Folkehøgskolene i Norge 16/17

Folkehøgskolene i Norge teller totalt 80, inklusive pensjonistskoler, rubbel og bit. Gjennom 20 år har jeg besøkt mer enn 50 av disse minst en gang med mitt inspirasjonsforedrag - 30 bare dette skoleåret (flere innlegg på taggen folkehøgskoler). Jeg har hatt gleden av å følge utviklingen i elevenes modenhet, skolenes struktur og ikke minst den økte anseelsen dette skoleslaget har fått de siste årene. Nå håper og tror jeg at oppsvinget i søkermasse vil vare ved, og forplante seg til så mange skoler som mulig. Det er optimisme å spore.

Høsten

Kartet ovenfor er første utkast til høstens turne (zoom inn). Planen er å starte med å sykle opp til Nordland, og bevege meg med klokka rundt Sør-Norge. Turneen dette skoleåret gikk nemlig uventet bra (ref tilbakemeldingene i denne bloggposten) jeg sykler fra skole til skole også neste høst.
    Oversikten og ruta oppdateres etter hvert som skolene slenger seg på, da endres fargen fra oransje til rød ved bestillinger, og dato vises. De som blir sorte har sagt nei for dette skoleåret. Jeg er fullt klar over at opptegnede rute er all for lang, men det vil gå seg til etter hvert.

 Nord-Norge må vente til januar, da jeg håper å besøke dem med tog og buss, og etterslengere får sjansen igjen utover senvinteren, som i år. Planen er deretter å legge ut på en lengre reise som lenge har murret i bakhodet. Alt til sin tid.

Foredraget

I løpet av denne siste turneen utviklet foredraget seg til å involvere elevene mer og bli mer personlig, samtidig som jeg har funnet en ny balanse mellom struktur og spontanitet. Tema som mobbing, å være alene, styrking av ens personlighet, å snakke om sex, å være kritisk til media og ikke minst å være selvstendig i sine avgjørelser og holdninger har truffet blink hos ungdommen. Jeg illustrerer dette med lettfattelig grafikk og bruker frivillige fra salen for å tydligghøre budskapet. Enn videre har det slått veldig godt an å snakke rett fra levra, være åpen og ærlig og gyve på med den energien jeg føler er naturlig for meg.

Tilbakemeldningene

Hvert foredrag innledes med en oppfordring til konstruktiv kritikk. Veldig gjerne negativ. Publikum bes i etterkant gi en score på temaene nevnt ovenfor kontra reiseberetninger og eventyr. Gang på gang forteller gjennomsnittet at det er de personlige tema som er best likt. Om noe er galt, er det at de vil ha mer. Og det kan de få...

Helst doble foredrag...

... framover vil jeg sterkt anmode skolene om å ta meg to eller tre dager. Hovedforedraget har tittel "Umulig og Utrolig" og bærer i seg elementene nevnt ovenfor. Foredrag nummer to kalles fra nå av "I møte med verden." Her er det reisetips, kultur, mennesker, fotografering, Midt-Østen og utvalgte turer som er i sentrum. I tillegg kan jeg holde et tredje foredrag om foto og -media. Foredragene bør vises og prioriteres i nevnte rekkefølge.


Satser på at 2016/17 blir like fenomenalt som inneværende skoleår - og deretter er det ... "Inn I Verden"!

;o)

Tour of schools 2015

After 15 years of giving inspirational travel talks in "folk high schools", I am now doing a hard core tour by bicycle. Let me explain that a "folkehøgskole" is a one year boarding school with students averaging 19 years of age, with less focus on grades and more on personal development and activities. The concept works well and is pretty unique to Norway. We have such schools all over the country. So. I am now going from school to school by bike, and the map show my route. The yellow "theatre  emos" are this year, the purple ones are to be visited next year (without bike).Blue is biking, black is bus, boat or train.



Being in Jæren as I write this, 12 schools have had my visit, meaning I've biked about 2000 kilometres. It has been truly interesting, both getting to know the backroads of southern Norway, and to develop my presentation, meeting lots of students every week! Be sure to follow pauls_planet on Instagram and Pauls Planet on Facebook, in addition to popping by here.

Any questions or requests? Use the comments option below or write to me, contact info available clicking "mail" above.

Safe travels!

