gamle våpen

Det begynner å snø da jeg har kjørt inn på en blindvei i et lite tettsted i de svenske skoger. Et lite hus med lys i vinduene har et nøkleknippe hengende i låsen på ytterdøra. Jeg banker på, og to bikkjer lager et voldsomt lurveleven før Robert gir meg lov til å sette opp teltet.
    Omkring den lille bare gressmatten er det høye snøkanter, så han må ha skuffet mye i vinter.
    "Vil du ikke inn på kaffe?" spør han.
    Det vil jeg gjerne.

Datteren er på besøk for å hjelpe til med å vaske huset til sin nylig avdøde farmor, et vakkert lite hus. Det ligger litt nærmere elven som renner forbi her. Nær elvebredden står også en badstue, knapt tilgjengelig i alt det hvite. Lufta tetter seg igjen med store, våte snøflak.

Det er de rene kunstverk.

    Roberts bror kommer også innom. Han bor lenger ned i gaten, og så meg sykle forbi. Det er en interessant mann med mange interesser. Han og kona hans inviterer på en god middag. De har tre døtre som alle gir uttrykk for at de trives her. Det er fritt, trygt og vakkert. Dessuten betyr ikke avstander det samme på landet som det gjør i byen.

Rolf fikser og gjenoppbygger.

Det er ikke Robert selv som forteller om geværene, men de andre tipser meg om at jeg bør spørre. Ettersom jeg nå snør helt ned, er det ingen hast, tenker jeg, så jeg drøyer det til neste dag før jeg spør om å få ta en titt. Det har han ikke noe imot, selv om han ikke har for vane å skryte av samlingen. Det viser seg nemlig at jeg har havnet i hus med en av Sveriges største privateide samlinger antikke våpen.
    "Det er dette som holder meg i gang," sier Robert. Han er sterkt plaget av reumatisme, som gir hans stive skulderparti robotaktige bevegelser. Men han kjemper, og han vil heller ikke gi opp jobben på stålverket, hvor han nå jobber femti prosent og har blitt tvunget til å sette seg med en kontorjobb. Men hva er et menneske hvis det ikke har interesser, noe å gløde for?



Etter å ha gått gjennom hele arsenalet i annen etasje, får jeg filmforbud idet vi går inn i hva han kaller "hittegodsen". Det er et roterom med utallige gamle iskrembokser fulle av avtrekkermekanismer, skruer, bolter og komponenter som kankje en gang passer inn i et av funnene han gjør på auksjoner og i dødsbo, hvor han går på jakt etter klenodier. Robert er nemig en avlandets fremste på å restaurere gamle våpen og han har en venteliste av bestillinger, men vurderer nå å konsentrere seg om sine egne prosjekt.
    Ute i bakgården har han verksted med dreiebenker og alt som skal til for å fikse på en kolbe eller sveise et løp. Kreves det mer, bruker han ekspertisen på jobben. Godt å ha et stålverk i bakhånd.

Det er et sommertelt - tydeligvis!

Jeg blir tre netter hos Robert, som også tar meg med for å hilse på kompisen Nisse. Det er mandag når jeg ruller ut på hovedveien.  Der er det bart igjen, og jeg må takke værgudene for at jeg både fikk hvile ut og møte disse herlige menneskene.


Trävlig Resa!

Charmiga Arvidsjaur

Mange svenske småbyer og kommuner har satt opp et velkomstskilt ved landsveien som proklamerer at de er Sveriges eller fylkets dyktigste på ett eller annet. Det kan spenne fra alt fra lokale revyer til OL-medaljer og utdanningsnivå. En var Landets mest gavmilde, faktisk, mens jeg trakk på smilebåndet når jeg før Arvidsjaur, langt oppi Nord-Sverige, leser at byen er "länets charmigaste".

Jeg setter det umiddelbart på prøve, og blir overbevist. Min misjon er å fikse en eike som har gitt sleng på hjulet i 150 kilometer nå. Flere kan ryke når som helst.

