Showing posts with label menneskemøter. Show all posts
Showing posts with label menneskemøter. Show all posts

02 December, 2011

Duracellkaninen og innvandreren

En lærer på Voss Folkehøgskole betegnet meg som en Duracell-kanin, etter at jeg holdt et fire timers foredrag for hele skolen om kvelden, og så ett annet for friluftslivklassen før lunsj og ett tredje for foto og video etter lunsj, men når jeg deretter har spist middag og settes av i Voss sentrum er alle batteriene tomme, Duracell eller ei. Poenget med kanin-reklamen er vel forresten at den ikke gir seg mens leken er god, og det levde jeg for så vidt opp til. Det var veldig trivelige elever, masse latter og spørsmål og som vanlig virkelig sympatiske lærere. Men jeg trenger en øl.

"Tre Brør Kafe" har kongeplasseringen i sjarmerende, men forblåst regnfulle Voss sentrum. Her skal jeg ved et pussig sammentreff hilse på en kunstner fra Belgia som sov på sofaen min hjemme på Tonsenhagen for et snaut år siden (les om Couch Surfing). Hun heter Michele Frederickx, og spikrer i denne stund opp utstillingen av sine malerier og skulpturer inne i det lune kaferommet. Sjekk hjemmesiden hennes, jeg er ikke noen kunst-elsker, men dette er lett og like. Fargene i maleriene gjenspeiler hennes personlighet, hun er rett og slett en usedvanlig likandes person.
Mikki, meg og Lene

    Vi får selskap av hennes lokale venninne, de møttes da hun surfet Mikkis sofa i Portugal, hvor hun bor. Jeg velger en kortreist porter fra Flåm. Akkurat hva jeg trenger - og akkurat hva jeg rekker - før toget går.

Utpå natta stiger jeg av i Oslo. Jeg har sovet det meste av veien, er litt fortumlet, og oppdager først når jeg er vel hjemme at telefonen mangler. Tipper at den ligger på bordet i Tre Brør, så jeg sender melding opp dit, og ringer fra Skype til mitt nummer. Lite nytter det, før utpå neste formiddag, da en litt gebrokken mannsstemme svarer. Han heter Saleh, og bor ikke på Voss.

Jeg skjønner ikke bæret, men Saleh jobbet på toget, og fant telefonen under setet, så han tok den med hjem. Det hadde jeg også gjort, det er mer spennende enn å levere den på hittegodsen. Han høres glad ut over at jeg ringer, og sier at jeg kan komme ned til ham klokka halv tre, i Magnus gate.
    "Hvilken klokke skal jeg ringe på?" spør jeg.
    "Bare ring ditt eget nummer, så kommer jeg ned," får jeg til svar. Først etterpå slår det meg at det kan bli en utfordring å ringe uten telefon, men jeg får være takknemlig for at den ikke er en kraftkrevende smarttelefon. Da hadde den nok vært flat nå, så jeg ikke kunne ringe den i det hele tatt.

Magnus gate ligger bak Botsen, midt i svarteste Tøyen. Det er bare to-tre norske navn i hele oppgangen, og en kvinne med skaut dukker opp fra nabogården. Jeg forklarer at jeg gjerne skulle ringt min egen telefon, som befinner seg et sted i nærheten. Hun smiler varmt, og fisker opp en fascinerende slitt nokia. Det er nesten så jeg må telle meg fram til hvor tallene en gang var, men den funker som bare rakker'n og Saleh svarer. Han er allerede ute sier han, og kommer småjoggende mot meg mens kona smiler herlig.
    "Dere er noen ENGLER" roper jeg, og hun takker og sier på nesten helt perfekt norsk at det er da det minste, man må jo hjelpe hverandre.
Saleh er min mann. Telefonen var i trygge hender.
Saleh har bodd i Norge i ti år, så norsken er helt grei. Han jobbet på Fornebu, men firmaet ble valgt vekk eller rasjonalisert ut av systemet, så han mista jobben. Etter hva jeg forstår er han nå mye ledig, men har fått en deal med at de ringer til ham fra NSB for renhold eller noe slikt, kanskje som vikar.
    "Pokkers at det skal være slik," sier jeg. Det ser ut som om han vet hva jeg sikter til, men han klandrer ikke systemet eller fordommene. Han ser bare snill og mild ut, protesterer høflig når han får en DVD som takk for hjelpen og har forlengst bevist at han er ærlig og til å stole på. Hvorfor er det slik? Hvorfor er det så forbanna vanskelig å ansette en som heter Saleh, når arbeidsledigheten faktisk skrubber i bånn?

Ja, vi har noen utfordringer, men jeg er veldig glad for en ting, og det er at det er så mange vidunderlige, ærlige, trivelige og koselige folk å bli kjent med, når jeg er på reise rundt i Norge. Med tog. Om jeg så må miste telefonen for å få det til.

