juks og fanteri over en lav sko. Man stjeler også dyr fra hverandre, og merker dem om, sies det.
    Strid mellom reineiere går på den psykiske helsa løs for mange av dem. Konfliktene mellom beiteområder og om dyr som forviller seg over på feil område går tiår tilbake i tid, og det viser seg vanskelig og umulig å løse opp i flokene.

husflid

Det er skrevet lange rapporter og formulert stortingsmeldinger om tilstanden til reindriftsnæringa. Det er interessant lesing, og det står svart på hvitt at dette er helt ute av kontroll: "Det kan synes som at det har en egen status å eie rein og som ikke nødvendigvis er knyttet til inntekter fra virksomheten." (7.4.3 Reindriftsbefolkningen). Det fastslås også at erstatningskravene er himmelhøyt over de reelle tap, ettersom reineiere påstår at så mye som en fjerdedel av dyra er tatt av rovdyr. Det er nye regler på trappene, som henger mer ihop med hvor mye vår rovdyrbestand faktisk er i stand til å drepe.
    Linkene jeg har funnet fram til i denne bloggen, bekrefter historiene jeg nå har fått fortalt de siste to månedene.

kjempetrivelige Solbritt

tilbud og etterspørsel

Jeg spurte Solbritt om dette. Hun er en god og trivelig kvinne som om sommeren holder til ved E6 med flere av sine familiemedlemmer, hvor de selger suvenirer. Reinen til hennes familie går ikke langt unna, hvor det er mye godt beite. Hun mener at det høye antallet dyr på vidda skyldes at de ikke får solgt kjøttet, som er for dyrt. Så da blir det mer og mer rein, når man ikke kan sende dem til slakt, sier hun. Allerede er fryselagrene sprengfulle - det hoper seg opp med usolgt kjøtt, og prisen holdes etter manges mening unaturlig høy, for å være en eksklusiv delikatesse.
    Det er bare samer som får lov til å tenke slik. Hvis det ikke er marked for et produkt, må du produsere mindre, ikke mer, sa jeg til den koselige kvinnen mens jeg spiste den nystekte vaffelen jeg hadde bestilt, men den logikken stod ikke like klart for henne som for meg.

salg av suvenirer og håndarbeid langs riksveien

    Heldigvis er det likevel eksempler på reineiere som legger mer vekt på kvalitet enn kvantitet. De reduserer størrelsen på flokken og kontrollerer antall dyr. Resultatet er fetere skrotter som har blitt etterspurt pga av kvaliteten. De tjener mer penger enn før, med en langt sunnere flokk.
    I Øst-Finnmark har de bedre rykte enn i vest, og Polmak Flyttsamelag har startet kampen for å skape forståelse for økologisk bærekraftig reindrift. Men slik tale møter døve ører i Karasjok. Der måles familiens status i antall rein, snøscootere og firehjulinger. Som de kjører med hvor de vil - hele året. Det går så langt at enkeltpersoner jeg har møtt er redd for å melde fra om forholdene, av frykt for represalier.

Det Ville Vesten

Sålenge det er opp til den enkelte Siida å regulere ned bestanden med 33.000 dyr i Finnmark for å nå de overordnede målene for en økologisk forsvarlig bestand, er prosjektet dømt til å mislykkes. Folk jeg snakker med mener at det som skal til er nedslaktning og en konsekvent bestandsregulering, slik at vidda kan få sitt naturlige mangfold tilbake og dyrevelferden blir sikret. Som en svært velkommen sideeffekt vil da grunnlaget for mange av landsdelens konflikter falle vekk, og samenes rennomé - enten de er reineiere eller ei - styrkes.

Varsko her!

   Lars Sponheim foreslo nedslakting allerede for fem år siden, men da tok Ledelsen i Norske Reindriftssamers Landsforbund til motmæle og hevdet at: "kvoter er helt feil i forhold til samisk tradisjon". Også den senere landbruksministeren Lars Peder Bekk har rent ut sagt blitt fly forbannet på reineierne, men problemet har bare fortsatt å vokse.

La oss studere stortingsmeldingen en gang til (7.2.1 Økologisk bærekraft). Definisjonen er vakker, for alle oss som er glad i natur, glad i kjøtt og glad i en mangfoldig menneskelig kultur:
     «I en økologisk bærekraftig reindrift anser man at beitebruken ikke forringer beitekvaliteten, eller mangfoldet av dyr og planter i de ulike årstidsbeitene. Det er også en målsetting at beitebruken skal gi god dyrevelferd og tilgang på slaktedyr av god kvalitet.»