Paul padler Nabolaget

Oi, oi, oi ... dette har virkelig tatt av. Med vilje gikk jeg og TV8 litt lavt ut, for først å være skikkelig i gang når dette ble kjent. Er lei av alle som står frem midt i turforberedelsene. Nå er ting i full sving - og det så til de grader!

Hva er dette?

Det er faktisk Andreas i TV8 som skal ha æren. I en årrekke har han ymtet frempå på om jeg ikke kan gjøre noe lokalt. Etter å ha syklet landet opp og ned og senere fordypet meg i Hardanger, ser jeg tydeligere og tydeligere at det er ubegripelig mange gode historier som det store stygge overkommersielle media bare stryker forbi. Disse har jeg virkelig sansen for. For meg blir det enda mer historiefortelling, når du ikke støtter programmet på en kjendis som selger seg selv eller eksotiske kulturer som er mettet av det fjerntliggende ukjente. Det jeg vil fortelle om nå, er det som ligger rett for nesa på deg. Skikkelige herlige folk som gløder for ett eller annet de gjerne deler, men som aldri fikk sjansen før jeg kom forbi. Og jeg setter høye krav. Her skal det være bra saker for å fortjene min oppmerksomhet!

Utvid din nære horisont

Kortreiste opplevelser. Du kan gjennomføre dem på en lørdag. En langhelg. En fellesferie med lavbudsjett. Jo bedre du kjenner din regions kultur, severdigheter og historie, desto gladere, tryggere og helere blir du. Tenk på miljøet, reis stutt av og til. Lær noe. Lær å lage bål i skogen. Lær å kos deg ute. Lær om våtmark, vannkraft, båtbygging, forsvarshistorie eller lær rett og slett å lære deg selv bedre å kjenne. Jeg ser mange som løper fra seg selv, men det er ikke den måten du skal utfordre deg på. Du skal ta deg selv imot, og da kan det hjelpe å komme seg unna det daglige kjaset.

Spontant og ekte

Det er ikke noe galt med TV'n din i seg selv, men den har en uheldig evne til å fylle eteren rundt deg med søppel. Budskapet hjernevasker og fordummer i alt for stor grad. Program om naturen som kunne lært deg noe, dreier seg bare om tull og tøys, og kjendiser framstilles i alle fasonger fordi de nettopp er ... kjendiser! Skapt av media, melket av media. Og du sitter der og svelger unna.
    På bakgrunn av dette har jeg nå tatt en vri. De fleste av de som blir med i programmet kontaktes som oftest dagen før opptak. Sjefen i Kykkelsrud Kraftverk så teltet mitt utenfor da han kom på jobb, tre kvarter senere var vi i gang. Slik blir det ekte reaksjoner av, og hittil har det gått fabelaktig bra. Dykkerklubben her i Fredrikstad trommer sammen til ekstraordinær dykketur med skuta si, og ornitolog, fisker og padler popper opp som kanin av en flosshatt.
    Alle er stolte. Alle har gleden i seg, men også bekymringen. Alle har en tanke, et budskap og en mening med det de gjør. Dermed har også jeg det. Og jeg gjør det alene, som jeg har gjort siden jeg padlet sydover i 1998. Jeg trives godt med å filme på denne måten.

Tenk sjæl!

Søren heller. Det er et kjempeunderskudd på individuelle tanker i samfunnet vårt. Vi er en gjeng med late diltere. Nå er det på tide å heve blikket og finne de verdiene som faktisk betyr noe for deg, uten at noen profitterer på det eller andre slaver for det. Du har en samvittighet. Vekk den og måk unna unnskyldningene du tåkelegger virkeligheten med. Vi kan fortsette som vi gjør, selvfølgelig kan vi det. Det er behagelig. Men da går nedtellingen fryktelig fort.

Å la noen opplevelser foregå lokalt er et skritt i riktig retning, og jeg håper at du på "Pauls Planet" på Facebook og på "pauls_planet" på Instagram (bra viewer uten innlogging: "#PaulpadlerNabolaget") kan finne inspirasjon til dette. Ta en kikk på hva Dagens Næringsliv skrev, og ikke minst innslaget fra turens start, som ble filmet av TV8. Den kanalen kan du lett følge på nett, så TV'n kan du pælme ut med det samme. Bli fri.

God reise.
;o)

Sveagruva, Store Norske Spitsbergen Kulkompani

Disse månedene tilbringer jeg hjemme i Oslo, hvor jeg redigerer heftig på opplevelsene fra i fjor. Resultatet kommer her, men i mellomtiden må jeg fortelle om besøket i Svea, i Store Norske Spitsbergen Kulkompani på Svalbard. Min svoger tok meg på besøk i den imponerende kullgruven...