God reise,
Paul

29 November, 2011

Trivelige bergensere!

To døgn på en bevegelig plattform har gitt meg sjøbein som varer ved etter at jeg igjen er på land. Fire foredrag, fenomenal mat (!), nye inntrykk og virkelig hyggelige folk har gjort meg både glad og svimete. Jeg er faktisk ganske sliten, kjenner jeg. Min holdning til miljøsaken forblir urokkelig, men oppfatningen av Statoil har blitt atskillig mer nyansert. Det er umulig å ikke bli imponert over det de får til, og budskapet jeg gir dem har for så vidt ikke noe med politikk å gjøre. Jeg konsentrerer meg om å inspirere dem til å benytte sine fire friuker på en konstruktiv måte, ved å reise bedre og utvikle sin fotoglede.

Sjåførene på flybussen
Jeg setter meg på flybussen fra Flesland og oppdager først inne i sentrum at mobiltelefonen ligger igjen i oppbevaringsboksen i heliporten. Neste bussjåfør i motsatt retning ser på meg med medlidenhet, og nikker meg forbi. Bussjåføren på tredje etappe tror også på historien, og lar meg kjøre gratis inn til byen igjen. Så jeg ender i sentrum, en time senere enn planlagt, men til estimert pris.

Dette bringer meg inn på noe jeg har tenkt på de siste gangene jeg har vært i Bergen, nemlig bergenserne. Mine tidligere fordommer har sneket inn en oppfatning av at de er overveiende brautende og selvhevdende, men nå ser jeg stadig tydeligere at de tvert imot er svært imøtekommende og sjarmerende. Det er en fryd å spasere gatelangs å konstatere at folk ser deg i øynene, holder blikket og lett gjengjelder et nikk eller et smil. Oslofolk er ikke på langt nær så gode på det, i hvert fall ikke nede i sentrum, hvor respons må tvinges og lokkes ut av dem.

Guttene på Clas Ohlson
Det er et par timer til toget går. Inne i kjøpesenteret ved stasjonen kommer jeg på at jeg trenger en minnekortleser, så jeg trasker opp til Clas Ohlson i øverste etasje. Butikken er mye finere enn filialen i Oslo, og de unge mennene som er ansatt her overgår seg selv i imøtekommenhet - I hver avdeling dukker en ny trivelig kar opp for vennlig å tilby sin kompetanse.
    Som forventet utvider min virtuelle huskelapp seg dramatisk når jeg betrakter vareutvalget, et utbredt fenomen for menn som slippes løs her inne. En økonomipakning med AA-batterier har jeg faktisk stort behov for, 5 watts halogenpærer til kjøkkenlampa har lenge vært savnet, her ligger jaggu ekstra øreputer til hodetelefonen hjemme og ikke minst en genial løsning på problemet jeg har med overlyset til kjøkkenbenken! Avdelingens kjekkas insisterer attpåtil på at jeg bare kan bytte i Oslo, dersom de tre LED diodedownlights'ene ikke skulle funke etter hensikten, og der har de flere av samme type, så disse er bare starten...
    Når jeg lenge har veid for og imot foran øreplugghøyttalere, tar jeg motet til meg, løfter en av utallige modeller av stativet og vender meg mot Clas Ohlsons svar på Justin Bieber.
    "Jeg er ikke veldig snobbete når det gjelder lyd, men..." Lenger kommer jeg ikke, før guttebassen overtar, og insisterer på en svært troverdig måte på at han er snobbete når det gjelder lyd, og at han har brukt denne modellen i et par år, og absolutt kan anbefale den. Måten han sier det på, får meg til å føle meg flink som har valgt akkurat riktig modell. Jeg velger å tro at han ikke hadde sagt det samme, dersom jeg hadde valgt en annen.
    "Ja, jeg ser at du er snobbete med hensyn til mer enn bare lyd," påpeker jeg, mens jeg pirker på skinnarmbåndene hans og nikker mot den glinsende, orkansikre sveisen. Det er en test, for å se om dette folkeferdet er ekte trivelig. Han smiler litt brydd, men slik jeg akkurat gjorde, ser han ut til å tolke utsagnet som et kompliment. Han har jaggu selvironi, selv i hans ømfintlige alder, det er sannelig ikke verst!

