Brasserie Valore

Engler finnes og har ikke nødvendigvis fjær. Jeg støter stadig på dem, og nå har det jaggu skjedd igjen, denne gang i Gol. Som det skjer fra tid til annen bygget tilfeldighetene seg opp mot en opplevelse jeg aldri vil glemme. En slik som gjør Reisen magisk og god, utfordrende og optimistisk. Den gir meg troen på det gode og på nestekjærlighet, samtidig som den både oppmuntrer og inspirerer enormt. I tillegg synes jeg det også kom en god historie ut av det, så her får du den...

Spreke, reflekterte, nysgjerrige, sympatiske elever på en flott folkehøyskole ... og meg.

Jeg startet gårdsdagen på Valdres Folkehøgskole. Foredraget kvelden før hadde gått over alle støvleskaft, så jeg hadde ikke stemme igjen da elevene etter fem timer omsider hadde fått nok. Det var dermed ikke tid til å ferdigstille en episode av Tour Boreal til TV8 som skal sendes i morgen. Været var  heller ikke lovende. Jeg spurte om å få bli en dag til, men det passet dårlig, for de skulle ha foreldrehelg. Så jeg takket for meg og tråkket over Golsfjellet.

på jakt etter skrivestue

Heldigvis begynte det ikke å regne før jeg hadde kommet opp alle bakkene, men det var forlengst mørkt, knapt plussgrader og høljende regn da jeg bremset meg ned alle svingene til Gol. Her ligger Hallingdal Folkehøgskole, hvor jeg skal ha foredrag neste lørdag. Jeg har spurt om de kunne flytte datoen og opplyst at jeg sykler forbi nå, men det lot seg ikke gjøre. Det er greit. De inviterte meg ikke til å overnatte, og det er også greit. Da vil jeg ikke spørre.
    Nede i byen finner jeg et hotell. Jeg må ha fire timer til redigeringen. De er allerede i ferd med å stenge, og er der ikke om natten. Anbefaler en kinarestaurant.
    Kinaen har ikke en eneste gjest. De er veldig koselige, men stenger klokken ti. Det er bare tre timer til. De tipser om Pers hotell, og en annen restaurant: "Det siste huset på venstle hånd." Det lukter godt kinamat og de smiler som bare kinesere kan, men ti er for tidlig, så jeg triller videre.
    Ettersom Pers Hotell er stort og proft og lever av overnattinger, vil det ikke ta seg ut om jeg først sitter der fire timer og deretter spør om å få sove utenfor, så noe sier meg at jeg heller skal forsøke siste hus på venstre hånd, hva det nå måtte være. Kinesernes uttale var så snål at jeg ikke vet helt hva jeg ser etter. "Brasserie Valore" står det (Trip Advicer). Det ser mørkt ut. Ingen gjester. Det er en tidlig torsdags kveld i Gol. Døra er åpen.

Neste morgen, før åpningstid.

Brasserie Valore

Innenfor kommer en ganske høy fyr meg i møte. Han virker hjertelig på en nesten bardus måte, og spør hva han kan stå til tjeneste med.
    "Hvor lenge har du åpent?" spør jeg.
    Sannsynligvis liker han spørsmålet. Det drypper av hele meg. Sykkel og tilhenger lener seg mot vinduet. Jeg får sagt at jeg trenger fire timer ved et bord og en suppe. Han har løk og fisk, sier han, og avbryter seg selv:
    "Hva sier du til en av hver til samme pris som en?"
    Hva gjetter du jeg sa?
    Arnt har masse erfaring. Han er 33 år gammel, har vært kjøkkensjef, hotellsjef, stressa, deprimert, gift, pappa, skilt, i Frankrike, i Tromsø, i Alta ... og kommer fra en liten by i Østfold. Han utvider tilbudet uten å trekke pusten.
    "... og en tørketrommel til det våte tøyet ditt?"
    Er slik mulig? Fyren likner mer en smart aksjespekulant enn en kokk. Han er en god selger, og da mener jeg en god selger, ikke en sleip selger. Han er annerledes. Problemløsende. Positiv.

fiske- og løksuppe!

