MS Sigrid

MS Sigrid siger inn fra skodda som skiller Melbu fra Fiskebøl.

Vesterålen ligger bak meg, men den siste farvel står det trivelige mannskapet ombord i MS Sigrun for. Jeg har hatt en nydelig overnatting på vestkysten av Hadsel, med sikt over til Lofotveggens nordside i solnedgangen. Morgenen bragte derimot skodde fra havet, en tjukk og våt tåke.
    Selv uten regn er skjegget søkk vått når jeg ruller inn i Melbu, hvor fergen skal ta meg over til Lofoten. Bussen fra Stokmarknes har lesset av og venter på påfyll.
    "Er det deg?" kommer det fra en smilende flintskallet matros, "vi hadde ikke ventet at du skulle over med oss!"
    Kollegaen hans er akkurat like trivelig, med en sveis av iltre krøller. De har lest om meg i Boreal Transports bedriftsavis Knutepunktet, som jeg bidrar til med artikler om denne reisen. Når de to rusler opp og ned langs køen på kaia får de mange smil, og det er sannelig ikke å undres over, for det er en godslig utstråling omkring dem.

Ove Abelsen og Helge Hauge kom meg i møte.

"Du får bli med opp og se hvordan vi har det," får jeg høre, og tar dem på ordet. De er fem ombord og det er heldigvis lunsjtid - eller om det er middag - så jeg får servert lapskaus i messa.
    Denne lille bilferga binder sammen Melbu og Fiskebøl og ser ganske unnselig ut, men har flotte fasiliteter for de ansatte. Hurtigbåtmannskapene jeg har blitt kjent med tidligere på denne reisen kan bare drømme om det fine oppholdsrommet som står til rådighet her, for ikke å snakke om den imponerende fruktoppsatsen som blir båret opp fra byssa.

    Jeg stikker selvsagt også oppom brua, god og mett. Der står styrmann Hans Christian Andersen modell for meg, og det gjør han godt. Kapteinen derimot, blånekter lik ingen jeg kan huske. Det er ikke filla av sjanse for å få knipset et bilde av ham uansett hvor pent jeg bukker og ber. Greit nok. Han skal i hvert fall ha skryt for å ha en svært fotogen besetning.

Styrmann Hans Christian Andersen og mannskapet hans.

Da er jeg i Lofoten, været skal være i bedring og Leknes er neste stopp for Tour Boreal!


God Reise!

Anonyme Vesterålen

Hurtigrutens hus i Stokmarknes, hvor grunnleggeren kom fra

De hevder på Senja at øya deres er et Norge i miniatyr. Det stemmer ikke. Miniatyr-Norge befinner seg nemlig i Vesterålen, hvor de i tillegg til fjorder, fjell, jordbruk og fiske i motsetning til Senja også har en by. Og med en by følger interessante konsekvenser.
    "Sortland er full av toytyggere i levisbukser!" fikk jeg høre i Nyksund.
    "Det er cowboytilstander på Myre!" hørte jeg i Sortland.
    Vesterålen har altså en vaskeekte by versus land konflikt!

Hevet over tvil er at verdiene skapes i distriktene i mini-Norge. Det er ikke de smilende bussjåførene eller fortryllende bakerijomfruene som står for primærskaping, men derimot fiskerne som håver inn enorme mengder fisk fra Hadsel til Øksnes og bøndene som driver jordbruk innafor. Sortland - Blåbyen - er det urbane kultur- og handelssenter, men uten nevneverdig produksjon utover fiskebollefabrikken.
    Med forbehold om at mine observasjoner er feiltolkede slumpetreff, vil jeg påstå at innbyggerne i dette miniputt-Norge ville profitert stort på å samarbeide og anerkjenne hverandres kvaliteter. Fiskeværene er jo like avhengige av Sortland, som Sorland er av dem, og spesielt sett utefra er det en grad av komikk over en situasjon hvor fem kommuner i et øysamfunn ikke evner å trekke i lag. Etter hva jeg forstår er Hadsel som en mikroutgave av miniputten, hvor miniplassene Melbu og Stokmarknes kives over herredømmet.


