30 December, 2011

Læsø i hardt vær

klikk på bildene...
Det er ikke lett å være en liten øy - knapt mer enn en sandbanke på et leirelag - når bølger, vind og strøm river og sliter i deg på alle kanter. Det er ikke alltid liketil å være gjest på en slik øy heller, enn si komme fra og til. Derfor ble mitt julebesøk forlenget med en dag.

... og se inntrykk ...
Det er lett å elske Læsø. Øya steg opp av havet for 4-5000 år siden, men rager ikke høyere enn at luften ikke presses opp og avkjøles når den blåser over, så det regner mindre her enn på fastlandet. En utfordring er imidlertid at det blir mindre og mindre å elske. Jeg tenker ikke på den ubunnhørlige havstigningen som vi i Skandinavia for en stor del slipper konsekvensene av ettersom vi fremdeles hever oss etter istiden, men den erosjon som det stadig villere klimaet er skyld i.

... fra min forblåste juleferie.
Stormer har det alltid vært, og sandbanker har blitt til øyer som siden atter er oppslukt av havet, så geografien er dynamisk. Ikke minst hadde  avskogingen for å skaffe brensel til en stor saltproduksjon en dramatisk effekt.  Vinden fikk da fatt i sanden og Den Store Sandflukten ødela beitemarker og dyrket mark. Det er godt 400 år siden, og øya har siden 1900 blitt plantet til igjen.
    De siste sesongene har utviklingen tatt en ny vending, da de stadig hissigere stormene har spist kraftig av kystlinjen. En bekymret sommerhuseier i min familie har erfart at strandlinjen har krøpet flere meter nærmere sin terasse, og har trosset lokale myndigheter ved desperat å legge ut en stripe store stein. I går vasket bølgene over og omkring disse, noe som ville være utenkelig for et par år siden.

Flotte stykker rav ...
Bølger og havstrømmer har riktignok det gode ved seg, at det bringer rav inn på stranden. Aldri har jeg funnet så mye som i denne juleferien. Hele stripa ovenfor er samlet av meg, og mor fant minst like mye. "Først tar mannen ravet, så tar ravet mannen," sies det, og det føles slik. Når været har vært riktig, er det vanskelig å ikke gå ut å lete.
... og dramatiske kyster.
    Det var på en slik tur at mor og jeg bestemte oss for å gå en lang tur langs Læsøs nordkyst. Vi ble sjokkert over å finne seks meter høye skrenter, hvor det før har vært sanddyner og klitter. Geologiske lag var avdekket på den loddrette veggen, og blottet hva jeg tipper er hundrevis av års historie. Slik har man aldri tidligere sett, iflg mor. Andre steder stikker røtter fra marehalmen opp, der fremre rekke av vegetasjon er ført på havet. Det skal bli spennende å følge utviklingen, ikke minst for de som har sommerhus nærmest stranden.

... stablet seks meter i høyden.
Hundrevis av års historie ...
...fotografiene i dette blogginnlegget er i stor størrelse. Klikk på ett av dem, og du kan bla deg igjennom alle sammen. De forteller om vind og vær nok til at alle ferger ble innstilt (mer idylliske bilder i dette galleriet). Kattegat er likevel på langt nær så dramatisk som Nordsjøen, og bølgene faller fort når det igjen blir stille. Det er derfor merkelig å sitte på Stena Saga i dag, døgnet etter. Nå er det helt stille igjen. Og snart Nyttår.
sønderblåste "Dagli' Brugsen"
Det slår godt over moloen, og vannstanden er høy.
Fergen var innstilt og en tralle hadde blåst omkull.
Skjell er ikke kjent for å kaste lange skygger.
Det er ikke rav, alt som glimrer.
En Nyttårshilsen har jeg visst allerede skrevet, men en god ting kan gjentas:
Riktig Godt Nytt År til alle sammen.

Strand og hav er godt for sjelen.

28 December, 2011

Rav!

