Gol Verktøy og Sport

Nils Anders Fekene

Jeg har blitt kjent med en svært god grunn til å besøke Gol, nemlig Arnt i Brasserie Valore. I dag erfarte jeg at det finnes en grunn til. Han heter Nils Anders Fekene. Hvis du har kjørt gjennom Gol, så har du sett butikken hans lengst sør i sentrum. Det er den med alle pappeskene. Gol Verktøy og Sport. Navnet er misvisende i den forstand at du her også finner alt annet enn verktøy og sport. Men det skjønner du, for brorparten er som sagt plassert utenfor butikken...

    "Hvor lang tid tar det å bære ut og inn alt dette?" spurte jeg ham om.

    "Det tek vel halvanna time."

    "Til sammen, ikke sant? Inn og ut totalt?"

    "Nei. Hver veg."

... og når vær og klima tillater det.

Fortauet er spesielt fullt på lørdager, ... 

=Oslo

Nils Anders stod sammen med en stamkunden Jan da jeg kom inn. Jan bor litt lenger oppi dalen. Han er litt eldre enn meg, har mørke buskete øyenbryn og er singel. Det har han alltid vært, i likhet med broren, som bor i nærheten. Søsteren har flyttet ut og stiftet familie.
    "Jeg tenkte litt over dette her forleden," sa Jan. "Jeg synes egentlig det er fint. Man er så fri."
    Det er rart hvordan samfunnet har det med å stemple ugifte over førti som litt av noen misfits. Han ser akkurat så fornøyd ut som han gir uttrykk for å være. Vil gjerne snakke og tenker seg litt om, når jeg røper min mistanke om at Hallingdøler er i overkant reserverte.
    "Det ser du nok lettere når du kommer utefra," sier han og tenker litt til. "Men du har rett. Å gå her i Gol er som å gå i Oslo."
    Jeg forstår ikke hva han mener.
    "Du hilser bare på de du kjenner, når du måter noen på gaten. Det er i grunn litt trist."
    Det er det jeg trodde. To hyggelige folk som hilste oppi gata her, viste seg å være fra Nederland. Men Jan er både åpen, interessant og god å snakke med. Likevel formes man av miljøet, og han tror nok noe av den lukkede holdningen kommer av at det fra tidlig av bare var de samme familiene som bodde her i strøket. Det kom jo ikke folk flyttende til, og nå som det jo faktisk gjør det ... ja så blir det faktisk ikke mer åpent allikevel. Han funderer litt på hvordan det er slik, uten å komme helt i mål, men betraktningen harmonerer godt med hva jeg har hørt i Brasseriet.

Kjøkkenavdelingen er oversiktlig og mangfoldig, likeså...

... skole- og kontorseksjonen.

Kontoret er noe løsere strukturert.

som far så sønn

Samtalen foregår mens fire kvinner kommer inn og handler, så vi må av og til lene oss til siden eller ta et halvt skritt inn på kontoret. Det er nemlig ikke plass til å passere hverandre her inne. Flere steder må du faktisk gå sidelengs selv uten møtende trafikk. Butikken er den fulleste jeg hittil har opplevd og vareutvalget er enda mer variert enn i den fascinerende altmuligbåten som er kombinert dyre- og passasjertransport, frakteskute og kjøpesenter på Rio Paraguay på strekningen mot grensen til Brasil og Bolivia.

    "Jeg tok over for far min i 1976," forteller Nils Anders. Faren er innflytter fra Hemsedal, og hadde først jobbet som bestyrer i det som da var samvirkelaget på den andre siden av gaten, før han tok over denne butikken like etter krigen.
    Jeg ser meg rundt og undrer på hva hans eldste vare kan være.
    "Nei, du vet, det meste er jo fra de ti siste åra, men det ligger nok noe fra femtitallet nederst et sted," anslår han. Her inne finner han ting for deg som du forlengst har gitt opp å få tak i. Han er overdrevent beskjeden, for faste kunder slår fast at han har stålkontroll på hvor alt er.
    "Har du et system i alt dette?", spør jeg for sikkerhets skyld.
    "Vel. Jeg kan vel ikke si det. Varegruppene flyter litt i hverandre."
    "Men du vet altså hvor du har ting!" Jeg tør ikke forme det som et spørsmål.
    "Det er klart, ellers hadde det jo ikke gått."

klisterhjernen

Til Jan presenterte jeg meg litt tidligere som Paul. "Ja, det er vel Olai-Olssen det," kommer det fra Nils Anders, etter at han har vært gjennom en hard pruterunde med en av damene. De møttes på litt under halvveien.
    Iblant husker folk reisepadleprogrammene fra TV2, men ingen husker etternavnet, så jeg får helt hakeslepp.
    "Navnet er jo litt spesielt," fortsetter han, for du har jo bindestrek. Olai er jo ellers oftest et fornavn."
    "Forklaringen er at min farfar i et bevinget øyeblikk fikk det for seg at han skulle lage et nytt etternavn," svarer jeg. "Det dør vel ut med meg, ser det ut til, men funker enn så lenge fint til sitt bruk."
    Nils Anders har altså klisterhjerne. Klart han har kontroll her i "Gol Verktøy og Sport" - det tas fornærmende opp om noen trekker det i tvil.

Ringeklokke til sykkelen!

Selvsagt har han også noe jeg trenger. Jeg slår til på en ringeklokke og en kjelebørste, og spør om han har festestrikker til bagasje.
    "Vanlige bagasjestrikker?" Han har en rimelig variant i flerfarget firpakk og en gul med to i pakken, av samme kvalitet som jeg har fra før.