    Førstemann som kommer meg i møte på fortauet forteller at "velocipedreparatør Karlsson" jobber for forsvaret frem til klokken fem. Dermed vil jeg ikke komme videre i dag. Jeg kjenner en mørk sky drive hen over humøret mitt, men så peker samme mann over gaten til Cafe l'Amanda, og anbefaler en retrokafe som jeg nok ellers ville gått rett forbi.

Femtitallskafeen er 100% sjarmerende, og det er i hvert fall innehaveren Amanda. Hun lar meg sitte lenge og jobbe. Det er "påtår" på kaffen, men hun beklager at Wi-Fi ikke er koblet opp enda.
    Jeg slår nummeret til innehaveren til det selvbetjente solstudioet vegg-i-vegg. En hyggelig stemme forklarer at de ikke har internett å dele, men en dusj er jeg mer enn velkommen til å ta, om jeg har behov for det - og det kan man jo si.

Amanda anbefaler biblioteket, hvor to kvinner strekker sine teknologiske ferdigheter maksimalt, med det resultat at jeg kommer på verdensveven. De på Coop er like hyggelige. Så blir klokka fem. Karlsson svarer ikke på telefon. Den blir seks og halv sju. Biblioteket stenger, men printer ut kart så jeg finner bort til utkanten av den lille byen, hvor sykkelverkstedet ganske riktig befinner seg i et privathus.

    "-Du kan hente det i morgen," sier Karlsson, og sikter til hjulet mitt. Det er jo sent nå.
    Men hva skal jeg ta meg til uten bakhjul? Jeg ser litt rådvill ut, og ber om å få kjøpe eikene, så skifter jeg dem selv. Det vil bli vanskelig.
    "Vil du ha med noe mat?" spør velocipedmekanikeren. Han dukker opp med store grønne pakker militær proviant. Det er tørket Real turmat. koster skjorta i butikkene.
    Klart jeg vil, men så er det hans tur til å se rådvill ut. Bare et øyeblikk.
    "-Nei, faen, frua er i Russland. Du kan vel bo her! Kom inn."

God fisk trekkes ut av fryseren, fanget av ham selv. Han kaller det røding. Og han ringer en sykkelfrelst kompis. "Hva driver du med?" spør han ham, men før noen kunne rukket å svare, kommanderer han "sluta med det, och kom över hit!"

    Samuel kommer. Vi kappljuger om våre lange sykkelturer. Han har vært mange steder, spesielt i Europa, og er en del eldre enn meg. Karlsson går over til å snakke engelsk etter et par øl. Det går ikke veldig bra, men da er det uansett leggetid. Hjulet får vi ta i morgen, sier han, og har min fulle tillit.

Karlsson har bygget mange hjul i sitt liv. Han har litt tykkere eiker enn de jeg har, men det går fint. Han forteller om tre døtre, som var aktive syklister tidligere, og fremdeles holder seg i form. Hans form er omtrent like rund som hjulet han reparerer over frokostbordet.
    Kona hans er dommer, og besøker sin syke mor i hjemlandet. Hun har lært seg godt svensk og har nå tatt sertifikatet. Jeg kan se han er stolt av henne, og bildet han tar fram viser en flott kvinne, noen få år yngre enn ham.
    Noen strøkne sykler er flyttet ut fra kjøkkenet siden i går. Han bestiller dem faktisk fra Oslo, og selger en håndfull hvert år. Ikke så mange som før, for han markedsfører seg ikke lenger. Kjøkkenet skal få nye fliser, og han unnskylder at det ser rotete ut, nå midt i prosessen. Men dette er helt perfekt.

Arvidsjaur altså. Hvem pokker hadde vel regnet med å trille inn i en slik sjarmbombe så langt inni den svenske skauen? Jeg er helt nødt til å returnere til Amanda før jeg fortsetter nordover. Hun åpner grytidlig og er like frisk som i går, med påmalte røde kinn og et fyrverkeri av en frisyre. Hun spanderer en kjempegod minibløtkake på meg. Den har blått marsipanlokk med en rosa blomst.
    Jeg legger igjen penger til nok en kaffe og en likedan kake, og ber Amanda ringe Karlsson senere, og invitere ham. Jeg tror velocipedmekanikeren vil sette pris på det. Reparasjonen ville han jo ikke ha en krone for.

