Dramaene i Kåfjord

rallarfamilien

Da jeg tidligere i sommer syklet forbi kirkegården i Kåfjord stoppet jeg for å kikke på statuen reist for rallarfamilien. Jeg visste ikke da hvilke drama og historie denne avkroken har opplevd.

Gruvedriften

Kåfjord var for 150 år siden den største "byen" i Finnmark. Her var det rike kobberforekomster i fjellet, vannkraft til malmknusing og isfri havn hele året, så først britene og deretter svenskene drev gruvedrift her. Sistnevnte bygget et unikt vannkraftverk som gav elektrisk lys til verksbygningene allerede i 1903!
    For å sikre sunn arbeidskraft var det et godt helse- og velferdstilbud i det lille samfunnet og det ble bygget gode hus til både nordmenn og kvener. Verdens nordligste teatersal, bryggeri og bakeri hadde de her. Og arbeidere kom langveis fra, ikke minst fra Røros-traktene. Mange altaværinger har rallarblod i årene og oppi dalene her snakkes den dag i dag dialekter fra dalene sørpå.

klikk på bildene og se det tragisk absurde

Den sleipe handelsmann Carl Johan Ruth

Kåfjord kirkegård

Selve kirken er i engelsk stil, ettersom det var det britiske gruveselskapet som oppførte den. Noen graver går langt tilbake, blant dem en staselig grav på en prominent plass. Den tilhører Carl Johan Ruth. Klinger det en bjelle? Så du filmen Kautokeino-opprøret?
    Det ringte ingen bjeller hos meg før jeg nå er tilbake med bussjåfør Svein Erik Paulsen fra Alta. Han tar meg over på kirkens skyggeside, forbi gravene jeg så ved første besøk og ned i skråningen bakenfor. Der, like utenfor gjerdet, står to graver for seg selv. Det ser mildt sagt merkelig ut.

Aslak Hætta og Mons Somby 

Kautokeino-opprøret

Det var kompliserte tilstander på vidda midt på 1800-talet. Handelsmenn utnyttet samenes svakhet for alkohol, hvilket resulterte i økonomiske uføre og sosial elendighet. Læstadianerne, som stadig står sterkt i Alta, kom fra Sverige med avhold som fanesak.
    En gruppe reindriftsamer tok budskapet til sitt hjerte, spant videre på religionen og reiste en protestaksjon mot handelsmannen, som var nettopp Carl Johan Ruth. Det endte med at han ble drept og mange samer straffet for ugjerningen.
    To ble halshugd og hodene ble bragt til Universitetet i Christiania. Kroppene havnet utenfor kirkens gjerde, og ble gjenforent med kraniene så sent som i 1996. Da hadde det ene vært en tur i København, i bytte mot to inuitskaller.

Denne saken har vært viktig både for regjering og samer. Rektor Lucy Smith overleverte studieobjektene til Samisk Kulturminneråd og nå ligger de omsider der, Aslak Hætta og Mons Somby. På skyggesiden, nede i et buskas. Kristenfundamentalistiske samer, hundset med og undertrykt av norsk overmakt inntil de slo tilbake. Det måtte jo gå galt. Idag ville vi vel kalt dem religiøse terrorister.

ny E6 kommer forbi Tirpitz sitt oppankringssted

bauta over miniubåtmannskapene

Tirpitz

Det er mer drama i Kåfjord. Her hadde nazistene sin største marinebase under den 2. verdenskrig, med totalt 20 000 mann stasjonert i årene 1942-44.
    Tirpitz lå her, det største slagskip Wehrmacht disponerte. Det var beskyttet av fjell og omfattende befestninger, og utgjorde en stor og vedvarende trusel mot de allierte konvoiene som forsynte Østfronten. Churchill gav senkningen av Tirpitz første prioritet og djerve lokale spioner bidro med et detaljerte skisser og fotografier over området (kilde: Astrup Krigshistorie).
    Første forsøk ble gjort av seks spesialbygde miniubåter som måtte snike seg forbi to torpedonett for å komme tett på Tirpitz. 18 briter omkom, bare seks overlevde. En bauta er reist til deres minne utenfor kirken.
    De neste angrep ble gjort med fly, fra hangarskip med støtte fra Murmansk. Det tyske skipet ble stridsudyktig i lange perioder og ble senere stasjonert permanent i Tromsø, hvor det endelig ble senket av de spesielle "Tallboy" bombene britene hadde designet for å ta knekken på det doble skroget. 970 tyske menn omkom.

