Trysil - episode 20

Etter å ha blitt kjent med Nord-, Mellom- og Sørvest-Norge ventet det enda en ny type folk og mentalitet da jeg ankom Trysil. Tryslingenes godmodige dialekt virker i seg selv konfliktdempende og hyggelig. De fremstår sjelden skråsikre, men har likevel en innstilling og ryggrad staere og sterkere enn de aller fleste. Jeg følte en lavmælt godslighet og omsorg, gjestfrihet og yrkesmoral fra de jeg møtte. Rett og slett svært reale og trivelige folk.

Når det gjelder bussene på Trysil, er det en liten avdeling som i lang tid hadde vært lavt prioritert da jeg ble kjent med dem. Desto større respekt har jeg for de som jobber der, selvsagt. Inge Bryn kombinerte jobben sin med å være bonde, og jeg ble ham med til grenda der bror hans fremdeles har geiter og et fantastisk gardsmeieri. Dette blir du kjent med i denne episoden, etter en liten tur opp på Trysilfjellet. Hygg deg.

Tau - episode 18

Tau ventet storbesøk da jeg syklet innom. Spadestikket for Ryfast - en lang tunell som skal knytte Stavanger til innlandet - skulle nemlig tas av Kleppa. Jeg ble selvsagt med på det, (les: dette blogginnlegget) men det var en helt annen person som kom til å gjøre det største inntrykket på meg...

Petar Hristov Petrov. Denne karen fra Bulgaria har et ansikt som er som en oppslagsbok i følelser. Han er rett og slett vidunderlig uttrykksfull, og er full av ting han vil uttrykke. Arbeidserfaringen, kunnskapene og talentene hans blandes i en mix ingen kan oppvise maken til. Det er bare en ting å si om Petar, og det er at han er vidunderlig - tvers gjennom. Etter de følgende tolv minutter, vil du være enig med meg:



Jeg regner med at du vil ha mer av Petar, og da kan du lese historien om denne operasyngende nærkampeksperten i innlegget "Adeste Fidelis" og ikke minst nyte hans helt unike versjon av Hellige Natt i blogginnlegget Hellige Natt.

:)

Lofotens cruiseanløp

Det er søren ikke bare-bare når cruiseskip med hundrevis av passasjerer skal legge til i en tettsted uten havn og attpåtil skysses omkring til perifere soner av Lofoten. Jeg hadde det oppriktig moro da jeg utforsket dette temaet, og mye takket være en maserati som sleit med clutchen og en svært trivelig tysker i bobil, fikk jeg enda en bunke gode minner fra Lofoten, som jeg jo har skrevet til dels hjertevarmet om tidligere her i bloggen (galleri, diving in Lofoten, Aqua Lofoten Coast Adventure).

En svært erfaren sjåfør!

En ganske usedvanlig tysk penlder ...

Kort sagt: mange folk i dette landet her gjør en jobb de er stolte av og de er virkelig morsomme å bli kjent med. Utrolig trist at de ikke har den toppledelsen de fortjener, men jeg ønsker dem av hjerte lykke til. En ting har de i hvert fall, og det er en av landets vakreste arbeidsplasser!!!

Et trekløver du ikke finner makan til!

Kollektive løsninger

me like

Det skal nok gå greit å ta seg rundt i Kairo, bare jeg kommer meg ut av Danmark...

Det er vel ikke å overdrive å hevde at jeg rangerer blant de mest bereiste i min familie. Nettopp derfor er noe av planlegningen lagt i mine hender, når jeg med mine to forlengst pensjonerte foreldre etter alt og dømme lander i Kairo i morgen. Ja, så leste riktig, Kairo. Et par dager etter den første avstemningen om Egypts nye konstitusjon - og et par dager før den andre og siste avstemningen. Joda. Men det skal nok gå, om jeg bare klarer å holde følge med mor og far - her i Danmark.

En fin plan

Mine foreldre bor på øya Læsø, utenfor Fredrikshavn. Jeg skulle reise alene derfra til Århus, via Odense og så møte mitt opphav på toget vi alle skulle ta til Kastrup i dag klokken 15.27 på Århus hovedbanestajon. En realistisk plan, spesielt ettersom kuldegradene som lett får Danmark til å gå i stå, har krøpet tilbake over streken.
    Allerede på bussen fra Frederikshavn fikk jeg imidlertid litt trøbbel, ettersom jeg antar at Danmarks busser på linje med norske aksepterer Visa som betalingsmiddel. Det gjør de ikke. Jeg spør om han aksepterer norske kroger eller egyptiske pund, som jeg har i rikt monn, men får avslag. Om han har en app jeg kan innstallere og betale på nettet? Nei.
    Uten antydning til smil eller aksept starter han bussen uten å kaste meg av, mens han tilsynelatende overhører alle mine transaksjonsforslag. Så jeg kommer fram til Ålborg, med Danmarks buss for tog. Broen over Limfjorden er nemlig kjørt ned av en båt, og bygget opp igjen av et polsk firma som vant anbudet, men ikke klarte å bygge den. Dermed er nå reparasjonsarbeidet etter oppbyggingen igang på ubestemt tid. Og jeg er på bussen. Uten å betale. Det er jo greit.

Att og fram

Det er bare tiden og veien fra buss-for-tog til tog i Ålborg. Det siste jeg gidder gjøre, er å lese små bokstaver på det danske muddermålet, og jeg er bare glad over å sitte i det korresponderende togsettet før avgang.
    En stram og korrekt konduktørdame duker opp og skjønner at jeg er litt på bærtur. Hun sier hun skal komme tilbake for å lage en billett til meg. En langt over middels sjarmerende kvinnelig passasjer jeg har på motstående sete ser beundrende på meg, for dette skjer sjelden på DSB, sier hun.
    Jeg skulle egentlig hatt 750 kroner i bot for ikke å ha billetten i orden før påstigning. Men det ordner seg. Billett til Odense er i boks. Returen fra Odense til Århus går deretter problemfritt, mye takket være at jeg reiser i følge med min danske moster, som tar seg av timing og betaling.

Det er alltid hyggelig å være på besøk hos Moster Biggi. Hun varter opp med rikelig rødvin og nydelige vaktler. Men så skal jeg på sydgående tog klokken 15.27 dagen etter. Mor og far er allerede ombord og de har pent printet ut vår felles billett fra Fredrikshavn til København. Ettersom jeg er inkludert i hele strekningen, betyr det faktisk at jeg allerede hadde betalt for buss-for-tog-bussen jeg ikke klarte å betale for i går. Det var skjebnens hjelp til rettferdighet.