Katrin i Deli de Luca
Det er langt fra vinter i Bergen, så jeg kjøper en av de få iskremene som ligger igjen nederst i frysedisken til Deli de Luca inne på stasjonen. Katrin i kassa er så hyggelig og søt at hun kan spises opp, attpåtil med et dryss fregner raust spredd over kinn og neserot. Jeg påpeker at de ikke er særlig tidsriktige, en desemberdag i Bergen, og hun smiler til meg. Da jeg fotograferer henne, hevder hun at hun ikke er fotogen, og jeg sier som sant er at noen er det, og andre ikke. Det er det vel ikke så like til å se fin ut bak ferskvarene til Deli de Luca når en småsvimete fyr med kompaktkamera trenger seg på. Jeg mener hun klarer seg fint, og sikkert er det, at hun føyer seg inn i rekken av gode bergensere.

Den neste kvinnen i mitt liv ville derimot ikke fotograferes. Hun heter Ann Toril og er trønder. Da jeg forsikrer at jeg ikke bare har et godt forhold til bergensere, men i høy grad også til trøndere, og nevner at jeg har vært på Troll C, forteller hun at hun jobber i Statoil. Det blir en samtale fra Myrdal til Oslo, om familie, miljø, arbeidsforhold, engler, Snåsamannen og reiser - helst togreiser. Merkelig, hvordan du med noen mennesker stadig finner nye tema. Så turen går fort. Attpåtil sender vi en hilsen ut til hennes sjefsvenninne på Heidrunfeltet, så får fremtiden vise om det blir flere plattformbesøk på meg.

Fram til Geilo gjør fire-fem brautende og selvhevdende bergensere det stadig mer vanskelig å føre en normal samtale, men der går de heldigvis av. Dermed forblir de det helt perfekte unntaket som bekrefter regelen jeg fra nå av holder meg til: Bergensere er svært trivelige folk!


Takk for turen!

30 May, 2011

Kystbussen Bergen - Stavanger

Jeg ser på klokka, den veksler mellom 12:28 og 10 grader Celsius. Kolonet blinker, for å indikere at sekundene går, uten at du vet når du har kommet til det femtiniende og det siste tallet hopper til ni. Spranget skjer mens temperaturen vises, og jeg har fått dotter i ørene. Luften begynner å bli dårlig i bussen, det er gammel eksos som ikke har sett dagslys, og jeg lurer på om vi ikke kommer til bunnen snart.
    På hver side av oss, i små opplyste nisjer i den knudrete bergveggen flasjer brannapparater forbi. Brannapparater. Det som bekymrer meg mer enn ild, er om dette berget holder tett. Ironisk nok er det våtere utenfor. Det regner, likevel sier de at Vestlandet er vakrest i mai. Denne måneden byr på størst mulighet for sol og slik som avslører naturens farge og liv. Tipper at vestlendingene gruer seg til august, hvis dette er det beste de har.
    De Lillos spiller lavt fra sjåførens radio, som om de på en litt trist og betalt måte gjør narr av sommeren som har blitt avlyst på denne delen av landet i år. Vi burde hatt nødsnorkler her. Små opplyste nisjer med oksygenflasker og vanntette lommelykter, samt fluoriserende piler i taket som indikerer retningen vi må svømme og hvor lange dekompresjonsstopp som trengs på veien ut og opp. I tilfelle av lekkasje, altså, for vi befinner oss midt under en fjord, og hvis denne nedoverbakken ikke flater ut snart, vil helvete gjøre det varmt for oss. Faktisk stiger temperaturen til 11 grader, så noe tyder på at min uro er berettiget.

Bussturer er i øvrig ikke så verst, selv på en regnfull maidag på vestlandet. Riktignok følte jeg et stikk av dårlig samvittighet da jeg satte meg på plassen reservert for handicappede, men det var før jeg kom på at jeg har bristet et ribbein. Det gjør bare vondt når jeg puster, ler, hoster eller rører vesentlig på meg, men ettersom alle andre ombord ser påtatt friske og muntre ut, regner jeg meg som best kvalifisert for æresplassen.
    Apropos folkehelse og raserenhet er det noe helt annet a sitte på kystbussen enn på min hjemlige rute "31 Tonsenhagen" i Groruddalen vest. Denne er på langt nær så interessant, snarere bedøvende. Det eneste drama så langt inntraff da sjåføren måtte bruke all sin tyngde for å presse sikkerhetsbeltet omkring et barnesete i lås, etter at moren hadde gitt opp. Det sier litt, at en norsk mor gir opp å sikre ungen sin, men sjåføren var tyngre, slik sjåfører ofte er.

Det sies at bussjåføerer alltid har godt humør, det sang vi på skolebussen for tretti år siden, det og at smultringer er hull med mat omkring, hvilket også har bevart sin gyldighet. Denne sjåføren er imidlertid samtidig selvkritisk på sitt selskaps vegne, for han finner det helt urimelig at betalingsterminalen er trådløst koblet til en router som de attpåtil har betalt ekstra mye for - pga kortleserens spesifikasjoner - uten at passasjerene får trådløst nettverk av den grunn.
    "Selskapet jeg kjørte for før hadde trådløst i hele bussen," forteller han. "Det virket riktignok ikke alltid," tilføyer han, men nesten.
    Ingenting virker alltid, tenker jeg, uten å fortelle ham det. Jeg bare nikker forståelsesfullt.
    Han forsikrer at det snart skal bli endring på dette, og erkjenner innsiktsfullt at dette fremtidige, selvfølgelige tilbudet ikke ville komme meg til nytte på denne turen.