Teddykaninen troner høyt over disken, ...

... som befinner seg omtrent midt i denne stabelen!

Produktene havner på den lille biten av disk som er tilgjengelig. En førti centimeter høy og minst en meter lang stabel av dokumenter, med et løst lag varer oppå, opptar alt til venstre for kasseapparatet. Til høyre er det en stabel med diverse, toppet av et rosa kosedyr, ved siden av glassmontre med blant annet piper, zippolighter og ei lommelerke.
    Idet jeg tar opp lommeboken dytter han litt på varene med håndbaken som for å markere at han ikke vil ha noe med dem å gjøre lenger. "Det blir bra slik."
    "Hva mener du? Nei, det kan jeg ikke..."
    Jeg får rett og slett ikke anledning til å betale. Han mumler noe om at det har vært hyggelig. Situasjonen er litt vanskelig, men jeg bestemmer meg for å gi gjengjeld senere. Den som ler sist ler best. Det skal bli den dyreste ringeklokka noen har kjøpt, men han skal få seg en overraskelse, vel fortjent, så snill han er og så mange som han gleder og forundrer. Han lar seg til og med svært motvillig avbilde, til tross for at hans forpinte, protesterende kroppsspråk formelig skriker etter Menneskerettskommisjonen i Haag. Han er virkelig ekte beskjeden.

Litt flaut over at jeg slår ham i skjegglengde, men han har akkurat barbert seg ...

vurderer mobiltelefon

    "Jeg er vel egentlig å regne som analfabet," sier Nils Anders da jeg nevner at dette må bli en bloggpost. Han sikter til alt han ikke kan eller ønsker å lære seg dette med data. Han er ikke på Feis, for å si det slik. "Men jeg vurderer å skaffe meg mobiltelefon," medgir han. "Det er kjekt å ha hvis du for eksempel er i bil i vintermørket og noe inntreffer."

------  REKLAMEPAUSE ------

Jeg tar nå en pause fra denne bloggen for å drive litt hardcore produktplassering. Finner du ikke det du trenger på disse bildene, så vil Nils Anders kunne finne det for deg et annet sted i butikken. Følg med, og legg spesielt merke til kombinasjonen av varer. Vi starter med Yatzyblokker for fem terninger attmed røkeskapet.

Trykk for all del på bildene, og bla deg gjennom mens du nyter detaljene!

... så har du stativet for hodelykt, snøspader, garderobeskap og piler, samt de klassiske trykk-askebegrene som er temmelig uspekulativt priset til 61 kroner stykket. Kun to igjen:



Min far jobbet i Anker Hellesens batterier i sin tid, opprinnelig et dansk firma, som ble kjøpt opp av Duracell i 1986... Kaps og kabler er sortert sammen, kanskje alfabetisk?

Trenger du en stor plastkanne, badmintonsett, sag, fuglehus, leketraktor eller pussemaskin, skal du gå lengst inn til høyre, bak gardintrappen, mens stormkjøkkenet ligger lett tilgjengelig mellom malerpenslene og dorullholderen med ferdig montert dorull (så slipper du å feste den feil vei). Feiebrett, plastbestikk, svømmebriller og løvriva ligger derimot inn til venstre, like ved sportsavdelingen, som har det meste fra padleåre, telt, kubb og fottøy, til presskanne, dart, snorkel og fotball. Løp og kjøp!

Nylonsnora finner du under eggtimern, mellom sykkelpumpa og og den fine malerulla, med baderingene litt bortenfor, mens vernesko og sykkelhjelm ligger logisk stablet i HMS-avdelingen. Elektrikertapen kan det være litt vanskeligere å finne, hvis du vil ha den store rullen, for den er halvt skjult mellom bukseseler for barn i alder 5 til 10 år og et umbracosett, like ved dobørstene. Da er det enklere i leketøysavdelingen, for der er det heldigvis fremdeles Ole Brum som eier hylla.

Nils Anders tar fatt på ettermiddagens halvannentimes bæreøkt, og jeg sinker ham. Det er lørdag, og derfor har det vært plassert ekstra mye ute på fortauet. Det varierer med vær, sesong og ukedag, har jeg fått opplyst. Systemet fra gateplan bæres inn og smelter sammen med mangfoldet innendørs.

    "Det hender at noen vil hjelpe meg med å bære inn kassene," forteller Nils Anders, "men det går selvsagt ikke."

    Nei, tenker jeg, da jeg bukker ut og går opp mot Gol sentrum igjen. Da roter de det sikkert bare til...

------ PROLOG -----

Her jeg sitter og blogger seint på natt har jeg funnet ut på hvilken måte jeg skal yte gjengjeld, men under redigeringen av bildene blir jeg klar over detaljer jeg ikke så i butikken, så nå har jeg to grunner til å ringe å forstyrre Nils Anders på en søndag. Det er ett bilde til, nemlig, som viser den delen av butikken som strekker seg inn på lageret.
    Da jeg tok det var jeg mest fascinert av stabelen med Alfa skistøvler på hylla i bakgrunnen, men i ettertid ser jeg at det rett for nesen av meg er to pappesker med påskriften "Bob'er" og "skihopper"! Tenker du det samme som meg? Her snakker vi ikke Boklöv, men heller svak Kongsberg-knekk!
    Disse holdt oss ute til vi måtte jages inn etter mørkets frembrudd etter å ha laget de kuleste banene og bakkene ute i kramsnøen. Det står til og med en eske helt oppunder taket, i bildets øverste venstre hjørne. Der står det jaggu også "BOB". Jeg gleder meg til i morra - og jeg gleder meg til snøen kommer!

Sterke minner her!

God Reise!