Promo-premiere!

Omsider er prosjektet mitt fra Færøyene og Island redigert ferdig i 14 program á tolv minutter. Serien blir ikke å se på de større kanalene, ei eller i avisenes web-tv. Jeg må tilstå at jeg på forhånd gikk ut i fra at de var interessert i å vise en original vinkling på fabelaktige folk i imponerende omgivelser - ikke minst fordi Færøyene og Island står oss så nær kulturelt og geografisk - men det var en saftig feilvurdering fra min side.
    At TV-kanalene velger å fokusere på program mettet av kjendiser plassert mye høyere i alfabetet enn meg er kanskje forutsigbart, men jeg hadde rett og slett feilvurdert avisenes behov for å tekkes sine annonsører. Det var nemlig ikke redaksjonenes redaktører, men avisenes annonseavdelinger som satte foten ned for prosjektet. Det velger jeg å si er litt trist, og i enda større grad for den redaksjonelle integritet enn for skjebnen til Pauls Planet - for "den" har det ganske utmerket.

TV8 og Pauls Planet
Spilt melk blir fort sur. Avslagene dveler jeg ikke ved. Det som er helt fabelaktig, er at jeg har møtt herlige folk i TV8, en kanal på full fart framover,  med stort nedslagsfelt. Disse ildsjelene kommer til å gi serien "Paul i Vesterled" svært god oppmerksomhet.
    Også andre lokale TV-stasjoner har vist stor interesse, og etterhvert vil alle program presenteres fritt på deres og min hjemmeside, så det som er viktigst for meg - at mine opplevelser blir tilgjengelige for alle - blir overoppfylt! Hvem vet, kanskje en nettavis kommer på bedre tanker, og ønsker et samarbeid, det skal de sannelig være mer enn velkomne til.

Paul i Vesterled
Dere som har fulgt meg her og på hjemmesiden min, eller har sett foredraget det siste året, vet at Færøyene og Island bød på eventyrlige menneskemøter, dramatisk padling og sykling, dykking mellom kontinentene, langtur på islandshest, Eivør Palsdottir, hvalspekk, kjededans og monstertrucker. Det ble både lundefuglfangst og første gangs passering gjennom en ukjent tunell ... fabelaktige historier. Det føltes som å ha en kjempelekegrind full av lekekamerater, for øyfolket gjorde alt de kunne for å hjelpe meg til å formidle deres kultur og tradisjoner. Her skal dere, for første gang, få en smakebit:



Lev DITT Liv!
Livet har altså tatt en dreining de siste årene. Jeg har det mer og mer moro med foredragene mine og har møtt stadig mer ildfulle samarbeidspartnere. De gleder seg over det jeg driver med, og gjør det til en stolt fornøyelse å forbindes med dem. Det hele dreier seg jo om verdier. Hva skal vi fylle livet vårt med? Hvordan kan du utvide din horisont? Hva kan du gjøre for å reise, lære og kommunisere på en bedre måte?  Er du en ekte hverdagseventyrer som setter pris på mulighetene du har? Kjenner du egentlig deg selv, og lytter til hva ditt indre forsøker å fortelle deg? Følger du opp med prioriteringene som gir deg et liv hvor du fyller ditt potensial?

Det er det det handler om, tror jeg. Det å søke lykken ved å fylle sitt potensial. Det var det fransiskanermunken Nevin som fortalte meg, i parken bak Vatikanet.
    "-Noen har en stor kopp og andre har en liten kopp," sa han, "og den som fyller en liten kopp er lykkere enn han som har en halvfull stor kopp."

Et annet erfarent menneske, en eldre britisk lady i hennes Bedford Bambi Campingbil, fortalte meg for omtrent 25 år siden:
    "-Når du først har begynt å reise, kommer du aldri til å stoppe."
    Hennes kopp var full. Hun levde SITT liv.

Det meste jeg har lært, har jeg lært av folk jeg har møtt.