    Med behagelig margin stiger jeg ut på perrongen og toget kommer langsomt sigende inn for å kobles på et nytt vognsett som vil være med fra Århus. Far smiler, letter over at sønnen hans har klart å overholde en avtale. Etter en halv time vil jeg gjerne vise dem bildene fra i går, men en kikk i reisesekken avslører at kameraet ikke er der. Det har ligget på på mosters spisebord siden fotograferingen av vaktlene. Dette er ikke krise, ettersom flyet ikke går før i morgen ettermiddag, men jeg drar pokker ikke til Kairo uten mitt splitter nye kamera, så her er det bare å komme av toget igjen.

En god iraker bak rattet.

... og atter att og fram ...

Horsens neste. Motgående tog kommer nesten umiddelbart. Jeg driter i billettautomaten og gambler på konduktørens velvilje. Noe ved mitt uttrykk overbeviser ham, så jeg slipper gratis med tilbake til Århus. Hittil har jeg altså spart 1500,- i bøter.
    Takket være en hyggelig taxisjåfør med talent for usvinger rekker jeg opp til moster og tilbake før neste Københavntog forlater perrongen, så allerede klokken 17.00 er jeg omsider på rett spor, kun halvannen time bak skjemaet.
    Mor og far skal finne sitt hotell på Kastrup, men jeg har bedt dem legge mobilen hjemme, så vi har i øyeblikket ikke kontakt. Jeg har fotografert av reservasjonen til rommet og jeg har også bilde av billetten de nå har i et tog noen hundre kilometer lengre frem i den retningen. Billett til dette toget har jeg ikke.

Penger spart - er penger tjent!

Konduktøren er ung og kvinne. Det er enten godt nytt eller dårlig nytt. Noen ganger oppveier de at de tilhører det svake kjønn med å være ekstra bitchy regelryttere. Dessuten har jeg allerede opplevd tre mirakler i dansk kollektivtransport på like mange dager, så det er mye å be om når jeg på mobiltelefonen lokker frem et foto av en billett jeg påstår to pensjonister på et annet tog nå innehar. Og at det ved siden av dem er et ledig sete hvor jeg selv satt fra Århus til Horsens for en drøy time siden.
    Hun ser berettiget skeptisk ut. «Alle kan jo fotografere en billett og påstå det der,» sier hun. «Dette er virkelig tynt:»
    Jeg ser at hun ikke er uvillig vrang, men hun har jo et regelverk å forholde seg til. «Det er helt opp til deg,» sier jeg. «Selvsagt har du rett, så om du stoler på meg eller ikke skal jeg ikke henge meg opp i.»
    Attpåtil har jeg fotografert billetten i en vinkel som gjør at den ustanselig havner opp-ned når den for så vidt samarbeidsvillige damen forsøker å tyde den.
    «Jammen har du selve bestillingsnummeret?» lurer hun.
    Altså mer enn avgangstid og plass. Det har jeg jaggu også fotografert. Jeg blar over til forrige bilde.
    «Et øyeblikk,» sier hun. «Det toget har ikke kommet frem til Kastrup enda, så jeg kan ringe konduktøren i det vognsettet og få bekreftet din historie. Jeg kommer tilbake.»
    Neste gang hun passerer nøyer hun seg med å nikke lurt til meg.

Mustafa = Kpbens vennligste sjåfør!

Det var godt å være norsk i Danmark!

Er det ikke kult? Jeg skal tilstå at jeg en gang tok toget feil vei fra København (til Helsingør i stedenfor Korsør) og den gang fikk jeg også returen gratis, så jeg har god erfaring med dansk togpersonell. Rekorden i service er det likevel NSB som innehar, etter at de stoppet to krengetog på Sørlandsbanen midt i skauen etter at jeg hadde gått på sørgående tog istedenfor nordgående ved en liten stasjon nær Arendal.
    I skrivende stund er familien gjenforent, takket være Mustafa, en kurdisk taxisjåfør som tok meg den korte veien fra kastrup til Copenhagen Go Hotel. Det er ikke lett å få drosjer som har stått en time i kø til å kjøre et par kilometer, men han smilte og fikk mer tips enn noen drosjesjåfør har fått fra meg. Jeg har jo tross alt spart 2250.- kroner på turen så langt...

God reise!

Reiseeksperten...

Jada. Jeg burde ha minnet skolen på at det var onsdag jeg skulle komme. Og jeg burde huske å hente billetten på stasjonen. Jeg burde i hvert fall ha sjekket at det var buss videre fra Narvik. Men sånn går no dagan...

Jeg er på vei nordover, og jeg kjenner at humøret er stigende. Det sier litt, for jeg elsker jo Oslo. Herfra ser jeg tårnet på toppen av fjellet over Narvik på andre siden av fjorden, og jeg er langt i fra framme, selv om jeg har vært dagevis underveis. Vi bor i et langt land. Men fullt av herlige, smilende folk.

Billettproblematikk I
På Oslo S fikk jeg i forbifarten overrakt kameraet mitt, som jeg hadde glemt igjen hos en kompis. Dermed glemte jeg å hente billetten i automat, slik nsb.no hadde bedt meg å gjøre. Billettøren ble slett ikke sur, da jeg erkjente forsømmelsen, men bad meg rette den opp ved togskifte på Hamar. Så sovnet jeg.
    Like før Hamar kviknet jeg til, og hadde femten minutter på å fikse billettproblematikken. Jeg syntes jeg greide det ganske bra, men hadde det litt travelt, så jeg rakk ikke å se at det kom to separate billetter, ettersom jeg skulle videre fra Trondheim til Skogn. Kunden etter meg vant altså en billett internt i Trøndelag. Slikt kan skje den beste, så jeg sov videre til Røros, foretok atter et togbytte og sov til Nidaros, hvor jeg oppsøkte informasjonsdisken.
    En nett liten fruentimmer i stram uniform over høye hæler velsignet meg med en ny utskrift, selv om hun med lett bekymring understreket at den for så vidt ikke var et gyldig reisedokument. Det tok jeg med knusende ro. NSB er velsignet med forståelsesfulle folk, hvilket også viste seg da konduktøren på lokaltoget til Skogn uten tøven lot meg sitte på helt fram.