Just do it.

Magerøya-adventure - episode 8

Takk, kjære værgud.

Intet hotell slår teltutsikten!

Skyfrie Nordkapp er det ikke mange forunt å oppleve, og jeg har tidligere både blogget om det perfekte besøket og den statistisk justerte opplevelsen. Magerøya har imidlertid mer å by på.
    Honningsvåg sentrum preges for tiden av veiarbeid, men det er en fin havn og dessuten nytt initiativ i gjære. Utfordringen er jo å få turistene til å bli værende mer enn tiden det tar å kjøre tur retur Nordkapp-platået.

 Fugle- og krabbesafari

Forrige innlegg handlet om Birdsafari AS i Gjesvær, men kongekrabbesafari er også en artig sak å være med på. Kongekrabbene er jo en stor trusel mot livet langs kysten, men til min overraskelse er det ikke mye angst og protester å spore. Tvert imot er fiskere og entusiastene bak det kjapt voksende firmaet "Destinasjon 71 grader Nord" veldig fornøyd med å kunne håve inn store mengder av disse undersjøiske monstrene.

Det er bare å håpe at bestanden kan holdes i sjakk, for der store mengder av disse beistene har turet fram, reduseres tareskogen til en ørken. Spør du meg, er det et mysterium at det da er kvoter på fangsten. Vi burde etter hva jeg kan forstå åpne for fri fangst på denne utingen.
    Helt sikkert er det imidlertid at du med verdens aller beste samvittighet kan stappe deg smekk stappa mett på det delikate kjøttet - for det beste hadde vært om vi sendte alle kongekrabber ned i magesyra.

Etter å ha hevet teina med nattens fangst, ble den kokt opp i sjøvann og satt til å trekke ti minutters tid før den ble avkjølt, igjen av saltvann. Kjøttet smaker best kaldt, og er svært delikat.

En morsom tur. Helt klart. Det er kult å holde en stor krabbe opp foran seg og det er virkelig godt å kunne fråtse i kjøttet. Det var det nederlandske paret helt enige i, og Igor hadde vært med på det for to år siden - så nå hadde han med kona.
    Attpåtil er det en veldig allright gjeng som med iherdig innsats har fått firmaet til å funke - så dette kan jeg bare anbefale!

God reise!

Fuglesafari i Gjesvær

"Jentene er like fine, men guttene har blitt eldre," stemmer et lattermildt femkløver i. Damene er på klassetur 45 år etter ungdomskolen, og vi sitter ombord i sjarken Lundekongen, på nordsida av Magerøya.

Mye buss - og lite vei.

Det er Kjell Bendik som har invitert meg med. Han er bussjåfør i Boreal i Honningsvåg, og en lidenskapelig fotograf. Hver gang en gruppe skal på fuglesafari, melder han seg frivillig, og har som alltid et tungt kamera dinglende ved hofta.
    Veiene ned til Gjesvær - for ikke å snakke om i Gjesvær - er smale og snirklete. Det virker umulig å navigere en 15 meter lang buss på en sånn plass, men han fikk det jaggu til, og den feststemte gjengen ble skjøvet forbi noen hjeller med tørrfisk og ombord i båten.

Vakkert er bare fornavnet.

    Gjesværtappan står bratt opp av havet mot nord, litt vest for Nordkapp. Birdsafari hevder på sin engelske side å ha det beste stedet i Europa for å se lunde, havørn og sule, mens de på den norske siden modererer seg til å hevde at det er ett av de beste.
    Etter betydelig fartstid på Færøyene heller jeg mot den norske påstanden, men det er en hel del fugl i sikte og ofte flere havørn enn de tre som sirkler høyt over oss.

Båten er fin, kapteinen er hyggelig og gjestene idag underholder seg med hverandre når stemmen over høyttaleren ikke informerer om suler, skarv og skrøner. Skulle det bli for hustrig på dekk, er det mulig å sitte inne.
    Den mest ivrige av passasjerene er utvilsomt Kjell Bendik, slik jeg snart forteller i episode 8 av Tour Boreal. Det klikker jevnt i lukkeren i kameraet hans og han har et salig uttrykk i ansiktet.

Her sitter sulene i naturlige terrasser. Klikk og kikk!

    "Den nest største severdigheten på Nordkapp," hevder Birdsafari om seg selv. Svære i kjeften er de jo, nordlendingene, og strategien ser ut til å virke, for her kjøres kontinuerlig med to båter i en ganske lang sesong.
    På land fyller en "gift shop" de fleste turisters shoppingbehov. For øvrige behov kan du på nettsiden forsikre deg om at "An additional toilette is also added" - så her skjer det ting.