God Reise!

nonsensjournalistikk

Det er lenge siden at jeg beklaget meg over reisejournalistikk. Jeg har i tidligere innlegg ynket meg over svada, tøv, møkk og krise. At det nå er en stund siden, har mer å gjøre med at det ikke skrives særlig mye i den kategorien enn at nivået har gått rette veien. Iblant er det naturligvis noe som virkelig er bra, men I dag kom en riktig perle av et eksempel på elendighet. Det er nesten unødvendig å kommentere. La meg bare komme med noen sitat, så kan du selv mene det du vil. Overskriften er "Hit reiser de unge på ferie". Les artikkelen hvis du mistenker at utdragene er revet ut av en fortreffelig sammenheng, og fascinerende lesning er det så uomtvistelig:

"India, Afrika, Sør- og Mellom- Amerika, Bali og Filippinene. Alle er hete reisemål for unge som vil på eventyr. Men også de litt mer etablerte reisemålene, som for eksempel Thailand, Kambodsja, Vietnam, Laos eller Australia, er ifølge reiseekspertene også populære."

OK, da er det omtrent bare Canada og Kina som ikke er nevnt. Det må kalles en helgardering. For å se mer spesifikt på reisemålene spesifiseres:

"- Den klassiske ruten hvor man lander i Bangkok og tar seg videre derfra til land som Laos, Kambodsja og Vietnam, har vært og er fremdeles svært populær (...) Reiser langs kysten av Australia er fortsatt populære (...) Fremdeles reiser mange til Sør- og Mellom- Amerika, gjerne med ankomst i Mexico. Machu Picchu er også populært."

Sol med mulighet for byger, for å si det på meteorologspråket. Helt vissvass. Fra Kilroy får vi følgende velformulerte gullkorn:

"- Rutene og reisemålene som var ”hotte” for 10 år siden, er fortsatt det i dag, sier han. Han forteller at det ikke nødvendigvis er nye steder som blir oppdaget, men at flere oppdager dem."

 En interessant faktabit dukker opp et stykke nede i artikkelen:

"-Folk flest er også opptatt av å dra til steder de har hørt om (...)"

Og mot slutten en interessant betraktning om landet Afrika, med en liten advarende pekefinger:

"-Gosain forteller at de stadig får forespørsler om reiser på egen hånd i Afrika, men forteller at store deler av landet er vanskelig og lite tilrettelagt for å reise rundt alene. Dette er ikke noe de anbefaler."

Da er det på tide å si takk for seg for denne gang. Alt tyder på at redaksjonen allerede er besatt av ferievikarer.

God reise.

En Vill Mann

Nei, ikke vill i det hele tatt, bare en liten lort. Eller eventuelt "En Vill Bedrager". Til Dagbladet og  i Aftenposten vedgir han: "Jeg dreit meg ut," men han gjorde ikke det. Slett ikke. Han fikk priser, solgte et femsifret antall bøker på Cappelen Dam og var trekkplaster på villmarksevents. Det er ikke å drite seg ut. Det er å bedra. De som er driti ut, er alle oss som trodde på bløffen og drømmen.

For å forklare. Jeg snakker om "Årets villmarking" Kristoffer Clausen. Han gjorde et stort nummer ut av å klare seg i naturen i ett år. Jakt, fiske og sanking. Stort skjegg og frost i barten. Skikkelig norsk. Han inspirerte oss og utfordret Mannen i noen og enhver. Så viser det seg at han ikke er mer mann enn "Fotballfrue". Han har hamstret på shoppingsenter i Sverige og bodd på hotell.

Ingen andre stod fram og hevdet at de levde av reinsdyr og bark det året. Clausen ville ikke blitt mobbet om han gav opp pga sykdom i familien, asthma, fotsopp eller nysgjerrighet på "Skal vi Danse?". Det hadde vært greit. Han kunne også med glans sluppet unna med et og annet besøk på shoppingsenter og varm dusj, hvis han bare var ærlig om det. Han kunne like fullt forsynt oss med gode filmer og blogging om flotte villmarksoppleveler, tips om hvordan å gjøre et smakfullt måltid ut av en neve mose og kunnskap om sportegn. Det ville vært flott, prisverdig og tiltrengt. Om han bare var mann til å være ærlig.