 Husk å ta ferie, Amanda...  ;o)
Trevlig resa!

Christer i Östersund

Jeg sitter og råkjører Wi-Fi'n i kafeen "Pause" i Östersund. En fin plass i en koselig by med variert befolkning. Trådløst nett gror ikke på trærne i de svenske skoger, og her jeg får sitte i timesvis bare jeg kjøper en latte.
    Min konsentrasjon blir imidlertid langvarig avbrutt av elskverdige, oppfinnsomme, kunnskapsrike og ikke minst usedvanlig snakkesalige Christer. Jeg skulle så gjerne vært med ham et døgn eller to, lært noen lasaronknep, smilt av hans omgang med Trix-lodd, tomburkar, nyttige ting, gode-å-ha ting og lykkepenger. Mannen er rett og slett fabelaktig.

Det er ikke ofte jeg møter noen som er så til de grader pratsom, så full av ideer, med så lite vondt i seg og slikt et humør. Han kunne riktignok trengt en dusj i enda større grad en meg, og kjøper ingenting, så han blir bedt om å gå. Jeg tilbyr ham en kaffe for å sikre oppholdstillatelsen, men han nekter å ta imot.

    "Om jäg inte får sitta, så kan jäg vel få stå?" sier han, med et provoserende ertekrokuttrykk inne i det hvite skjegget.

    "Vær nå snill, Christer," må jeg formane. "Kom deg ut nå!"

    Han skal uansett til å gå, for å rekke biblioteket hvor han har en avis å lese, så vi tar pent farvel.

Kort tid etter har min venn erfart at biblioteket var stengt, dermed rusler han forbi igjen, med sykkelen sin, og gjør tegn til at jeg skal komme ut til den vintertomme uteserveringen. Plattingen er nybeiset i forkant av sesongen, og Stålanden lener seg til rekkverket.
    Christer har atskillig mer å fortelle, mens han trekker opp den ene gjenstand etter den andre fra sine dype bukselommer. Nyttige ting, lykketing, bra-å-ha-saker og en del uinnløste pantelapper.
    "Det var kø på ICA," forklarer han.

Noe av det siste jeg får høre, etter at hans planer om herberge, fjernsynsprogram og sopp- og overlevelseskurs er forklart for meg, er at han har fått en hjuldamper, som han beskriver med høy grad av nøyaktighet. En hjuldamper i Nord-Sverige - det lyder som den rene fantasi, men han ser like troverdig ut som når han forteller om Reinfeldts negerbakgrunn. Jeg tar det for god fisk. Hvorfor ikke?

Lenger ut i uka møter jeg Rolf, som jeg ikke har blogget om enda. Han samler på gamle våpen. Det snør, og jeg snør fast. Rolf har en kompis som heter Nisse. Han samler gravemaskiner. Han har et bilde han har tatt for nylig, som han gjerne vil vise meg - av en farkost nøyaktig som bekrevet av Christer.
    Historien er altså sann, i hvert fall ikke totalt bløff. Jeg er glad jeg tok lasaronkollegaen min på alvor. Før vi skilles er han ved å benytte en av baklommens verktøy til å fjerne en stygg tyggis som er klint inn i uteserveringens treverk, der den har størknet. Så kommer han på at de just har kastet ham ut.

    "Nej," sa han, og stappet redskapen resolutt tilbake i baklomma. "Den kan de ta meg fa'n få behålla!"


Riktig god reise, Chris! Du er en riktig Herremann.

Nisses Maskinpark

Jeg har møtt en god mann. Han heter Nisse. Han ser omtrent like dårlig på begge øyne, og hvert øye ser hver sin vei, men han nektet å la seg uførestemple som 16-åring, og har nå levd ett langt liv som melkeprodusent. 50 kyr har han hatt på det meste. Nisse har alltid likt gamle ting. Han mener de har en historie og at de fortjener å huskes og tas vare på. Det ville vært helt problemfritt, om det ikke var for at Nisses ting er så store...