Jeg synes de gjør det bra, for det er viktig å tilby aktiviteter til tilreisende. Det skaper jobb og vekst lokalt, og gir i dette tilfellet liv til et lite fiskevær, i det minste noen måneder om sommeren.

Konklusjon: En fin tur, flotte naturscener og hadde jeg ikke vært på Færøyene hadde jeg syntes det var mye fugl. Jeg elsker jo lunder...

God reise!

Nordkapptunnelen - sekund for sekund

Liten tvil om at du her har sommerens store snakkis når Pauls Planet nå satser på tilnærmet helaftens underholdning i reality-stil og bryter med det barrierer som vi hittil knapt har kjent til. Det finnes nemlig utfordringer og stigninger som er hardere enn fjellpasseringer. Ikke så mange, riktig nok. Men en av dem heter Nordkapptunnelen. Her gjelder det ikke å kommet il topps, men til bunns - og opp igjen. Skikkelig dybdejournalistikk, mao.

Sekund for Sekund

Utilsiktet dramatisk høydepunkt

I de nitidige forberedelsene til denne produksjonen ble alt lagt til rette for fullstendig å unngå høydepunkt i historiefortellingen. I tråd med genrens etablerte stilform ble det lagt vekt på kjedsommelige situasjonsbetraktninger og repeterte faktaopplysninger, samt en tilbakevendende irriterende mobilsignallyd som har til hensikt å vekke folk i sofaen.
    At dette gjennomtenkte regigrepet skulle vise seg å gå på en smell i siste halvdel av maratonsendingen skyldes hendelser helt utenfor Pauls Planets kontroll. Jeg vil likevel ikke betegne denne nyskapende mediabegivenheten som mislykket, men heller slå fast at den antok sitt eget liv og vokste til noe større enn seg selv.

Inkurie I: Jeg var så heldig å passere bomstasjonen før den like etterpå ble nedlagt. På den måten sparte jeg en masse penger, ettersom det da fremdeles var gratis å passere med sykkel...

Inkurie II: Noen sekunders tankeløs anvendelse av ministativ bryter med dogme-konseptet, og jeg kan dermed ikke snike meg inn på de store festivalene som ressigør av en dogmefilm. Filler'n.

Inkurie III: Guiness Book of Records var vurdert kontaktet, inntil en hyggelig kar på G-sport kunne opplyse at begivenheten/uhellet også tidligere har inntruffet. Synd. Det ville vært morsomt å være den syklist i verden som har hatt et slikt uhell dypest under havets overflate...

Fakta:

Nordkapptunnelen er en undersjøisk veitunnel mellom fastlandet og Magerøya. Den er 6 875 meter lang og går ned til 212 meter under havet. Tunnelen ble åpnet 15. juni 1999 og fikk pga dårlig fjellgrunn en brattere stigning på Magerøysiden enn først tiltenkt - hele 10%. Nordkapptunnelen er den lengste veitunnelen i Finnmark, og den var verdens nest lengste undersjøiske veitunnel da den åpnet i 1999, etter Tokyobuktatunnelen.

Jeg vil rette en spesielt varm takk til Wikipaedia og alle medvirkende.

...greveling-grevelang.

PANORAMA!

Turisters førsteinntrykk

Forleden uke la jeg ut noen panoramafoto som stort sett ble godt mottatt. Enkelte kritiske røster klaget imidlertid over at de ikke kunne "klikkes" på slik som mine andre bilder, og det skyldes at jeg la dem rett ut fra mobilen. I seg selv smått utrolig at en mobil kan ta slike bilder, men problemet er at de blir små når de blogges rett fra android.

Nå kan jeg glede syterne med et knippe klikkbare panoramaer. Disse er laget på "skikkelig" vis, så de popper opp i tilnærmet skjermbredde ... og ja, jeg var heldig med været:

kunstdass på Nordkynhalvøya

Porsangerfjorden

Hengehuer i Porsanger

Lite folk og fint vær :o)

Med brennende telys på hvert bord ... så søtt

Boreals hurtigbåt over Lopphavet

Altafjorden

Kvænangsfjellet

Lyngsalpene

vest fra Loppa, mot Arnøya

Kvaløya, utenfor Tromsø

Mefjorvær etter midnatt

Dana, postergirl i Tromsø

Nå ... flere klager?

:o)

Riktig god reise!