I dag tror jeg få føler seg som mindre mann en Kristoffer. Noe så ynkelig som å bløffe på seg villmarkstatus skal du slite med å finne. Stakkars, bitte lille mann, som har vært så grusomt skuffet over seg selv og sine begrensninger at han ikke har greid å stå oppreist med en sannhet.

"Betyr det egentlig noe?" kan du spørre. "Filmene og boka var jo gode."
"Javisst, og Lion King var også en flott film," tenker jeg da. Eventyrene til Brødrene Grimm likeså av høy kvalitet. Men det er fordi vi vet hva  som er sant og hva som er eventyr. En dokumentar er en dokumentar, selv til tross for alle de fortellerknep og redigeringsmuligheter som flittig brukes for å øke spenning og drama. "Naturfilmer" er stort sett juks og fanteri, men det er allment akseptert, og nærmest i en egen kategori. Når det gjelder menneskers opplevelser stiller det seg annerledes. Historiens premiss må være genuin under all denne makeup'en. Det er minstekravet, ellers er produktet gitt feil merkelapp og vi snakker om selvhevdende løgnaktighet og bedrageri.

"Årets Villmarking" = en liten lort

Lille Kristoffer fremstår som en realitywannabe som vil på TV. Avtalene med media var i boks allerede før han la ut på tur, og referansene til legendariske Helge Ingstad var lagt klare. Det la åpenbart et press på gjennomføring og en visshet om at vel blåst vil gi en masse oppmerksomhet, penger og nye muligheter. Det er det media har oppdratt en hel generasjon til å tenke. Kjapt. Catchy. Ekstremt. Suksess.

Skandalen ville vært mindre graverende om det var snakk om et forretningseventyr eller en samfunnsreality. Vi er vandt til usannheter fra den kanten, det er nettop derfor vi har et sug etter villmarkens ekte og urørte. Respekten og forholdet til naturen er av de ting som gir nordmenn vårt særpreg, selv de mer urbane av oss. Om det bare er en natt i Kollen, så får vi den gode følelsen av å ha gjort noe skikkelig, midt i hverdagens metroseksualitet. Det er denne følelsen - denne nasjonalfølelsen - som den ynkelige lille bløffmakeren har tråkket på.

For å holde oss til eventyrene, men da de av den ærlige sorten, vil jeg sitere Astrid Lindgren i Brødrene Løvehjerte:
(...) da sa Jonatan at det var ting som måtte gjøres, selv om de var farlige.
"-Hvorfor det", spurte Kavring.
"-For ellers er man ikke noe menneske, men bare en liten lort," sa Jonatan

I mine øyne er Kristoffer Clausen akkurat det. En liten lort.

Reiseseksjonens svadarekord?

Det er på tide å beklage seg over reisejournalistikken igjen. Simmi Kaur i Aftenposten følger opp sin innsats for posten "Møkkareisejournalistikk" og overgår seg selv. Jeg beklager meg jevnlig over at enkle, meningsløse rapporter oversettes og presenteres for å fylle reiseseksjonene i avisene. Det er skrikende mangel på originalt stoff. Hittil har det imidlertid sett ut til at journalistene har forstått det de henter fra andre kilder, så spaltefyllet i det minste er korrekt, om ikke interessant. Originalsakene har også vært ulastelig saklige og lettfordøyelige. Denne gangen vet jeg imidlertid ikke om jeg skal le eller gråte.

Fem byer du bør se...
Aftenpostens overskrift lover oss fem severdige byer, men i teksten fremgår like nedenfor at den ene byen er en ubebodd øygruppe, en annen er en vulkan og en tredje er ... New Zealand! Jeg klager normalt ikke på skrivefeil, men her er det så skrikende slurvearbeid at hverken journalist eller desk kan ha kikket på hva som er skrevet før det gikk på nettet. Middelmådighet ligger langt over dette nivået.