Nå er Nisse politianmeldt, og skal i retten en dag etter at denne bloggen skrives. Jeg kommer tilbake med nyheter. Saken er nemlig den, at Nisse har fylt et betydelig areal med hobbyen sin, og det har kommet klager og miljøstyrelsen er på banen og mener skrotet må fjernes. Men Nisse er uenig i at det er skrot. Det er tvert i mot unike saker som det nå finnes veldig få av. Og de aller fleste av dem fungerer fremdeles.

 

I godt voksen alder fikk Nisse napp på en sjarmerende dame. Hun tar imot med sjokoladekake. Jeg rekker å spise ganske mye, før jeg tar bilde av det som er igjen.
    "Vil du ikke heller ta bilde av en som er hel?" spør kona, og kommer jaggu lempende med enda en stor, rund sjokoladekake. De smaker til himmels og tilbake. "Du får forsyne deg som du har samvittighet til, sier hun.

I dag kjenner samvittigheten min ingen grenser. Jeg heier på dere, og så snart jeg får nytt, kommer jeg med oppdateringer på hvordan det går med Nisse og domstolene! Jeg synes han forklarer seg godt i videoen, så jeg velger å gjøre motsatt av nettavisene, som røper alle poengene i teksten før du ser filmen. Bildene sier vel også litt:

Disse doningene finnes det ikke mange igjen av, iflg Nisse.

Legg merke til bussens sykkelstativ foran grillen ...

Noen av perlene i samlingen. Han har tolv stykker, og de aller fleste funker!

OPPDATERING: Klikk på http://nissesmaskiner.blogspot.se/ for å lese mer om Nisse og se hans maskiner. Jeg har fått høre at rettssaken ikke gikk så verst. Det ser ut til at det ble en bot, så vår kjære Nisse er fremdeles en fri mann!

Trävlig resa!

Lappland og rein!

Komisk nok har jeg ikke sett snurten av noe større vilt enn en hjort før jeg krysser grensen til Lappland, og her står både reinsdyr og rev i kø. En virkelig vakker rev gikk parallelt med meg langs veien, mens jeg flere ganger har syklet inn i reinsdyrflokker - som riktignok knapt kan kalles vilt. Første gang er jo alltid mest eksotisk, hvilket fremgår av videoen, som også byr på den klassiske konflikten mellom individer med begrenset traffikal innsikt og langtransportsjåfører med lite utiklet sympati for reindrift.

Trävlig Resa! :o)

Svensk forsvarshistorie

Mye snålt har jeg sett, og svenskene er det jo ikke godt å bli kloke på, men kan noen hjelpe meg med denne vernede relikvien, som dukket opp i dypet av Dalarna?
    Som det høytidelig er oppgitt og naglet fast, er denne utedo-liknende konstruksjonen et fort. Ikke bare det, men det kan årlig høres skuddvekslinger fra denne formodentlig stolte bastion i svensk totalforsvar.

Jeg kikket meg vel og lenge omkring uten å se tegn til noe annet oppført av mennesker, og beskjeden står der svart på hvitt - trykk på bildet og les selv - og se for all del den knapt så informative, men desto mer undrende videoen:



Trävlig resa!

OPPDATERING 13. mai:

Nå har jeg kommet fram til start på denne turen, men vil bare fylle inn et par betraktninger etter å ha syklet gjennom mange flere mil svenske trær. Jeg har diskutert skogdrift med mange, og det hevdes at man skal sørge for ettervekst i løpet av tre til fem år... men om dette skal være nyplanting eller naturlig frøspredning virker ullent. Og om det godtas naturlig frøspredning, altså at det gror til av seg selv - hvem skal da godkjenne kvaliteten? Sannsynligvis er de i kontrollinstansen skolekompiser med dem som tjener på å felle mest mulig med minst mulig utgifter. Det lukter ugler i mosen lang vei.
 