Rune fører an gjennom Gangdalen

Fra Longyearbyen (som jeg blogget fra sist) kjører vi innover Adventdalen og opp Todalen, som brekker av til høyre. Scooterløypa snor seg i et dypt bekkefar, med naturlige doseringer på begge sider. Jeg skjønner godt at ungdom har vanskelig for å holde seg tilbake når de har slike plasser å tumle på, for dette er skapt for fartslek.
    Vi kommer ut i hva som skal være Svalbards bredeste dal, Reindalen (øverste foto). Kursen er om trent syd, i retning av Slakbreen. Vi passerer et par nødhytter som gruveselskapet har satt opp, for dette er hovedtraséen til gruven, og for en "motorvei" å regne, i Svalbardmålestokk. Løypa er fin den, så det går jevnt mellom 60 og 80 kilometer i timen her på flaten.

En skal kle seg godt...

    Når breen reiser seg merkes det knapt på farten, for den lever opp til navnet sitt. Det skyer til, og når det blå og det røde forsvinner fra fargekartet, er det bare hvitt igjen. Et mektig syn, og uvirkelig å frese over en isbre på denne måten.
    Han som gav breen navnet "Slakbreen" kom åpenbart denne veien, for på bortsiden er den sannelig alt annet enn slak. Jeg får dotter i ørene. Det bærer nedover og nedover, forbi en gruveutgang og omsider ned til fjorden, hvor administrasjonsbyggene og den fargerike brakkeriggen ligger omgitt av mer eller mindre kullsort snø. Et fascinerende sted, men pent er det ikke.

Pussig sted for blomsterkasser.

Svogeren min Rune er elektriker i gruva og gjør dette for meg i sin friuke. Han snakker varmt om arbeidsforhold, miljøet mellom arbeiderne og ledelsen. Det er såvisst ållright av dem at jeg får komme på besøk.
    Vi finner en bil og kjører inn i fjellet mens Rune forklarer etter beste evne. Under taket henger noe som likner blomsterkasser av altantypen, det er vannbarrierer, i tilfelle av eksplosjon.

Kutten frigjør kullet ...

... som knuses og går på bånd ut av fjellet.

Metoden er brutal. Et monster av en maskin river opp laget av sort gull, 80 centimenter om gangen, mens rekker av enorme stempler holder taket oppe, og trekkes etter. På baksiden kollapser fjellet, og blir etterlatt slik. Mellom hver brede gang opprettholdes en bærevegg av kull, som ikke lar seg utvinne. Et fascinerende system.
    Det er fort gjort å kjøre seg vill inne i denne labyrinten, som leder til andre utganger og til områdene hvor kullet krafses ut av fjellet. Ting står lagret i sideganger, vi kjører blant annet forbi potetkjelleren, og jeg får høre at ingen får gå alene det første halve året i gruva. Ferskinger har egen farge på hjelmen.

Rune ønsker velkommen til hvilerommet.

Klikk - og kikk på gruvekartet

Produksjonen følges og kontrolleres.

En uke på og en av, eller to på og to av. Like blide, Jim og Daniel.

Magnus Christenson

Inne i fjellet er noen containere koblet sammen til hvilerom, her støter jeg på Magnus, som jeg kjenner fra før. Han overrasker meg med: "Jammen er det Paul!?" Den ordlyden hadde jeg søren ikke ventet å høre her inne.

Jeg spør og fotograferer så mye at vi ikke rekker lunsjen. Det skal jo skiftes fra ytterst til innerst - og jeg har fått utdelt sikkerhetsutstyr - så tiden går når alt skal returneres. Kantina ser for øvrig fin ut, hele stedet minner meg på sett og vis om Troll C. Høy sikkerhet, mest mannfolk og få naboer - og altså en svært velutstyrt kantine!