Tromsø og Calcutta er de eneste byene på listen over byer, så jeg ble nysgjerrig på hvordan Rough Guides ellers så edruelige reportere hadde ressonert seg fram til et slik resultat. Umiddelbart ble jeg lettet på deres vegne, ettersom deres overskrift ikke nevner et ord om byer, men formuleringen "five places", som utmerket kan inkludere både ubebodde atoller og ildsprutende fjelltopper.

vel røft av Rough Guides
Ettersom jeg allerede var inne på siden og nylig selv hadde fornøyelsen av å besøke og bejuble Tromsø, studerte jeg begrunnelsen av denne hyllesten. Respekten for Rough Guides forsvant like fort som den kom. Hør bare:

The Tromso Northern Lights Festival, Nordlysfestivalen to the locals, runs roughly from November 21st to January 21st, during which time the city's population swells substantially.

Ikke rart de er imponert! En to måneders festival, med økt befolkning i mesteparten av mørketiden! Hvor i all verden fikk de det i fra? De legger til at dette er et "spesielt spesielt" sted for nordlysbetraktning, ettersom få andre steder på jorda hvor du kan se nordlys (stavet uten stor "N", som ellers er navnet på avisa i nord) er så hyggelige! Det er virkelig en fjær i hatten for Tromsø, som dermed danker ut perler som Fairbanks og Murmansk. Det blir litt som å være verdensmester i skiskyting.

Herved utdeles altså en dobbelt tupp i rumpa til reisejournalister. Dere gjør narr av oss.


god reise,
Paul

Tøv i Reiseseksjonen

Jeg elsker å reise og vil gjerne holde meg orientert, men sitter og blir en sur gretten gubbe, misfornøyd og vrang. Hva har skjedd? Jo, avisene har greid det igjen, denne gang var det Aftenpostens tur. Kanskje burde jeg slutte å kommentere slikt, for "Pauls Planet" skal helst være et muntert sted å være, men ærlig talt, hva synes du om følgende (og eneste) reisetips for Sverige:

Husk alltid å rope "skål" når du klinker med glassene.

Dette er en "etiketteregel" som er fin å ha på innerlommen, skal jeg tro ingressen til Simmi Kaur, journalist i Aftenpostens reiseredaksjon. Artikkelen hennes består av regionalt bestemte tips og råd, myntet på deg som vil komme en ny (ny?) kultur nærmere inn på livet.

En artikkel som denne kunne være interessant dersom den tok for seg praktiske tema og påpekte forskjellen mellom land som utøver dem på forskjellige måter. Bordskikk i Chile sammenliknet med Vietnam, Japan og Finnmark, for eksempel. Slik ville vi få innblikk i hvordan kulturer løser samme oppgave på forskjellige måter, og det ville være lærerikt selv for den som ikke har tenkt seg til destinasjonene.
    Heller får vi her servert fragmentert kunnskap som ikke kan brukes til noe. Hvem av oss har vel nytte av opplysninger som at du ikke skal gi bort paraplyer og lommetørklær til forretningsforbindelser i Japan? Og om så er tilfellet, at japanerne er overfølsomme på det området - kan jeg så vennligst få vite hvorfor? Det er kanskje en artig grunn, som faktisk kan lære oss noe om den kulturen.

Mange artikler som bygger på publiseringer av andre tidsskrift (denne kom fra USA Today) ender opp som hverken fugl eller fisk. Innhold som i utgangspunktet var myntet på et annet publikum (USAnere i dette tilfellet) og muligens i sin originale form hadde en helhet som gav mening, blir plukket fra hverandre og servert oss som billig og enkelt nettavisfyll uten snev av redaksjonell tyngde.
    Slikt skjer ikke i sport. Det skjer ikke i utenriksredaksjonen og det skjer jaggu ikke engang på kultursidene, men stebarnet som tross alt haler inn en pen slump annonseinntekter fra reiselivsnæringen - reiseseksjonen - jo den må ta til takke med slikt søl.
    Eller hva synes du om å få vite:

• Russland: ... gaffelen holdes i venstre hånd og kniven i høyre ...
• Asia: ... ikke bruk føttene til å peke på ting eller mennesker ...
• Frankrike: ... ikke snakk om penger (regningen, antar jeg) når du spiser ... 