Tirpitz monument i Kåfjord

Tirpitz Museum i Kåfjord er dessverre stengt for høsten, men utenfor står nok en bauta, reist i ære for de 122 tyske soldater som gav sitt liv under det mest vellykkede flyangrepet i fjorden.

Under Murmanskfarten og sjøkrigen i Barentshavet ble det senket 104 allierte handelsskip, 20 allierte krigsskip, 31 tyske ubåter, 2 tyske jagerskip, 2 tyske eskortefartøyer og krysseren ”Scharnhorst”.

Ingen av disse tingene skjedde for lenge siden. Ikke at vi gjorde overgrep mot samene. Ikke at vi gav unge liv for landet vårt. Ikke at vi fikk elektrisk strøm.

Jeg takker Kåfjord for påminnelsen.

Kunaer i by'n...

"Paul i Kuna Yala" del 3:

Spanjolene utførte en av deres mest horrible massakre av urfolk her i Panama, i tillegg til at stammemedlemmer døde av sykdommer og arbeid i gruver hvor europeerne håpet å finne gull og edelstener. På den tiden bodde ingen på øygruppen Kuna Yala, på Panamas østkyst. Den ble først befolket senere, kanskje av stammer som kom helt fra Amazonas. De fant både fisk og dyrkbar jord, og utviklet sin kultur på denne avsidesliggende kyststripa, som forble urørt i flere hundre år. I 1925 stod så kunalederen Inapakiña i spissen for et opprør som gav dem indre selvstyre. Nå er Kuna-kongressen i Panama City øverste myndighet og lovgiver, men hvert samfunn har sin egen kongress som kan utstede sine lover og overkjøre enhver avgjørelse fra sentralkongressen.

Før mitt opphold i Panama City hadde jeg hatt en til dels ubehagelig erfaring med Kunaene i "Tapon del Darien" – regnskogen nær Colombia. Inne i byen møtte jeg så igjen på dette folket, og fikk lyst til å studere samfunnet i deres kjerneområde, Kuna Yala. Den flotte blå og røde drakta – samt nesesmykkene – stikker seg ut i gatebildet, de er ikke til å ta feil av. Kunaene er de mest synlige av Panamas urfolk, og har etter innbitt kamp klart å få autonom status i sine deler av landet. Aller ytterst på promenaden med den fine utsikten sitter de fargerike kvinnene. De er kunaer, og bretter sine broderte bilder ut på fortauet.
      Iveth og moren hennes smiler alltid vennlig til meg når jeg kommer forbi, enten jeg handler med dem eller ikke. De broderte molaene er vakre, og det er deres ansikt også – vennlige og gode. Disse familiene kommer ikke fra Darien, hvor jeg støtte på kunaene på forrige reise.
    «Nei. Vi kommer fra Kuna Yala», forteller Iveth. Disse omtrent 360 øyene befinner seg langsmed den østlige delen av Panamas karibiske kyst. Det spanske navnet på territoriet er San Blas, men øygruppen er i høy grad kuna-land.
    «Vi kom hit for å få et bedre liv,» forklarer moren hennes. «For der vi kommer fra, lever man bare etter gammel kultur, og det er ikke mulig å søke noe bedre, som utdanning for barna sine.»
    «Du har mange.»
    «Ja, jeg har mange barn, nå er de yngste på skolen i byen.»
    «Fortell meg hvor mange?»
    «Ni,» smiler hun, «jeg har ni jenter.» Hun inkluderer altså ikke sønnen til Iveth, som 20 år gammel har rukket å bli fraskilt mor. Moren ler, men kikker på eldstedatteren og blir alvorlig: «De ser hvor mye jeg jobber, og sier at de ikke vil være som meg, en gateselger. De ønsker noe bedre.»