Vi finner et bord, kabelen til mac'en løper under matta forbi inngangsdøra. Jeg er enda forundret over fremtoningen hans, som blir avledet av et ungt par med to unger. En i hånd og en i vogn. De blir underholdt. Jentungen får lekekasser og beskjed om å leke hvor hun måtte ønske. Mor og far blir listig ledet til å bestille en akevitt til ølen. Ungen får spesialpizza og beskjed om at den er gratis om hun spiser hele. Mor og far, som sitter ute av syne for meg, lovpriser alt de får servert, selv når de tror ingen hører dem. Noen smaksinntrykk overrasker. De skulle egentlig spist på Pers, men det kom noe i veien, så de ble henvist hit.
    Arnt, som jeg enda ikke kan navnet på, danser elegant omkring og er oppmerksom. Suppene mine er himmelske. Jeg tar en øl og må selvsagt også ha en akevitt. Kaffen er knallgod.

Alt er så bra at jeg lurer på om dette er skuespill. Finnes slike folk og slike steder? Har jeg så flaks - igjen? Da legger jeg merke til praten i kroken bortenfor, mellom Arnt og gjestene. Det er ikke tomme fraser. De snakker barneoppdragelse. Delt foreldrerett. Erfaringer. Fremtid. Detaljene går så langt at de er fullt på høyde med mine egne intime betroelser om sterilisering og det som verre er, som elvene fikk ut av meg i går. Dette er ikke overfladisk vissvass, men ærlig og ekte tvers igjennom. Jeg har vært så heldig å møte en ildsjel.

"Ikke bry deg om at jeg blåser ut lysene," sier Arnt senere. Rendringen av videoen har tatt lenger tid enn forventet, jeg er langt fra ferdig. Jeg må finne en plass i morgen, selv om det er meldt godt sykkelvær fredag og regn lørdag og søndag, hvilket da er max uheldig. Nå må jeg snart ut herfra.

"Hvor skal du sove i natt?" hadde den kvinnelige gjesten spurt da jeg blandet meg i samtalen deres. De tar en natt til i Gol, selv om det ikke var planen. Arnt har tatt en telefon til Pers og ordnet en deal for dem, og de er kjempefornøyde. Stemningen ble helt sydlansk en stund, med barn sent ute på restaurant, snakk i alle retninger og en felles skål med innehaveren.
    "Jeg hadde faktisk tenkt å spørre om jeg kunne rulle ut soveposen utenfor, under halvtaket," svarte jeg. Det ville vært helt greit, da ville jeg komme meg tidlig avsted slik at jeg i Geilo kunne redigere ferdig.

"Sjekk om leilighet nummer fem er ledig," sier Arnt nå til sin svenske kokk Kim. Hun kommer tilbake og bekrefter. Jeg får nøkkelen. Døra låses innefra. Små glass kommer på bardisken og jeg innvies i "Lauritz Bitter", en snaps fra Aas bryggeri. Faktisk er Brasserie Valore eneste skjenkested i Gol som serverer øl fra fylkets eget bryggeri! Smaken er interessant, og går fint sammen med øl. Og det blir litt vin. Og akevitt. Og veldig, veldig hyggelig og sent. Jeg lærer om hva det vil si å drive et slikt serveringssted. Om mentaliteten på Gol. Om mattilsynet.

fest-frokosten

Utpå natten våkner jeg opp-ned i soveposen og er helt svingstang. Ikke rart jeg hadde trøbbel med glidelåsen da jeg krøp nedi! Jeg skal likevel opp i rimelig tid, for det er frokost klokken ti. For meg og for resepsjonisten i Pers, som hadde fødselsdag i går. Når jeg kommer inn i restauranten er det dekket et overdådig bord.

Geburtsdagsbarnet og ukas engel, med en gedigen frokost: Arnt Roar Strøm Grønfoss

    "Du sa jo at du liker rakfisk," sier Arnt (ganske lik en liten palestinertass på Vestbredden som en gang kom til meg med en is og sa ordrett det samme, minus rakfk). Han bærer inn masse speilegg som plasseres attmed god blåskimmelost og perfekt knasende bacon.
    "Spis!" får vi beskjed om. Og jeg er velkommen til å bli her over helga, i min egen leilighet. Redigere, blogge, hvile, dusje og utvikle et overraskende vennskap, mens lavtrykket siger forbi dalen.

Valore. Kunne ikke valgt et mer passende navn.


Tusen hjertelig takk!