Sandnessjøen - episode 15

Det ligger en eventyrverden i havgapet utenfor Sandnessjøen. Helgelandskysten er rik på øyer og holmer, fuglefjell og åpent hav. Jeg besøker Træna og Lovund, som er helt avhengige av fergeforbindelsen inn til fastlandet. På Træna tar jeg meg opp gjennom tunnelen til militærets radarstasjon på toppen av Sanna, og jeg utforsker Kirkehelleren og andre fabelaktige grottene hvor folk bosatte seg da landet steg.

Lofotens cruiseanløp

Det er søren ikke bare-bare når cruiseskip med hundrevis av passasjerer skal legge til i en tettsted uten havn og attpåtil skysses omkring til perifere soner av Lofoten. Jeg hadde det oppriktig moro da jeg utforsket dette temaet, og mye takket være en maserati som sleit med clutchen og en svært trivelig tysker i bobil, fikk jeg enda en bunke gode minner fra Lofoten, som jeg jo har skrevet til dels hjertevarmet om tidligere her i bloggen (galleri, diving in Lofoten, Aqua Lofoten Coast Adventure).

En svært erfaren sjåfør!

En ganske usedvanlig tysk penlder ...

Kort sagt: mange folk i dette landet her gjør en jobb de er stolte av og de er virkelig morsomme å bli kjent med. Utrolig trist at de ikke har den toppledelsen de fortjener, men jeg ønsker dem av hjerte lykke til. En ting har de i hvert fall, og det er en av landets vakreste arbeidsplasser!!!

Et trekløver du ikke finner makan til!

The blues of white snow.

Last week, I was hitch hiking in the north of Norway, due to a delayed train. You see, buses only depart two times a day from a small and uninteresting spot on the map called Fauske, from where trains do not bring you further north. If you do get to Narvik, the next small town, with the latest of these two buses, then you arrive after five o'clock, and then you get nowhere at all. Being stuck in Narvik is a kind of a challenge (Yes, I did it...).

Nothing else to do than to stick out my thumb. Unfortunately, some places are less friendly to hitch-hikers than others, and Fauske surely ranks on the bottom ten of such locations. Two simple minded youngsters that have found nothing better to do with their petty lives than to invest in a music maschine surrounded by a wreck of a car, actually managed to shout at me, while they speeded by. You have to feel sorry for such miserable souls.

Bjørg Nerkvern, en herlig dame!

Nordlendinger av beste sort - med gode dekk!  ;)

Just as the 12 degrees below zero had penetrated my shoes and wholly socks, a sweet lady from Elverum picked me up. We had a very nice conversation. People that has lived a few years usually offer more interesting conversations than the younger ones.

At the ferry, after some two hours of driving, we parted. An elderly couple was first in the line, and accepted to take me in, and actually brought me all the way to a useful pickup-point where a teacher-friend from an adventure school got me in their car soon after.

Life always sorts itself out. I had my presentation the next morning. The weather was beautiful and Norway on a day like that just deserves to be seen by more than a frozen bugger waiting for a car to stop, so here are som photos. Click on'em!

This is Norway, in its finest lingerie of skycolored snow.

Welcome.

Refsvikhula - Kollhellaren

Therese og Lars Åge - kreftene bak Aqua Lofoten Coast Adventure! (fotograf: Sander)

Flere steder langs den norske vestkysten vender gigantiske grotter åpningen mot havet. Disse var en gang under vann, slik de jeg padlet inn og ut av på Færøyene fremdeles er (blogg), men landhevningen her til lands gjorde hulene beboelige for steinalderfolk.

Fotturen opp er ikke alt for lang, og dramatisk vakker i all slags vær.

Refsvikula - Kollhellaren

Ytterst i Lofoten finner du en av de mest spektakulære, Kollhellaren, eller Refsvikula. Den er 50 meter høy i inngangen og 115 meter dyp. I bukta her ute var det et levende fiskesamfunn i nyere tid, og inne i hulen ble det så sent som i 1986 oppdaget mer enn 3000 år gamle malerier på veggene. Ettersom grotten deler seg som et kors når sollyset ikke inn til mange av disse oldtidens kunstverk, som derfor er godt bevart.