"Molaen" er et fascinerende kunstverk, del av folkedrakten.

    Iveth har fortalt at hun vil bli lege. «Hva er ditt råd til dem – hvor mange barn ønsker du at de får?»
    «Jeg kunne ønske at de fikk tre. Ikke flere, for situasjonen er vanskelig her i byen. Det er enklere i Kuna Yala, der kjøper man ikke mat, men finner den i skogen og i havet. Det eneste dumme er mangelen på utdanning, så derfor kommer vi hit til byen for at barna skal få et håp om fremtiden – og klare seg bedre enn oss.» Hun tenker seg om, og retter på en av molaene hun har brettet ut på bakken. «Du kan vel forestille deg at man ikke utvikler seg videre, når man er der. Man stagnerer,» presiserer hun.
    Det er noe kult ved en rynkete gammel urkvinne som er redd for å stagnere. Hun har vilje som en bjørn – det er lett å se. «De virker temmelig proteksjonistiske der ute? De later ikke til å ville forandre seg.»
    «På øyene har de sine skikker, og hvis du oppfører deg dårlig, sender de deg til Saylaen, som er presidenten i kongressen i hvert lite samfunn, og anklager deg for det du har gjort. I byen er det lettere, her er mer tillatt.»

Iveth ...

Jentenes tre fedre er ute av bildet, så moren og Iveth strever for å forsørge barna og sikre dem skolegang. Leiligheten deres ligger i slitne omgivelser, i en bakgate i Gamle Panama.Jeg besøker familien flere ganger, men får av hensyn til egen sikkerhet ikke lov til å komme etter mørkets frembrudd, selv om den trygge «Avenida Central» ligger bare to kvartaler unna. Etter besøkene insisterer de alltid på å eskortere meg tilbake til denne hovedgaten.
    «Når giftet du deg?» spør jeg Iveth.
    «-18.»
    «-Og nå har du?»
    «-En baby.»
    «-Og?»
    «- jeg er tjue år.»
    «-Hvor er mannen?»
    «-… hi, hi, han er ikke her.»
    «-Du passer deg vel bedre neste gang?»
    «-Ja. Jeg har lært leksen min.»

Les andre innlegg i "Paul i Kuna Yala" og avvent galleriet som snart kommer ...

Kunabrev + gravplass

Jeg ble vist gravplassen, som er formet som en liten landsby.

Det er ikke lett å lage fotdekorasjonene – shakiraer..

"Paul i Kuna Yala", del 2: Dette brevet fortsetter der det slapp i Kuna-konflikten, som jeg postet for et par dager siden. Det dreier seg om den av urbefolkningsgruppene i Panama som går under navnet Kuna. Mange av dem bor på østkysten, i et isolert og autonomt landområde. Jeg var der noen uker, og mener jeg har mitt på det tørre når jeg påstår de har en sosial ukultur.

I "vesten" har vi tradisjon for å betrakte urbefolkningsgrupper med 500 års dårlig samvittighet og omvendt rasisme. De har såvisst blitt behandlet som hunder av våre forfedre, men det gir dem likevel ikke rett til å svine til naturen og behandle meg ufint i dag. Siste halvdel av mitt åpne brev til dem følger nedenfor. Det er ført i pennen for syv år siden, så juster prisene for inflasjon. I min neste Kuna-post kommer enda en video, og en artikkel som er vinklet mer positivt enn dette, så vennligst ikke fordøm meg fullstendig for mitt arrogante menneskesyn før bildet er komplett.