Kjære reiselivsjournalister. Gjør research og spill på egne praktiske erfaringer. Del deres kunnskap på en inspirerende måte og gjør oss klokere og interesserte i å reise. Dere lever i samme verden som ekspertkommentatorer i sporten og kritikere på teater, og vi som bruker tid på å lese det dere skriver krever at dere har tilstrekkelig respekt for oss og for deres eget fag til at vi ikke kaster vår tid ut av vinduet. Det er nemlig nok godt stoff om verdens fabelaktige utfordringer andre steder.

Vi trenger dere ikke. Men dere trenger oss.

Møkkareisejournalistikk

Hurra, vi har fått 24 nye flyruter på én uke, jubles det på VG's reiselivssider, illustrert av et tvillingpar som tilsynelatende hopper av glede i byen Lucca (som ligger i nærheten av Pisa, som har fått "ny" rute). Det er nesten så jeg skammer meg for å spre linken til slikt vås.

Som jeg i flere tidligere bloggposter har gjort klart rede for, er jeg luta lei avisenes servile holdning overfor flyselskapenes pressemeldinger. De trykker "forward" og "videresend" på rubbel og bit fra den kanten, og klarer nå å smøre sammen en tilsynelatende gladnyhet om at vi har en masse nye flyruter å fråtse i, i en tid hvor vi minst av alt bør fly. Jeg antar at VG håper at det gir dem flere annonsekroner for flyreklamene, og at det er den egentlige beveggrunnen bak denne gladsaken, som ved nærmere ettersyn viser seg ikke å være en sak i det hele tatt.

Inne i artikkelen fremgår nemlig at vinterhalvåret brukes til ettersyn av flyene, at det åpenbart er et annerledes behov for ruter når sesongen endres og at selskapene har økt satsing på turisme i forhold til forretningsreiser om sommeren. De forklarer altså det åpenbare, at de aller fleste av disse flyrutene er rene sommerruter, som trafikkerte de samme byene i fjor!

   Ja, det faller nysnø tidlig på vinteren, men vi blåser det ikke opp som en årlig sensasjon at vann plutselig daler ned som snø, gjør vi vel?

Skjerpings!

Går Media Berserk?!

Det er ikke lett å gjøre alle til lags. Media kritiseres ofte for å være servile og gå i flokk. Det hevdes at den fjerde statsmakt er tannlaus og som tilsvar reiser bloggverden seg som den femte, klar til å korsfeste politikere, løfte revolusjonen og rope høyt om nisjenes fanesaker. Men hva skjer når media for en gang skyld tar sjansen på å være progressive og direkte? Tåler vi å se sannheten ufiltrert? Spør du meg, så er det kun det som faktisk er sannheten, og heri ligger roten til vårt mediale problem. Det er jo ikke medias eget problem - men vårt problem - at vi ikke får tilgang til råmaterialet.

Ja, dette HAR noe med reising å gjøre, det har faktisk ALT med reising å gjøre. Jeg vet ingen bedre måte å fjerne samfunnets filter på, enn selv å oppleve råmaterialet. Det kan være forvirrende å innse at virkelighetens sannhet ikke er absolutt, slik det kan synes når media forhåndsdømmer en incest-tiltalt eller slår skånsom ring omkring en norsk doping-mistenkt atlet.

Det gjelder for all del å vinne kampen om troverdighet, for vi har forlengst erkjent at seierherren skriver historien. I strid når man lettest gjennom med enkle meninger og budskap: Monstermaster. Månelanding. Katastrofe. Test troverdighets-effekten i en av dine egne påstander ved å vær bastant og ureflektert mens du framfører den til deg i speilet, leser den opp for deg selv fra et trykket ark eller spiller den av fra en lydfil. Forestill deg den på nyhetene. Jo mer bearbeidet og polert budskapet er, desto større sannhetsgehalt later det til å få. Si det i shorts. Prøv igjen med slips. Det er skremmende. Sannheten er at vinnerne dikterer sannheten.

råmateriale med sannhetsgehalt

På din reise treffer du alenemoren i sjette etasje i en blokk i Moskva. Du snakker med en egyptisk bonde etter å ha kjørt sykkelen din fast i gjørma hans. En dag overnatter du nok hos en rullestolbruker som driver med sau på en avsidesliggende strand på Island. Disse menneskene forteller deg sin sannhet, og den stoler du på, for du leser den i øynene deres. Folk som lyver bruker heller bokstaver enn øyne til å formidle usannheten. De vil nødig vise deg hendene sine eller rykningene rundt munnen. Ikke alt råmaterialet som røper sannheten om deres løgn. Derfor er det viktig å reise.

