Skaugum Bestikk

Bernt Junger , innehaver av Skaugum Bestikk

Blogginnleggene har blitt lange i det siste. Det har sin naturlige forklaring i at det er historier som må fortelles om unike folk med en utstråling som løfter andre. Kort etter herlighetene i Gol møtte jeg en til. Ta deg en kaffe, grønn te eller varm kakao og les nå om Bernt. Kanskje den eneste svensken på Geilo som ikke serverer øl.

fars oppfordring

Mor er dansk og mat er viktig. "Spis maten langsomt," fikk jeg alltid beskjed om, og gjorde det, i respekt for tiden det hadde tatt å lage den. Når vi hadde noe ekstra godt, hendte det at det ble dekket med et bestikk med treskaft. De måtte aldri i vaskemaskinen, har fulgt hele min barndom og er fremdeles i hyppig bruk.
    "Når du passerer på Geilo, vil du da stikke innom fabrikken til Skaugum Bestikk og hente ti teskjeer, to spiseskjeer, to kniver og to gafler?" Det var en forespørsel fra far, da jeg forlot Gol.
    Han hadde bestilt denne suppleringen, kanskje fordi søsteren min har sørget for at familien nå er større. Ikke skjønner jeg hvorfor jeg, som er på sykkeltur, skulle hente det, heller å la det gå i posten, men jeg gjorde som far sa. Tenkte at det var best. Det var det.

Bernt Junger

"Hei," sier jeg til mannen som dukker opp fra et baklokale etter at jeg har ringt på hovedinngangen. "Jeg lurer på om du har en bestilling ferdig."
    "Ingen aning."
    "Jammen kan du ikke bare se etter?" foreslår jeg, og tenker naturligvis på hans ordresystem på computeren.
    "Det er bara en jävla høg med papper. Vil du se själv? Bara kom."

ordresystemet...

Dette er sjefen i den ærverdige familiebedriften Skaugum. Nesten en bølle, men med en underlig godt vesen. Snart skal jeg skjønne at det han har i bøtter og spann er integritet, noe som ellers ofte er mangelvare - derfor skiller han seg ut umiddelbart.
    Bestillingene ligger bortover et langt bord. Noe er pakket ferdig. En gammel mann sitter med ordrebehandlingen. Etter et felles søk finner vi at eskene mine foreldre har bestilt ligger klar til avsending. Men samtalen har satt seg. Bernt inviterer med inn på kontoret og vi stuper rett inn i en diskusjon om verdier, trygghet og ikke minst integritet, og avbryter stadig hverandre for å bekrefte hva den andre påstår. Det løper nesten løpsk, så får jeg høre at han kommer fra et plass nedpå svenskekysten. Falkenberg.
    "Jeg har padlet forbi der," forteller jeg. "Jeg bodde hos ekteparet Wattström. Navnet glemmer jeg aldri, mannen hadde jobbet et helt liv i e-verket. Med dét navnet!"
    "Jag bodde to hus bort."
    "Du kødder?"
    Slik er verden. Knøtt liten.

Skaugum Bestikks teskjeer

Det viser seg at Bernt kommer fra en bemidlet familie, dog den fattigste grenen av den. Likevel drev han på et tidspunkt Bardøla Turisthotell, så helt skralt har det ikke stått til med ham. Så ble han lei, og drev litt i Sverige som murer før han returnerte hit, inngiftet i familien Skaugum. Det gikk skikkelig dårlig for dem på det tidspunkt. Konkursen hang som et spøkelse over den lille fabrikken, de spurte om Bernt ville ta stillingen som daglig leder.
    Tanken på å skulle lede en familiebedrift fristet ikke. Han forutså alt for mye synsing fra eierne.
    "Så jag köpte alltihop!" säger han. "Jag investerade i en ny website och nätverk, och försäljningen ökade 300%!" Nå eier han bedriften sammen med sin kone, som er tredje generasjon av Solhaugslekta som hele tiden har drevet produksjonen.
    Slik er Bernt. Den eldre karen som pakker serviset er hans svigerfar. "Han var pensionerad, men det hadde vi inte råd med," forklarer Bernt, og tar meg med inn i produksjonslokalet.