Et sted syklet jeg forbi en våtmark hvor det var flatehugst nesten til vannkanten. Jeg skvatt faktisk, for noe slik har jeg aldri sett før. Forklaringen er at det bare kreves "en trelengde" med bevart skog i buffer til like områder. Og hvem bestemmer hvor langt det treet er?
    Faktisk finnes det lokale naturelskere som går ut og flytter merkene når skog er markert for felling. Gutta med maskinene merker ikke om det er ti meter ekstra avstand til elva, og dermed er mane trær reddet. Dette virker helt forunderlig, og det er mer: Du kan ikke felle trær som tidvis oversvømmes, altså står i våtmark. Det fikser skogeierne ved rett å slett ... å drenere! Hvis de ikke klarer å jukse seg til en grøft, ja da skal du se at de finner på å bygge en vei - for da må det jo graves grøfter!!
    Disse påstandene kan jeg ikke bevise, jeg bare gjenforteller dem - men de stemmer veldig godt med hva jeg selv så. Og at dette godtas av den svenske befolkning, er jeg lei meg for å si, kommer nok av den sørgelige grunn at de selv ikke er ute i skogen. Jeg så kun skiløyper omkring Östersund, og jeg så hverken spor av kano eller kajakk (altså hverken oppheng, takgrinder, kajakklubber el.likn) selv om de har vidunderlige sjøer og elver. Når jeg spurte lokale mente noen at alt slikt ligger på låven nå, mens andre slo fast at svensker kun beveger seg motorisert. Pussig nok var imidlertid noe av det første jeg så ved ankomst Kirkenes en flott gul havkajakk på et biltak!

Det er bare å fastslå at Sverige og Norge har en veldig forskjellig naturbruk. Akkurat på dette området gjør det meg litt stolt av Norge, jeg må tilstå det. Svenskene har så mye annet bra, bl.a. utvalget av økologisk mat og sjarmerende hjertevarme - så jeg tror det er viktig at vi inspirerer hverandre på det vi er best til!

Svensk Naturbruk

Jeg er ingen ekspert på disse sakene, men nå har jeg syklet forbi uendelig mye av samme sorgen. Det er flatehugst over en lav sko, hele åskammer og voldsomme områder er renset for trær uten at jeg ser spor av gjenplantning, selv om folk påstår at det er påbudt ved lov. Vel, litt er det jo, men ikke mer enn at det er vanskelig å skille fra det som etterhvert vokser opp naturlig, og slett ikke sett i forhold til hvor mye som hugges, etter hva jeg kan se.

Noe jeg ikke har sett før, er at trærne rives opp med rot, som kappes av og ligger igjen som i en krigssone. Det likner Verdun. Eller Amazonas på en dårlig dag.



Det synes faktisk som om svenskene har et helt annet syn på dette med natur en vi nordmenn har. Svensker er atskillig mer urbane, det er mitt inntrykk. Hva som skjer med skogen, som de likevel ikke bruker til noe, er ikke så farlig. De går jo ikke på ski og går ikke turer om sommeren.

Området jeg syklet gjennom i Jämtland minnet meg litt om Canada. Det var store avstander, en del forfalne biler og gårder, men også sentra som åpenbart retter seg mot turisme. "Villmarksopplevelser" er sikkert eksotisk for en stockholmare noen dager, når det meste er tilrettelagt. Hyttene jeg passerer har derimot vært veldig lite brukt i vinter, og det ryker sjelden fra skorsteinene. Jeg spør meg faktisk om ikke det ville vært like greit om de gav oss tilbake hele Härjedalen, dog må vi sette betingelse for at  de moderer den perverse snøscooterbruken sin. De har lov til å kjøre over alt. Det er helt utrolig for en nordmann.

At to nasjoner med en så lang felles grense kan være så forskjellige, er meg en gåte. Sverige er jo - iflg artikler jeg ikke kan henvise til her og nå - langt bedre enn Norge på miljøtenkning og arbeid for  redusere drivstoffgasser. Der er de helt supre. De har også gledelig mye økologiske matvarer og "gårdsbutikker" som selger lokalt produserte saker. Altså langt bedre enn oss.

Et solnedgangsmøte ...