Billettproblematikk II
Foredraget på Skogn kom litt brått på den trivelige rektoren, som hadde glemt hele greia. Vi fant likevel en god løsning, og jeg blir etter en god frokost kjørt til toget utpå søndagen. Det er ingen automat i den særpregede stasjonsbygningen. Hele første etasje er oppført i stein, mens trearbeidet i andreetasje er forseggjort. Konduktøren kjenner naturligvis problemstillingen og ber meg hente ut billetten i Steinkjær, hvor jeg uansett har en time til fri disposisjon.
    Det har blitt drøyt 25 år siden jeg gikk rekrutten på Steinkjersannan, som nå er nedlagt. Mye har skjedd i stasjonsbygningen også, så hvelvingen hvor jeg formoder billettsalget tidligere var plassert, er murt igjen. Det gir nå en fin ramme omkring de to automatene. Jeg trykker inn kode og telefonnummer og ser billetten falle ned i luka mens jeg legger telefonen min tilbake i lomma. Det er en primitiv liten kiosk rett ved siden av, med en usedvanlig sympatisk selger. Han har gener fra et helt annet sted i verden, og jeg skulle gjerne lære ham bedre å kjenne, for han ser virkelig grei ut. Hva mon hans historie er?
    Etter å ha tømt halvliteren med sjokolademelk bretter jeg kartongen pent sammen og tasser bort til søplebøtta. Da ser jeg inn i en annen nisje, hvor det faktisk er en levende NSB-ansatt bak en moderne designet disk. Jeg vinker til henne og hun ser tilbake på meg, vennlig.
    "Skal du til Fauske?" spør hun. Ganske pussig. Togene herfra går i begge retninger, og ingen av endestasjonene heter Fauske.
    "Neiiii..." sier jeg nølende, og tenker meg litt om. «Øhh ... Jo forresten. Det er visst det jeg skal. Der skal jeg bytte til buss. Men hvordan vet du det?»
    "Noen leverte inn en billett som var gjenglemt for noen minutter siden i automaten der borte," forteller hun.
    Jeg tar meg til lommene. Det er for utrolig. Jeg har mange lommer, det tar litt tid. "Tusen takk," tilstår jeg så. "Du er en engel."

Bestefarpolitiker
Nordlandsbanen har stadig to gamle travere trillende til og fra Bodø. Sittevognen ser ut som om den er klippet ut av et Agatha Christie drama på den Transsibirske. Forheng og treoverbygg rundt plasskrevende og svært gode seter. De er nå på overtid, NSB har anskaffet moderne togsett, men i restaurantvognen sier en munter serviceansatt at disse er tatt ut av drift, da de ikke kunne holde på vannet når strømmen er skrudd av. Han er munter. Også restauranten hans bærer preg av å tilhøre en annen epoke. En trivelig epoke. Vi er enige om at vi kommer til å savne disse museumsvognene.

Per Bårdsen sitter diagonalt overfor meg. Han er bestefar, politiker og reiseglad. Arbeiderpartiet er skutt permanent inn i de røde blodlegemene hans, og ettersom han nærmer seg pensjonsalder har han i sin tid bodd på hybel med de fleste av de siste års stortingspresidenter og ministre. Det er vanskelig å ikke like fyren, ikke minst fordi han nekter å uttale seg bastant om ting han føler han ikke har greie på. Det gjør ham til en litt annerledes politiker i mine øyne.
    Per bidrar med litt inside info om Kolberg, Støre, Jagland og andre i klanen. Så dreier samtalen seg inn på New Zealand, restauranter i Italia, tilstanden i Sarajevo og Mostar, mens to svært livfulle søstre på omkring fem år herjer rundt setene. De er uimotståelige på en svært støyende måte, og Pers egenskaper som bestefar kommer fullt ut til sin rett. Hvor henter en alenemor så mange krefter fra?
    De to små sukkerterroristene demper seg litt når Per lager perlekjeder med dem, og all lyd går ut av dem da de noe senere nærmest besvimer av utmattelse på gulvet mellom oss, før de igjen våkner til liv og klarer å strø alle perler som enda ikke er på en snor utover et stort område i kupeen. Kjedelig er det ikke.

Taxi for buss

Det er noe fint med denne statuen.

Den tidligere ordføreren og jeg føler at vi selv etter flere timers togtur har noe usagt, så vi setter oss attmed hverandre både i maxitaxien NSB spanderer for at vi etter en forsinkelse til Fauske skal kunne ta igjen bussen, og på bussen. Vi når den før et fergesamband, og skravla går hele tiden. Om overnattinger i Dubrovnik. Energiforsyning på Island og vindkraft, distriktspolitikk, SV og ungdommens utfordringer.
    Alle tema er interessante, men jeg legger merke til en pussighet. Per har minimalt med oppfølgingsspørsmål. Nærmest på ert forsyner jeg ham med halve historier tilknyttet det han forteller, og jeg spør alltid videre på det han kommer med. Det han forteller er alltid interessant, og det kan godt være at han får med seg det jeg forteller ham, men heller ikke mer. Det er igrunn litt synd.

Full stopp i Narvik!
Jeg har av de siste bussjåførene forstått at det ikke er mulig å komme seg fra Skogn til Tromsø på en dag. Nord-Norge er forbaska svært når det kommer til stykket. Klokken er altså litt i forkant av åtte idet jeg går av bussen uten helt å vite hva natten bringer. Hotell er utelukket. Det går en morgenbuss før klokken 06.00, og jeg betaler av prinsipp ikke over hundre kroner timen for søvn. Det må altså rekognoseres litt. Du kan lære mye om et sted og et folk ved å ha litt trøbbel.
    Jeg lufter forsiktig til folk jeg møter at jeg ikke helt hadde tenkt meg å bli her i natt. Treffer jeg rette person, inviteres jeg. Om ikke, løser det seg på en annen måte. I verste fall kan jeg gå langs veien og haike, det er tross alt E6 dette her, så noe trafikk er det vel. Det kan også være at et hotell lar meg sitte med en kopp kaffe i resepsjonen eller at en bar har åpent til tidlig morgen, selv om det er lite sannsynlig ut ifra hva jeg ser rundt meg, og det faktum at det er torsdag.

Arkivfoto. Illustrasjonen har ingenting med virkelige hendelser å gjøre.