Det er ikke riktig av meg å gjøre meg alt for klok i denne sammenheng, jeg var tross alt bare et par uker i området, men det slår meg at de fabelaktige ressursene og den herlige naturen i Vesterålen er undervurdert av mange ellers i landet, først og fremst fordi området er elendig markedsført. Bare Lofoten er Lofoten, den saken er grei, men nå er Lofoten full og Vesterålen har masse kapasitet og atskillig å tilby. Om "by og land" klarer å slutte å gnåle om hvem som er viktigst og best, så kan de kanskje vende blikket utover og se om de heller kan konsentrere seg om å fremheve sine felles kvaliteter, for dem er det mange av.
    Faktisk er det få plasser i Nord-Norge med større økonomisk omland enn Sortland, som har en svært strategisk plassering. Det skal være flere som kommer til Sortland fra Harstad for å handle, enn motsatt, og området er på topp tre i økonomisk vekst nordpå, er det sagt.

Lofotveggen fra nord, sett en sen time fra Hadsel

Det har overrasket meg hvor lite jeg har visst om Vesterålen. Og jeg tar ikke selvkritikk. Skylden gir jeg bygdedraugen og småborgerlighet som hittil har skuslet bort opplagte muligheter til å fargelegge den hvite kladden på reisekartet mellom perlene Lofoten og Senja. Det holder ikke å male Sortland blå, når resten av regionen er fargeløs ...

... for ikke å si: "Hvor er dere?"

Vil du lære mer, må du gjerne starte med inntrykkene mine herfra: Vesterålen-poster.


God reise!

Blåbyen - episode 12

Hva vet du om Vesterålen? I en serie blogginnlegg håper jeg å bidra til at flere vet mer enn det jeg visste før jeg kom hit. Nå innser jeg at det nemlig var pinlig lite, og jeg har krøpet til korset med en uforbeholden beklagelse. Vesterålen er nemlig mye mer enn jeg ante, med perlen Nyksund, magiske Trollfjorden og utsatte Hovden i Bø som desiderte høydare, og Sigerfjorden som en merkverdig mikroklimatisk fjordarm. I tillegg vil jeg hevde at Vesterålen i enda større grad enn Senja er et Norge i miniatyr, men denne siste påstanden skal dere få høre mer om i et senere innlegg.

Blåbyen

Sortland er ikke svart. Det skjønner du når du kommer dit. Byen er imidlertid heller ikke fullt så blå som betegnelsen "Blåbyen" skulle tilsi. Førsteinntrykket mitt er at dette ambisiøse prosjektet er midt i prosessen, men hist og her bærer bygningene preg av å ha blitt blåmalt for veldig lenge siden, så jeg er litt forvirret. Så viser det seg at det har utspilt seg noe lik en borgerkrig på fargefronten, hvor kunst stod opp mot demokrati og ord som palettdiktator og utmattelseskrig er relevante i beskrivelsen.
    Diktatoren i denne sammenheng er Bjørn Elvenes, som kom opp med ideen i en sørgelig forstad til Krakow, hvor han tok sin master for drøyt tjue år siden. "Sortland er liten nok, og stygg nok," tenkte han, "til at dette kan gjennomføres." Han kommer nemlig herfra, og boknafisken og det frie talemålet er to av tingene som gjør at han aldri vil flytte herfra.

Bjørns fargepalett

Andre regler gjelder nord for Polarsirkelen. Byer på samme breddegrad i andre kontinenter har også skjønt det. Her dominerer ofte klare farger, ettersom den lange mørketiden bidrar med nok av det sorte. Bjørn har dermed konsekvent fjernet sort i fargene, som derfor fremstår lysere i mørket. I tillegg holder han seg til blå valører, for blått er fargen her oppe.
    "Om vinteren er alt blått," forklarer han. Og tenk på snø, himmel og hav og uttrykket "den blå time". Hvis du maler med rødt en slik plass, så blir den dyster og sort. Skitten. Prøv bare å lys med blått lys på en rød farge, så ser du fargeteori i praksis. Derfor er paletten viktig, og derfor skal Sortland bli blå, som et tredimensjonalt kunstverk du kan gå inn i.

klikk og les!