Den totale sannheten består av mange små partikler som underlig nok i mange tilfeller er motstridende. Det kalles "flere sider ved samme sak". Nordmenn er nå ekstatisk tilfredse over å være verdensmestre på ski, men hvor mange av verdens borti 200 selvstendige stater er det som egentlig bryr seg om hva som skjer i Holmenkollen, enn si deltar? Selv en meget sjelden canadisk gullvinner var i tvil om han i det hele tatt kom til å bli nevnt på TV i hjemlandet. Ikke til noens forkleinelse, men det er kjekt å ha dette i bakodet når vi hyller oss selv. Likevel, den uomtvistelige sannhet er at ingen i hele verden er bedre enn oss, ikke sant? Vi er best i verden! Best!

Nå har det likevel skjedd. Media har klart det, og de fikk kjeft. I løpet av et par hektiske dager presterte NRK å få både Northug og Massie på tape i øyeblikk da de usminket var seg selv. "Vær Varsom Plakaten" var ikke synlig i tåkehavet, og resultatet var at vi fikk servert et par meget interessante sannheter.

Barneskirenn?

    For det første (det gjelder tross alt ski-VM) opplevde vi en annen variant av Petter Northug da han for en gang skyld oppførte seg som om han virkelig gikk et "barneskirenn". Petter gråt som en unge. Hikstende, ærlig, herlig og ekte - på direkten, takket være den brølende trenerens fastmonterte mikrofon. Slik er det altså å være Northug, skjønte jeg da. Faren likte det ikke, men alle likte ham litt bedre, i plutselig visshet om at han jaggu er et menneske, han også. Brilliant oppklarende journalistikk.

Polfarer?

   Den andre saken er også av enorm nasjonal interesse (den gjelder tross alt polare helter), og inntraff da Samuel Massie glisende dukket opp på New Zealand. Her fikk vi se at også Samuel er en guttunge, og ikke en polfarer. Vi så øynene og mimikken hans, som formidlet et sannferdig budskap om usikkerhet, umodenhet og mangel på forberedelse. Han er sikkert en fabelaktig sympatisk gutt som ikke skal kladres på samme måte som hans forhenværende kaptein for det som har skjedd, men for en gang skyld løy ikke bildene.

Vi fikk et av sannhetens partikler, endog fra den fjerde statsmakt.

Paul

Redaksjon i KRISE!

faksimile 9/2-11 minus reklame

Det er "REISEREDAKSJONEN(E)" jeg tenker på, og krise må det jaggu være. Før har jeg vært både Fly Forbanna og Flydd i Flint, men nå er jeg mer oppgitt og medlidende. I en verden av vidunderlige reisemål, med utfordrende destinasjoner i hopetall, ser vi igjen at reiseredaksjonene faller ned på den billigst mulige måten å fylle sin reiseseksjon på. En kikk på hva de serverer oss i "VG reise" i dag blottlegger denne krisa i all sin jammer.
    Jeg tenker da på søylen med redaksjonelt innhold og ikke på valutakalkulatoren, printbare reiseguider og lesernes bidrag med spørsmål, diskusjoner og lesebrev. Disse gratisbidragene er naturligvis helt topp for avisens økonomi, og på sin plass som tilbehør til interessante saker. Men det er en grunn til at reiserelaterte spørsmål og svar havner i margen, og ikke under de redaksjonelle godbitene - altså artiklene. Sakene i seg selv har nemlig i beskjeden grad med reising å gjøre.

