Trivelige bergensere!

To døgn på en bevegelig plattform har gitt meg sjøbein som varer ved etter at jeg igjen er på land. Fire foredrag, fenomenal mat (!), nye inntrykk og virkelig hyggelige folk har gjort meg både glad og svimete. Jeg er faktisk ganske sliten, kjenner jeg. Min holdning til miljøsaken forblir urokkelig, men oppfatningen av Statoil har blitt atskillig mer nyansert. Det er umulig å ikke bli imponert over det de får til, og budskapet jeg gir dem har for så vidt ikke noe med politikk å gjøre. Jeg konsentrerer meg om å inspirere dem til å benytte sine fire friuker på en konstruktiv måte, ved å reise bedre og utvikle sin fotoglede.

Sjåførene på flybussen
Jeg setter meg på flybussen fra Flesland og oppdager først inne i sentrum at mobiltelefonen ligger igjen i oppbevaringsboksen i heliporten. Neste bussjåfør i motsatt retning ser på meg med medlidenhet, og nikker meg forbi. Bussjåføren på tredje etappe tror også på historien, og lar meg kjøre gratis inn til byen igjen. Så jeg ender i sentrum, en time senere enn planlagt, men til estimert pris.

Dette bringer meg inn på noe jeg har tenkt på de siste gangene jeg har vært i Bergen, nemlig bergenserne. Mine tidligere fordommer har sneket inn en oppfatning av at de er overveiende brautende og selvhevdende, men nå ser jeg stadig tydeligere at de tvert imot er svært imøtekommende og sjarmerende. Det er en fryd å spasere gatelangs å konstatere at folk ser deg i øynene, holder blikket og lett gjengjelder et nikk eller et smil. Oslofolk er ikke på langt nær så gode på det, i hvert fall ikke nede i sentrum, hvor respons må tvinges og lokkes ut av dem.

Guttene på Clas Ohlson
Det er et par timer til toget går. Inne i kjøpesenteret ved stasjonen kommer jeg på at jeg trenger en minnekortleser, så jeg trasker opp til Clas Ohlson i øverste etasje. Butikken er mye finere enn filialen i Oslo, og de unge mennene som er ansatt her overgår seg selv i imøtekommenhet - I hver avdeling dukker en ny trivelig kar opp for vennlig å tilby sin kompetanse.
    Som forventet utvider min virtuelle huskelapp seg dramatisk når jeg betrakter vareutvalget, et utbredt fenomen for menn som slippes løs her inne. En økonomipakning med AA-batterier har jeg faktisk stort behov for, 5 watts halogenpærer til kjøkkenlampa har lenge vært savnet, her ligger jaggu ekstra øreputer til hodetelefonen hjemme og ikke minst en genial løsning på problemet jeg har med overlyset til kjøkkenbenken! Avdelingens kjekkas insisterer attpåtil på at jeg bare kan bytte i Oslo, dersom de tre LED diodedownlights'ene ikke skulle funke etter hensikten, og der har de flere av samme type, så disse er bare starten...
    Når jeg lenge har veid for og imot foran øreplugghøyttalere, tar jeg motet til meg, løfter en av utallige modeller av stativet og vender meg mot Clas Ohlsons svar på Justin Bieber.
    "Jeg er ikke veldig snobbete når det gjelder lyd, men..." Lenger kommer jeg ikke, før guttebassen overtar, og insisterer på en svært troverdig måte på at han er snobbete når det gjelder lyd, og at han har brukt denne modellen i et par år, og absolutt kan anbefale den. Måten han sier det på, får meg til å føle meg flink som har valgt akkurat riktig modell. Jeg velger å tro at han ikke hadde sagt det samme, dersom jeg hadde valgt en annen.
    "Ja, jeg ser at du er snobbete med hensyn til mer enn bare lyd," påpeker jeg, mens jeg pirker på skinnarmbåndene hans og nikker mot den glinsende, orkansikre sveisen. Det er en test, for å se om dette folkeferdet er ekte trivelig. Han smiler litt brydd, men slik jeg akkurat gjorde, ser han ut til å tolke utsagnet som et kompliment. Han har jaggu selvironi, selv i hans ømfintlige alder, det er sannelig ikke verst!