Therese og imponerte gjester

Man antar at hellige ritualer og innvielsesmarkeringer ble utført i Kollhellaren, som virkelig er en dramatisk opplevelse etter at du først har passert Lofotens ytterste odde og kommet deg velberga gjennom den beryktede Moskstraumen. Autorisert guide er obligatorisk for å se nærmere på grottas innside, ettersom dette naturligvis er sårbare og høyst vernede kulturminner. Hjelmer er tilgjengelig ved inngangen og lommelykt bør du ikke ta med, ettersom det kun er guidens ene lykt som tillates (masse info om området her).

Et fint besøk. Klikk og bla gjennom bildene. Skoene fra Alfa var knusk tørre inni!

Aqua Lofoten Coast Adventure står for RIB-turen ut til Refsvika. Turen tar borti seks timer, og gir deg en hel masse interessant informasjon om området. Er du ivrig på dykking, kan du kanskje slå to flueri en smekk, ta kontakt med dette ihuga selskapet, som jeg også har skrevet om her og her, så får du deg en tur du aldri glemmer.

Fiskeburgere ...

foggy happy Jekaterina

... med alt tilbehør!

Rett og slett en toppers dag på Lofotens ytterst odde!

Men på turen min (eller, det var snarere jeg som var med på turen deres) var fire litauere - Jekaterina har ventet lenge på bildene i dette innlegget...  :o)   

Takk for turen - super opplevelse!

Kystriksveien i gult

De Syv Søstre, Sandnessjøens varemerke.

Kystriksveien i Nordland er en av de vakreste strekninger du kan sykle. Jeg har gledet meg til denne, og får med meg en flott strekning fra Sandnessjøen til Rørvik. Fra Bodø til Sandnessjøen og fra Rørvik til Trondheim har jeg på grunn av tidsnød sett meg nødt til å ta Hurtigruta, så hit må jeg komme tilbake en annen gang. Klikk på bildene, så blir de større.

Russisk krigskirkgegård og regionens store sønn:

-Petter Dass!

Fargene er nesten unaturlig sterke i de varme sollyset.

En vakker rasteplass.

Ettersom høsten nå er langt fremskreden er alle turistene vekk. Jeg føler meg som landsdelens siste tursyklist og har vel bare sett en enkelt bobil de siste dagene. Når det i tillegg ikke bor særlig mange folk langs store deler av denne strekningen, føles det til tider som om jeg har snublet over et stykke Norge ingen andre er klar over.
    Det er å overdrive å si at det er et spektakulært landskap, men det er pent. Veldig pent er det, dekorert av høstens farger. Jeg sykler forbi kompakte fjellformasjoner som står avrundet igjen etter istiden, små vann som ligger i forskjellige plan og ofte har jeg utsikt over øyer og holmer i skjærgården.

Utsikten til høyre fotograferte jeg forresten da jeg ble oppmerksom Agnes Olsen og vannbeholderne hennes, bare for å ha nevnt det.

Sikkert fin å klatre i...

Vevelstad Kirke i natten

Lenger nord var det flatt og enkelt, men sør for Brønnøysund går det stadig opp og ned, ut og inn fjorder, gjennom tunneler og over fergekrysninger. Ingen fjell er spesielt høye, havet er rolig og fuglene samler seg før de skal sydover.

Det er et landskap i endring. Langsomt, langsomt hever det seg etter istidene og hurtig, hurtig rasler gule blad av trærne. Min fart er et sted midt i mellom.

God Reise.

Engler - finnes de?

"Slutt å glo, jeg har ikke noe med denne historien å gjøre!"