Det starter med tre strake muntre meldinger fra flyselskapene.Toppsaken har med en spanjol og musene hans og gjøre, de kan kanskje en gang i fremtiden "Skjule seg i scannere i sikkerhetskontrollen ... og slå alarm hvis det er fare på ferde." En skikkelig gladsak, med andre ord. Men med null reiseverdi.
    Det har heller ikke andre (fly-)sak. Av alle totalt uinteresante ting, inviteres vi her til å lese at ansatte i et USA'nsk flyselskap som for alt jeg vet aldri har vært på norsk jord, skal på smilekurs! Helt klart en gladsak!
    Tredje (fly-)sak orker jeg ikke gi referat av, det har med flysikkerhet og ESA og EØS og Grunnloven og at Støre mener at situasjonen er uheldig å gjøre. Ikke reisestoff.
   Fjerde sak er enda mindre aktuell. Det forbauser meg at en journalist kan sette navn til en slik sak uten å oppgi det internasjonale byrået han har sakset den fra. Utsolgt homsecruise i Karibien. Say no more.
    Femte sak er heilnorsk og dreier seg igjen om fly, men har for en gang skyld hverken med charterselskaper eller feriereiser å gjøre. Et ambulansefly kræsjet ikke i en kinesisk papirlykt i Lofoten! Det er saken. Det er ikke mer, men det forsikres at det var ubehagelig for flybesetningen, skriver VG. Stoff som både er tagget med "fly" og et potensielt reisemål regnes altså som reisestoff. Om det ble siste reis for pasienten stod det ingenting om.
    Sjette sak har for første gang med forflytning på landjorda å gjøre, men den dreier seg om albanere og sigøynere som illegale innvandrere til andre land enn Norge og serbernes EU-pålagte behov for å utarbeide en strategi... ehhh ... si meg, er ikke det helt kurant utenriksstoff? Hva pokker gjør det her?
    Syvende sak ... oi ... vi er tilbake i lufta gitt. Ikke et norsk flyselskap eller norske passasjerer eller destinasjoner, men noen fulle belgiere som ble kastet av et Ryan Air fly fordi de ikke ville betale for bagasjen sin. Det kan vi jo kalle et reisetips: husk å betale for bagasjen! Som om alle ombord i et Ryan-fly ikke har vært hjernevasket med den kunnskapen lenge før flybussen stopper ved terminalen.
    Åttende sak, og ENDELIG en reiseartikkel. Det dreier seg om Malakka i Malaysia og tar utgangspunkt i at dette nå er verdens billigste ferieland. Heldigvis personliggjør gjør Dag Fonbæk denne nyheten ved selv å ha tatt en kikk på landet, og forteller saker og ting som kan opplyse og friste. Vi får hverken et kart eller et bildegalleri, men innholdet har likevel fenget hos flere lesere, som har kommentert under bildet - et tegn på at vi er sulteforet på faktisk reisestoff!
    Niende sak - jeg skal snart gi meg - har med en kjernesunn Michelin-restaurant i New York å gjøre. Rolls Royce parkert utenfor. Kall det en nisjeartikkel.
    Tiende sak må jeg nevne. Den er av typen som først gjør at jeg føler meg dum, fordi det enkle budskap (de er alltid enkle) ikke når fram til meg. Overskriften må gjengis i sin helhet:

Utlendingene misfornøyd med Himmelblå-kysten 

- effekten på vei bort, mener reiselivsforsker.

 Hæ? Har Himmelblå gått sin seiersgang i Europa? Kommer nederlendere, franskmenn og tyskere i strie strømmer for å oppleve kulissene til den norske såpeoperaen? Utlendingene er mindre fornøyd med mat og overnattingsmuligheter, enn norske turister er, viser en undersøkelse. God dag mann økseskaft. Dette er jo en hel artikkel om bare vissvass! Det ser ut som om tidligere nevnte journalist har stappet en artikkel om skuffede utlendinger og en annen om det naturlige fenomen at TV-effekt ikke varer evig, i samme ordbehandler og kjørt autokorrektur på full guffe (faktisk var lokalavisen langt mer presis). Etter to gjennomlesninger mener jeg at dumskapen ikke var på min side denne gang, og trekker et lettelsens, men oppgitt, sukk.

En opptelling av de 30 sakene som er presentert, viser at:

• 16 dreier seg om flytrafikk
• 17 av er negative, ved å snakke om ulykker, terror, streik etc
• 5 gir deg inspirasjon til a reise 

 Takke meg til blogglisten.