Mannen er en uttalelsens mester, en kunstner i det enkle. Uangripelig. Jeg bestemte meg for å like fyren ganske umiddelbart. Sangen er skrevet for slike som han, men hans humør er av det utilsiktet tørrvittige slaget. Da en kar skal fra en landsens plass til nærmeste by, og utber seg en tur returbillett, glir sjåførfingrene over berøringsskjermen så den knatrende lille printeren spytter ut akkurat det den skal, fulgt av kommentaren: "Returbillett skal du få, men du kommer ikke til å tjene en krone på det."
    Passasjeren smiler og tar imot. Smilet er uforskyldt, ikke påtatt eller høflig og ikke myntet på sjåføren. Det er overhodet ingen kommunikasjon i smilet, det kom helt tankeløst innefra. Hadde jeg ikke fått øye på det, ville det glidd inn i historiens glemsel så fort billetten var stukket i lommen og han kikket bakover i bussen for å finne et bra sete.
    Hva slags sjåfør klarer å få en passasjer til å smile uten selv å smile, idet han overleverer en tur-returbillett uten prismoderasjon? Det er et talent. En slik mann har kontroll på livet, han har betalt ned boligen sin og han har et godt innarbeidet kjønnsrollemønster hjemme, som begge parter har slått seg til tåls med. Det var nemlig ingen brodd i uttalelsen, han provoserte ingen herværende og opponerte kun marginalt mot selskapet, uten å være illojal, men likevel nok til at vi elsker ham og føler oss ivaretatt av hans omtanke.

En kjernesunn mann midt i trettiårene skal av. Han bærer ryggsekk og er usikker på om det er riktig holdeplass, men bussen har stoppet på hans signal. Det er bare skau rundt oss og sjåføren er heller ikke sikker, men er ikke det minste sur over at han har en last med folk som nå får en pause i naturen mens de analyserer mulighetene for at de har kjørt for langt eller for kort. Heldigvis er det for kort, en annen passasjer kommer med den forløsende opplysning, og alle trekker et lettelsens sukk, ikke minst sjåføren, som jo er fersk på denne ruta.
    Litt senere kommer en far med to små unger på. Jeg tror sjåføren har barnebarn, ettersom han på sin umerkelige måte sniker inn så mye omsorg. Nå forteller han nemlig at det finnes barneseter, slike som gjør at de voksenjusterte sikkerhetsbeltene ikke halshugger dem i tilfelle av nødstopp. Han nevner ikke den potensielle halshuggingen - det er bare noe jeg resonnerer meg frem til selv - men åpner noen luker på hattehyllen for å fiske ut det forskriftsmessige utstyret.
    I samme vending vipper han til en dobbel pakke med tørkerull, som i fritt fall daler forbi barnesetet som har vært fastspent fra reisens start. Den lille ungen i den krasjtestede stolen har ikke åpnet øynene siden han kom ombord, men ligger med lett knyttede hender, nesten så små som hønseegg. Beklagelsen kommer umiddelbart.
    "Slikt skal ikke skje," bryter sjåføren ut, lettere forferdet. "Det lille hodet er alt for lite til å få noe slik fallende på seg."
     Moren smiler til ham og forsikrer at det gikk fint.
    En sjåfør som får en mors sympati, etter å ha vært i nærheten av å vekke, eller endog skade babyen hennes, han bør nomineres til ett eller annet. Nå er vi forresten forlengst ute av tunnelen, det skjønte du nok. Bussen er på vei mot neste ferge, før enda to tunneler venter. Kysten mellom Bergen og Stavanger ble ikke skapt med tanke på landgående transportmidler.

Vi har passert Haugesund, og jeg rakk ikke engang å fortelle om den knivstukkede damen som delte hele beretningen om sin voldelige eksmann som i ukontrollert alkorus hadde forsøkt å ta livet av henne. En punktert lunge var så nær han kom. Nå skal han i fengsel. Men det var ikke på kystbussens rute 400, med avgang 207 fra Bergen klokken 10.00.

Det var i forigårs kveld. På 31 Tonsenhagen.

god reise,
Paul

28 March, 2011

Hundene på 69°Nord!

