Harstad, hva så?

Jeg har visst glemt å blogge om Harstad, som jeg lovet da Harstad - Episode 11 kom ut. Det er ikke så rart, egentlig, for Kvæfjord har kaka, men hva har egentlig Harstad?
    Prøv å erindre om du noengang har vær der og se for deg ditt sterkeste minne - eller det minne du eventuelt måtte ha, hvor vagt det enn måtte være.
    Jeg husket bare skarven på havna, som står der enda, drøyt tjue år etter min førstegangstjeneste og lenge etter at Åsegarden Leir er lagt ned. Målet denne gang var å forsøke å finne noe mer.

Kirke og Kanon

I mangel av monumentale broer og katedraler skulle jeg mene at byens sterkeste kort er den gamle Trondarnes kirke og Adolfkanonen, som står på haugen ovenfor.
    Kirken har en dramatisk historie, med et enkelt befestningsanlegg omkring og svært tykke murer, den er verdt å se. Det historiske museumet like ved siden av er også fint og pent, og gir et tilbakeblikk på livet i regionen, men er ikke alene grunn nok til å reise til byen.

Helt unike er imidlertid de fire enorme kanonene som står trygt plassert på militært område. Den ene er bevart i funksjonsdyktig stand og kan beskues med militært følge til bestemte tider. Disse var ment å skulle plasseres på et digert tysk krigsskip som ble avbestilt, og dekket med sin rekkevidde på utrolige 56 kilometer innløpet til det strategisk viktige Narvik. Et tilsvarende batteri stod på sydsiden av Vestfjorden.
    Kaliberet på 40,5 centimeter gjør visstnok dette til den største kanonen av sitt slag, og hver avfyring dro med seg en halv kilo stål ut av løpet, så hver pipe kunne bare avfyres et gitt antall ganger før det måtte skiftes. Prosjektilene var så lenge i lufta etter avfyring, at et sinnrikt regneapparat kalkulerte med jordrotasjonen for å finne riktig vinkel på siktet! Helt vannvittig, og muligens Harstads mest spektakulære severdighet, forutsatt at du er interessert i kanoner.

HAMEK

Det må finnes noe som er mer representabelt for Harstad enn en grotesk tysktilverket drapsmaskin. Jeg vandrer omkring og stikker innom hallen til HAMEK - Harstad Mekaniske Verksted - for å se på hurtigbåten Fløyfjell. Den er trukket opp på det tørre. De ønsker å spesialisere seg på katamaraner, og har laget en fiks innretning som løfter dem opp under buken uten å yte mekanisk belastning på de to avrundede kjølene av kevlarsandwich.
    Bak i lokalet slipper lys ut av et vindue. En dør står ulåst uten klare advarsler. Jeg kommer først inn i en garderobe med herlige skap, og finner så fram til en av de mer vidunderlige personligheter jeg har møtt på denne reisen. Harald Davidsen.

Hr. Davidsen troner øverst på rødlista av utrydningstruede mennesketyper. Han er ekte og det ser du umiddelbart. To nesten utrøykte sneiper balanserer på den flate partiet av en tvinge på benken. Kaffekoppen har de svarteste avleiringer jeg noensinne har sett. Han er av den gamle skolen, som kan svært mye om svært mye når det gjelder dieselmotorer og ventiler. Davidsen hører og føler hva som er galt, men vektlegger at han er langt fra utlært.
    "Det blir du aldri," sier Davidsen.
    Han burde vite det, for om noen skulle være utlært, har jeg en fornemmelse av at det er nettopp ham. Selv på tampen av sin pensjonsist-tilværelse presser han på for at nytt maskineri skal kjøpes inn for å møte fremtidens krav og han har brukt tre år på å bygge opp sin etterfølger.
    "Han har alt som skal til," sier han og nikker over mot lærlingen. Den unge mannen som er iferd med å legge siste hånd på en litt spesiell Volvo-motor er ikke den første han har forsøkt. Ett år til, så er utdanningen ferdig. Det ligger en klassisk mester og lærling stemning i lufta, den unge fyren har et tungt ansvar på sine skuldre. Her inne har de sin egen verden.
    "Mange verksted er redd for at enkeltpersoner skal kunne for mye om forskjellige oppgaver, i frykt for at de starter konkurrerende virksomheter. Jeg vil derimot lære ham alt jeg kan, så han er snart unik i faget," sier Davidsen, der han står i sin klassiske positur, lent mot arbeidsplassen. Ungdommen smiler litt genert, men også svært fornøyd tilbake.

Verkstedsbyen

Noen kulørte manneblader ligger ligger på spisebordet innenfor verkstedet, og bikinidamer glir over skjermspareren. Dette er totalt Davidsens domene. Hans forrige firma ble kjøpt opp av Hamek på klar betingelse av at Davidsen fulgte med på kjøpet, for bare Davidsen er Davidsen. Han behøver ikke si det.
    Han løfter røret av telefonen på veggen og ringer opp i administrasjonsbygget for at jeg skal få snakke med sjefen: "Slutt å driv med med det du driver med og kom ned hit!" er beskjeden sjefen får fra Davidsen.

Sjefen kommer når Davidsen kaller. Sjefen er topp. Sjefen viser meg deres eget museum, og gir meg fortellingen om Harstads stolte verftshistorie, viser meg båtmodellene, de støpte tannhjulene og tegningene på veggen. Han kan også fortelle at dette bare er det lille verftet, og at et nytt kjempestort er under planlegning. Det skal kunne tørrlegge selv de store hurtigrutene.
    Nå gar det opp for meg hva Harstad er. Det er verkstedsbyen, med faglig stolthet og spisskompetanse, varme og humør. Jeg føler meg privilegert som har blitt bittelittegranne kjent med Harald Davidsen, som i ettertiden vil forbli et Harstadminne atskillig sterkere enn en tung tysk dings. Ungdommen har såvisst mye å leve opp til.

Takk til Harstad - og God Reise!