Hun vokter en grav, som holdes ren og pen

Her slapp jeg sist: I have some ideas that has proven to work really well in other places. In the following, you will see my suggestion of how to treat a tourist:

• ARRIVAL AT AIRPORT: Charge no landing tax of one dollar and twenty-five cents, and transport the tourists to your island free of charge.
• INTRODUCTION IN VILLAGE: Explain to the tourists that you charge ten dollars per person for the right to see your communities, and ensure them that these money will benefit the whole society, providing equipment for school, hospital, water supply, administration etc. Then give the tourists a general introduction to the island, pointing out the school, the hospital, the direction of the cemetery and the coconut plantation. Then take them on a brief short tour of the island, after informing them that they must always ask before taking a photo, as some people do not wish to be photographed. Also tell them not to give money or gifts to children on the street.
• FREE TOUR: Start by giving each tourist a coconut to drink. Many have not tried that before, they will love it. Then take them to see people constructing houses and building boats. Explain briefly about the traditional techniques used. Show women working on their molas and shakiras, artisans working with wood, hats and hammocks. Anything available will do, and the visitors will love it. Some of them will probably give a tip to the guide after the tour, if he has done a good job. The tourists will now feel very welcomed, and might have questions or desire to explore on their own. Before they do, inform them of what the island offers: 
• LODGING: Present two kinds of lodgings. If they want to sleep in a bed, you should offer clean rooms with a new set of bed sheets every day, toilet paper and soap and a nice breakfast with for example coffee/tea, chicha, bread, fruit and egg. For this you can charge ten dollars. The other option is to sleep in a hammock in a house and eat breakfast with the family, to the price of five dollars per night. This will be an adventure to many tourists. 
• RESTAURANTS: The restaurants must offer traditional meals with ingredients like fish, bread fruit, platano, lobster and coco. Hamburgers are only for emergencies. 
• GUIDED TOURS: You can offer tours to the beach, to the coco-nut plantation, up the river or to other islands. The price would depend on the number of tourists. Some would probably like to try to paddle their own cayuco. 
• HANDICRAFT AND MUSEUM: Last, but not least, tell the visitors that all buying of handicraft must happen in the museum/cooperative. This can be a house divided in two sections. In one section they should be shown some traditional artefacts and old instruments. In the other section they will see a wide selection of the local production; molas, wood figures, paintings, hammocks, hats, etc. You have a lot to offer, and here the tourists can look at it with no pressure. On the back of each item, place the fixed price and the name of the artisan. A small part of the price could benefit the museum.

Rikelino, en dyktig båtbygger, med hans familie. Virkelig en god mann.

RESULT: The tourists will feel relaxed and welcome, so they will be tempted to stay longer, return another time and recommend the island to other tourists. Changes will not happen over night, but with time, Mulatupu Sasardi will be mentioned in the guide books as the friendly and traditional island in San Blas.

The threats of the alternative
If island life continues to develop as it does today, then the beaches will be jammed with garbage and kids will learn to beg for money by their parents, as soon as they see a camera. Some tourists will give money or gifts, and so the children will be even more encouraged to beg. They will then be less appreciative of their parents and often spend the money in candy and soda, even cigarettes and beer. The increased begging will scare many tourists away, and give a bad image of the island. Only sick people beg, it is without honor.

In the future, people will also drink more alcohol, use more drugs and see more television, making them more violent and less social. Many islanders have told me that I must pay for taking a photo because I can sell the photo and earn money. What they do not understand is that 99% of all travelers do not sell their pictures. They merely take them as souvenirs to their friends and family. And it is not possible, as one man told me, to record a song on the island and make a CD of it. It simply does not happen. In my case, I put my photos on the internet, which is like a big computer library where everyone can see my images, free of charge.

Jeg fikk veldig fin kontakt med ungene her, disse tre er totalt kule.

I also film a documentary for Norwegian television, which means I earn money filming. Very few are like me, I am an exception, and my salary is low, after Norwegian standards. What you should be aware of, however, is that every single photo or video recording that leaves your island, is a helping hand in tempting more tourists to come. It is promotion. Do not be mad, if you see an old woman from Mulatupu Sasardi on the front page of a magazine. It can happen one day, and when it does, thousands of people that never knew that the Kunas even exist, will learn about you.

Thanks to my program, 500 000 Norwegians will learn that you make a roof of 2500 branches, that your coco-nuts are of very good quality and that your handicraft is beautiful. That really helps, but still I had to pay around a hundred dollars during my stay, just to film it! In the 53 countries I had traveled, I never saw people as greedy as you. You actually demand that I pay you to do you a very big favor. Every good photo that leaves Kuna Yala, helps Kuna Yala. Think about it. And even if you might think I am rich, I can not afford a house in my country, I do not own a car and I do not own a television set. But I love my bicycle, I love the children of Mulatupu and I still love traveling. I hope you will consider my advice above. If God wants, I will return in ten years time, to see how things are going.