Folkehøgskoler er råbra. Et supert sted å tilbringe et år, eller en helg, hvis du heter Paul og holder foredrag. Siste stopp var Folkehøgskolen 69° Nord, i Troms, visstnok landets minste folkehøgskole.

jenter med "hundegalskap"
Det er friluftsliv alt dreier seg om her, med seiling, ski og hundekjøring i sentrum. Min oppgave er som vanlig å prente inn i hver enkelt at de er ansvarlige for sitt liv og at de for all del ikke må sløse det bort, ettersom de nå har historisk gode muligheter til å fylle sitt potensial. Skal jeg dømme etter interessen under foredraget, alle spørsmålene og latteren underveis, må konklusjonen bli at budskapet i det minste delvis trengte inn i 19-åringenes hoder: Lev Ditt Liv - ikke sløs deg bort!

Sjefen
Reisene mine har kastet erfaringer av seg som gjør at jeg blir stor i kjeften, med en selvtillit og optimisme som sikkert kan gå noen hver på nervene. Dette gir energi til min fremvisning, som her varte i mer enn fire timer og var like morsom å fremføre som den pleier å være. Faktisk var det fler spontane avbrudd og avsporende anekdoter enn det pleier å være, og det er et godt tegn.
     Grunnen til at jeg liker å komme tidlig og/eller reise sent, er at det er svært interessant å bli kjent med elevene. Det skal nemlig overraskende lite til før et tilsynelatende ufarlig, men likevel ærlig og direkte spørsmål fra meg åpner opp for en historie som kanskje ikke har sluppet ut før. Det skjedde også her, og det forundrer meg litt hver gang det skjer. Folkehøgskoler er nettopp en plass som legger forhold til rette til at du skal være deg selv, og mange går gjennom en stor utvikling i løpet av skoleåret, men det finnes altså hemmeligheter som overlever nesten ett år i en avkrok i Troms.
    Dette å være underveis, være en som kommer, for så å forsvinne igjen, har mange ganger vist seg å være nøkkelen til betroelser og åpenhet. Den som reiser er ikke truende, har kun unntaksvis konkurrerende status og viser seg ofte å ha erfaring fra tilsvarende saker, andre steder. Det gjør reisen enda mer interessant, og jeg er glad for tilliten og åpenheten jeg møtte også på 69° Nord - i tillegg til det hjemmebakte brødet til ski- og seilerlærer Rune, naturligvis!

Hva venter vi på?
Men det er jo hundekjøring dette skulle dreie seg om. Skolen har borti førti av dem, de fleste huskies, og to stipendiater som har til hovedoppgave å ta hånd om dem. Andrea og Hilde bor midt mellom hundegårdene og alt hos dem stinker naturligvis av bikkje, men de har kontroll, disiplinen blant de firbente er bemerkelsesverdig - de får bare lov til å bjeffe ved måltidene, som er morgen og kveld.
    Bikkjelinja har 16 jenter og 1 gutt i klassen. Mange hadde minimal greie på hundekjøring før de kom hit, selv om sporten er i vinden som aldri før. Det skal heldigvis lite til for å elske disse dyrene, og selve kjøringen får man fort et viss grep på. Vitenskapen ligger i å kjenne hvert dyr, kjenne dets styrker og svakheter og å sette seg i respekt, så det faktisk lystrer din kommando.

Etter besøket mitt på Svalbard har huskier gått inn i min kategori favorittdyr sammen med kameler, islandshester og teddybjørner. Disse kosevesnene er fabelaktige, og her på skolen får de så mye mosjon og trening at de er noen skikkelige racere. Faktisk vant Andrea et regionalt løp tidligere i vinter, så denne hundegården er det tæl i!
    Jeg tar plass i sleden til Hilde, og spør og graver om alt mulig. Etter en stund lar hun meg kjøre, kanskje i håp om at jeg skal holde kjeft, men det er så mye å lære - og luksus å ha en som har alle svarene. Noen hunder løper litt skeivt. En spretten blondine hopper rett i været når det står stille i motbakker, en annen bjeffer når det går for langsomt og sistemann til venstre har perioder som "linebærer", når han ikke anstrenger seg mer enn at snora hans er stram.
    "Hundene lærer mye raskere enn de fleste er klar over," sier Hilde, "og de skjønner så mye om oss." Hun forklarer eksempler på hvordan hunder har gitt enkeltelever spesialbehandling ut i fra elevens behov og forteller om hvordan hele spannet la seg ned i protest etter to kilometer med en uvennlig og uhjelpsom sledekjører. Jeg merker det selv, hvis jeg ikke sparker fra i motbakker, at lederhunden kan se seg tilbake med et anklagende blikk.
Andrea er hun uten tunga hengende...   ;o)