En bar ser riktig trivelig ut, den er en del av et større hotell. Jeg bestiller en halvliter kortreist pils og får 0,6. Kode til Internett leverer de meg i resepsjonen og strømuttak er det attmed bordet, så de neste timene skal i hvertfall gå greit. Hakket bortenfor sitter to glade damer med hvitvin. De ser begge ti år yngre ut enn jeg senere finner ut at de er. En kar gjør dem selskap, han beklager at han kommer alt for seint, men det gjør ingenting. De må ha kjent hverandre lenge.
    "Jeg synes dere ser ensomme ut," roper jeg til dem, etter å ha betraktet det muntre laget en stund. De vinker meg over og bestiller straks en øl til, til meg. Selv skal de ha en flaske vin. Og enda en. Det blir virkelig trivelig, med snakk om byen, om livets irrganger og om det nye hotellet nede i veien. Den yngste av kvinnene skal jobbe der, og forteller at det åpner om to uker.
    Fyren er teknisk konsulent. Begge var topptrente alpinister i sin barndom. Alle er single. Nesten.
    "Hun er bare halvt singel," sier min nye kompis, og peker på den lyshårede ved min side, og spesifiserer: "Hun er grus." Jeg skjønner umiddelbart vitsen, mens damene må få den inn med teskje. Det hele ender med at jeg støtter "grusen" hjem, og får henne i seng. Hun er slett ikke vant til å drikke så mye, det er lett å se.
   

jeg fotograferer det nye hotellet

sofa m/kaffe
Jeg har det helt fint, men får et svare strev med å finne nøkkelen hennes. Den er ikke er i vesken slik hun påstår, men i jakkelommen. Jeg har altså helt fånyttes foretatt et dypdykk i en kvinnes høyst personlige håndveske, hvilket jeg ikke anbefaler noen. Så skal jeg til å stikke nøkkelen i låsen.
    "Det er ikkje her eg bor."
    Vi skal rundt huset og opp i andre. Jeg forsøker å ikke vekke naboene, men lykkes ikke helt. Vi kommer akkurat innafor da det går i døra under oss. Det kan umulig gavne henne å bli sett i denne tilstanden med en fremmed. To radioer står på inne i leiligheten, med påfallende høyt volum, på hver sin kanal.
    Jeg får henne omsider i seng, og sover selv på sofaen inntil kaffemaskinen setter i å dure på morgenkvisten. Min venninne er tilsynelatende fresh og fin - det er utrolig hva litt sminke kan utrette - men hun husker ikke bæret av hvorfor jeg er å finne i stua hennes.
    "Håndkle finner du på badet, om du vil ha en dusj, så er det bare å smekke døra, men jeg må på jobb nå." Hun driver en liten butikk nedi byen, og har det litt travelt. Likevel får jeg henne til å sette seg litt.
    Jeg forklarer litt om hva hun gikk glipp av i går, og vi får en fin prat om livet. Leiligheten er kjempefin, men alle medaljer har en bakside som det kan være godt å dele med noen. Om kjærlighet, barn, gleder og utfordringer. Historien er interessant og kaffen er god.

Etter dusjen bringer jeg mobilen hun har glemt ned til butikken hennes og så plukker jeg opp vantene jeg selv glemte i baren i natt. Jeg må også nedom å anskue det nye hotellet som er klart om 14 dager, i tillegg til noen fine statuer i byparken og slalåmbakkene som tårner over byen.
    Det er rart at jeg ikke har hørt om Narvik i annen sammenheng enn 2. verdenskrig. Byen har visstnok tabbet seg fullstendig ut i markedsføringen av seg selv og sine alpine muligheter, som har elendige skitrekk og alt for få turister. Dem om det. Jeg skal med bussen.

reisefølelsen
"Å, så fine sko du har!" roper jeg til en fargerik kvinne som allerede står og venter. De ser litt gammeldagse ut, med fiolette sidestykker og små sorte knapper. Hun stråler opp. Det er lett å få folk til å smile her. Jeg prøvde et annet velfortjent kompliment lenger nedi gata, og fikk et spontant "Takk, nå ble jeg glad," til svar. Det er slik det skal være.
    På bussen setter jeg meg til å skrive dette. Herfra ser jeg tårnet på toppen av fjellet over Narvik på andre siden av fjorden, og jeg er langt i fra framme, selv om jeg har vært dagevis underveis. Vi bor i et langt land. Men fullt av herlige, smilende folk.
    Flere kommer på, og jeg hopper bort på setet ved siden av kvinnen med skoene. Hun smiler og er enig i at det er en god idé, ettersom vi uansett ikke får sitte alene. Kjæresten hennes bor og jobber i Kina. Hun bor i Narvik, mye pga barna. Hun har også en historie.
    Jeg tipper at hun jobber med teater, og hun smiler fra øre til øre.
    "Ja, i mitt neste liv, men jeg elsker amatørteater," sier hun, og forteller om vinterfestivalen som snart slippes løs i Narvik, og at hun er verdens beste julenisse. "Da går alle utkledd hele uka. Det er gamle kostymer og virkelig helt fantastisk! Da må du komme!"
    Det skulle gjerne gjort, ikke minst for å lære henne bedre å kjenne.

Utenfor er det virkelig en fin dag. Jeg blir like overveldet hver gang jeg kommer opp hit, og gleder meg stort til å sykle, sykle, sykle i disse omgivelsene senere i år. Min medpassasjer har også reist mye, skal til Madagaskar, kjenner mange sider ved Kina. Nå sitter vi og drømmer sammen på bussen mellom Narvik og Tromsø.
    "Jeg kan ikke huske å ha fått en slik reisefølelse så kort hjemmefra," sukker hun.
    "Det er en øvelsessak," trøster jeg. "Jeg får det stadig vekk, på buss 31 til Tonsenhagen." Dessverre er det det siste jeg får sagt før sjåføren opplyser om at vi svinger inn på Tømmerneset, hvor folkehøyskolelærer Rune skal plukke meg opp. Helt siden jeg var her i fjor har jeg sett fram til å møte ham igjen.

Verden er sannelig full av generøse, interessante og inspirerende mennesker.


God reise!

Preikestolen!

Det er mer enn en måte å gjøre det meste på, og mindretallet velger som regel rett. Det gjelder også besøket på Preikestolen i Lysefjorden. Det er nemlig slett ikke nødvendig å gå i kø, blant hundrevis andre...

Noe av det gjeveste en nordmann gjør, er å introdusere landet vårt til utlendinger fra storbyer og sletteland. Alice er fra Paris. Vi ble kjent da vi sammen red over Island, allerede da beviste hun at hun har kvaliteter utover de du kan forvente av en frøken fra Paris. I fjor syklet vi Rallarvegen og i år vil jeg demonstrere følelsen av 604 meter vertikal utsikt.

"I am stubborn, but I know my limits," er mottoet når Alice er med på tur. Hun beklager seg aldri over motbakker eller mine valg av leirsteder. Da jeg på tampen av en dag på sykkelen spurte om hun ville fortsette på langs av Karmøy, svarte hun: "No problem. If you want me to hate you for the rest of your life, I can do that." Sånn er Alice. Alltid positiv.