Det er ikke sommer lenger, og jeg trenger sykkelhanskene mine. Jeg tar dem likevel av når jeg setter meg i le for vinden bak en brakke ved et fergeleie nord for Brønnøysund. Det er en snau time til ferga kommer, så jeg vipper rundt på et par lecablokker og får dermed krakk til meg og bord til mac'en.

fergefomling

Ferga kommer, jeg pakker sammen og triller sykkelen et par skritt før jeg kikker bakover. Lecablokkene står fremdeles i "hjemmekontorstilling". Det gir meg et stikk av dårlig samvittighet, men jeg finner det for kronglete å finne støtte til sykkel og henger til at jeg gjør meg bryet med å vippe dem tilbake slik de lå. Det spiller vel ingen stor rolle, tenker jeg. Det er jo bare to lecablokker.

Noe senere står jeg i Horn, på motsatt kai, og leter etter hanskene. De er ikke på ferga og ikke på sykkelen, altså må de være ved lecablokkene, nærmere bestemt på venstre side av den som fungerte som krakken.
    Dersom jeg hadde gjort meg bryet med å ordne opp etter meg, hadde jeg sett dem, og hvis jeg hadde vært indisk ville jeg vel kalt det som nå skjedde for Karma. Du får som fortjent.
    "Unnskyld," sier jeg til matrosen. "Vil du være vennlig å se etter hanskene mine ved de to lecablokkene ved siden av brakka på den andre siden. Her har du nummeret mitt," sier jeg, og noterer det på et papir. Hvis han ringer meg fra Høyvika, finner vi ut av det.
    "Vi har ikke mobilforbindelse i dag," beklager han. "Så det kan jeg ikke."
    Jeg gir ham likevel lappen, med en bønn om at han må gi den til en billist som skal min vei. Jeg er jo lett å få øye på. Dersom han finner hanskene, altså.

hanske-engelen min

Engel med lys på taket

Etter en snau time kommer en kø av biler bakfra. I disse fergestrøkene er det gjerne slik trafikken er, dosert etter avgangstidene. Jeg stopper i siden av veien og de første billistene hilser takknemlig. Jeg smiler og later som om jeg stoppet for å slippe dem forbi, selv om det ikke er helt sant. Håpet er jo at en av dem blinker inn til siden.
    Mismotet vokser ettersom den ene etter den andre passerer, men nest sist kommer en skapbil med en hyggelig kar i. Han jobber for en strømleverandør, ser det ut til, med gule lys på taket og ... hanskene mine ut av vinduet!
    "Du er en engel!" Jeg understreker det med et håndtrykk og han smiler småbrydd, nesten litt flau over min takknemlighet.

Agnes Olsen

Sør for Brønnøysund følger jeg kystriksveien videre, og kommer dagen etter opp på et flott utsiktspunkt hvor jeg stopper for lunsj. Jeg henter vann i en en liten foss som går under veien, og ser litt senere en eldre kvinne parkere og gå i retning vannet med to plastdunker. Det kommer hun ikke til å greie, det er alt for bratt.
    "Vent!", roper jeg. Selvsagt gjør jeg det for henne, men det langt fra selvsagt at hun ville finne folk på denne lite trafikkerte plassen, så hun er rent over seg av takknemlighet.

Agnes Olsen slapp å gå over bekken etter vann.

    "Du er en engel!" bryter hun ut.
    "Det kan vel ikke overraske, du har vel hatt besøk av slike før?" spør jeg.
    Det har hun. Og selv forsøker hun også å hjelpe når hun kan, forsikrer hun. Indiske prinsipper fungerer altså utmerket også langs kysten av Nordland. Jeg byr henne på kaffe, og satser på at det dermed kan settes en strek over karmakreditten som påløp ved ferga...

What goes around, comes around. God Reise!

fiskeoppdrett i balanse?

Lovund - øya av gull. Det ser du, ikke sant?

Det hender du tar feil, ikke sant? At noe du har trodd på i årevis viser seg å være helt på jordet, som om du har bodd i Albania fram til 1990 og verden plutselig blir helt annerledes. Litt sånn var det å komme til Lovund. Der driver de med fiskeoppdrett (wiki).
    Jada. Jeg har allerede blogget om det (Nessedronninga), men da ble det jo ikke plass til selve oppdagelsen. Nemlig at oppdrettsfisk er sunt og miljøvennlig.

