Kjære Landsmenn!

Dette innlegget, som mitt forrige, oser av kjærligheten jeg har til Norge og nordmenn. Vi skal være selvkritiske og la oss inspirere av andre mer ‘åpne’ kulturer, men heller ikke stikke under stol at vi selv kan være forbasket hyggelige og har noe som for andre må fortone seg som nesten naturstridige kvaliteter.

Bakgrunn: Etter gårdsdagens gratistur med ‘privatbuss’ fra Værnes til mer sentrumsnære strøk, møtte ei venninne opp på avtalt holdeplass. Vi er ikke nære venner. Egentlig kjenner jeg henne knapt, så i grunn er ordet ‘venninne’ nesten nede på Facebook-nivå, hvor du får den betegnelsen temmelig billig. Etter å ha blitt overflatisk kjent med henne i Oslo for noen år tilbake har vi – takket være sosiale medier – holdt kontakt, mest fordi hun reiste til Haiti etter jordskjelvet. Der jobbet hun som kokk for hjelpearbeiderne, og så og opplevde mye. Det er altså tæl i damen og hun har en historie å fortelle, og hun var på plass da bussen kom fram.

Nuvel. Poenget i historien er, at dette møtet ikke bare ble trivelig, men også et eksempel på at aleneboende kvinner i Norge kan invitere en fyr hjem til sin ettroms, uten at det vekker oppsikt blant familie og naboer! Tenk på det! Grunnen skal norske menn ha mye av æren for, ettersom vi er utstyrt med den usedvanlige egenskap at vi kan dele rom eller endog seng med en kvinne uten å gjøre stort annet enn å sove (her burde jeg vel heller ha brukt ord som sex, våtsex eller hard core - og helst trukket inn navnet Einar Gelius - for å få opp treffene på bloggen, men jeg holder meg for god til det...). På dette felt tilhører norske menn altså en ørliten nisje av verdens befolkning. I øynene til de store flertall tror jeg faktisk at dette vil betegnes som en mutasjon eller genestisk svakhet.

Det kan de bare synes, så lenge jeg får så mange koselige opplevelser, og denne gangen attpåtil kaffe og ‘Adressa’ på senga om morra'n!

Hvem trenger vel gull i munn, når man har kaffe og ‘Adressa’?