Preikestolhytta og øvre parkering

De fleste tar Tauferga (ikke en tauferge - stedet heter Tau!) fra Stavanger om morgenen og buss videre til Preikestolhytta. De går deretter i tett, bratt kø de siste tre kilometrene og stimer så tett sammen på det kvadratiske platået over Lysefjorden. Mange kommer i egen bil og fyller først det øvre og så det nedre parkeringsområdet før veikantene tas i bruk nedover bakkene. Bobilene sperrer bussene og sommerjobbende mannskaper i gule refleksvester kommanderer.

Det er også en campingplass tilgjengelig, hvorfra du kan ta første buss oppover om morgenen. Det er nest beste løsning, men du må stå opp grytidlig for å høste fordelen av det. Bedre er det naturligvis å sove som kongen på haugen - ved å slå leir på toppen!

Med en nyinnkjøpt Primus gassbeholder rekker vi med få minutters margin båten klokken 17.00. Det er den siste som korresponderer med buss på Tausiden. Det er bare én annen passasjer, og sjåføren spør oss om vår plan. Da vi sier vi har med telt for å sove på toppen, beroliges han. Jeg elsker bussjåfører.

Godt fottøy er en forutsetning, men stien er godt laget, med trebruer over myrene. Alice ville ha med vann, men jeg forklarer at slikt finner man på fjellet i dette landet. Omkring klokken 20.00 får vi øye på Lysefjorden. Det er klarvær og strømmen av folk har gått motsatt vei, så det er bare oss og et par andre reisefølger igjen. Et skår i opplevelsen er all søpla som er etterlagt, og lukten av avføring som utrolig nok later til å stamme fra sprekken som dramatisk skjærer over selve Preikestolen. Naturvett har en tendens til å tape for masseturismen.

-kom først og/eller sist!

Et tysk par telter på selve stolen, men der lukter det for vondt nå da det er vindstille. Enda et telt skyter opp i et skar lenger opp, mens vi og to andre telt finner veien til det bakenforliggende platået, der stien deler seg til "klipperuten" eller "fjellruten". Det er her jeg forventer å finne den krystallklare bekken med norsk fjellvann, men den eneste lille sildrelyden i området kommer fra noe lett farget vann som er på vei fra den ene myra til den andre. Alice sender meg et triumferende og lett foraktelig blikk, og lurer på om jeg er sikker på at det kan drikkes.
  "Såklart," forsikrer jeg. "Det skal bare kokes først." Dette viser seg imidlertid å være lettere sagt enn gjort, ettersom drivstoffslangen til min ETA-power multifuelbrenner har pådratt seg en uforståelig lekkasje. Det må derfor bli bål - og det er en etablert bålplass attmed teltet - men all ved på og omkring denne myra er fuktig eller råtten. Alice viser likevel ingen tegn til mistillit, så jeg starter innsanking mens hun i stadig større grad pakker seg inn til beskyttelse mot mygg. En svært trivelig kar i Intersport Stavanger glemte å minne meg på å kjøpe myggmiddel, men det får jeg ta opp med ham en annen gang. Alice likner en beduin mens jeg sitter i shorts og åpen kortermet skjorte uten å plages nevneverdig.

Hvem skulle tro at det var mygg her?

DIC: direct injection campfire

Ettersom veden er langt fra å være tørr skrur jeg av hodet på primusen og kjører brennstoffslangen rett inn i bålet. Alt brenner, bare det er varmt nok, lenge nok. Dessuten er det fabelaktig å ha et bål du kan skru av og på alt etter hvordan det går med matlagingen. Alice er imponert, og det må sannelig teltet på høyden litt bortenfor også være. Deres bål er på langt nær så imponerende som vårt. Suppa smaker godt, og bålet er heldigvis selvgående før gassbeholderen overopphetes.

Det vil være en overstatement å hevde at søvnen er behagelig. Når sant skal sies glemte jeg å sjekke underlaget til teltet. Jeg vurderte kun avstanden til bålrestene og at det var forholdsvis flatt. Jeg våkner derfor ganske tidlig, og hører at naboene våre er noen morgenfugler.
    Heldigvis har bålkunnskapene mine holdt liv i glørne, men jeg har ikke husket på at Alice bruker sukker i kaffen. Hun drikker derfor ikke så mye, men får heldigvis hun litt i seg. Hun fungerer i nødstilfelle også uten kaffe om morgenen, men da uten å våkne, sier hun selv. Min promotering av reint kokt myrvann, som med litt godvilje smaker som te, høster imidlertid laber respons.

Vi gikk klippestien i går, og tar fjellstien i dag. Den gir det klassiske utsynet med Preikestolen under oss. Mørke skyer har passert, og solen treffer platået. Vi deler det etterhvert med åtte-ni andre som også er lavmælte. Det er jo noe magisk ved å være her, og samtlige virker berørt av det dramatiske i landskapet.

Sol på en slik dag er en generøs belønning.

Alice i lav åling

604 meter!

Spente åler vi oss fram og ser ned. Jeg har nylig kjørt en vridd loop i berg og dalbane, men det er ingenting mot det skumle, hypnotiserende draget du opplever her. Jeg føler en hånd løfte meg etter nakken og trekke meg ut. Det gjør nesten vondt. Fytterakkern. En fabelaktig fornemmelse.

Alice føler det nøyaktig på samme måte, og uttrykker takknemlighet over å være iviterte med av en som vet hvordan Preikestolen best besøkes. Helt uten å klandre meg for de mer enn 50 myggstikk hun har, bare i ansiktet.

mygg har god smak

Vi pakker leir mens strømmen tar til oppover stien, og foretar nedturen i en tyknende eim av sololje, hårlakk, aftershave og hvitløk. Det ser ut som om et representativt gjennomsnitt av verdens befolkning er på vei til Preikestolen i dag. Yngstemann blir båret på magen. Der sitter de vel som sild i tønne, når vi går på bussen, igjen kun med én annen passasjer. Så kommer det kanskje aller verste, og det fra bussjåføren. Han har kjørt lenge på denne ruta.
"Skjer det ulykker der oppe?" spør jeg ham.
"Ja. Det er bare halvannen måned siden jeg reddet en asiatisk familie."
"???"
"Når du har erfaring ser du hvem som kommer for å ta livet av seg," forklarer han. "Når de har dårlig fottøy, et litt distre blikk og ber om enveisbillett uten å vise noen interesse for returen, da ringer jeg hotellet der oppe for at de skal holde øye med dem."
"Og asiatene?"
"Det var et foreldrepar med ett barn. Jeg ringte politiet, og de tok dem igjen halvveis. Jeg er overbevist om at det reddet livet deres."

Mindretallet velger altså ikke alltid rett. Se Preikestolen - og lev!