Sincerely, Paul Olai-Olssen viajero – productor - fotografo

 Hva jeg enn misliker ved Kunaenes væremåte, har det INGEN TING med denne jenta å gjøre ...

(følg serien "Paul i Kuna Yala")

Kuna-konflikten

Del to av miniserien "Pauls Planet i Kuna Yala", om Kunaene, som svar på diskusjonen med Marianne i Propellas Univers og Hilde i ferie og nytelse. Jeg hadde disse snuttene liggende etter produksjonen "Paul padler Latin-Amerika". De ble valgt bort av plasshensyn og rett og slett fordi opplevelsene jeg hadde med Embera-folket i Sambu – på Stillehavsiden – ble så mye mer positive enn det som foregikk blant kunaene.

Jeg mener befolkningen ligger på borti 2000, mens noen mener enda mer. Denne linken bekrefter at øya er uendret siden mitt besøk for sju år siden. 

Mulatupo Sasardi sett fra fastlandet, en liten øy med borti 2000 innbyggere.

Historien kommer til å fortsette, og blir hyggeligere etter hvert, men her har dere mitt åpne avskjedsbrev til beboerne på Mulatupo Sasardi, skrevet tilbake i 2004 (klikk på småbildene for større versjon):

Pauls letter to Mulatupu:
After visiting your island I made me some thoughts about the challenges and possibilities your communities face when it comes to the growing influence of tourism. I have traveled world wide, and visited indigenous people on several continents. Some seem to get the best from tourism and “modern society”, others fall apart and loose their integrity and traditions.

En av øyas Saylaer – sjefer

    After my stay on Mulatupu, I see many dangers, but also a healthy potential. What do I think of your island? Mulatupu Sasardi is situated in wonderful scenery with much natural wealth and beauty. 

•   You fish, hunt and benefit from agriculture, in a way that has been performed for generations.
•   The Nelles, or natural doctors, know what kind of roots and herbs that will cure or remedy, and the old ones still remember the history of your people and traditions already gone.
•   Your houses are mainly built from the material of the forest, with a technique that withstands the storms and provide shelter from both sun and rain. Just as solid are your congresses, where the saylas have authority, knowledge and power to impose rules and restrictions.
•   You live in big families – like one big family – with plenty of time for one another; even your houses stand close together.
•   You show warm hospitality towards friends and have much to offer a visitor, both in traditions and handicraft. The kids are adorable and healthy, with strong, white teeth and grandfathers with muscular arms and powerful shoulders. In the evenings, young and old socialize and relax in narrow streets that are teeming with people.

En liten venninne.

What is a tourist?
There are many kinds of travelers. Some have worked hard in a big city for a year to afford to travel two weeks in their holidays. Others have more money than they need and spend a long time in cruise ships, living like in a giant cocoon just to come out to have a brief look at “exotic places”.
    A very few travelers are professional photographers and journalist and a big amount are young people that are curious to learn about the world and its people. Some are experienced, some are novices. They stay in cheap hotels and avoid expensive restaurants. 
    Finally, a small group is made up of adventurers, who sometimes have sold everything in the country they come from, in order to travel around the world in a boat, or working here and there to cover their expenses. All these are tourist, and not two of them are alike.

The crash of cultures
When an individual from one culture meets an individual from another culture, their two cultures also meet. This is an opportunity to learn and to exchange wisdom and experience. If the two persons respect each other, they can communicate in order to seek to understand each other. Sometimes comprehending is impossible, but one can still strive to accept that other people think in a different way than one self, and gain knowledge from the dissimilarity. 

kona til Losorio ...

    I have seen many examples of destructive encounters between cultures. It seems to follow a pattern, as people are generally the same all over the world. Firstly, we want to survive, and secondly we want to grow and prosper. The big questions are where we want to go, and how we intend to get there. What will we give up along the way? Are we willing to sacrifice the time we have with our children in order to work more, so we can earn more money in order to afford expensive items, candy and beer? The temptations are many, but what is worth most?