Som en ekstra dimensjon i opplevelsen finner du små tankevekkende tekster rundt omkring i det blå. Helst ville Bjørn ha noe smått og noe veldig stort, mens kommunen standardiserte størrelsen og fonten.
    Til tross for at det meste leses i hodehøyde er det artig å gå rundt å oppdage filosoferingene. Disse har kommet ut av et samarbeid Lars Saabye Christensen har hatt med ungdom i byen. De hadde et skrivekurs sammen, noe som er med på å gi folk en tilhørighet til byen sin. Saabye har visstnok kone herfra og har derfor bodd her en stund, så han var en naturlig del av prosjektet da det startet opp.

Folkets vilje

Det har tatt tretten år med trenering og uforstand fra lokale myndigheters side, før nye hoder nå er på plass og ny fremdrift har kommet i dette superambisiøse prosjektet. I episoden får du høre hva folk mener, de heier på Elvenesen. De ser at hans farger er bedre enn den kommuneblå, som har blitt pådyttet en del fasaer. Det er han som er kunstneren, det er han som har talentet. og det ser folk. 86,6 % av dem støtter fargediktatoren, iht en grundig meningsmling.

Selv venter jeg på den dagen da Hurtigruta på vei nordover seiler under en skinnende blå bro, opplyst av hvite ledlamper. Hvilken portal til det nordnorske vintermørket det vil bli!

For mørketiden er jo ikke sort. Den er blå!

God reise!

Trollfjorden

Et av høydepunktene som hurtigrutepassassjer får du i Trollfjorden. Dette 3 kilometer dype skaret, omtalt som et øksehugg i Trolltindan, er en unik plass hvor hurtigrutene faktisk kjører inn og snur. Åpningen av fjorden er bare 70 meter brei og fjellene reiser seg nær loddrett, så dette er spektakulært.

Hedersmannen Kjell Herløv Hanssen er fra Stokmarknes. Han kommer innom kontoret til Boreal Transport i Sortland for å fornye noen busskort, og vi kommer til å snakke om Vesterålens utbredelse. De fleste tror at Trollfjorden tilhører Lofoten, men den ligger vitterlig i Hadsel kommune, og må dermed tilkjennes Vesterålen.
    "Har du vært der?" spør Kjell.
    "Bare på nordgående rute," svarer jeg. "Om vinteren". Det er knapt så spennende, for den passeringen skjer nattestid.
    "Jeg har en rask båt. Du kan bli med meg," sier han.

brua sydover mot Stokmarknes i Hadsel

midt i sundet

flatt hav

Som sagt så gjort. En ukes tid senere, når jeg triller inn i Stokmarknes, kommer Kjell meg i møte med en kjapp RIB. Han har med flytedrakt til meg og så er det spiker'n i bånn over den nesten flate fjorden. Tidligere i dag har jeg fotografert et bryllupspar som blir fotografert, og de var maks heldige med været. En syltynn stripe av skodde ligger noen steder over vannet, men det klarner helt opp før vi raser ned gjennom Raftsundet.
    Hurtigruta "Vesterålen" kommer bak oss, men vi klarer turen vesentlig raskere, på litt over en time, og får en stund denne naturperlen nesten for oss selv. Et par seilbåter, to kajakker og turistbåten fra Svolvær (som averterer med å mate havørn og dermed boikottes av meg) er også innom, men de blir veldig små i den store sammenhengen.

Hurtigruta MS Vesterålen vender i bunn av Trollfjorden. Klikk på bildet og kikk!