Katrin i Deli de Luca
Det er langt fra vinter i Bergen, så jeg kjøper en av de få iskremene som ligger igjen nederst i frysedisken til Deli de Luca inne på stasjonen. Katrin i kassa er så hyggelig og søt at hun kan spises opp, attpåtil med et dryss fregner raust spredd over kinn og neserot. Jeg påpeker at de ikke er særlig tidsriktige, en desemberdag i Bergen, og hun smiler til meg. Da jeg fotograferer henne, hevder hun at hun ikke er fotogen, og jeg sier som sant er at noen er det, og andre ikke. Det er det vel ikke så like til å se fin ut bak ferskvarene til Deli de Luca når en småsvimete fyr med kompaktkamera trenger seg på. Jeg mener hun klarer seg fint, og sikkert er det, at hun føyer seg inn i rekken av gode bergensere.

Den neste kvinnen i mitt liv ville derimot ikke fotograferes. Hun heter Ann Toril og er trønder. Da jeg forsikrer at jeg ikke bare har et godt forhold til bergensere, men i høy grad også til trøndere, og nevner at jeg har vært på Troll C, forteller hun at hun jobber i Statoil. Det blir en samtale fra Myrdal til Oslo, om familie, miljø, arbeidsforhold, engler, Snåsamannen og reiser - helst togreiser. Merkelig, hvordan du med noen mennesker stadig finner nye tema. Så turen går fort. Attpåtil sender vi en hilsen ut til hennes sjefsvenninne på Heidrunfeltet, så får fremtiden vise om det blir flere plattformbesøk på meg.

Fram til Geilo gjør fire-fem brautende og selvhevdende bergensere det stadig mer vanskelig å føre en normal samtale, men der går de heldigvis av. Dermed forblir de det helt perfekte unntaket som bekrefter regelen jeg fra nå av holder meg til: Bergensere er svært trivelige folk!


Takk for turen!

TAKK, Trøndere!

Nedbørsrekord, tåke og glatt føre var ikke forhold egnet til å imponere, men Trøndelagsvisitten gav til tross for dette mersmak. Det begynte jo med en "gratis privatbuss" og fortsatte med påspandert hotell, men da min militære transport i går kveld var hindret av tåke, glatt føre og lav fart de 75 kilometerene fra Ørland Flyplass til Vanviken Havn, nådde vi siste bakketopp i samme minutt som hurtigbåten skulle legge over fjorden for siste gang den kvelden.
  “Blink med lysene,” sa jeg til sjåføren, som hadde kjørt fornuftig hele veien, uten å ta sjanser. Det er det aldri verdt.

fotografen ...

  To minutter på overtid når vi kaia ... båten er der, og den er i bevegelse. Jeg kaster meg ut, sjåføren lover å ikke dra før jeg er ombord, og jeg tør nesten ikke håpe. Gangbrua er oppe, men akterenden beveger seg såvisst inn mot land, og matros Dag-Erik Clausen står ved relingen for først å lempe Macbook'en og så meg over åpen sjø.
  “Hadde du ikke blinka, så hadde vi kjørt,” smiler han. “Men vi kikker alltid opp bakken før vi legger fra.”
  Det er trønderen sin, det tenker jeg! Jeg drar kredittkortet, men igjen feiler det. Det later til at det har kroniske problemer til sjøs, ettersom jeg også hadde trøbbel på forrige ferge. Gjentatte forsøk mislykkes, og kanskje fordi jeg er dagens desidert siste passasjer, tas jeg over med en billett til kr. null, som attpåtil gir meg overgang til buss!

Jan-Erik Clausen - hedersmatros i Trondheimsfjorden!

  Bussen står og venter, og sjåføren kontakter sin kollega i rute 9 per radio, så jeg er sikker på å rekke den, inne i sentrum. Igjen med ‘overgang’ og service, service, service og atter velvillighet! Jeg ankommer min venninne like før midnatt, vi sover til langt på dag og så gir hun meg en herlig liten spasertur til flybussen, med ilagte kaffepauser i tårnet på Tyholt og i Dromedar Kaffebar nede i sjarmerende Bakklandet.