Veien tilbake går opp brattsida av slakbreen. Jeg har merket at Rune er litt anspent og skjønner at det ikke bare skyldes at jeg forårsaket at han fikk tørrmat til lunsj. Været er nemlig i endring, med mer vind og avtagende sikt.
    Det blir en opplevelse. Jeg tok helt feil da jeg påstod at verden var hvit da vi kom kjørende over Slakbreen for noen timer siden, for nå er den så utrolig mye hvitere. Fjellene er borte. Konturene av bakken er vekk. Scootersporet er knapt synlig. Bare stikkene forteller oss at vi er på rett vei, og dem ser vi en håndfull av. Det er også alt.
    Vi holder farta oppe, og jeg konsenterer meg om å registrere denne forunderlige situasjonen samtidig som jeg holder kontroll på de innleide hestekreftene jeg har mellom beina. Det er umulig å si om det går opp eller ned og avstander lar seg ikke beregne. Jeg blir helt forfjamset da den første av nødhyttene dukker opp, for jeg trodde vi forlengst var over Reindalen og nærmet oss nummer to.

Nei - dette er ikke hvitt. Hjemturen, den var hvit! Men da fotograferte jeg ikke.

Rett og slett en fabelaktig dag, det er ikke annet å si. Jo, forresten, en ting til: "Tusen takk Rune!"

Svalbard by snowmobile!

Nothing is white in this wonderland, at least not under a clear sky. Click on the photos!

This post will probably be a photo blog more than anything else, the pictures speak best for themselves. I just want to add a couple of thoughts to get you in the mood. Like, you may be the type who looks at snowmobiles with disdain, not understanding how such noisy machinery is allowed out in the wild. Well, then I guess you have not taken a trip to the Arctic Islands at 78 degrees north. Up here the distances are large, and the snowmobile is an important means of transportation where no cars can go.

Rune and my sister, well covered.

     That said, I have never been much drawn towards motorsport, and prefer to move by my own power, when conditions allow. In Iceland, I tested out both monster trucks and ATVs, and must say it's kind of fun, but not quite my thing. But Svalbard, well, Svalbard is different. Normal rules and laws just do not apply here, as it does "down", which is how the locals refer to mainland Norway, much further south.

This archipelago is Norwegian, but not sufficiently Norwegian for other nations not to be able to have activities here. Citizens from all countries that have signed the Svalbard Treaty may stay here without a visa - if they can get here - but you need to cater for yourself. If you can make it here ... you can stay. The space is thus not like other places. None that I know of, anyway.

Where have you been, where you need to bring a gun when you leave town? Nowhere I've been, and I dare say I've been around. But in Svalbard, polar bears are a real threat, and no one must leave the city limits without a rifle and the skill to use it. Well, enough talk. This post is about the beauty, and thanks to my brother in law, Rune Mjelde, I got a series of awesome experiences. I am totally utterly overly grateful!

Do check out this gallery from a previous visit to Barentsburg and this gallery from my adventures around Longyearbyen.

5-mila 2013

Holmenkollmarsjen for meg er turen fra Tonsenhagen til Frognerseteren en fredag i mars hvert år (sist i 2011). Så sant jeg er i Oslo. Det var jeg i år, og dermed labbet jeg i vei over i sporenes tiltagende mengde nysnø.

Kjøleskapet fungerte!

Det er ikke mange folk i marka en fredag ved lunsjtid. Som i fjor så jeg at jeg som året før hadde glemt å lime fast gummien foran på den ene skotuppen min og som sist gikk jeg meg litt vill i området rundt Solemskogen. Skrubbsulten  skylte jeg ned et kjempestort sjokoladekakestykke med en kopp buljong på Ullevålseter og toppet det med en vaffel. Kombinasjonen vil jeg ikke anbefale for noen, men det gav krefter til fem timer med graving for å få plass til et firemannstelt med fortelt, et selstående tomannstelt, en mannshøy snømur og bålgrop. Så lang tid tok det nemlig før jeg fikk assistanse, men med Brynjes hullete ullundertøy under anorakken jobbet jeg svetten tørr og frøs aldri. Ull er mirakelvare.

Her er det mer enn veden som fyrer opp humøret.

Skal det være en dram eller to?