Utstyrt for desinfisert, gravende journalistikk!

Fleip eller fakta?

Mye har skjedd siden jeg var i Natur og Ungdom på åttitallet, men på enkelte områder har mitt faktanivå hengt igjen i forrige århundre (og det er mye utdatert/ensidig stoff på nettet, eks.). For er det ikke slik at oppdrettsfisk spiser mange ganger sin vekt i villfisk? Spas det ikke ut antibiotika så fort en fisk blir sjuk, eller bare for sikkerhets skyld? Ligger det ikke tjukke lag av overskuddsfôr og ekskrementer og forsumper sjøbunnen under de overfylte merdene?
    Denne "kunnskapen" gav oppdrettsfisk en bismak hos meg. Ikke via smaksløkene, men ut i fra min dårlige samvittighet over å spise noe så lite miljøvennlig. Nå vet jeg bedre.

97,5% vann

La oss starte med et par uomtvistelige fakta. Fisk står ikke oppreist, de flyter. De holder heller ikke varmen, for de har samme temperatur som vannet omkring seg. Tenk på hva det betyr. De sparer enorme energimengder sammenliknet med husdyr på land!
    Det er jo genialt. Selv kyllinger som knapt kan røre seg i trange, varme tusmørke lokaler svir av mye mer energi enn en fisk.
    Fisk må dessuten ha det bra, ellers forsøker de å rømme og skader seg på merdene. Det er derfor ikke mer enn 2,5% fisk i en merde, noe som må fortone seg som en våt drøm for de fleste kyllinger.

Frisk som en...?

Medisiner da? På Lovund har de knapt brukt ei pille siden 2007! Medisineringen er kuttet ned som følge av vaksinering og økt fiskevelferd. Det er også lusefilter på alle slakterier og brønnbåter, i tillegg til at det nå er omfattende satsing på bruk av leppefisk i merdene. For disse er lusene - som egentlig er små krepsdyr - en delikatesse. Lakseoppdrett har dessuten den fordel at generasjonene er helt atskilt, så smitte blir et mindre problem. Merdene skal faktisk stå tomme to måneder mellom hver ny generasjon.

Maria Olaisen

Rømninger er et annet problem som svir skikkelig, ettersom det truer bestandene med vill laks. Jeg spurte Maria Olaisen på Lovund om dette, og hun svarte:
    "...det er ett par år siden sist rømning (...) det er kjøpt inn en båt som har som eneste oppgave å vaske nøtene i mærene, samtidig filmes de for å oppdage små rifter som dykkere kan fikse før det blir hull."
    Det lyder i det minste som om problemet tas på alvor.

Ressursutnyttelsen

Men hva med fôret? Det er jo ekstremt konsentrert, og fisk gjør seg mye mer effektivt nytte av proteinet enn dyr på land. Hele 40% av proteinet i fôret blir til protein i fisken, mens en gris til sammenlikning utnytter skarve 13%.
    Mengden villfisk som skal til er heller ikke oppsiktsvekkende høy. Jeg tippet på minimum 10 kilo, det er det som en vill laks spiser per kilo den legger på seg. Det var helt feil, ettersom tamlaksen kun trenger 2,5 kilo vill fisk, hvorav en hel del fiskeavskjær fra annen fiskeindustri. Det er altså miljømessig langt sunnere å spise fisk fra oppdrett.
    Bortsett fra fiskemel og fiskeolje iblandes fôret også soya og korn, og totalt sett blir det utrolige 65 kilo laks ut av 100 kilo fôr. På land er det de stakkars kyllingene som kommer nærmest, med 20 kilo, dermed slår fisk knockout på landbasert kjøtt (artikkel).

Ideell plassering av merder: Et sund med masse tidevannstrøm, langt unna lakseelver. Godt for miljø og fisk.

