Harstad, hva så?

Jeg har visst glemt å blogge om Harstad, som jeg lovet da Harstad - Episode 11 kom ut. Det er ikke så rart, egentlig, for Kvæfjord har kaka, men hva har egentlig Harstad?
    Prøv å erindre om du noengang har vær der og se for deg ditt sterkeste minne - eller det minne du eventuelt måtte ha, hvor vagt det enn måtte være.
    Jeg husket bare skarven på havna, som står der enda, drøyt tjue år etter min førstegangstjeneste og lenge etter at Åsegarden Leir er lagt ned. Målet denne gang var å forsøke å finne noe mer.

Kirke og Kanon

I mangel av monumentale broer og katedraler skulle jeg mene at byens sterkeste kort er den gamle Trondarnes kirke og Adolfkanonen, som står på haugen ovenfor.
    Kirken har en dramatisk historie, med et enkelt befestningsanlegg omkring og svært tykke murer, den er verdt å se. Det historiske museumet like ved siden av er også fint og pent, og gir et tilbakeblikk på livet i regionen, men er ikke alene grunn nok til å reise til byen.

Helt unike er imidlertid de fire enorme kanonene som står trygt plassert på militært område. Den ene er bevart i funksjonsdyktig stand og kan beskues med militært følge til bestemte tider. Disse var ment å skulle plasseres på et digert tysk krigsskip som ble avbestilt, og dekket med sin rekkevidde på utrolige 56 kilometer innløpet til det strategisk viktige Narvik. Et tilsvarende batteri stod på sydsiden av Vestfjorden.
    Kaliberet på 40,5 centimeter gjør visstnok dette til den største kanonen av sitt slag, og hver avfyring dro med seg en halv kilo stål ut av løpet, så hver pipe kunne bare avfyres et gitt antall ganger før det måtte skiftes. Prosjektilene var så lenge i lufta etter avfyring, at et sinnrikt regneapparat kalkulerte med jordrotasjonen for å finne riktig vinkel på siktet! Helt vannvittig, og muligens Harstads mest spektakulære severdighet, forutsatt at du er interessert i kanoner.

HAMEK

Det må finnes noe som er mer representabelt for Harstad enn en grotesk tysktilverket drapsmaskin. Jeg vandrer omkring og stikker innom hallen til HAMEK - Harstad Mekaniske Verksted - for å se på hurtigbåten Fløyfjell. Den er trukket opp på det tørre. De ønsker å spesialisere seg på katamaraner, og har laget en fiks innretning som løfter dem opp under buken uten å yte mekanisk belastning på de to avrundede kjølene av kevlarsandwich.
    Bak i lokalet slipper lys ut av et vindue. En dør står ulåst uten klare advarsler. Jeg kommer først inn i en garderobe med herlige skap, og finner så fram til en av de mer vidunderlige personligheter jeg har møtt på denne reisen. Harald Davidsen.

Hr. Davidsen troner øverst på rødlista av utrydningstruede mennesketyper. Han er ekte og det ser du umiddelbart. To nesten utrøykte sneiper balanserer på den flate partiet av en tvinge på benken. Kaffekoppen har de svarteste avleiringer jeg noensinne har sett. Han er av den gamle skolen, som kan svært mye om svært mye når det gjelder dieselmotorer og ventiler. Davidsen hører og føler hva som er galt, men vektlegger at han er langt fra utlært.
    "Det blir du aldri," sier Davidsen.
    Han burde vite det, for om noen skulle være utlært, har jeg en fornemmelse av at det er nettopp ham. Selv på tampen av sin pensjonsist-tilværelse presser han på for at nytt maskineri skal kjøpes inn for å møte fremtidens krav og han har brukt tre år på å bygge opp sin etterfølger.
    "Han har alt som skal til," sier han og nikker over mot lærlingen. Den unge mannen som er iferd med å legge siste hånd på en litt spesiell Volvo-motor er ikke den første han har forsøkt. Ett år til, så er utdanningen ferdig. Det ligger en klassisk mester og lærling stemning i lufta, den unge fyren har et tungt ansvar på sine skuldre. Her inne har de sin egen verden.
    "Mange verksted er redd for at enkeltpersoner skal kunne for mye om forskjellige oppgaver, i frykt for at de starter konkurrerende virksomheter. Jeg vil derimot lære ham alt jeg kan, så han er snart unik i faget," sier Davidsen, der han står i sin klassiske positur, lent mot arbeidsplassen. Ungdommen smiler litt genert, men også svært fornøyd tilbake.

Verkstedsbyen

Noen kulørte manneblader ligger ligger på spisebordet innenfor verkstedet, og bikinidamer glir over skjermspareren. Dette er totalt Davidsens domene. Hans forrige firma ble kjøpt opp av Hamek på klar betingelse av at Davidsen fulgte med på kjøpet, for bare Davidsen er Davidsen. Han behøver ikke si det.
    Han løfter røret av telefonen på veggen og ringer opp i administrasjonsbygget for at jeg skal få snakke med sjefen: "Slutt å driv med med det du driver med og kom ned hit!" er beskjeden sjefen får fra Davidsen.