Kystbussen Bergen - Stavanger

Jeg ser på klokka, den veksler mellom 12:28 og 10 grader Celsius. Kolonet blinker, for å indikere at sekundene går, uten at du vet når du har kommet til det femtiniende og det siste tallet hopper til ni. Spranget skjer mens temperaturen vises, og jeg har fått dotter i ørene. Luften begynner å bli dårlig i bussen, det er gammel eksos som ikke har sett dagslys, og jeg lurer på om vi ikke kommer til bunnen snart.
    På hver side av oss, i små opplyste nisjer i den knudrete bergveggen flasjer brannapparater forbi. Brannapparater. Det som bekymrer meg mer enn ild, er om dette berget holder tett. Ironisk nok er det våtere utenfor. Det regner, likevel sier de at Vestlandet er vakrest i mai. Denne måneden byr på størst mulighet for sol og slik som avslører naturens farge og liv. Tipper at vestlendingene gruer seg til august, hvis dette er det beste de har.
    De Lillos spiller lavt fra sjåførens radio, som om de på en litt trist og betalt måte gjør narr av sommeren som har blitt avlyst på denne delen av landet i år. Vi burde hatt nødsnorkler her. Små opplyste nisjer med oksygenflasker og vanntette lommelykter, samt fluoriserende piler i taket som indikerer retningen vi må svømme og hvor lange dekompresjonsstopp som trengs på veien ut og opp. I tilfelle av lekkasje, altså, for vi befinner oss midt under en fjord, og hvis denne nedoverbakken ikke flater ut snart, vil helvete gjøre det varmt for oss. Faktisk stiger temperaturen til 11 grader, så noe tyder på at min uro er berettiget.

Bussturer er i øvrig ikke så verst, selv på en regnfull maidag på vestlandet. Riktignok følte jeg et stikk av dårlig samvittighet da jeg satte meg på plassen reservert for handicappede, men det var før jeg kom på at jeg har bristet et ribbein. Det gjør bare vondt når jeg puster, ler, hoster eller rører vesentlig på meg, men ettersom alle andre ombord ser påtatt friske og muntre ut, regner jeg meg som best kvalifisert for æresplassen.
    Apropos folkehelse og raserenhet er det noe helt annet a sitte på kystbussen enn på min hjemlige rute "31 Tonsenhagen" i Groruddalen vest. Denne er på langt nær så interessant, snarere bedøvende. Det eneste drama så langt inntraff da sjåføren måtte bruke all sin tyngde for å presse sikkerhetsbeltet omkring et barnesete i lås, etter at moren hadde gitt opp. Det sier litt, at en norsk mor gir opp å sikre ungen sin, men sjåføren var tyngre, slik sjåfører ofte er.

Det sies at bussjåføerer alltid har godt humør, det sang vi på skolebussen for tretti år siden, det og at smultringer er hull med mat omkring, hvilket også har bevart sin gyldighet. Denne sjåføren er imidlertid samtidig selvkritisk på sitt selskaps vegne, for han finner det helt urimelig at betalingsterminalen er trådløst koblet til en router som de attpåtil har betalt ekstra mye for - pga kortleserens spesifikasjoner - uten at passasjerene får trådløst nettverk av den grunn.
    "Selskapet jeg kjørte for før hadde trådløst i hele bussen," forteller han. "Det virket riktignok ikke alltid," tilføyer han, men nesten.
    Ingenting virker alltid, tenker jeg, uten å fortelle ham det. Jeg bare nikker forståelsesfullt.
    Han forsikrer at det snart skal bli endring på dette, og erkjenner innsiktsfullt at dette fremtidige, selvfølgelige tilbudet ikke ville komme meg til nytte på denne turen.

Mannen er en uttalelsens mester, en kunstner i det enkle. Uangripelig. Jeg bestemte meg for å like fyren ganske umiddelbart. Sangen er skrevet for slike som han, men hans humør er av det utilsiktet tørrvittige slaget. Da en kar skal fra en landsens plass til nærmeste by, og utber seg en tur returbillett, glir sjåførfingrene over berøringsskjermen så den knatrende lille printeren spytter ut akkurat det den skal, fulgt av kommentaren: "Returbillett skal du få, men du kommer ikke til å tjene en krone på det."
    Passasjeren smiler og tar imot. Smilet er uforskyldt, ikke påtatt eller høflig og ikke myntet på sjåføren. Det er overhodet ingen kommunikasjon i smilet, det kom helt tankeløst innefra. Hadde jeg ikke fått øye på det, ville det glidd inn i historiens glemsel så fort billetten var stukket i lommen og han kikket bakover i bussen for å finne et bra sete.
    Hva slags sjåfør klarer å få en passasjer til å smile uten selv å smile, idet han overleverer en tur-returbillett uten prismoderasjon? Det er et talent. En slik mann har kontroll på livet, han har betalt ned boligen sin og han har et godt innarbeidet kjønnsrollemønster hjemme, som begge parter har slått seg til tåls med. Det var nemlig ingen brodd i uttalelsen, han provoserte ingen herværende og opponerte kun marginalt mot selskapet, uten å være illojal, men likevel nok til at vi elsker ham og føler oss ivaretatt av hans omtanke.

En kjernesunn mann midt i trettiårene skal av. Han bærer ryggsekk og er usikker på om det er riktig holdeplass, men bussen har stoppet på hans signal. Det er bare skau rundt oss og sjåføren er heller ikke sikker, men er ikke det minste sur over at han har en last med folk som nå får en pause i naturen mens de analyserer mulighetene for at de har kjørt for langt eller for kort. Heldigvis er det for kort, en annen passasjer kommer med den forløsende opplysning, og alle trekker et lettelsens sukk, ikke minst sjåføren, som jo er fersk på denne ruta.
    Litt senere kommer en far med to små unger på. Jeg tror sjåføren har barnebarn, ettersom han på sin umerkelige måte sniker inn så mye omsorg. Nå forteller han nemlig at det finnes barneseter, slike som gjør at de voksenjusterte sikkerhetsbeltene ikke halshugger dem i tilfelle av nødstopp. Han nevner ikke den potensielle halshuggingen - det er bare noe jeg resonnerer meg frem til selv - men åpner noen luker på hattehyllen for å fiske ut det forskriftsmessige utstyret.
    I samme vending vipper han til en dobbel pakke med tørkerull, som i fritt fall daler forbi barnesetet som har vært fastspent fra reisens start. Den lille ungen i den krasjtestede stolen har ikke åpnet øynene siden han kom ombord, men ligger med lett knyttede hender, nesten så små som hønseegg. Beklagelsen kommer umiddelbart.
    "Slikt skal ikke skje," bryter sjåføren ut, lettere forferdet. "Det lille hodet er alt for lite til å få noe slik fallende på seg."
     Moren smiler til ham og forsikrer at det gikk fint.
    En sjåfør som får en mors sympati, etter å ha vært i nærheten av å vekke, eller endog skade babyen hennes, han bør nomineres til ett eller annet. Nå er vi forresten forlengst ute av tunnelen, det skjønte du nok. Bussen er på vei mot neste ferge, før enda to tunneler venter. Kysten mellom Bergen og Stavanger ble ikke skapt med tanke på landgående transportmidler.

