06 October, 2012

Engler - finnes de?

"Slutt å glo, jeg har ikke noe med denne historien å gjøre!"
Det er ikke sommer lenger, og jeg trenger sykkelhanskene mine. Jeg tar dem likevel av når jeg setter meg i le for vinden bak en brakke ved et fergeleie nord for Brønnøysund. Det er en snau time til ferga kommer, så jeg vipper rundt på et par lecablokker og får dermed krakk til meg og bord til mac'en.

fergefomling

Ferga kommer, jeg pakker sammen og triller sykkelen et par skritt før jeg kikker bakover. Lecablokkene står fremdeles i "hjemmekontorstilling". Det gir meg et stikk av dårlig samvittighet, men jeg finner det for kronglete å finne støtte til sykkel og henger til at jeg gjør meg bryet med å vippe dem tilbake slik de lå. Det spiller vel ingen stor rolle, tenker jeg. Det er jo bare to lecablokker.

Noe senere står jeg i Horn, på motsatt kai, og leter etter hanskene. De er ikke på ferga og ikke på sykkelen, altså må de være ved lecablokkene, nærmere bestemt på venstre side av den som fungerte som krakken.
    Dersom jeg hadde gjort meg bryet med å ordne opp etter meg, hadde jeg sett dem, og hvis jeg hadde vært indisk ville jeg vel kalt det som nå skjedde for Karma. Du får som fortjent.
    "Unnskyld," sier jeg til matrosen. "Vil du være vennlig å se etter hanskene mine ved de to lecablokkene ved siden av brakka på den andre siden. Her har du nummeret mitt," sier jeg, og noterer det på et papir. Hvis han ringer meg fra Høyvika, finner vi ut av det.
    "Vi har ikke mobilforbindelse i dag," beklager han. "Så det kan jeg ikke."
    Jeg gir ham likevel lappen, med en bønn om at han må gi den til en billist som skal min vei. Jeg er jo lett å få øye på. Dersom han finner hanskene, altså.

hanske-engelen min

Engel med lys på taket

Etter en snau time kommer en kø av biler bakfra. I disse fergestrøkene er det gjerne slik trafikken er, dosert etter avgangstidene. Jeg stopper i siden av veien og de første billistene hilser takknemlig. Jeg smiler og later som om jeg stoppet for å slippe dem forbi, selv om det ikke er helt sant. Håpet er jo at en av dem blinker inn til siden.
    Mismotet vokser ettersom den ene etter den andre passerer, men nest sist kommer en skapbil med en hyggelig kar i. Han jobber for en strømleverandør, ser det ut til, med gule lys på taket og ... hanskene mine ut av vinduet!
    "Du er en engel!" Jeg understreker det med et håndtrykk og han smiler småbrydd, nesten litt flau over min takknemlighet.

Agnes Olsen

Sør for Brønnøysund følger jeg kystriksveien videre, og kommer dagen etter opp på et flott utsiktspunkt hvor jeg stopper for lunsj. Jeg henter vann i en en liten foss som går under veien, og ser litt senere en eldre kvinne parkere og gå i retning vannet med to plastdunker. Det kommer hun ikke til å greie, det er alt for bratt.
    "Vent!", roper jeg. Selvsagt gjør jeg det for henne, men det langt fra selvsagt at hun ville finne folk på denne lite trafikkerte plassen, så hun er rent over seg av takknemlighet.
Agnes Olsen slapp å gå over bekken etter vann.
    "Du er en engel!" bryter hun ut.
    "Det kan vel ikke overraske, du har vel hatt besøk av slike før?" spør jeg.
    Det har hun. Og selv forsøker hun også å hjelpe når hun kan, forsikrer hun. Indiske prinsipper fungerer altså utmerket også langs kysten av Nordland. Jeg byr henne på kaffe, og satser på at det dermed kan settes en strek over karmakreditten som påløp ved ferga...

What goes around, comes around. God Reise!