malen for inskripsjonen

original maskinpark

Maskinene er eldgamle. På den nærmeste står en fyr bøyd over en metallmal og beveger møysommelig en metalltapp gjennom bokstavene S-K-A-U-G-U-M før han tegner krona de har til logo og skriver N-O-R-W-A-Y under. På den andre siden av denne unike mekaniske innretningen ligger ti kniver spent fast, side om side. Nå med nevnte inskripsjon frest fast av et liten gnist.
    "Ja, det er en gnistmaskin," sier Bernt stolt. "Laserskrivere är inget bra, forstår du. Åtta år i diskmaskin och texten er borta. Det här varar evigt. Jäg har hørt at det finns en maskin til nånstans. Om jäg hittar den, kjøper jäg den direkt."
    Dette klenodiumet er brukt siden oppstarten på førtitallet og har dermed skrevet teksten på knivene jeg har vokst opp med. Det er helt surrealistisk.

Klikk på bildet og se ...

... gnisten!

Tappen varmes opp...

... og resultatet kontrolleres.

En godt voksen dame med et herlig smil plasserer én og én skje i en liten klemme. Den delen av metallet som skal inn i skjeftet varmes opp av en stikkflamme før den enten smeltes fast i et skjefte av hardplast eller med en dråpe lim får trehåndtak.

unik i Europa - og verden!

Faktisk er denne fabrikken den eneste i Europa som lager skjeftede bestikk, og eneste i verden som har løst følgende utfordring:
    "Vi måste förbättra produkten," slår Bernt fast. Problemet var at trä inte går i diskmaskinen."
    Jo takk, det har jeg fått lekset opp til det kjedsommelige hjemme.
    "Så när jag hörde om ett företag i Skien som heter Kebony, dom impregnerar trä på ett ekologiskt vänligt sätt, vilket gör det ännu mycket mera hållbart, föreslog jag att vi skulla prova på våra bestick. Och det är inte längre teak eller andra hotade arter. Det åkte rakt ur sortimentet! Vi måste ta hänsyn til miljön, så dette är lønnetre, vi kallar det ganska enkelt för Kebony. Følj med." Han vinker meg videre.
    Ettersom mange, inkludert mine foreldre, sitter med teak eller palisander hjemme i skuffen, produseres fremdeles kniv skje og gaffel til supplering, men trevirket er da hentet fra avskjær fra møbelindustrien. Gjennomtenkt.

Skaugum bestikks skjefter av Kebony

smidd og slepen egg av rustfritt stål

Det bærer inn i rommet innenfor, hvor to karer skjærer ut treskaftene. En nyutviklet robot borer hullene mer presist enn før. Deres egen smie brant ned, får jeg høre, så nå kommer stålet fra Korea.
    "Men det er smidd rostfritt stål," understrekes det, "ikke stanset ut av en plate, slik bestikk vanligvis blir. "Og dom är slipna på båda sidor. För att förbli skarp."
    Dette er muligens forklaringen på at det aldri har vært biffkniver i mitt barndomshjem. Og jeg som trodde det var mors kokkekunst som hadde æren for dét...

... med dette boret.

hvert skjefte får hull til stålet...

en usedvanlig arbeidsstokk

Med et nikk mot karene i bakrommet sier Bernt plutselig: "Vi kämpade med ekonomin, så jag ringde NAV och frågade om de hade nån gratis arbetskraft med dåliga ryggar som vi kunde få."
    "Hæ? Med dårlig rygg?"
    "Javisst. Forstår du, det med dålig rygg har jäg ingen tro på. Det sitter i själen, inte i ryggen!" Han tenker seg litt om, tar seg i det, og spesifiserer. "Vel, senare visade det sig faktiskt at han har ondt i ryggen, men nu arbetar han i allefall 50% - och det hadde han inte gjort på tie år! Ser du den ladan - låven - på andra siden av vägen?"