Vi har passert Haugesund, og jeg rakk ikke engang å fortelle om den knivstukkede damen som delte hele beretningen om sin voldelige eksmann som i ukontrollert alkorus hadde forsøkt å ta livet av henne. En punktert lunge var så nær han kom. Nå skal han i fengsel. Men det var ikke på kystbussens rute 400, med avgang 207 fra Bergen klokken 10.00.

Det var i forigårs kveld. På 31 Tonsenhagen.

god reise,
Paul

Swebus i mitt hjerte!

Jeg skal på påskeferie, og har lånt ut leiligheten min til to hyggelige Couch Surfere som har min eneste nøkkel til ytterdøra. Mine gjester var allrede på sightseeing da jeg smekket meg ut, og oppdaget jeg at jeg hadde glemt astmainhalatoren min inne i leiligheten. Jeg trenger den ikke så ofte, men når jeg trenger den, er det virkelig ikke bra ikke å ha den. Bussen gikk kort etter, så jeg måtte tenke nytt ...

Løsningen ble å ringe min gode venn Frode, og mirakuløst nok skulle han kjøre sydover ut av Oslo, med mulighet til å ta med en ekstra inhalator han har hatt liggende hos seg. Spørsmålet var om bussjåføren, som skal kjøre non-stop Oslo-Uddevalla, ville være villig til å gjøre trafikkale sprell underveis.

- herved anbefalt!

Fyren var svensk, med solbriller, moustache og en ruteplan å forholde seg til. Denne menneskekategorien har jeg veldig lite erfaring med, men han så umiddelbart ut som en god mann, så jeg hadde høye forhåpninger. Se videoen og vurder selv om ikke Swebus blir ditt selskap neste gang du skal til Gøteborg uten medisinen din - hjertelig mange takk for god service Swebus! Dere kan ha reddet meg fra en tungpustet påskefeiring.

Reis langs jorda!

Hvor viktig er du, hvor travelt har du det egentlig og hvilken rett har du til å ta deg til rette på miljøets bekostning? Ja, det gjelder valg av transportmiddel. La meg tilføye at jeg ikke er fundamentalistisk anti-fly, selv om politikken på dette området gjør meg fly forbanna. Hvis det ikke er fornuftige alternativ med kajakk, sykkel, hest, buss eller tog, så er det greit at du flyr - bare du blir der lenge før du flyr hjem igjen og ikke lar det skje for ofte.

Tipper de har savnet sola ...

Når det er sagt, har jeg en bekjennelse å komme med. Da jeg skulle til Ørland sist, skjedde det nemlig en uheldig glipp, som røpet i posten "En Reise på Kreditt". Faktisk tok jeg meg i å sitte på flyet uten å ha sjekket NSB's tabeller først, noe som umiddelbart gav en flau fornemmelse. Å svi av fossilt brennstoff på en slik helt unødvendig og ganske umotivert måte er usselt, egoistisk og svært lite sympatisk. Da jeg litt senere hadde Ørsta og Ålesund som reisemål gjorde jeg derfor det eneste rette, og kastet meg over tabellene til tog og buss. Dette viste seg både dyrere (700,- mot 600,-) og treigere (drøyt 11 timer mot omlag 4) enn fly, men med den store fordel at jeg kunne lene meg tilbake med en komfortabel visshet om at jeg ikke rævpuler planeten min (med forbehold for de som nyter anal penetrasjon).

U-daler blir ikke mindre V-dal enn den der ...

Så det ble buss. De har den fordel at du er garantert plass selv uten å ha bestilt billett, men den ulempe at det på Møre-Ekspressen ikke var strømuttak eller fungerende trådløst internett (det virket ut fra Oslo, og så igjen etter Lillehammer, få minutter før batteriet i Mac'en døde). Kveldsmørket fratok meg syn av fjord og fjell på vei mot nordvest, så jeg jeg valgte morgenruta tilbake. Batteriet var toppet og søvnbehovet justert til at jeg ville sove tre timer underveis. Det var blå himmel og Norge kunne ikke være vakrere. Klart jeg tar buss neste gang også, om da ikke forholdene ligger bedre til rette for sykkel ...

:o)
Paul

Frostrøyk danser over fjorden.

TAKK, Trøndere!

Nedbørsrekord, tåke og glatt føre var ikke forhold egnet til å imponere, men Trøndelagsvisitten gav til tross for dette mersmak. Det begynte jo med en "gratis privatbuss" og fortsatte med påspandert hotell, men da min militære transport i går kveld var hindret av tåke, glatt føre og lav fart de 75 kilometerene fra Ørland Flyplass til Vanviken Havn, nådde vi siste bakketopp i samme minutt som hurtigbåten skulle legge over fjorden for siste gang den kvelden.
  “Blink med lysene,” sa jeg til sjåføren, som hadde kjørt fornuftig hele veien, uten å ta sjanser. Det er det aldri verdt.

fotografen ...

  To minutter på overtid når vi kaia ... båten er der, og den er i bevegelse. Jeg kaster meg ut, sjåføren lover å ikke dra før jeg er ombord, og jeg tør nesten ikke håpe. Gangbrua er oppe, men akterenden beveger seg såvisst inn mot land, og matros Dag-Erik Clausen står ved relingen for først å lempe Macbook'en og så meg over åpen sjø.
  “Hadde du ikke blinka, så hadde vi kjørt,” smiler han. “Men vi kikker alltid opp bakken før vi legger fra.”
  Det er trønderen sin, det tenker jeg! Jeg drar kredittkortet, men igjen feiler det. Det later til at det har kroniske problemer til sjøs, ettersom jeg også hadde trøbbel på forrige ferge. Gjentatte forsøk mislykkes, og kanskje fordi jeg er dagens desidert siste passasjer, tas jeg over med en billett til kr. null, som attpåtil gir meg overgang til buss!

Jan-Erik Clausen - hedersmatros i Trondheimsfjorden!