The big question
Within Kuna Yala, the difference in tourism is enormous. The islands furthest west have for a large part lost the values of the past. The woman have a “mola industry” to satisfy the cruise ships. Kids dive for coins thrown into the sea by wealthy passengers on the boats, who act as if they throw peanuts to the monkeys in the zoo. The islanders look at their visitors merely as walking money-cows, ready to be milked, and as the new influences enter through the front door, the old traditions leave out the back.
    In Mulatupu Sasardi you still have the possibility to choose your future, by choosing the better of two civilisations. Already, arranged marriages have gone out of fashion and many kids are sent to university to study. These are important steps in developing the society. You have single woman, albinos and homosexuals living with little social pressure. This is all modern thinking, ahead of many places I have visited.
    Now the question is the future, and dealing with the big question of whether you will abandon your way of life, or keep protecting your roots. In other words: how will you deal with your biggest challenge – tourism?

Dicky Brown

tourists on your island
Kunas are famous for asking money for every favor they make, they are also known to kill the endangered sea turtles and they use the clean Caribbean Sea as a garbage dump, throwing all kinds of waste right into Mother Nature. Many travelers avoid “San Blas” exactly for these reasons. I almost did, but had heard that the islands to the east were not yet as bad as the islands to the west, so I came to Mulatupu Sasardi, where these problems were bigger than I had expected.
    You want to earn money from tourists. Tourists want a memorable and teaching stay in your community. How can both needs be fulfilled? If you fail in meeting the tourists demands, they will arrive in a very low number, so you will not earn much money, therefore the principal idea must be to make the tourists feel comfortable. Then you will get more money from them.
    My suggestion is that you begin with the three problems I mentioned; the money-begging, the hunting of threatened species and the awful littering of your waters. Your congresses can easily enforce these laws, putting fines to such crimes. Step two is to receive the tourist in a hospitable and well organized way. Gathering ideas from the many places I have visited, among them Egypt, Canada, Jordan, Norway and Peru, I have some ideas that has proven to work really well in other places. In the following, you will see my suggestion of how to treat a tourist:
  

Super'n.

 (brevets siste del følger i neste del av "Paul i Kuna Yala") 

– Følg serien "Paul i Kuna Yala" –

  

Ukjente Indianere ...

Uoppdaget Indianerstamme! Denne overskriften dukker opp fra tid til annen, og vi fascineres hver gang. Nå har det visst skjedd igjen, syd i Peru (ref video nedenfor), og for tre-fire år siden fremla Funai (organisasjon til urbefolknings beskyttelse i Brasil) påstand om at de hadde overfløyet en hittil ukjent stamme, men det viste seg å være bløff.

Skal "sivilisasjonen" ta kontakt, eller la være? Min mening er at antropologene skal ta seg av dette på en måte som kan være til urbefolkningens støtte. De er ofte under press fra tømmerhuggere, gullgravere, cocadyrkere eller andre. Vi øvrige bør imidlertid ligge langt unna, og det gjelder ikke bare de "uoppdagede" gruppene, men også naturfolk som har valgt å leve skjermet og tradisjonelt.

Kristina, siste Yaghan i Villa Ukika

gode og dårlige erfaringer 
På mine turer har jeg snakket med Kristina, den siste fullblods Yaghan i landsbyen Villa Ukika på Isla Navarino syd for Tierra del Fuego. En god prat hadde jeg også med en eldre kar som hugget til en hvit mann med penger ut av lommene nederst på sin totempel i British Colombia. Det var en del av hans historie, sa han. I Finnmark har jeg blitt forsynt med smakfullt røkt og grillet reinsdyrrygg av to samiske brødre da vi slo leir på samme plass ved elva. Selvfølgelig er det interessant å møte urfolk – vi trenger å minnes på at vi bare er mennesker, alle sammen.