En cappuccino med ustikt over Nidaros!

  Flaut, egentlig, at jeg ikke har kommet hit oftere. Jeg håper å få flere foredrag i disse trakter, så det ikke går så lenge igjen. Inne i en kiosk sitter en katt oppå sjokoladehylla, den gamle brua er flombelyst og Nidarosdomens spir stikker opp over trærne innmed bredden av Nidelva, hvor båter ligger side om side. Jeg må skjerpe meg. Neste gang skal jeg ha mer tid i Trondheim!

Skal det være en Kitekat, en Lions bar ... eller pus?

Det viser seg at venninna måtte betale serveringen, samt låne meg kroner til flybussene ... for det er jeg som har rota: pengene mine står på plastkortet som ligger hjemme ... TAKK, TRØNDELAG!

En Reise på Kreditt

En grunn til at jeg er veldig glad i nordmenn, er at vi ikke er så nøye med hva som er lov og ikke lov. En regel eksisterer på bakgrunn av en forutsetning, og hvis forutsetningen endres, kan det enkelte individ bryte regelen. Det er ufattelig prisverdig. Underveis fra Oslo til Ørlandet skjedde det to ganger.

Jeg hadde landed på Værnes, og skulle inn til byen, med en gitt bussholdeplass skriblet på en lapp stukket inn i min trofaste Moleskine notatbok. Jeg tror jeg fant stedet hvor en buss jeg hadde fått beskrevet som "en litt shabby lavprisbuss" skulle gå, men så ingen. Litt unna stod den regulære flybussen, som etter hva jeg fikk opplyst, ikke skulle stoppe på den gitte adressen. Likevel gikk jeg bort for å spørre sjåføren, som akkurat hadde lukket døren og skulle til å kjøre, med tom buss.
  “Sett deg inn, ikke noe problem, jeg kan kjøre deg,” sa han.
  Underveis har vi en svært hyggelig prat om vår oppfatning av kvinner og hva de kan brukes til.
  “Men jeg trodde ikke at denne bussen stopper på den holdeplassen...” kommenterer jeg når vi nærmer oss.
  “Nei, vi gjør ikke det,” svarer den unge fyren smilende. Han har fortalt at dette er ‘gla'jobben’ hans og ikke hans faste jobb. “Du skjønner, jeg skulle returnere med tom buss, ikke i rute, men når jeg ser en enslig fyr som ikke får buss, spør jeg ham hvor han skal, og kjører ham dit," smiler han, og lever totalt opp til den muntre sangen ‘En bussjåfør’ som vi skrålte på skolebussen for 30 år siden.

Dette skjedde i går. I dag skulle ut til Ørlandet med hurtigbåten, og opplevde at kredittkortet nektet å gi fra seg de 250 kronene turen koster, selv om det står penger på konto. Jeg foreslo at jeg betaler dobbelt på returen om tre dager, og billettøren kom med en liten seddel jeg skrev navnet mitt på. Pussig system, og kanskje en regel, men svært fleksibel, basert på en spesiell tillitt nordmenn har til hverandre.
  “Slik slipper du å betale 180 kroner ekstra for å benytte deg av en giro jeg kan gi deg,” sa han.

Dette er en av mange grunner til min kjærlighet for reiser. Sammen med folk jeg ikke kjenner finner vi kreative løsninger når uforutsette ting oppstår. Det skjer nemlig alltid med meg ... en reise er som en kjede av situasjoner jeg ikke helt har kontroll på, hvor de beste løsningene søker seg selv.

... frøken Holte uten batteri

La meg tilføye at turen ble tilbragt i en særdeles hyggelig prat med menig Holte i luftvernartilleriet. Hun fyrer av digre radarstyrte ting fra et batteri (!?), hvilket i seg selv er fascinerende, men vi diskuterte heller psykologi på høyst folkelig nivå, med utgangspunkt i våre egne familier. Jeg anbefalte for hennes modning at hun skulle oppleve at en kjæreste var henne utro med hennes gode venninne, hvilket ganske utilsiktet traff det faktum at hun nå er singel og har mistet en nær venninne...