Vi ble tre voksne og tre barn, innerst på Steinalderjordet. Allerede ved min ankomst levde denne plassen opp til navnet sitt, for flertallet av publikumet som setter opp lavvoene sine her gjør sitt beste for å drikke seg tilbake til neandertalnivå. Fylla er en del av denne helgen i Kollen, men det er fullt mulig å ha det gøy likevel - man må bare plassere seg litt i utkanten. Der fikk min monumentale levegg snart betegnelsen "Lydmuren", ettersom den i en viss grad skjermet for levenet på jordet nedenfor.
    I etterpåklokskapens lys ville det nok være lurere å finne en annen plass langs løypa, litt lenger unna parkeringsplassen enn det neandertalene er i stand til å gå. Selv de få hundre meterne ble faktisk for langt for noen av dem som var aller hardest på flaska. De måtte hjelpes til medisinsk hjelp liggende på sleden bak en scoter.
    I Aftenposten kan man nå lese, som i fjor, at lavvoer, flatskjermer og aggregat etterlates i skauen når festen er over, i et hav av søppel og bålrester (artikkel). Det var vel ikke helt tilfeldig at vi var absolutt eneste "barnefamilie" i hele dette området, men som sagt, vi lå tilbaketrukket og skjermet fra bermen. Faktisk var det veldig ållright, med trivelige naboer og høy underholdningsfaktor til langt på natt.

Norskere enn dette blir det jo ikke. Vi kommer ikke unna at den folkelige flatfylla er en norsk greie. En stor del av vår drikkekultur er basert på prinsippet om oppnåelse av absolutte maxinntak, om du liker det eller ikke. Vi kan kamuflere dette faktum med idylliske scener fra Grünerløkkas sofistikerte vinserveringer så mye vi vil, men tapasbarenes finkultur er bare et skuebrød. Vil du se hvordan nordmannen drikker, er det ikke noe sted som gir en ektere framstilling enn Steinalderjordet en viss helg i mars.

"VIS DÆM RYGGEN GUT!" og en dram i Camel-back'en.

Gjærdalen med pilotbrillene!

Første runde av seks, feltet er samlet, stemningen upåklagelig i siste kneik før Frognerseteren.

Dette er vår form for karneval. Kavende i løssnø til låret nytter det ikke med dansetrinn. Her gjør det ikke vondt å gå på trynet. Her er det kort vei til å pisse i skauen og det gjeveste du kan ha på deg, er dine besteforeldres strikkegenser. Eller en farget parykk. Du kan male deg i ansiktet om du vil, og synge, rope og veive med improviserte plakater med selvformulerte heia-ytringer. Om du da ikke skriver dem på magen, som blottes når skieliten fyker forbi. Ethvert krav til eleganse er fullstendig fraværende.
    Ettersom vi i år havnet nær kjerneområdet til det norske urmennesket tok jeg meg tid til å betrakte showet omkring oss. Det var jo relativt kaldt, nedi minus ti om natten, en temperatur som krever både kunnskap og utstyr for å hindre skader utover det å ramle baklengs oppi et bål eller sette fyr på teltet.

    Det skal medgis at jeg igjen ble storligen imponert av det ravende sirkus i lavende snø. Fyll eller ikke, det er ikke mindre enn bemerkelsesverdig at hundrevis av dritings publikummere klarer seg så bra under slike forhold.
    Mellom grantrær som forlengst har fått de nederste grenene ribbet kommer nemlig nok en side av den norske særhet for en dag. Det viser seg jo at selv byfolk har et forhold til natur - og ikke sjelden er vant til å ferdes i den. Det ligger en kunnskap i bunn som fungerer som en instinktiv refleks selv når samtlige rasjonelle sanseinntrykk motarbeides av en tåke av rus.

Et vidunderlig vennskap blir enda bedre etter et døgn i skogen. Frode Wæhler hører med!

Adrian i naturskjønne omgivelser!

De aller, aller fleste oppfører seg bra, og det fabelaktige støtteapparatet, løypepersonalet og servicemannskapet svinser omkring og opplyser og smiler og prakker på meg søplesekk og pantesekk og kart over området og arrangementsprogram. De vet at de går en uke med rydding i møte når årets Holmenkollsøndag er over, men de klager ikke - de liker jo å være i skauen, det er derfor de er her. Og resten av løypenettet er jo gullende rent.

Nordmenn er utvilsomt verdens beste - om enn suverent mest berusede - publikum til denne marginale idretten. Det er tross alt langt å foretrekke tusenvis av fargerike neandertalere enn en nasjon av sofaslitere. Vi stiller patriotisk opp med stolthet i rødt, hvitt og blått når våre store helter igjen går hen og blir verdensmestre ... i Nordiske grener.

Ett år til neste gang ...

Gangnam style!

God Tur!