    "Gjør dere dette bare for min skyld, eller skulle dere trene i dag?" spør jeg.
Hilde trekker på det. "Vi vil jo gjerne at du skal ha en god opplevelse med hundene."
    "Så utrolig snilt"
    "Du skjønner, det er mange motstandere mot denne sporten."
    "Hæ?"
    "De mener det er dyremishandling."
    Hallo i luken. Nå har folk for lite å drive med rundt i de tusen hjem. OK. La meg avklare en eneste ting, hvis du som leser dette har gått inn på denne bloggen med grøsninger og avsky for torturen de stakkars forsvarsløse dyrene utsettes for. Du tar feil! Vær vennlig å skjønn dét. Her jeg suser fram over nysnøen er det nemlig ti som har det akkurat like morsomt som meg, og det er Rav og Rambo og Huldra og Ferguson ... eller hva de heter alle sammen. Disse bikkjene har drømmejobben, det er lett å se.

Sannheten er at disse tøffingen som nå puster og peser foran meg, med tungene dinglende for å svette ut noe av varmen, faktisk ikke klager nok, så de passes spesielt godt på. Deres instinkt forteller dem at det å vise svakhet setter dem i fare for å bli ekskludert fra flokken, slik at smerteterskelen er langt høyere enn hos andre raser. Slik kan en skade i høyre skulder føre til belastningsskade i venstre bakbein, som må kompansere. Hilde og Andrea følger altså hver hund med argusøyne og klapper og duller og oppmuntrer så jeg blir rent misunnelig.
    Det har falt masse snø de siste dagene, så hundene må ta i mer enn de pleier, men har masse krefter. Jeg lærer meg å hoie og skrike til dem, og heier dem fram. "Ståååå!" "Klaar... OK!" De stanser, de venter, de rykker utålmodig og de drar til igjen, oppmuntret hvis jeg selv bruker beina mellom meiene. Når jeg iblant klarer å holde inne med spørsmålene mine, glir vi helt stille gjennom langs løypa som Rune kjørte opp med skuter mens vi spiste frokost.
    Ingen tvil. Dette er morsomt, sunt og utviklende - for alle elleve.
Tatt i et øyeblikk av kontroll, en dag jeg er svært takknemlig for!
Kjære alle elever på Videregående Skole som ikke har bestemt dere for å reise ut i verden riktig enda: Velg Folkehøgskole! Velg en aktivitet du brenner for! Gi av deg selv, åpne opp for tanker ideer og personlighet, delta uten tanker for klesmerker, frisyre, makeup og hva andre måtte mene. Lær en masse om dine egne følelser og talenter ... og så ... så er du klar til å reise ut i verden!

Hjertelig takk til to- og firbente på 69° Nord!

:o)
 Paul

19 March, 2011

tog: Trondheim-Bodø

Togturen fra Oslo til Trondheim ble en dyr affære (Kjære NSB), men det er ingen grunn til å gråte over spilt melk, så med en fullprisbillett uten plassreservasjon anstiger jeg nattoget til Bodø. Total reisetid fra Oslo blir da 17 timer, men jeg følger min ide om å reise langs bakken når praktisk mulig, og er så langt veldig fornøyd med alt annet enn prisen.

Ettersom jeg ikke har fått tilvist plass setter jeg meg i restaurantvogna. Det er hverken trådløst nett, comfortvogn eller strømtilgang på denne lange strekningen, men ellers er det fint å sitte her å skrive så lenge batteriene holder. Det er visst også mulig å lade opp Mac'en, i følge konduktøren. Vis a vis sitter en ung jente og skriver hun også, og ved et sidebord sitter en kar med en pils. Han ser pratesjuk ut, men jeg holder blikket på skjermen foran meg.

Nordlandspils i Carlsbergglass fungerer.
Når batteriet dør hos jenta, kjøper også hun en boksøl, samtidig med at medpassasjeren vår gjør det igjen og jeg blir oppmerksom på en nordlending litt lenger nede i vogna som også har gjort det. Det er for dumt å sitte å glo inn i en computer under slike forhold, så jeg avslutter skrivingen klapper den igjen og henter min egen boks i baren.
    "Jeg falt for gruppepresset," proklamerer jeg, og så er vi i gang.
    Dette er det fabelaktige med lange togstrekninger. Vi modnes og mykes opp inntil forsvaret brister og vi oppsøker hverandre. Kanskje klaffer det, kanskje ikke. Jenta er 21 og har livet foran seg. Nordlendingen er 41, og vedgår at han ser noe eldre ut, ettersom hårmanken allerede er stålgrå. Tredjemann er fra innlandet sørpå, tidligere bilpolerer hos Subaru. Han vet ett og annet om hva "moderne" vaskehaller gjør med lakken din. I tillegg er han bestefar til fem allerede, selv om han ikke framstår som stort eldre enn oss andre gutta.