Trollfjordslaget

6. mars 1890 ble denne fjorden berømt i en hendelse som fikk betydning for fiskerilovgivningen. Dampbåter hadde brutt opp isen og startet et svært rikt torskefiske inne i fjorden, mens de med kjetting og kokende vann holdt hundrevis av småbåter utenfor.
    Det kom til kamp, for de fattige fiskerne mente dette var allemannsrett og nektet å betale for å slippes inn med sine åttinger og fembøringer. Av noen fortelles det som et svært dramatisk oppgjør før storbåtene måtte gi seg, og problematikken var medvirkende til at en ny lov om lofotfisket ble vedtatt.
    Dette ble på et vis et oppgjør med storkapitalismen, som opp gjennom historien manifesterte seg i nessekongenes makt over den lille mann. Man ble jo nødsaget til å handle på kreditt når pengene tok slutt, så de lokale stormennene hadde et ubønnhørlig grep om småfolket.

Kjell Herløv Hanssen

lunsj

Vi beregner det slik at jeg filmer MS Vesterålen fra bunnen av fjorden når den kommer inn og snur, og så hopper jeg ombord slik at vi smetter forbi og også får se den komme ut av den smale passasjen. Passasjerer vinker og vi ligger og dupper på den rolige fjorden.
    Opp av sekken trekker Kjell så kaffe og to store rundstykker. Fy søren for en fin dag. Fy søren for en grei kar. Tusen takk til begge!

Hurtigruta MS Vesterålen på vei ut Trollfjord

God Reise!

tørrfisk og boknafisk

  "Jeg er så lei av å høre at restaurantene i Oslo tilbyr fersk lofottorsk i januar," sukker Jon Edvard Johnsen. "Det hender at jeg ringer ned og spør hvordan i all verden de kan ha skaffet den fra, når den på det tidspunkt ikke har svømt lenger syd enn til Vesterålen!"
    Vesterålen lever i skyggen av Lofotens langt sterkere merkevare, men fisken er faktisk av høyere kvalitet før den går gyteklar inn i Vestfjorden, påstås det her.

lukten er en vanesak

Vi sitter inne i en sekskantet hus, med form og utsikt nesten som en fyrlykt, og skuer utover fiskebruket Jon Edvard har bygget opp på Hovden i Bø i Vesterålen. Dette været var på full fart ned, da han bestemte seg for å snu utviklingen. Nå har han en håndfull ansatte og tørrfisk til millioner av kroner nede i lageret på kaia.
    "Dette er en perfekt plass," forklarer han. "Det er kort vei til fisken på  havet og jeg har godt med plass til hjellene mine."

Jeg har akkurat lært at de klassiske, spisse tørkestativene heter hesjer. De krever mange mann for å henge opp fisken, men sparer plass. Her ute har de langt mer effektive, men mindre dekorative hjellene erstattet gamletypen - noe nostalgikerne er lei seg for.
   "På andre siden av vågen vil jeg sette opp et par av de opprinnelige rorbuene," sier Jon Edvard, og viser oss på et bilde hvordan husene stod hundre år tilbake. Ovenfor er det stablet opp et kunstverk av rekved, som symboliserer Golfstrømmen.

RÆK III av kunstneren Harald Oredam, satt opp i 2003. 

    Den framtidige "nessekongen" vil også restaurere det gamle mottaket på kaia og legge til rette for turisme, samtidig som et splitter nytt fiskesorteringsanlegg står klart til å innvies på brygga. Heretter skal fangsten gjøres opp på land, så båtene får mer tid til selve fisket. En solid molo rakk å bli bygget før været sist ble fraflyttet, men havneinnløpet må gjøres dypere for å slippe større båter til.

Onkel Skrue i Pengebingen.

Alt i alt har Jon Edvard mer enn nok å pusle med. Han er selvsagt stolt av å ha klart å snu utviklingen her hvor fylkesveien Fv915 slutter etter å ha snodd og buktet seg så langt det gikk. Det så nemlig stygt ut for Hovden Fiskeindustri en stund (det er tema for denne gamle radiodokumentaren), men initiativet fra en enkelt ildsjel var alt som skulle til for å tegne skjebnen opp på ny.

Jon Edvard banker tørrfisk med øks.