Bryn Gardsmeieri

For to uker siden kom jeg på besøk hos avdelingen til Boreal Transport i Trysil. De har en del lokal busstrafikk, samt Trysilekspressen til Oslo. Oppgaven min var å formidle en historie, men hva mer er Trysil enn Norges største skisenter? Trysilfjellet er jo imponerende, men finnes det annet som gir bygda særpreg?
    La meg gjøre det helt klart at jeg mener kommunen, når jeg skriver "Trysil" og ikke tettstedet "Innbygda". Ekte Innbygdinger er forarget over at bygdas egentlige navn knapt figurerer på trykk lenger. Men de er like fullt tryslinger, de knapt sju tusen som bor i kommunen.

tradisjonell mat

"Bryn Gardsmeieri," fikk jeg høre. En bussjåfør mente det var det eneste av unik kultur området kan fremvise. Ettersom dette hjemmemeieriet drives av broren til bussjåfør Inge Bryn, som selv vokste opp på garden og nå bor rett over veien, ble jeg selvsagt med.

    "Du skal få fersk stump til frokost," lovte kona hans, Bente-Lise. Først senere skjønte jeg at det staves stomp, og ble litt lettet... Hun stod tidlig opp for å kjevle og steke dette tradisjonelle bakverket, som går bedre enn varmt hvetebrød i et par utvalgte butikker nede i bygda. Fersk stomp er noe av det beste bygdingene vet!



Det er altså bestefaren til Inge og Per som i 1935 fikk 3000 kroner i bureisingsstøtte fra myndighetene. Den gang oppfordret man til å bygge ut distriktene, for bedre å utnytte ressursene. Nå er det motsatt, har jeg inntrykk av, og spesielt i dette distriktet, hvor ulven er fredet vilt.
    "Før kunne man ha både kyr og sau på beite," fikk jeg høre, "men det er umulig med den ulvebestanden vi har nå. Ulven formerer seg så raskt (artikkel i Dagbladet) at det naturlige mangfoldet som oslovelgerne ønsker, ligger tynt an. Mye av viltet forsvinner jo, som følge av ulven!"

kosedyr

Heldigvis kan Per Bryn fremdeles ha geiter. De lever herrens glade dager på setra lenger oppe i dalen hele sommeren, til tross for at alle våre fire store rovdyr finnes i traktene. Geiter står nemlig inne om natta, ettersom de kommer hjem for å melkes.
    Det var en dristig avgjørelse Per og Astrid tok når de bestemte seg for å yste melken selv, men meieriene kunne ikke lenger ta imot deres melk, så det var et enten/eller. Resultatet er fabelaktig.
    150 dyr står nå i fjøset. Kjeingen pågår denne måneden og det er bare uflaks som gjør at jeg ikke får overvære en fødsel i løpet av mitt besøk her. Det kryr av få dager gamle, lykkelige småtasser som gjør lekne utfall mot hverandre. Jeg forsøker å fange dem på film, men de voksne geitene napper meg ustanselig i kjeledressen for å få litt kos og oppmerksomhet. Jeg ante ikke at geiter kan være så kjælne.

Vi tar mål av hverandres skjegg - og forblir gode venner!  :)

Per Bryn har sammen med kona Astrid realisert drømmene øverst i Flendalen 

heftig produktutvikling

"Vi reiser mye til andre land i Europa," forklarer Per. "Bransjen er veldig hyggelig, og vi inspireres av hverandre." Resultatet har blitt en kjempegod ost av Camembert-type, prim, gubbost, hvit hard geitost med og uten karve, den mykere "Kvit Kaprin" med muggost og selvsagt to varianter av mer klassisk brun geitost. Veldig spennende er også deres feta-variant, som her kalles "Geta ost". Den er laget på en originale måten, og tiltrekker seg greske kunder - som vet hvordan fetaost skal smake!

Utstyret er avhendet fra nedlagte meieri.

    Dette er et typisk sted hvor du forventer å finne et stempel for økologisk landbruk, men slik er det ikke, selv om osten i praksis er et svært naturlig produkt, laget på miljøvennlig vis. Sauene får nemlig et lite tilskudd av kraftfor, og det ville bli alt for ressurskrevende å ettergå alle leverandørene for å tilfredsstille kravet til sertifiseringen.
    Rent økonomisk ville det uansett ikke gjøre noe fra eller til, for her på Bryn Gardsmeieri selger man alt som kan produseres. Og geitene er lykkelige - den sertifiseringen står jeg for!

God appetitt!

Villroa - en delikat ost som kan lagres etter smak.