Jan Åge, Cathrine, Kjell-Ivar og meg, fotografert av velvillig konduktør.
Etter kort tid trekker jenta igang noen historier som gir oss hakeslepp. Jeg kan ikke gjengi dem her, men dette sjarmetrollet har saftige ting å fortelle. Da kan naturligvis ikke nordlendingen holde seg, og gir oss en svært underholdende versjon av sitt kjærlighetsliv.

Vi bestiller en runde til. Jeg ante ikke at nattoget kunne være så morsomt. Bilpolereren heter Jan Åge, han er glad i de svake i samfunnet, elsker barnebarna og er så trofast som dagen er lang, men blir likevel underholdt mer enn provosert av betroelsene som spinner over bordet. Jeg bidrar også med en historie eller to, Cathrine viser ingen tegn til å gi seg og Kjell-Ivar forsikrer oss at han har mer å drikke på, skulle de stenge salget klokken tre. Ingen skulle tro at vi fire bare har kjent hverandre fra Trondheim til midt i Nordland. Samlivsråd og livserfaringer hagler over bordet og historiene tilspisser seg ytterligere før konduktøren oppdager et par tomme bokser med tuborg under bordet. Vi har oppført oss pent, så han blir streng og ikke sint. Det er uansett nattatid, klokken går mot fire.

Morgengymnastikk i vogn á la orientexpressen.
Det er ikke fullt så beksvart ute når vi anstiger en av de eldste vognene NSB fremdeles har i drift. Den ble tilverket lenge før air condition ble standard. Vi skjærer oss gjennom lufta som har vært inn- og utåndet atskillige ganger av våre sovende medpassasjerer. Det henger røde mønstrede forheng mellom setene, som det bare er plass til tre av i bredden. To på den ene siden av midtgangen og ett på den andre, de er trukket i plysj. Det er treverk og glassvinduer og hattehyller nok til at det kunne være orientekspressen vi har tredt inn i, men det er det ikke. Det er nattoget til Bodø, og det er framme tidlig om morgenen.

Cathrine skal være tante, Jan Åge skal være en form for stand-by barnevakt og Kjell-Ivar har både business og kjærlighet å se til. Han er litt bekymret for mine planer om båt til Røst, så han lover å sjekke opp ting for meg. Vi andre går på kafe i glasshuset. Før klokken ti later det ikke til å være noe annet sted å få en kopp kaffe i Bodø, og her inne er derfor de omlag femten bordene nesten fullsatt. Jeg ser meg rundt. En kvinne ved hvert bord, jevnt fordelt på alderstrinn, pluss oss tre nyankomne ved et bord i midten. Ingen barnevogner utenfor, ingen prat mellom bordene. Bodø er en forunderlig plass. Flere blant fruer og frøkener ler når jeg kringkaster min undring over fenomenet.

    "Påfyll koster en fem'er, men en skvett er gratis," smiler den koselige bestemoraktige damen bak disken, når jeg ber om en skvett kaffe til. Så jeg tar en skvett - men ikke et helt påfyll - og smiler. Jeg smiler over at folk stort sett er åpne og ærlige, jeg smiler over at jeg er på reise, med de gode uforutsette overraskelsene det innebærer og jeg smiler over at jeg bor i et land hvor det er fullt mulig å ikke ta seg selv så alt for alvorlig hele tiden. Ikke bare det, forresten. Kjell-Ivar har rett i at Røst-ferga ikke korresponderer med Moskenes i Lofoten, men som plaster på såret kommer "Nordstjernen" inn i havnen, på nordgående rute. Dette er den eldste skuta i Hurtigruta, og den har første stopp Stamsund, på motsatt side av Vestfjorden.

Klart jeg smiler!


24 February, 2011

Interrail og folk

Strender, Storby, Shopping og Sjekking (funker med Sex også) er de fire "S'ene" for mange interrailere, men prøv et øyeblikk å glemme alt det der. Det handler om mer enn tog og destinasjoner. Det handler om å gi av seg selv og få mer tilbake, om å se folk i øynene og lære av dem. Om gode historier, komiske misforståelser og en uovertruffen mulighet til å være helt dønn ærlig og deg selv. For du er jo for pokker på interrail!

Interrail setter deg fri. Du får nye sjanser hver dag til å møte folk du aldri før har sett og aldri kommer til å møte igjen. Best av alt er at de ofte sitter i samme kupe som deg, så du har masse tid til å studere deres personlighet. Du deler din pakke med kjeks med en serber eller får et smørbrød av en rumener. Grensevakter og tollere kommer og går, og dere skrangler videre, med livshistoriene hengende i lufta rundt dere. Hvem bryr seg om Sex in the City når du har en Tjekkisk familie rundt deg som forteller om huset de er i ferd med å bygge.