  Bussen står og venter, og sjåføren kontakter sin kollega i rute 9 per radio, så jeg er sikker på å rekke den, inne i sentrum. Igjen med ‘overgang’ og service, service, service og atter velvillighet! Jeg ankommer min venninne like før midnatt, vi sover til langt på dag og så gir hun meg en herlig liten spasertur til flybussen, med ilagte kaffepauser i tårnet på Tyholt og i Dromedar Kaffebar nede i sjarmerende Bakklandet.

En cappuccino med ustikt over Nidaros!

  Flaut, egentlig, at jeg ikke har kommet hit oftere. Jeg håper å få flere foredrag i disse trakter, så det ikke går så lenge igjen. Inne i en kiosk sitter en katt oppå sjokoladehylla, den gamle brua er flombelyst og Nidarosdomens spir stikker opp over trærne innmed bredden av Nidelva, hvor båter ligger side om side. Jeg må skjerpe meg. Neste gang skal jeg ha mer tid i Trondheim!

Skal det være en Kitekat, en Lions bar ... eller pus?

Det viser seg at venninna måtte betale serveringen, samt låne meg kroner til flybussene ... for det er jeg som har rota: pengene mine står på plastkortet som ligger hjemme ... TAKK, TRØNDELAG!

Kjære Landsmenn!

Dette innlegget, som mitt forrige, oser av kjærligheten jeg har til Norge og nordmenn. Vi skal være selvkritiske og la oss inspirere av andre mer ‘åpne’ kulturer, men heller ikke stikke under stol at vi selv kan være forbasket hyggelige og har noe som for andre må fortone seg som nesten naturstridige kvaliteter.

Bakgrunn: Etter gårdsdagens gratistur med ‘privatbuss’ fra Værnes til mer sentrumsnære strøk, møtte ei venninne opp på avtalt holdeplass. Vi er ikke nære venner. Egentlig kjenner jeg henne knapt, så i grunn er ordet ‘venninne’ nesten nede på Facebook-nivå, hvor du får den betegnelsen temmelig billig. Etter å ha blitt overflatisk kjent med henne i Oslo for noen år tilbake har vi – takket være sosiale medier – holdt kontakt, mest fordi hun reiste til Haiti etter jordskjelvet. Der jobbet hun som kokk for hjelpearbeiderne, og så og opplevde mye. Det er altså tæl i damen og hun har en historie å fortelle, og hun var på plass da bussen kom fram.

Nuvel. Poenget i historien er, at dette møtet ikke bare ble trivelig, men også et eksempel på at aleneboende kvinner i Norge kan invitere en fyr hjem til sin ettroms, uten at det vekker oppsikt blant familie og naboer! Tenk på det! Grunnen skal norske menn ha mye av æren for, ettersom vi er utstyrt med den usedvanlige egenskap at vi kan dele rom eller endog seng med en kvinne uten å gjøre stort annet enn å sove (her burde jeg vel heller ha brukt ord som sex, våtsex eller hard core - og helst trukket inn navnet Einar Gelius - for å få opp treffene på bloggen, men jeg holder meg for god til det...). På dette felt tilhører norske menn altså en ørliten nisje av verdens befolkning. I øynene til de store flertall tror jeg faktisk at dette vil betegnes som en mutasjon eller genestisk svakhet.

Det kan de bare synes, så lenge jeg får så mange koselige opplevelser, og denne gangen attpåtil kaffe og ‘Adressa’ på senga om morra'n!

Hvem trenger vel gull i munn, når man har kaffe og ‘Adressa’?

En Reise på Kreditt

En grunn til at jeg er veldig glad i nordmenn, er at vi ikke er så nøye med hva som er lov og ikke lov. En regel eksisterer på bakgrunn av en forutsetning, og hvis forutsetningen endres, kan det enkelte individ bryte regelen. Det er ufattelig prisverdig. Underveis fra Oslo til Ørlandet skjedde det to ganger.

Jeg hadde landed på Værnes, og skulle inn til byen, med en gitt bussholdeplass skriblet på en lapp stukket inn i min trofaste Moleskine notatbok. Jeg tror jeg fant stedet hvor en buss jeg hadde fått beskrevet som "en litt shabby lavprisbuss" skulle gå, men så ingen. Litt unna stod den regulære flybussen, som etter hva jeg fikk opplyst, ikke skulle stoppe på den gitte adressen. Likevel gikk jeg bort for å spørre sjåføren, som akkurat hadde lukket døren og skulle til å kjøre, med tom buss.
  “Sett deg inn, ikke noe problem, jeg kan kjøre deg,” sa han.
  Underveis har vi en svært hyggelig prat om vår oppfatning av kvinner og hva de kan brukes til.
  “Men jeg trodde ikke at denne bussen stopper på den holdeplassen...” kommenterer jeg når vi nærmer oss.
  “Nei, vi gjør ikke det,” svarer den unge fyren smilende. Han har fortalt at dette er ‘gla'jobben’ hans og ikke hans faste jobb. “Du skjønner, jeg skulle returnere med tom buss, ikke i rute, men når jeg ser en enslig fyr som ikke får buss, spør jeg ham hvor han skal, og kjører ham dit," smiler han, og lever totalt opp til den muntre sangen ‘En bussjåfør’ som vi skrålte på skolebussen for 30 år siden.

Dette skjedde i går. I dag skulle ut til Ørlandet med hurtigbåten, og opplevde at kredittkortet nektet å gi fra seg de 250 kronene turen koster, selv om det står penger på konto. Jeg foreslo at jeg betaler dobbelt på returen om tre dager, og billettøren kom med en liten seddel jeg skrev navnet mitt på. Pussig system, og kanskje en regel, men svært fleksibel, basert på en spesiell tillitt nordmenn har til hverandre.
  “Slik slipper du å betale 180 kroner ekstra for å benytte deg av en giro jeg kan gi deg,” sa han.

Dette er en av mange grunner til min kjærlighet for reiser. Sammen med folk jeg ikke kjenner finner vi kreative løsninger når uforutsette ting oppstår. Det skjer nemlig alltid med meg ... en reise er som en kjede av situasjoner jeg ikke helt har kontroll på, hvor de beste løsningene søker seg selv.

... frøken Holte uten batteri

La meg tilføye at turen ble tilbragt i en særdeles hyggelig prat med menig Holte i luftvernartilleriet. Hun fyrer av digre radarstyrte ting fra et batteri (!?), hvilket i seg selv er fascinerende, men vi diskuterte heller psykologi på høyst folkelig nivå, med utgangspunkt i våre egne familier. Jeg anbefalte for hennes modning at hun skulle oppleve at en kjæreste var henne utro med hennes gode venninne, hvilket ganske utilsiktet traff det faktum at hun nå er singel og har mistet en nær venninne...