Sjefen kommer når Davidsen kaller. Sjefen er topp. Sjefen viser meg deres eget museum, og gir meg fortellingen om Harstads stolte verftshistorie, viser meg båtmodellene, de støpte tannhjulene og tegningene på veggen. Han kan også fortelle at dette bare er det lille verftet, og at et nytt kjempestort er under planlegning. Det skal kunne tørrlegge selv de store hurtigrutene.
    Nå gar det opp for meg hva Harstad er. Det er verkstedsbyen, med faglig stolthet og spisskompetanse, varme og humør. Jeg føler meg privilegert som har blitt bittelittegranne kjent med Harald Davidsen, som i ettertiden vil forbli et Harstadminne atskillig sterkere enn en tung tysk dings. Ungdommen har såvisst mye å leve opp til.

Takk til Harstad - og God Reise!

Harstad - episode 11

Størkersens museum har jeg fortalt om, men i denne episoden får du se denne ihuga ildsjelen i levende live. En herlig mann på en flott plass - med en super kake, som du faktisk får høre lyden av! Nam-nam.

Selveste Harstad kommer det en egen liten bloggting om, så det som er igjen å fortelle her, som ikke blir sagt rett ut i filmen, er at miljøet i Harstad-avdelingen til Boreal Transport virkelig er usedvanlig godt. Det fremgår vel tydelig av bildene nedenfor. Forresten, hvem ville ikke bli i godt humør av å jobbe med denne gjengen her, og med den starten på dagen de får servert av Agnar ...




God (buss-) reise!

Bryllupsfotograf

Forleden dag fikset jeg på noen bilder jeg tok i Tromsø. Det var et samisk-russisk par som ble viet i den gule trekirken i kirkeparken. Det er Vår Frues Kirke, selveste domkirken, sete for verdens nordligste katolske bispedømme, bygd i 1861. En stor hvit bil lokket meg til å kikke nærmere på seansen, og jeg snek meg opp på galleriet, hvor en herre bladde i partituret. Orgelet var virkelig staselig i sin tid, men trenger visstnok til fornyelse.
    Hvis noen drar kjensel på brudeparet så sender jeg gjerne bildene. Frua så mer enn lykkelig ut når hun steg ut, mens brudgommen litt brydd fiklet med hanskene. Det var egentlig alt jeg skulle fortelle om bryllup.

Spisskompetansen min strekker hverken til for orgel, store biler eller giftemål, men jeg synes at bildene ble fine, og tenkte på disse da jeg forleden dag syklet forbi en travelt opptatt fotoseanse attmed Sortlandssundet. Jeg kunne ikke dy meg.

    "Kan jeg også få fotografere," spurte jeg.
    Det er selvsagt helt drepen å få en slik tulling anmasende når du står midt i en shoot, men alle tre tok det med fatning. Smilte endog. Kulissene kunne nemlig ikke være bedre, med en knivskarp skodde lavt over vannet. Himmelen har aldri vært blåere. Dessuten var de sannsynligvis lykkelige, det lå jo i kortene. Ja, så fotograferte jeg dem og la ikke merke til at Torgeir Sørensen fotograferte meg.
    "Du må ikke legge dem på Internett før på lørdag, for det er hemmelig!" sa Jan Inge Nordheim, som senere på dagen skulle dele etternavnet sitt med Lisa. Så tøft.

Sørensen er hermed anbefalt. Også for flyfoto - jeg møtte ham igjen i Stokmarknes, hvor han fotograferte leiligheter med et fjernstyrt helikopter. Autorisert modellflyfotograf, hvor kult er ikke det? Jeg glemte å spørre om han er gift - men det skulle jaggu ikke forundre meg.
    Hjemmesiden til TSFoto er ifølge reklamen på varebilen hans www.tsfoto.no, men den siden ser ikke ut til å være i drift. Om du så googler ham, kommer du til denne vakre siden - som ser riktig lekker ut, uten å føre noe sted hen. Så selv ikke Sørensen er perfekt, skulle det vise seg...

God Reise

Tromsø - Harstad

Herlig vær og herlig teltplass. Hellet er med meg. Når det regner redigerer jeg, og når det klarner er jeg på tur eller filmer. Det klaffer svært bra slik som det veksler denne sommeren. Nå triller jeg inn i Tromsø, en by jeg tidligere har uttalt min store begeistring for.

Tromsø er Norges Reykjavik, med en litt røff stil og aktivt uteliv, mye action, pulserende kulturliv og stolt historie. Byen er porten til arktis og var i sin tid siste siviliserte utpost før det ukjente nord som vi mer eller mindre delte med Russland.
    Herfra reiste ekspedisjonene og hvalfangerne. Nå er det universitet, museer og tjuktflytende regional stolthet mellom trehusene. Tromsø ble jo ikke brent ved krigens slutt. Byen er virkelig spesiell, noe jeg ikke minst har opplevd fra luften.