Forholdene for tørking av fisk er spesielt god her ute, med milde vintre og langsom vår. Fisken må nemlig ikke tørke for raskt, får jeg høre, for da kapsles fuktigheten inne. Det beste er at den tørker innefra og ut, og til det trenges vekslende vær, av typen nordmenn for øvrig beklager seg over. Inneværende år har dermed vært usedvanlig bra.

Leif Hovdens festmat

Det er Jan Eirik Johansen i Boreal Transport Sortland som har vært så grei å kjøre meg ut hit, hvor han kjenner naboen til Jon Edvard. Han heter Leif Hovden. Det gjør alltid inntrykk på meg når noen har stedsnavnet til etternavn. Leif bor riktignok i Tromsø nå, hvor han har en ledende stilling på Universitetssykehuset, men han og kona returnerer hit så ofte de kan.
    "Hvorfor blir dere ikke over?" spør han.
    "Det hadde vært hyggelig," svarer jeg, men jeg har fullt opp i Sortland.
    "Hva om jeg tiner opp Boknafisk, og legger den i vann nå, så tar vi den til middag..."

Boknafisk. Det er halvtørka torsk, av og til saltet, hard på utsiden, fast i kjøttet. Det er jo så innmari, sabla godt - og hvor ofte får jeg en slik sjanse?
    Jan-Eirik er gressenkemann denne helgen, og er selvsagt også glad i boknafisk. Vi blir. Leif setter "seilskuta" på bordet og huker gitaren av spikeren på veggen.

Hurra for Vesterålen - lenge leve Hovden Fiskeindustri!

Bryllupsfotograf

Forleden dag fikset jeg på noen bilder jeg tok i Tromsø. Det var et samisk-russisk par som ble viet i den gule trekirken i kirkeparken. Det er Vår Frues Kirke, selveste domkirken, sete for verdens nordligste katolske bispedømme, bygd i 1861. En stor hvit bil lokket meg til å kikke nærmere på seansen, og jeg snek meg opp på galleriet, hvor en herre bladde i partituret. Orgelet var virkelig staselig i sin tid, men trenger visstnok til fornyelse.
    Hvis noen drar kjensel på brudeparet så sender jeg gjerne bildene. Frua så mer enn lykkelig ut når hun steg ut, mens brudgommen litt brydd fiklet med hanskene. Det var egentlig alt jeg skulle fortelle om bryllup.

Spisskompetansen min strekker hverken til for orgel, store biler eller giftemål, men jeg synes at bildene ble fine, og tenkte på disse da jeg forleden dag syklet forbi en travelt opptatt fotoseanse attmed Sortlandssundet. Jeg kunne ikke dy meg.

    "Kan jeg også få fotografere," spurte jeg.
    Det er selvsagt helt drepen å få en slik tulling anmasende når du står midt i en shoot, men alle tre tok det med fatning. Smilte endog. Kulissene kunne nemlig ikke være bedre, med en knivskarp skodde lavt over vannet. Himmelen har aldri vært blåere. Dessuten var de sannsynligvis lykkelige, det lå jo i kortene. Ja, så fotograferte jeg dem og la ikke merke til at Torgeir Sørensen fotograferte meg.
    "Du må ikke legge dem på Internett før på lørdag, for det er hemmelig!" sa Jan Inge Nordheim, som senere på dagen skulle dele etternavnet sitt med Lisa. Så tøft.

Sørensen er hermed anbefalt. Også for flyfoto - jeg møtte ham igjen i Stokmarknes, hvor han fotograferte leiligheter med et fjernstyrt helikopter. Autorisert modellflyfotograf, hvor kult er ikke det? Jeg glemte å spørre om han er gift - men det skulle jaggu ikke forundre meg.
    Hjemmesiden til TSFoto er ifølge reklamen på varebilen hans www.tsfoto.no, men den siden ser ikke ut til å være i drift. Om du så googler ham, kommer du til denne vakre siden - som ser riktig lekker ut, uten å føre noe sted hen. Så selv ikke Sørensen er perfekt, skulle det vise seg...

God Reise