Rav er havets gull.
Rav er et vidunderlig vakkert materiale som finnes i store mengder i jordsmonn i Baltikum og også på havbunnen i Kattegat. Den sistnevnte er av den høyeste kvalitet. Dette har jeg skrevet en del om i blogginnlegget "Læsø har ekte hav-rav!". Nå vil jeg bare avgi rapport om julens funn. Det var nemlig litt utenom det vanlige.
    Den kanskje største bomben var at min far har den høyeste gjennomsnittsvekt noensinne registrert per ferie. Det gir ham nok en livstidsrekord, for han er den som aldri finner noe som helst, men denne gangen snublet han over et stykke for stort til å overse. Den størrelsen dividert på én sikrer ham dermed plass i familiens rekordbok.
To gode munnfuller ... jeg vet det er litt sprøtt, men jeg mister dem ikke på den måten...
    Selv fant jeg i går hele 153 stykker, som jeg som jeg pleier oppbevarte i munnen. Selv om de fleste er svært små, ble det etterhvert vanskelig å snakke. I dag ble det ganske nøyaktig hundre. De aller fleste av disse lå på et areal som måler ti ganger tre meter. Vi fant nemlig et ravpinnelag. Og ikke et hvilket som helst ravpinnelag, men ett som var urørt av river, støvler og menneskefingre. Vi var altså først, og det skjer ikke ofte.
Slik "skal" det se ut. Store og små klumper blandet med materiale med samme egenvekt.
   Hva som skyller opp på stranden, avhenger av strømmer, bølger og vind. Det har vært mye storm i det siste, og deg øker spenningen på stranden. Vi kjenner til plasser hvor mulighetene er størst for at ravet kommer inn, og gjenkjenner fort den type oppskylt materiale som kan inneholde dette havets gull. Det er dette vi kaller et ravpinnelag, og det var et slik vi fant i går. Da er det bare å sette seg ned å rake, grave og rote rundt, mens de gylne små splintene kommer til syne.

Det er lett å overse et ravstykke på "feil sted".
Ikke bare fars "enestående" fangst gjorde denne lille ferien usedvanlig. Mor fant nemlig dagens største stykke et sted hvor lokale ravsamlere hadde vært med sine river kort tid i forveien. Det kan bety at havet hadde skylt det opp for hennes føtter, som en gave.
    Enda merkeligere, om jeg nå skal bli helt "rav-nerd", er at julas største stykke, som jeg fant i går, lå blant steiner. Er det noe som er sikkert, er det at du ikke finner rav mellom slike steiner. Vi hadde gått rett forbi første gang, før jeg vantro så hva jeg først trodde var en oransje bit av et fiskeredskap. Det er slike regelbrudd som alltid gir en viss spenning. Det kan alltid ligge en å "slenge" hvor det egentlig ikke skal ligge noen.

Og finner du ikke noe, har du sannsynligvis likevel hatt en vidunderlig dag.

Du kan lese mer om Læsø i "Elsk Læsø", jeg har også et galleri til deg. Riktig god reise.



24 December, 2011

Plattformarbeidere på Troll C

Kåre Lien tok initiativet til mine tre besøk på Troll C.
Plattformarbeidere er ikke som andre arbeidere. De er to uker ombord og fire uker på land, slik er livsrytmen: 100% jobb 1/3 av livet og 100% fritid, familie, reiser, hobbyer og enkelte svarte tjenester i resterende 2/3.
    I løpet av tre oppdrag på Statoils produksjonsplattform Troll C har jeg nå hatt fri tilgang til plattformarbeidere på jobb. Mannskapet teller opp mot 90 her ute, eller personskapet, som det kanskje heter nå, for det er også 10-15 kvinner ombord. Den gode tonen dem i mellom merker du allerede i heliporten på Flesland. Det er noe familiært over dem, i tillegg til det kollegiale og kameratslige.
    Jeg merker ikke noe kjekkaseri mannfolk i mellom, og ikke antydning til seksuelle kommentarer eller blikk myntet på kvinnelige ansatte, kun grunnleggende respekt og innrømmelse av at kvinnene ofte er mannfolk overlegne i tekniske stillinger. Det er derfor jeg selv søkte en utenlandsk kvinnelig fastlege, ut i fra teorien om at kvinner, særlig fra en annen kultur, må være ekstra dyktige for å hevde seg i mannsdominerte yrker.


... og det er ham vel unt, for makan til bevertning skal du lete etter!


«Jeg slapper så godt av, når jeg kommer ut,» forteller en kvinnelig arbeider. Og det er klart, hun har delt omsorg for barna, som krever alt av henne i perioden hun er med dem. Så setter hun seg på helikopteret og fjerner seg fra alt som hører fastlandet til.
mobiltelefonskyskraper
    Her ute kan du dyrke ditt eget ego. Flere sier det samme. Du skal gjøre jobben til punkt og prikke, men utover skiftet ditt kan du gå og legge deg når du vil, spise sunt eller dobbel dessert som du selv bestemmer, trene som du ønsker og være sosial etter dagsform. Du skal ikke ta hensyn til noen. Det er ferie fra unger, partner, bilkøer og mas.
    Mobiltelefonene ligger igjen i små bokser på Flesland, dermed må du logge på Internett eller ringe fra stasjonens apparat for å få kontakt hjem. Du er rett og slett i en litt annen verden, med en annen fokus.