Espen, John-Erling og Martin på Kistefjell

Sollifjell underveis

Inn mot Harstad

Spesielle er også de tre hurtigbåtene som betjener strekningen Tromsø - Harstad. Jeg har tidligere blogget om mannskapet ombord i Fløyfjell. Hun er som Sollifjell og Kistefjell oppkalt etter fjelltopper ruten passerer. Jeg reiser med sistnevnte og blir også kjent med Sollifjell når hun overnatter i Harstad.
    Det har omsider stilnet omkring "hurtigbåt-skandalen". Innkjøringsproblemer skapte misnøye og folk savnet båtene som tidligere trafikkerte strekningen. De var større, tyngre og mer bekvemme, med vannjet som gjør navigering ved kai til en lek.

Cindy spyler "B'en"

    De nye båtene er propelldrevne og har skrog av kevlarsandwich, hvilket gjør dem atskillig lettere. Det gir et drivstoffkutt på hele 60%, hvilket er et ledd i fylkets miljøsatsing. Boreal Transport har levert nøyaktig det fylket bad om, og det siste året har det vist seg at båtene lever opp til forventningene. De er presise og sjelden innstilt.

"Kistefjell-familien"

og ditto på Sollifjell

Mannskapet rullerer med ti dager på og elleve dager av, og har all grunn til å være fornøyd med arbeidstiden. De fem ombord blir nærmest som en liten familie, ettersom de er så tett på hverandre og avhenger direkte av at alle gjør jobben sin. Det har vært en stor fornøyelse å bli kjent med så mange av dem, og å se med hvilken profesjonalitet og trygghet de løser oppgaven. Det lyder som om jeg virkelig smører på nå, men dette er vaskeekte sjøfolk som vet å sette pris på naturen, samholdet, menneskemøtene, ansvaret og også friheten en slik jobb innebærer. De er priviligerte og vet det. Kult for dem - og vel fortjent.

Det er litt stas i disse dager, for båtene er inne på den årlige servicen. De får endelig "B'en" montert på skutesiden. Den tar seg atskillig bedre ut en den gamle Veolia-logoen, som faktisk så ut som en druknende mannsperson slik den var klistret på, og det var knapt meningen.

Sollifjells mannskap inviterer meg på hjemmelaget pizza en kveld de er i Harstad. Ruta bestemmer hvor de overnatter, og de har et hybelhus nede på kaia. Her er rollene rokkert: Matros Cindy er kjøkkensjef mens kaptein Steinar er henvist til oppvasken. En skvett rødvin settes fram til meg, mens de andre drikker brus, de skal jo på jobb igjen i morgen. Det skal for så vidt jeg også.

:o)


God Reise!

Senja - Mini-Norge

Du kan se Senja fra sykkel, hest eller kajakk og få en overjordisk opplevelse. Det kan jeg si sikkert, for jeg var nødt til å nøye meg med en biltur denne gang, og selv da var det helt vidunderlig.
    Min venn Dana var på besøk, nemlig, for å løpe i Tromsø dagen etter. Det var første gang hun opplevde midnattsol, så jeg måtte fotografere klokka på dashbordet når den nærmet seg.

Faktisk er dette Norges nest største øy, hvis vi holder Svalbard utenfor. Den ligger sydvest for Tromsø, rett nord for Harstad, og kaller seg "Eventyrøya" eller "Et Norge i miniatyr". Og landskapet varierer fra grønne sletter til spisse tinder, med fjorder og sandstrender innimellom - så de har et poeng.

Senja satser hardt på familieturisme, med en fæl trollpark og mange aktivitetstilbud. Ved Senja Fjordhestgård måtte jeg bort å hilse på en flokk flotte fjordinger attmed veien. Straks kom eieren over, og hadde jeg nå bare vært på sykkel- og ikke biltur hadde det nok blitt en ridetur på meg. Jeg er velkommen igjen, forsikret han. Hestene er virkelig flotte.

Vi ankom i nord, kjørte ned til brua mot Finnsnes og stakk så rett vestover, ut langs smale veier ytterst i havgapet. Sola gikk aldri ned, og det var nesten umulig å stoppe for natten. Dermed fikk vi med oss både Torsken og Bøvær, hvor en temmelig kvass festival var på trappene. Klikk og kikk ... et noe spesielt sted.

På de trakter er også et kunstferdig utformet utsiktspunkt, samt en tilsvarende dass, med tilknyttet grillplass og ubetalelig utsikt mot de takkete halvøyene mot nord. Dette er nemlig en del av den nasjonale satsingen på turistveier, og jeg må si at det er kult. Jeg så jo et tilsvarende avtrede midt på Norkynhalvøya.

Langt over midnatt - og mye senere enn en som skal løpe langt dagen etter bør legge seg - slo vi opp teltet utenfor Mefjordvær. En super dag, maksimalt utnyttet. Dagen derpå ble grå, perfekt for å løpe att og fram på Tromsøya..

Heldigvis gikk søvnmangelen ikke ut over Danas målsetning for årets midnattsmarathon - hun slo den med 15 sekunder!

God Reise!