Paul

Jeg Flyr i Flint!

Ordet SKANDALE burde smøres ut med krigstyper på forsiden, men i stedet havner den beskjedne artikkelen inne i reiseseksjonen, sammen med alle de andre pressemeldingsaktige notisene om flyselskapenes gjøren og laden. La gå med det, denne gang. Det som SJOKKERER (krigstyper) meg denne gang, er at tre av Europas seks mest trafikkerte innenriks flyruter er i Norge!

Knapt har jeg lirt av meg et omstendelig blogginnlegg om hvor FLY FORBANNA jeg er, før denne nyheten kastes i ansiktet på meg (trådløst, ombord i et av NSBs regiontog):

Nordmenn flyr som aldri før - og tre av de seks mest trafikkerte rutene i Europa er norske.

Makan! Det tilsvarer ett fly hvert TIENDE minutt, hele døgnet, i et knøtta lite land som Norge, med en brøkdel av innbyggertallet til de folkerike naboene i Europa!

Hvorfor? Av en eneste grunn, naturligvis. Penger og tid. Vi har mye penger, og mener at vår tid er mer dyrebar enn hensynet til miljøet. Det er i de fleste tilfeller raskere og billigere å fly enn å ta toget, så da driter vi fullstendig i konsekvensene av valget vårt. Vi burde bøtelegges!

Norway the fast and cheap and destructive way. 

Løsningen er hurtigtog. Ikke skranglekjerrer som denne vogna jeg sitter i nå (jeg betalte for "komfort" for å få aviser og bordplass til PC'n, men ble avspist med en vanlig vogn fordi de ikke hadde en komfortvogn tilgjengelig på dette toget) med løs kaffetralle.
  NSB gjør så godt de kan, og de har gjort meg store tjenester tidligere, men dette er alt for dårlig. Det må gå fortere, det må være bekvemmere - OG det må være billigere. Se på Spania, det er også et fjellrikt land. Der går hurtigtog i hytt og pine, de er til og med presise, noe som må sies å være en sensasjon i den mañana-kulturen.

Vi må innse at det er mer enn bretting av melkekartonger og avfallssortering som skal til. Vår livsstil er ikke bærekraftig, vårt forbruk er perverst og alt ansvar er vårt eget. Vi er alle forbrukere og velgere, den makten må vi bruke!

Medias "reisesatsing"

I dag ble jeg glad. Jeg leste en reiseartikkel om Dresden i Aftenposten Reise. Ikke en liste over de ti verste eller ti beste eller en av de ukentlige pressemeldingene fra SAS eller Norwegian som forteller om drivstofftillegg eller erfaringer fra kabinpersonalet ... men en skikkelig ekte reiseskildring om Dresden. Jeg har vært i Dresden, og jeg syntes det var en møkkaby, men det har nå blitt lenge siden, så jeg trengte den artikkelen. Mitt syn på Dresden endret seg, jeg ble klokere og jeg ble nysgjerrig.

REISE !

Bjørn Brøymer er en erfaren journalist, som har skrevet om en by han har et forhold til. Han kjenner folk, han formidler menneskemøter, han trekker fram historikk og utvikling og gir meg lyst til å lære mer og se byen selv. Det utroligste er at artikkelen ikke er fulgt av en "fakta-spalte" som promoterer et reiseselskap som kan ta deg dit og hvor du bør spise. Alt vi får servert, er en engasjert artikkel om en by som betyr noe for forfatteren. Hvor befriende. Slikt vil vi ha mye mer av. Ekte reisestoff. Ikke pressemeldinger og nyheter med "reisetagg" – men ekte reisestoff!

Fravær av god feature i reiseseksjonene har lenge underbygget påstandene til Framtiden i Våre Hender. Foruten å komme med det gode forslag å forby reklame for flyreiser, har de nemlig kåret Aftenposten Reise til årets miljøversting, ettersom de gjennomskuet at formålet med seksjonen primært er å selge annonsørenes flyreiser. Situasjonen er slett ikke bedre i de andre avisene, men slik behøver det ikke være. Heia feature og heia Bjørn!