Overgangen etter jobbskiftet kan by på utfordringer. Tilbake på landjorda har ungene ventet utålmodig, og partneren din forventer at "nå er det din tur". Hvis de ikke forstår at det tar et par dager å finne tilbake til familielivet, kan det skjære seg.
    Flere forteller at de trenger tid på å justere kropp og sinn. Kroppen er sliten og humøret har en form for "jetlag" som gjør lunta kortere enn familieidyllen har godt av. Men deretter er det fabelaktig å være far/mor på heltid, hobbysnekker, gartner eller gitarbygger. De fire ukene flyr avgårde for de fleste, men det er likevel vanskelig å tro at det er så sukkersøtt.
    «Hva med de som sliter sosialt på hjemmebane?» spør jeg. Det er ingen hemmelighet at det finnes et antall plattformarbeidere som tilbringer dagene på land på kafé, mens de venter på at kona blir ferdig på jobb, så de kan få middag. Eller verre, at de ikke nøyer seg med kaffe, i dagene som snegler seg avsted inntil de igjen skal ut. Penger har de jo nok av.
    «Jeg har sett folk skjelve på handa,» medgir en erfaren kar. Abstinensen gir seg etter en dag, men røper at tilværelsen på land kan være den største utfordringen. Her ute serveres ingen former for alkohol, og blodet skal være rent ved ankomst. Når vi er ombord i en potensiell bombe - få meter fra olje og gass til en verdi av 100 millioner kroner om dagen - så skal det ikke forekomme slinger i valsen.     «Alle jobber er viktige,» understreker en av formennene. «Selv om en sveiser kan si at han ikke gjør annet enn å sveise rør hele dagen, og mener innsatsen ganske ubetydelig, forteller jeg ham at en dårlig sveis kan komme til å koste hundrevis av millioner i tapt inntekt, og sette sikkerheten i fare. Alle er viktige her ute!» gjentar han seg selv.

"Alle er viktige her ute..."   :o)


«Det er ikke alle som passer til plattformlivet,» blir jeg fortalt. «Noen kommer bare ut èn gang før de skjønner det ikke er for dem.» Jeg hører historier om sjalu mannfolk som har kona overvåket mens de selv er på havet, eller som savner ungene for mye. Da går det ikke i lengden.
    Et par som har funnet en god løsning jobber begge her på Troll C, på samme skift. De er ansatt i forpleiningen, men arbeidsoppgavene om bord gjøre at de bare ser hverandre en drøy time hver dag, så de går ikke lei hverandre. For andre kan det være en fordel å få en pause fra samlivet. To uker er vel nok til at behov melder seg, tenker jeg, så blir det fart på kosen når de igjen sees.

pepperkakebensinstasjon
Det konkurreres i pepperkakehusbaking. Det er bittelillejulaften og jeg hører folk snakke om hvordan det er å være vekk fra familien i disse dagene. For de fleste er det slett ikke så greit. Ei har hatt en «liksomjul» før hun fløy ut sist. En hevder at det for ungene er gavene som er viktigst, og ikke ham, men noe ved måten han sier det på gjør at jeg ikke helt fester lit til påstanden.
    «Det er nå koselig å feire jul med dere også da,» kommer det fra en kar. Dét tror jeg på, for det ses på dem. De smiler og spøker og duller med hverandre. På tre besøk har jeg ikke hørt irritert tonefall ved én anledning. Det hevdes riktignok at Troll C er en spesielt trivelig plattform.
    «Her bores det ikke,» lyder forklaringen. «På boreplattformene og stasjoner med mer folk, kan det lettere bli skille mellom grupperingene.»
    Her ser alle ut til å komme godt over ens. Da et av mannskapet skal av for godt, utspinner reneste sorgprosessen seg, med ønske om lykke til på neste arbeidsplass og løfter om å holde kontakten videre.

