01 March, 2011

Berserk: Life was Life


"LIFE IS LIFE,"
skriver den forhenværende kapteinen på Berserk på Facebook. Men ikke alltid. For drøyt halvparten av mannskapet hans er det ikke det lenger, med mindre den nær fanatiske troen på egne ferdigheter innebefatter et liv etter dette. I min forrige bloggpost tilstrebet jeg å ha en noenlunde nøytralt forstående - og selvkritisk - holdning til eventyrerfenomenet og tragedien, men jeg mener Andhøy har hatt tid nok til å komme opp med en respons bedre egnet til forsvar av egne vurderinger enn "Sånn er livet."

Hans eget blogginnlegg fra 2009, "Havet gir og Havet tar", kunne vært skrevet i ungdommelig overmot, i et øyeblikk av romantisert virkelighetsforståelse eller etter en sen kveld i rødvinståke. En blogg er en blogg. Jeg har vel selv utgitt verre ting mellom to permer, og tilla det kun viktighet som inkurie. Så går mannen i land, etter å ha mistet tre nære venner, og presterer å følge opp med noe som er langt dummere, nærmest pubertalt, i følge med en attenåring som burde vært skjermet for offentligheten.

Er de i sjokk, er de usedvanlig treige i oppfattelsen eller er de fullstendig blottet for empati, ansvarsfølelse og normal virkelighetsoppfatning? Om båten ikke var forsikret har de nok heller ikke råd til en PR-rådgiver, men det hadde de jaggu hatt vel så god bruk for som bedre vær, for jeg vil tro de sank dypt i manges anseelse etter skandaleintervjuet på NRK. Flirende med tyggis i kjeften står Samuel Massie der og drømmer om Playstation. Uttalelsen er i seg selv er fullstendig på trynet, men han fremstår ikke bare som ureflektert, men som totalt umoden og ute av stand til å forholde seg til hva som har skjedd. Å ta en slik guttehvalp med på en hasardiøs, regel- og naturstridig ferd setter vurderingsevnen til Andhøy i et ytterligere dårlig lys.

Det ville ta for stor plass å her ramse opp alle regelbrudd og ignorerte advarsler media har gjengitt. De selverklærte vikingene har rett og slett gitt blanke faen, og satset på sitt eget eventyr. La det være en ærlig sak. Jeg har stor sympati med trangen for anarki og tro på egne vurderinger framfor samfunnets generaliserende tvangstrøye. Alle kan vi inspireres av guttas selvtillit og utbrytertrang på deres bramfulle ferder. En mann som ikke bare gjør dette til fulle, men attpåtil kjemper kompromissløst for en sak han brenner for, er Paul Watson. Lik ham eller hat ham, men du snakker om realt mannfolk, som ikke vil kreve en krone for innsatsen.

- Vi er her for å jage japanske hvalbåter. Når noen trenger vår hjelp, gjør vi det. Så regner vi med at det blir noen andre som hjelper oss når vi trenger det, sier Watson.


Jada, Andhøy, å gå ulovlig i land på en strand i Canada er en fin markering av utøylelig oppviglertrang, selv er jeg utvist fra Argentina av en liknende grunn, har vært under spionmistanke i Algerie og i forhør i Paraguay. Det er flott å huske tilbake på. Men hvis du først bryter de plagsomme regler samfunnet har støpt oss inn i, så må du kompensere med desto større respekt og forståelse for lovene naturen setter. De anmelder deg nemlig ikke, men henretter deg på stedet.

At guttene sier at de vil la naturen gå sin gang uten å reddes, stemmer dårlig overens med at de har nødpeilesendere som de fysisk dro ut splinten på, når det virkelig røynet på. Kan du ikke vedgå det da, And-kjepp-høy, isteden for å kalle kritikken for sprøyt og blære deg med at du har klart dobbelt så høye bølger? Hva med vind, is i havet og is på dekk? Er du ikke mann nok til å samle tankene etter å ha hatt tid for deg selv på motorsykkelen din, etter å ha sovet ut og spist "kjempegod" mat på Murdochbasen og etter  å ha sittet og humpet på det siste flyet ut fra den delen av Antarktis i år, som du tilfeldigvis rakk fram til?
Ironisk nok kjenner jeg innerst inne en sterk trang til å forsvare de to som nå står for hogg framfor verdenspressen, for jeg sitter i glasshus med min kritikk. Jeg lider med de etterlatte. Jeg deler mange av drømmene og frustrasjon over det kvelende A4-helvetet alle på død og liv skal skvises inn i - og jeg forstår jaggu attpåtil at det i gitte situasjoner føles riktig å kjøre på, la seg rive med og løpe en risiko, selv om noe i deg hvisker at du med det bryter et løfte du har gitt noen du elsker. Så for helvete, guttunger. Se ut som menn. Tal som menn. Prøv i hvert fall, for nå er ikke livet sånn lenger.

Ikke for tre av dere.


Paul