Bryn Gardsmeieri

For to uker siden kom jeg på besøk hos avdelingen til Boreal Transport i Trysil. De har en del lokal busstrafikk, samt Trysilekspressen til Oslo. Oppgaven min var å formidle en historie, men hva mer er Trysil enn Norges største skisenter? Trysilfjellet er jo imponerende, men finnes det annet som gir bygda særpreg?
    La meg gjøre det helt klart at jeg mener kommunen, når jeg skriver "Trysil" og ikke tettstedet "Innbygda". Ekte Innbygdinger er forarget over at bygdas egentlige navn knapt figurerer på trykk lenger. Men de er like fullt tryslinger, de knapt sju tusen som bor i kommunen.

tradisjonell mat

"Bryn Gardsmeieri," fikk jeg høre. En bussjåfør mente det var det eneste av unik kultur området kan fremvise. Ettersom dette hjemmemeieriet drives av broren til bussjåfør Inge Bryn, som selv vokste opp på garden og nå bor rett over veien, ble jeg selvsagt med.

    "Du skal få fersk stump til frokost," lovte kona hans, Bente-Lise. Først senere skjønte jeg at det staves stomp, og ble litt lettet... Hun stod tidlig opp for å kjevle og steke dette tradisjonelle bakverket, som går bedre enn varmt hvetebrød i et par utvalgte butikker nede i bygda. Fersk stomp er noe av det beste bygdingene vet!



Det er altså bestefaren til Inge og Per som i 1935 fikk 3000 kroner i bureisingsstøtte fra myndighetene. Den gang oppfordret man til å bygge ut distriktene, for bedre å utnytte ressursene. Nå er det motsatt, har jeg inntrykk av, og spesielt i dette distriktet, hvor ulven er fredet vilt.
    "Før kunne man ha både kyr og sau på beite," fikk jeg høre, "men det er umulig med den ulvebestanden vi har nå. Ulven formerer seg så raskt (artikkel i Dagbladet) at det naturlige mangfoldet som oslovelgerne ønsker, ligger tynt an. Mye av viltet forsvinner jo, som følge av ulven!"

kosedyr

Heldigvis kan Per Bryn fremdeles ha geiter. De lever herrens glade dager på setra lenger oppe i dalen hele sommeren, til tross for at alle våre fire store rovdyr finnes i traktene. Geiter står nemlig inne om natta, ettersom de kommer hjem for å melkes.
    Det var en dristig avgjørelse Per og Astrid tok når de bestemte seg for å yste melken selv, men meieriene kunne ikke lenger ta imot deres melk, så det var et enten/eller. Resultatet er fabelaktig.
    150 dyr står nå i fjøset. Kjeingen pågår denne måneden og det er bare uflaks som gjør at jeg ikke får overvære en fødsel i løpet av mitt besøk her. Det kryr av få dager gamle, lykkelige småtasser som gjør lekne utfall mot hverandre. Jeg forsøker å fange dem på film, men de voksne geitene napper meg ustanselig i kjeledressen for å få litt kos og oppmerksomhet. Jeg ante ikke at geiter kan være så kjælne.

Vi tar mål av hverandres skjegg - og forblir gode venner!  :)

Per Bryn har sammen med kona Astrid realisert drømmene øverst i Flendalen 

heftig produktutvikling

"Vi reiser mye til andre land i Europa," forklarer Per. "Bransjen er veldig hyggelig, og vi inspireres av hverandre." Resultatet har blitt en kjempegod ost av Camembert-type, prim, gubbost, hvit hard geitost med og uten karve, den mykere "Kvit Kaprin" med muggost og selvsagt to varianter av mer klassisk brun geitost. Veldig spennende er også deres feta-variant, som her kalles "Geta ost". Den er laget på en originale måten, og tiltrekker seg greske kunder - som vet hvordan fetaost skal smake!

Utstyret er avhendet fra nedlagte meieri.

    Dette er et typisk sted hvor du forventer å finne et stempel for økologisk landbruk, men slik er det ikke, selv om osten i praksis er et svært naturlig produkt, laget på miljøvennlig vis. Sauene får nemlig et lite tilskudd av kraftfor, og det ville bli alt for ressurskrevende å ettergå alle leverandørene for å tilfredsstille kravet til sertifiseringen.
    Rent økonomisk ville det uansett ikke gjøre noe fra eller til, for her på Bryn Gardsmeieri selger man alt som kan produseres. Og geitene er lykkelige - den sertifiseringen står jeg for!

God appetitt!

Villroa - en delikat ost som kan lagres etter smak.