Og det ekle laget av slam som ødelegger miljøet på havbunnen? Det var før. Nå plasseres anleggene på steder med strømforhold som gjør at havet sprer og tar opp overskytende næring.
    Bellona har noen heftige planer om hvordan dette kan settes i system og gjøres enda mer effektivt. Kanskje kan man i enda større grad bruke marine alger og tang i fôret, slik at det totale miljøregnskapet blir enda bedre.

visjonen

Nova Sea's visjon er "jakten på den perfekte balanse". Det betyr slik jeg tolker det at det skal tjenes så mye penger som mulig uten at det går ut over produktet eller miljøet. Hvis fisken ikke har det bra, så blir'e ikke penger a'n. Det ser ut til å funke.

menneskelig miljø er også viktig

Er jeg hjernevasket? Har en intelligent, vakker og velformulert kvinne kastet blår i øynene på meg? Vet du bedre? Om du gjør, ber jeg deg tale nå, eller forbli taus for alltid. Jeg skal etterhvert redigere det jeg har filmet om lakseproduksjonen som Nova Sea gjør på Lovund og er åpen for argumenter som taler oppdrettslaks imot, så mitt ferdige produkt blir og sannferdig.

Med mindre noen vektige momenter kommer på bordet, må jeg si jeg gleder meg over at bismaken jeg tidligere har følt var som blåst vekk da jeg ombord i fergen MS Lurøy satte tenna i den saftige, rosa oppdrettsfisken som ble servert i restauranten!

God Appetitt!

MS Gamle Helgeland

Kaptein i ærverdige Helgelandske Dampskipselskap ... for en helg.

Kjempeflaks at denne reisens første seriøse bakterieangrep inntreffer når jeg er så heldig å disponere et helt skip til restituering av kroppen. Grasiøse MS Gamle Helgeland ligger til kai i Sandnessjøen og Bjørn Arne i Boreal Transport har gitt meg lov til å bo ombord. Skuta er fra 1954 og har bl.a. tjent 20 år i rutefart før det inngikk i kystvakten og nå er fredet av riksantikvaren.

MS Gamle Helgeland er en pryd for Sandnessjøen

    Gamle båter har noe av den mest fortettede nostalgi ved seg. Jeg bor i en tradisjonell lugar med servant og dusj over gangen. Kaia utenfor hever og senker seg med tidevannet. Av og til ser jeg en regnbue utenfor vinduene i salongen, hvor jeg sitter nå. De er forresten mer koøyer enn vinduer, med muligheter for å kunne skalkes fra innsiden.
    For en tøff båt hun er. Tankene mine går til tiden i ærverdige Yavari, på Titicacasjøen, hvor jeg opplevde tilsvarende forgangen luksus i verdens eldste skip med jernskrog.

Helsa er litt på felgen

De siste ukene har alt vært non-stop, og det er kanskje et varsel om at jeg er sliten at en liten infeksjon fikk vokse fram på den ene tinningen. Slikt skjer når immunforsvaret ligger litt nede. Etter at jeg forleden dag ble temmelig kald, skjedde så det uunngåelige. Jeg ble sjuk. Jeg kjenner symptomene, og det varer en uke, med kaldsvett feber og snørr og hele greia.
   Denne helgen passer det utmerket å pleie seg selv, så jeg og kroppen har blitt enige om å korte ned sykdomseffekten til to dager med max temperatur og sår hals. Dette, kombinert med den eneste kuren som kjapt får meg på beina, skal sette meg i stand til å sykle de 580 kilometre til Trondheim neste uke.

En hel hvitløk i en banan til lindring, fulgt av litervis varm drikke.

før

etter

under

med ondt skal ondt fordrives

En banan stappet med samtlige fedd fra en hvitløk er det som skal til første dag, med en svært hvitløksrik diett annen dag. Så er jeg frisk igjen. Unødig å si at det er en stor fordel at jeg er alene under behandlingen, for jeg må virkelig stinke.

Boreal Transport i Sandnessjøen vil jeg skrive en egen liten blogg om, for de har vært veldig snille med meg. Helgelendinger er annerledes enn Finnmarkinger. Snille på en annen måte, altså. Men det kommer jeg tilbake til. Nå skal jeg bli frisk i løpet av natta.

God Reise!