Alt kildesorteres forbilledlig.
Om de tenker på miljøet? De fleste gjør jo det. Like mye eller like lite som folk flest. Ingen jeg spør støtter tjæresandprosjektet som Statoil sviner sitt navn til med i Canada, men alle vektlegger at de er stolte av her å være verdensledende på sikkerhet og kvalitet. De som har jobbet for amerikanerne eller i Gulfen forteller om en helt annen virkelighet enn "A-standarden" som alle minnes på ved ankomst på Troll C.
    «Faktisk blir vi så indoktrinert på sikkerhet at vi tar med oss vanene når vi går i land,» fortalte en bergenser ombord. Han kunne flirende fortelle at han nå klipper gresset med hørselvern og om en plattformarbeider som organiserte et dramatisk trafikkuhell i en av byens tunneler så godt at utrykningspersonell ble helt forvirret da de ankom.
    Således er plattformarbeidere. Pålitelige, grundige, sikkerhetsfokusert og dyktige. De elsker å dyrke sitt ego på havet, samtidig som de fleste har flust opp med planer for hva de skal foreta seg når de er på land. Mange reiser mye, og jeg håper at mine bidrag kan gi reisene enda bedre innhold, med flere gode menneskemøter, latter, forståelse og høyverdige kulturopplevelser. Slik en ekte reise skal være.

Poseringsvillige bergensere på stasjonen.
Ekte reiser. Selv returen gjennom Bergen skal være slik, etter endt oppdrag. Jeg husker å stikke innom oppbevaringsboksene for mobiltelefonene i Heliporten og gleder meg litt til å komme inn til byen. Jeg har før omtalt bergensere, og prøver teorien om at de er koselige og imøtekommende straks jeg setter foten ut av bussen. Den første kvinne jeg ser er litt eldre enn meg, høyreist og flott - vakker, er hun. Hun kaster et blikk på meg idet jeg slenger bagen over skulderen. Jeg kikker tilbake og hun ser meg i øynene. Vi holder blikket mens jeg kommer nærmere. Dette skjer ikke ofte i Oslo. Så smiler jeg, og det gjengjelder hun, skikkelig og varmt.
    «Jeg visste det» bryter jeg ut, «dere er så koselige!» Så gir jeg henne en klem. Jeg må stå litt på tå for å komme til skikkelig, og hun er bare god å ta på og ønsker meg med fullgod bergensdialekt en riktig god jul.
    Det skal den bli.

God reise!

15 December, 2011

alkotest i Oslomarka

Denne blogposten kunne hatt flere navn enn et kjært barn. Jeg var innom "Noen ganger er'e allright", "Gjennom Skauen etter Skaug", "Blogpost #100" og flere, men endte med en tabloid forenkling som spiller på kombinasjonen av alkohol og friluftsliv. Jeg har vridd hjernen for å finne en relevant link til noe som har med seksuell utfoldelse eller kjønnsorgan i andre sammenheng å gjøre, oppmuntret av at min teateranmeldelse har fått mistenkelig mange søketreff. Samvittigheten tvang meg imidlertid opp på et etisk nivå som forbød slike webtriks.

Men jeg har altså vært gjennom skogen etter Skaug. Oslo er nemlig en så vidunderlig by at du kan oppleve at raskeste vei til en middagsinvitasjon går gjennom Marka. Slik er det hvis du er så heldig å bo på Tonsenhagen og har et eventyrlig bekjentskap i Solemskogen. Det stod "ælj" på menyen og jeg var litt sent ute, så jeg tok ikke sjansen på sykkel, i tilfelle det var mye snø i løypa. Det gjorde jeg rett i.

Fem varmegrader midt i desember er jo rusk rivandes gæærnt, men like fullt var det hvitt i løypa. Det gikk likevel fint. Jeg var ganske alene helt fra Selvbyggerveien, og ankom etter en stund i tusmørke lysløypa lenger inne. Det går bare opp og opp og opp til å begynne med, hvilket normalt gjør det til en behagelig rundløype. I kveld skal jeg imidlertid ikke tilbake før jeg har fått en detaljrik, interaktiv fortelling om hva som skjer på tur opp og ned verdens høyeste fjell. Alt fra stormannsgalskap og tragedier til triumf og hygieniske spissfindigheter. Jeg skal også bli kjent med en av to katter, som innledningsvis overser meg, men til slutt gir meg det kompliment å etterlate to røde striper på hånden min, som følge av en direkte provokasjon. Rød var også drueklasen på bordet, og æljen - i midten. Og ripsen i desserten. Og vinen. Og den andre vinen.