    Fra det ene til det andre. Jada.
    "Jag frågade bonden om att sätta upp en skylt på marken, men han sa nej, eftersom han ville sälja gården. Så jäg köpte den direkt!" slår han triumferende fast.
    Det triumferende uttrykket er av det nesten barnslige slaget som understreker hvilken fabelaktig idé det var, og slett ikke av den skrytende sorten som ville ha til hensikt å understreke hvor mye penger han eventuelt måtte besitte. Det er en veldig stor forskjell på det.
    "Så du har en plan C?"
    "Ja, någon gång jag ska vara en bonde och odla ekologiska grönsaker här i Geilo."
    Det forbauser meg ikke det grann.

Direktørlunsjen

Nå har vi vel skravlet i en drøy time, minst. Det er tid for lunsj, og jeg har bare syklet 300 meter i dag.
    "Är du hungrig?"
    "Hva står på menyen?"
    "Wasa."
    "Ikke Husman vel?" Det kan jeg ikke tro han er typen til.
    "Sport, självklart, med makrill i tomat!"
    Bingo. Innertier i min preferanse. Han ser uttrykket mitt og hever hånden til et klaskende "high five", før han med påtatt høytidelig mine overrekker en helt ny boks med makrell i tomat til meg.
    Innerst i produksjonslokalet samler vi oss i en sittegruppe med slitte stuemøbler. Det er i sannhet en forsamling sjarmerende individer, en livets reality. Virkeligheten er av og til så mye bedre, utrolig og original enn den halvfordøyde søpla media trøkker i oss. Her er det hard core ekthet. Bernts sosiale instinkt, hans nøysomhet og hans glød for at denne bedriften skal reise seg til gamle høyder får det hele til å vibrere.
    "Det såg inte riktigt bra ut här innan," sukker han og kikker seg rundt, "så vi har målat och hängde lite konst omkring på väggarna."
    Først nå blir jeg oppmerksom på noen bilder som henger i det spartansk dekorerte lokalet. Kanskje ser jeg litt tvilende ut. Her har det ikke vært interiørarkitekter innom, men det er ikke der prioriteringen ligger, og ikke der stemningen kommer fra.
    "Ja, ja, vi tycker åtminstone det er fint," understreker direktør Bernt.

Fritt valg.

Alt er annerledes og merkelig her. De eldgamle produksjonsmaskinene. De ansatte. Toalettet, som har to dasser av svært forskjellig årgang. Filosofien, bestillingssystemet og profileringen. Kvaliteten, selvsagt. Jeg har smilt så jeg har vondt i kjevene, og er god og mett. Det er på tide å komme seg avgårde, jeg skal jo over vidda, mot vest.
    "Tack for at du kom forbi," sier Bernt. "Du har varit en energi-injektion. Jag behövde det idag. Egentligen är jäg jävlig upptagen, men det var värt det." Han takker igjen, og setter seg ved en poleringsmaskin hvor han tar en og en ostehøvel og lar det matte lønnetreet få seg en omgang god olje som får frem glansen. Samtidig ser han etter ørsmå ujevnheter eller feil.
   "Dette er det tråkigaste jobbet," gliser han, "så den får jeg inte dom andre til och ta."

sjefen selv har siste finger...

... med i spillet.

Slik snakker en direktør som kamuflerer at han selv kvalitetskontrollerer hver enkelt liten teskje han sender fra fabrikken sin. Han vet at successen ligger i det perfekte. Kommer du tilbake hit etter femten år, så fikser han ostehøvelen din om det trengs - men det blir neppe nødvendig. Og til den tid sitter en annen med kontrollen her, for da dyrker Bernt Norges beste økologiske gulrøtter på den andre siden av veien.


God Reise - og velkommen til bords!