Det har imidlertid vært mer uheldige tilfeller, hvor jeg har tråkket skikkelig i baret. Først da jeg syklet gjennom Amazonas med streng beskjed fra Funai om ikke å stoppe i et reservat for urbefolkning. Naturligvis klarte jeg å punktere der ... og endte opp med å sove over natta i en helsestasjon, hvor jeg traff de lokale. Kvinnene bar barn i en barkstrimmel, ellers var de nakne. Andre blemma var i "Tapon del Darien", mellom Colombia og Panama. Dette er den eneste strektningen uten vei mellom nord og sør, og der presterte jeg å gå meg vill, ettersom jeg valgte en lang rute og fikk noe misvisende info av "Los Katios-indianerne". De så også sitt snitt til å rappe noen småting fra meg, men verre ble det hos Kunaene, som er en større gruppe som bor på forskjellige steder i Panama.

Venn i Kuna Yala

     Kunaene liker penger og ting, men synes ikke å takle konsekvensene av en ny økonomi. De blir enda grådigere enn "sivilisasjonen" og gjør skam på deres egen kulturarv. Det var min klare oppfatning etter å ha møtt dem i Paya, nær grensen til Colombia. I Kuna Yala følte jeg mye av det samme, selv om jeg også møtte svært gode familier. Denne halvt autonome delen av Panama – også kalt San Blas – strekker seg langs den østlige delen av landets karibiske kyst. Folket her er svært proteksjonistisk, men igjen på en usympatisk, grisk maner. Kokosnøtter er valuta, og de har avanserte systemer for ikke å snyte hverandre ... Nå kan det imidlertid synes som om de har langt større bekymringer i vente, ettersom denne ferske artikkelen forteller at øyene deres er utsatt for konsekvensene av global oppvarming (ref min post "Å Fly Forbanna") og deres eget råkjør på miljøet.

Briceno, Embera i Sambu

Emberaene i Sambu 
Jeg skal ikke klage over behandlingen jeg har fått, for jeg var en ubuden gjest, men mitt poeng er, at når du oppsøker de mest isolerte plassene er du i utgangspunktet både pest og kolera. I tillegg til å utsettes for sykdommer de har lav motstand mot, får urbefolkningen i mange tilfeller øynene opp for produkter de aldri tidligere har hatt behov for, og som de nå må tjene penger på å anskaffe seg om de da ikke klarer å rappe eller tigge dem fra deg. Da har vi klart å ødelegge dem med den materielle faenskapen vår.
    I Sambu, i den vestlige delen av Darien i Panama lever Emberaene, som er det glade eksempel på at respekt for tradisjon kan balanseres med den moderne verdens framskritt. Her ble jeg tatt imot på en skikkelig måte og forklart hvilke regler jeg skulle forholde meg til, før det bar opp elven med kajakken min ombord i en piragua (vil du lage en selv?). Det ble et fantastisk møte, hvor jeg opplevde hvordan stammen drev gjenplanting av skog og levde i pakt med sine omgivelser uten å være fristet av storbyens mas etter penger og status. De jobber av og til inne i Panama City for å finansiere kopper og kar og praktiske artikler, men heller ikke mer. Det unge paret Briceno og Renilda lot meg bo hos dem, og vi fungerte sammen som om vi skulle være gamle venner. Senere skrev Briceno til meg fra Panama, hvor en bekjent hadde internett, og uttrykte stolthet over de gode ordene jeg hadde beskrevet deres landsby med, på min hjemmeside.

Denne bloggposten startet som et svar på en sak i Ferie og Nytelse, men jeg oppdaget fort at jeg hadde veldig mye på hjertet. Det har jo også vært svært interessante opplevelser i møte med Hopi, Navajo og Siux i USA, Pehuencher i Chile, Uros i Titicaca og Amerindios i Colombias sydøstlige hjørne. Disse flyktet i sin tid fra Britisk Guyana, og de lever overlegent mer ryddig og ordentlig enn sine forsøplende latinske naboer.

Alt i alt vil jeg oppfordre til å reise på en konstruktiv måte, hvor du beskytter miljøet du reiser inn i mot deg selv. Vi kan og må lære av hverandre, men det er fort gjort at vår egosentriske "oppdagertrang" gjør skade:

 

(ikke min video)