Blåbyen - episode 12

Hva vet du om Vesterålen? I en serie blogginnlegg håper jeg å bidra til at flere vet mer enn det jeg visste før jeg kom hit. Nå innser jeg at det nemlig var pinlig lite, og jeg har krøpet til korset med en uforbeholden beklagelse. Vesterålen er nemlig mye mer enn jeg ante, med perlen Nyksund, magiske Trollfjorden og utsatte Hovden i Bø som desiderte høydare, og Sigerfjorden som en merkverdig mikroklimatisk fjordarm. I tillegg vil jeg hevde at Vesterålen i enda større grad enn Senja er et Norge i miniatyr, men denne siste påstanden skal dere få høre mer om i et senere innlegg.

Blåbyen

Sortland er ikke svart. Det skjønner du når du kommer dit. Byen er imidlertid heller ikke fullt så blå som betegnelsen "Blåbyen" skulle tilsi. Førsteinntrykket mitt er at dette ambisiøse prosjektet er midt i prosessen, men hist og her bærer bygningene preg av å ha blitt blåmalt for veldig lenge siden, så jeg er litt forvirret. Så viser det seg at det har utspilt seg noe lik en borgerkrig på fargefronten, hvor kunst stod opp mot demokrati og ord som palettdiktator og utmattelseskrig er relevante i beskrivelsen.
    Diktatoren i denne sammenheng er Bjørn Elvenes, som kom opp med ideen i en sørgelig forstad til Krakow, hvor han tok sin master for drøyt tjue år siden. "Sortland er liten nok, og stygg nok," tenkte han, "til at dette kan gjennomføres." Han kommer nemlig herfra, og boknafisken og det frie talemålet er to av tingene som gjør at han aldri vil flytte herfra.

Bjørns fargepalett

Andre regler gjelder nord for Polarsirkelen. Byer på samme breddegrad i andre kontinenter har også skjønt det. Her dominerer ofte klare farger, ettersom den lange mørketiden bidrar med nok av det sorte. Bjørn har dermed konsekvent fjernet sort i fargene, som derfor fremstår lysere i mørket. I tillegg holder han seg til blå valører, for blått er fargen her oppe.
    "Om vinteren er alt blått," forklarer han. Og tenk på snø, himmel og hav og uttrykket "den blå time". Hvis du maler med rødt en slik plass, så blir den dyster og sort. Skitten. Prøv bare å lys med blått lys på en rød farge, så ser du fargeteori i praksis. Derfor er paletten viktig, og derfor skal Sortland bli blå, som et tredimensjonalt kunstverk du kan gå inn i.

klikk og les!

Som en ekstra dimensjon i opplevelsen finner du små tankevekkende tekster rundt omkring i det blå. Helst ville Bjørn ha noe smått og noe veldig stort, mens kommunen standardiserte størrelsen og fonten.
    Til tross for at det meste leses i hodehøyde er det artig å gå rundt å oppdage filosoferingene. Disse har kommet ut av et samarbeid Lars Saabye Christensen har hatt med ungdom i byen. De hadde et skrivekurs sammen, noe som er med på å gi folk en tilhørighet til byen sin. Saabye har visstnok kone herfra og har derfor bodd her en stund, så han var en naturlig del av prosjektet da det startet opp.

Folkets vilje

Det har tatt tretten år med trenering og uforstand fra lokale myndigheters side, før nye hoder nå er på plass og ny fremdrift har kommet i dette superambisiøse prosjektet. I episoden får du høre hva folk mener, de heier på Elvenesen. De ser at hans farger er bedre enn den kommuneblå, som har blitt pådyttet en del fasaer. Det er han som er kunstneren, det er han som har talentet. og det ser folk. 86,6 % av dem støtter fargediktatoren, iht en grundig meningsmling.

Selv venter jeg på den dagen da Hurtigruta på vei nordover seiler under en skinnende blå bro, opplyst av hvite ledlamper. Hvilken portal til det nordnorske vintermørket det vil bli!

For mørketiden er jo ikke sort. Den er blå!

God reise!