tørrfisk og boknafisk

  "Jeg er så lei av å høre at restaurantene i Oslo tilbyr fersk lofottorsk i januar," sukker Jon Edvard Johnsen. "Det hender at jeg ringer ned og spør hvordan i all verden de kan ha skaffet den fra, når den på det tidspunkt ikke har svømt lenger syd enn til Vesterålen!"
    Vesterålen lever i skyggen av Lofotens langt sterkere merkevare, men fisken er faktisk av høyere kvalitet før den går gyteklar inn i Vestfjorden, påstås det her.

lukten er en vanesak

Vi sitter inne i en sekskantet hus, med form og utsikt nesten som en fyrlykt, og skuer utover fiskebruket Jon Edvard har bygget opp på Hovden i Bø i Vesterålen. Dette været var på full fart ned, da han bestemte seg for å snu utviklingen. Nå har han en håndfull ansatte og tørrfisk til millioner av kroner nede i lageret på kaia.
    "Dette er en perfekt plass," forklarer han. "Det er kort vei til fisken på  havet og jeg har godt med plass til hjellene mine."

Jeg har akkurat lært at de klassiske, spisse tørkestativene heter hesjer. De krever mange mann for å henge opp fisken, men sparer plass. Her ute har de langt mer effektive, men mindre dekorative hjellene erstattet gamletypen - noe nostalgikerne er lei seg for.
   "På andre siden av vågen vil jeg sette opp et par av de opprinnelige rorbuene," sier Jon Edvard, og viser oss på et bilde hvordan husene stod hundre år tilbake. Ovenfor er det stablet opp et kunstverk av rekved, som symboliserer Golfstrømmen.

RÆK III av kunstneren Harald Oredam, satt opp i 2003. 

    Den framtidige "nessekongen" vil også restaurere det gamle mottaket på kaia og legge til rette for turisme, samtidig som et splitter nytt fiskesorteringsanlegg står klart til å innvies på brygga. Heretter skal fangsten gjøres opp på land, så båtene får mer tid til selve fisket. En solid molo rakk å bli bygget før været sist ble fraflyttet, men havneinnløpet må gjøres dypere for å slippe større båter til.

Onkel Skrue i Pengebingen.

Alt i alt har Jon Edvard mer enn nok å pusle med. Han er selvsagt stolt av å ha klart å snu utviklingen her hvor fylkesveien Fv915 slutter etter å ha snodd og buktet seg så langt det gikk. Det så nemlig stygt ut for Hovden Fiskeindustri en stund (det er tema for denne gamle radiodokumentaren), men initiativet fra en enkelt ildsjel var alt som skulle til for å tegne skjebnen opp på ny.

Jon Edvard banker tørrfisk med øks.

Forholdene for tørking av fisk er spesielt god her ute, med milde vintre og langsom vår. Fisken må nemlig ikke tørke for raskt, får jeg høre, for da kapsles fuktigheten inne. Det beste er at den tørker innefra og ut, og til det trenges vekslende vær, av typen nordmenn for øvrig beklager seg over. Inneværende år har dermed vært usedvanlig bra.

Leif Hovdens festmat

Det er Jan Eirik Johansen i Boreal Transport Sortland som har vært så grei å kjøre meg ut hit, hvor han kjenner naboen til Jon Edvard. Han heter Leif Hovden. Det gjør alltid inntrykk på meg når noen har stedsnavnet til etternavn. Leif bor riktignok i Tromsø nå, hvor han har en ledende stilling på Universitetssykehuset, men han og kona returnerer hit så ofte de kan.
    "Hvorfor blir dere ikke over?" spør han.
    "Det hadde vært hyggelig," svarer jeg, men jeg har fullt opp i Sortland.
    "Hva om jeg tiner opp Boknafisk, og legger den i vann nå, så tar vi den til middag..."

Boknafisk. Det er halvtørka torsk, av og til saltet, hard på utsiden, fast i kjøttet. Det er jo så innmari, sabla godt - og hvor ofte får jeg en slik sjanse?
    Jan-Eirik er gressenkemann denne helgen, og er selvsagt også glad i boknafisk. Vi blir. Leif setter "seilskuta" på bordet og huker gitaren av spikeren på veggen.

Hurra for Vesterålen - lenge leve Hovden Fiskeindustri!