"Du kan godt få gjesterommet," lød tilbudet. Normalt ville jeg takket ja, men ikke i natt. Skogen hadde vært så mild og god med meg, så jeg tar på joggeskoene igjen. De er ikke en gang våte og jeg har tørre sokker i. Jeg forlater eventyrhuset i skogbrynet, som i dagslys har utsikt mot nord, over åser av gran. Jeg tar ikke på meg hodetelefoner, for jeg har bestemt meg for ikke å stenge skogen ute når jeg løper. Musikk har også en tendens til å stenge tankene inne, og jeg vil helst at skogen og tankene møtes. Det ville de nok gjøre nå, om jeg bare kunne slappe av og koble vekk fra den fysiske joggingen. La hodet surre. Føle på underskogens lokketone. Men det greier jeg ikke, for jeg er så glad og det krever for mye å holde balansen i slaps og snøsprøyt. Dessuten har jeg det meste av to flasker innabords, og det skaper et innvendig brus. Jeg kjenner ikke tungpusten i motbakkene og ruller fortere nedover enn jeg pleier. Hælene lander mykt i den saftige snøen, og teknikken med å løpe på forfoten er som blåst vekk.

Det er en herlig natt i skogen. Jeg kommer til krysset hvor stien går rake veien hjem, men fortsetter heller rett fram. Lyktene i lysløypa er slukket, så den lille hodelykta er alt jeg har å gå etter, i tillegg til skinnet fra byen, som via skyene gir snøen en grå valør. Nå begynner faktisk tankene å vandre, assosiasjonene trenger seg på. Jeg husker en annen natt da jeg var avhengig av hodelykta. Jeg var på villstrå i Andesfjellene og tumlet rundt i bratthenget inntil jeg slo leir i ruinen Choquequirao, helt alene. Det er godt å løpe seg til assosiasjoner.

I neste kryss tar jeg til høyre, mot Tonsenhagen Skole. Det blir glattere, men jeg kommer hel hjem, til min hule i verden. Et blikk gjennom stua viser alle Oslos lys under meg og jeg stiger inn i dusjen. Radioen står på "Klem FM", en kanal som spiller dusj-og heismusikk til alle døgnets tider, og Odd Børretzen de fleste av dem. "Noen ganger er'e allright..." strømmer nedover meg sammen med det varme vannet. Det har den gamle skjeggete gubben sannelig rett i. "...in the morning" fortsetter han. Jeg visste ikke at det var blitt så sent, men de har visst rett i get óg. Radiokanaler pleier ikke å bomme på slikt.

Men skitt au. Etter å ha vært både i Himalaya, Andeskjeden og Lillomarka føler jeg at stunden ikke kunne være bedre for å skrive mitt hundrede reiseblogginnlegg. Og for å forsvare blogtittelen - som utskriften av GPS'en viser - så løper du ikke i rett linje under innflytelse av alkohol. Men akk så lykkelig.




Riktig God Reise.

12 December, 2011

Happy Next Year!

Året er omme før vi får sukk for oss, så jeg bestemte meg for å gjøre opp status før den helt store nyttårsmelankolien tar overhånd. 2011 var litt trøblete for meg. Det var såvisst også 2010. Likevel har det skjedd enormt mye positivt, jeg har lært mye nytt og fått mange gode kontakter. Best av alt er at utviklingen absolutt går rette veien, så jeg gleder meg skikkelig til å ta fatt på 2012 og 13! Det kommer til å skje mye allerede på nyåret, så følg med.

Mitt 2012 er nå summert opp på hjemmesiden min
. Les også diktet som står nedenunder. Det har du nok godt av.

Takk for dette, og lykke til med det neste. God reise!



08 December, 2011

landing på Troll C



Jeg ankom mellom to stormer, under fine forhold, dog etter en hotellnatt da alle flygninger ble kansellert dagen før. Dette er andre besøk, og jeg gleder meg til det neste, om to uker. Det forrige besøket var jo også svært vellykket.

Igjen takk til utrolige Troll C og svært hyggelige folk!

02 December, 2011

Duracellkaninen og innvandreren

En lærer på Voss Folkehøgskole betegnet meg som en Duracell-kanin, etter at jeg holdt et fire timers foredrag for hele skolen om kvelden, og så ett annet for friluftslivklassen før lunsj og ett tredje for foto og video etter lunsj, men når jeg deretter har spist middag og settes av i Voss sentrum er alle batteriene tomme, Duracell eller ei. Poenget med kanin-reklamen er vel forresten at den ikke gir seg mens leken er god, og det levde jeg for så vidt opp til. Det var veldig trivelige elever, masse latter og spørsmål og som vanlig virkelig sympatiske lærere. Men jeg trenger en øl.