Når toget stopper har du et nytt land utenfor. Fullt av folk. Du kan stoppe hvem som helst på gata, og rett og slett spørre dem om de har lyst til å snakke med deg, ta en kaffe kanskje. Du kan spørre om å få ta et bilde. Spør du pent, sier de ofte ja, spesielt hvis du kan peke på noe konkret du gjerne vil fange. Krøllene deres, for eksempel. Kanskje synes de du er sprø, men det gjør ingenting, for du behøver ikke være i det landet dagen etter, hvis det virkelig blir pinlig. Du er jo fri.

Et annet trivelig triks er å kjøpe inn kjeks, druer el.l. slik at du har nok til å dele med andre. Sørg også for å ha noen fine bilder fra familie og Norge. Legg mer vekt på personer, aktivitet og natur, enn store hus og biler.

Jenter som vet å passe seg.
Etter et besøk i Istanbul interrailet jeg inn i Bulgaria og gikk av i Sophia. Dette skrev jeg i dagboken:

-Byen har sin andel av monumentale bygg, kirker og museer men jeg velger å dedikere meg fullt og helt til folkelivet. På trikken blir jeg forsøkt sjekket opp av et gresk guttepar, men jeg foretrekker å rusle avsted på egenhånd. Min hang til enslighet avtar imidlertid idet to unge, flotte jenter følger meg til det sentrale torget hvor vi drikker frappé og prater om slike hyggelige ting som man glemmer før dagboken oppdateres og om fornuftige ting som sklir inn i underbevissthetens kunnskapsbank, arkivert under "et land i Øst-Europa  dets folk og tilbøyeligheter". Sabinas mor er førti, instruktør på fitnessgym og om ikke lenge skilt. Det hadde vært noe.

Senere snakker jeg med ei som er glad for at byen tar seg bedre ut hver gang hun returnerer fra Tyskland. Hun hevder at det er første gang på tretti år det er vann i den store fontenen som dominerer plassen. Vel så iøynefallende er et horribelt monster av et monument som står rimelig sentralt plassert. Det har delvisk falt fra hverandre, kanskje etter en kombinasjon av ramponering og mislighold. Uttrykket levner liten tvil om at det har med en bastant, kommunistisk fortid å gjøre, selv om folk jeg spør påstar de ikke kjenner dets historie. Det er besynderlig, som om de fornekter historien. Et høyt gjerde er satt opp for å beskytte forbipasserende mot å få monunental løsøre i hodet, og denne sperringen er dekorert med flott kunst og grafitti.

Ramleferdig kommunist-relikvie.
Flere trivelige folk lar seg snakke med, men Krk utmerker seg. Det er nemlig få som følger opp min hilsing, så Krk er særklasse når han smiler tilbake og stopper opp for å slå av en prat ved benken hvor jeg. Krk var drosjesjåfør før han ble pensjonist. Nå har han en leilighet like borti her, forteller han. Jeg spør om han har besøkt noen av nabolandene, og han begynner å ramse opp: Honolulu, Mexico, Japan, Brasil ...
Krk - skurk, men hvor ille?

    "And you were a taxi driver? Do they earn that well, in Bulgaria?"
    "Well ..." Han trekker litt på det.
    "And you also have an apartment here in the centre of the city?"
    "I also had some business on the side:"
    Ved nærmere øyesyn likner han en klassisk gentleman-gangster. Han har den lille krumningen i munnviken som røper at han skjuler lysskye historier som han er svært tilfreds med. Jeg velger å tro at det ikke har med trafficking å gjøre. Jenterne jeg snakket med kjente den problemstillingen. Øst-Europesike kvinner er ettertraktet som horer i vest. Flimtet i øyet til Krk er for snilt til at han har skitnet seg til med slikt - det velger jeg i hvert fall å tro.

Siste person i Sophias galleri er Kiril Djivdjanov. Selv om han er tynn i luggen har han en stor manke av hissige krøller. Disse er naturligvis et motiv i seg selv, men han står og kikker inn i en parykk-butikk og det er det som får meg til å stoppe. Jeg spør om han får betalt for å stå der som blikkfang. Han ler. Jeg fotograferer ham, og får høre at han driver med utregninger i landets kjernekraftverk. Jeg foreslår at det er tenkevirksomheten som forårsaker alle krøllene hans, mens strålingen har resultert i den blanke issen.
Kiril - stråleskadd tenker?
    Kiril smiler og sier at han vurderer å klippe av krøllene for å lage parykk av dem, slik kan han hver dag bestemme seg for om han vil ha langt eller kort hår.

Det har vært noen gode samtaler, med smil og humor. Sekken min har hele dagen ligget trygt i oppbevaringsboks på stasjonen. Jeg skal til Beograd, hvor jeg har kjentfolk. Jeg gleder meg. Jeg er på interrail!