La meg tilføtye at jeg møtte en syklist i går. Ann-Mari. Jeg stoppet naturligvis, for slikt skjer ikke hver dag her i Sveriges innland. Folk er superlate. Kjære Ann-Mari var enig med meg, og skjønner heller ikke hvorfor det ikke er flere som sykler. Hun hadde dagen før til og med gått på ski litt lenger opp, noe svenskene generelt sluttet med da snøscooteren ble oppfunnet. Jeg forsøkte å overbevise henne om at hun egentlig er norsk. Det ble helt romantisk, der våre sykler stod og buttet i hverandre i solnedgangen. Godt at hun ikke tenkte på invitere meg hjem - det kunne være at jeg ikke kom lenger. Dog, som jeg også gav uttrykk til for henne, kan det ha vært den svært heldige belysningen som gjorde henne så vakker ...

... hvis du leser dette, kjære Ann Mari - vit at du alltid er velkommen til Oslo!!!

:o)

God reise ...

Cykla i Dalarna

Den eneste jeg har tatt igjen ... jeg reddet et liv!

Tja. Er det egentlig så lurt? Her er det skog og atter skog. Små bosetninger er preget av enten forfall eller perfekt vedlikehold, og vitner om at folk gir opp og flytter, mens andre ruster opp feriehjem og fritidsboliger. En hel del av dem som er her noen dager i året, kommer fra Norge, og uansett hvor de nå befinner seg, er de ikke her.
    På en lang øde strekning med snø i begge grøftekanter kom jeg forbi en annen veifarende. Hadde jeg ikke tatt affære, hadde han nok vært like flat som en av sine artsfrender jeg passerte for et par dager siden. Flat som papp.

Vi er totalt midt i Sverige her.

NAM!

Ettersom jeg beveger meg nordover blir det etter et par dager gradvis mer folk, og jeg merker litt mer optimisme.     Jeg stopper på et lite museum i Härjedalen, hvor de reklamerer med å ha verdens eldste bunad. Det er nesten sant. Stoffet ble funnet i kirka her i bygden, men er nå på museum i Östersund, hvis jeg forstår dem rett. Sikkert er det at vaflene til Frank i seg selv er vel verdt besøket. For ikke å si ham selv, en virkelig koselig gubbe, som kan fortelle at det er like før alderssnittet passerer innbyggertallet her i bygda. Det er 72 personer igjen...

En godt skiltet...

... kopi!

Jeg har møtt veldig gode folk så langt, og sovet hos flere som har vært svært interessante. De jeg skrev om sist, som hadde Wi-Fi og lurte på hvor jeg fikk dusje, var virkelig koselige neste dag. Det var nesten vanskelig å komme videre, for vi snakket om både distriktspolitikk og eventyrlyst. De hadde, som flere jeg har møtt, valgt å flytte ut i distriktene - i glesbygden.

En av mine bedre netter så langt.

Godt med gode mennesker!

Natten etter fikk jeg min egen hytte (igjen) hos et herlig par som også har brutt med mer sentrale strøk. Her har de hester, og den ene hoppa har nå gått noen dager på overtid, så det var like før jeg ble vekket til hestefødsel. Min vertinne hadde streng beskjed om å vekke meg først, og unnfange siden... men det ble dessverre ikke noe av.

Været har ikke vært det helt store hittil og jeg er sår i rumpa. Du skjønner ikke helt hva det er å være plaget i baken før du gleder deg til oppoverbakker hvor du kan stå å trå. Når det er sagt, føler jeg faktisk at det nå går noe bedre å stå å trå. Det hadde jeg ikke ventet så raskt.

Med "smalband" och "messmör" - herlige folk.

Jeg må også nevne Sykkelreparatør Andersson. Selvfølgelig må jeg det. Ettersom jeg hadde montert et dekk feil, og fått en dramatisk slitasje som hvert øyeblikk truet med å sende meg med et smell ut av veien, hadde jeg spurt meg for etter sykkelbutikker. "I Vigge finns en reparatör," hadde jeg fått høre de siste 100 kilometer før jeg ankom. Da viste det seg at de ikke hadde min dimensjon, så jeg måtte humpe meg videre til Östersund, hvor jeg sitter nå. Men gutta var vel verdt den lille omveien. Det ble hardbrød med "messmør" - likner på prim, men med smak av vanilje iblandet. Svenskene har så mye konstigt. Og smiler.

Det gjør jeg også - for nå skal det visst bli mindre regn - og nytt dekk er montert.


God reise!