"Tre Brør Kafe" har kongeplasseringen i sjarmerende, men forblåst regnfulle Voss sentrum. Her skal jeg ved et pussig sammentreff hilse på en kunstner fra Belgia som sov på sofaen min hjemme på Tonsenhagen for et snaut år siden (les om Couch Surfing). Hun heter Michele Frederickx, og spikrer i denne stund opp utstillingen av sine malerier og skulpturer inne i det lune kaferommet. Sjekk hjemmesiden hennes, jeg er ikke noen kunst-elsker, men dette er lett og like. Fargene i maleriene gjenspeiler hennes personlighet, hun er rett og slett en usedvanlig likandes person.
Mikki, meg og Lene

    Vi får selskap av hennes lokale venninne, de møttes da hun surfet Mikkis sofa i Portugal, hvor hun bor. Jeg velger en kortreist porter fra Flåm. Akkurat hva jeg trenger - og akkurat hva jeg rekker - før toget går.

Utpå natta stiger jeg av i Oslo. Jeg har sovet det meste av veien, er litt fortumlet, og oppdager først når jeg er vel hjemme at telefonen mangler. Tipper at den ligger på bordet i Tre Brør, så jeg sender melding opp dit, og ringer fra Skype til mitt nummer. Lite nytter det, før utpå neste formiddag, da en litt gebrokken mannsstemme svarer. Han heter Saleh, og bor ikke på Voss.

Jeg skjønner ikke bæret, men Saleh jobbet på toget, og fant telefonen under setet, så han tok den med hjem. Det hadde jeg også gjort, det er mer spennende enn å levere den på hittegodsen. Han høres glad ut over at jeg ringer, og sier at jeg kan komme ned til ham klokka halv tre, i Magnus gate.
    "Hvilken klokke skal jeg ringe på?" spør jeg.
    "Bare ring ditt eget nummer, så kommer jeg ned," får jeg til svar. Først etterpå slår det meg at det kan bli en utfordring å ringe uten telefon, men jeg får være takknemlig for at den ikke er en kraftkrevende smarttelefon. Da hadde den nok vært flat nå, så jeg ikke kunne ringe den i det hele tatt.

Magnus gate ligger bak Botsen, midt i svarteste Tøyen. Det er bare to-tre norske navn i hele oppgangen, og en kvinne med skaut dukker opp fra nabogården. Jeg forklarer at jeg gjerne skulle ringt min egen telefon, som befinner seg et sted i nærheten. Hun smiler varmt, og fisker opp en fascinerende slitt nokia. Det er nesten så jeg må telle meg fram til hvor tallene en gang var, men den funker som bare rakker'n og Saleh svarer. Han er allerede ute sier han, og kommer småjoggende mot meg mens kona smiler herlig.
    "Dere er noen ENGLER" roper jeg, og hun takker og sier på nesten helt perfekt norsk at det er da det minste, man må jo hjelpe hverandre.
Saleh er min mann. Telefonen var i trygge hender.
Saleh har bodd i Norge i ti år, så norsken er helt grei. Han jobbet på Fornebu, men firmaet ble valgt vekk eller rasjonalisert ut av systemet, så han mista jobben. Etter hva jeg forstår er han nå mye ledig, men har fått en deal med at de ringer til ham fra NSB for renhold eller noe slikt, kanskje som vikar.
    "Pokkers at det skal være slik," sier jeg. Det ser ut som om han vet hva jeg sikter til, men han klandrer ikke systemet eller fordommene. Han ser bare snill og mild ut, protesterer høflig når han får en DVD som takk for hjelpen og har forlengst bevist at han er ærlig og til å stole på. Hvorfor er det slik? Hvorfor er det så forbanna vanskelig å ansette en som heter Saleh, når arbeidsledigheten faktisk skrubber i bånn?

Ja, vi har noen utfordringer, men jeg er veldig glad for en ting, og det er at det er så mange vidunderlige, ærlige, trivelige og koselige folk å bli kjent med, når jeg er på reise rundt i Norge. Med tog. Om jeg så må miste telefonen for å få det til.

God reise,
Paul