18 August, 2012

Kvæfjordkaka!

Roger Mikalsen
Roger driver bussvirksomheten til Boreal Transport i Harstad. Han er fra Kvæfjord og som alle kvæfjordinger mener han at Kvæfjordkaka - selveste Kvæfjordkaka - er verdens beste. I det minste fortjener den betegnelsen Norges Nasjonalkake.
    Jeg smiler høflig til påstanden, og slenger meg med, da han vil ta meg til denne myteomspunne fjordarmen med den store konditoriske finesse.
    En frivillig i kommunen har stått på til seine natta for å slå sammen en virkelig praktkake, blir jeg fortalt. Denne skal vi nyte på en gård som i seg selv er verdt et besøk. Den ligger selvsagt i Kvæfjord, en god halvtimes kjøring fra Harstad.

Helge J. Størkersen er av nessekongeslekt, og gjør hva han kan for å formidle historien videre.
En herremann med hatt og myndig mine trår over den enda ikke ferdigslåtte gressplenen. Etterhvert skjønner jeg at en hel storfamilie er jaget opp for å pynte gården framfor vår visitt. Mannen presenterer seg med store armbevegelser og innøvde engelske gloser. Han har oppfattet at jeg er fra USA, noe som kan være en mistolkning av at jeg har syklet gjennom de tre Amerikaene.
    Om det skuffer ham at jeg kun er norsk, så skjuler han det umiddelbart, etter først å ha vært tydelig forvirret. Straks er han enda tydeligere lettet over å kunne anvende sitt eget tungemål resten av dagen. Og det skal jeg si han gjør. La meg presentere Størkersens Gårdsmuseum.

Størkersens Gårdsmuseum

Helge J.Størkersen, sønn av Per, har møysommelig bygget opp og samlet sammen husgeråd og bruksting fra mange generasjoner tilbake. Det hele presenteres inne på fjøset, hvor Helge selv gir en saftig beskrivelse av livet slik fiskerbonden levde det.
    Hans egen historie er også interessant, for han bestemte seg for å skape denne samlingen som en gest til sin far, som var en stor historieforteller med gigantiske never. Her er også ting fra stallen, fra handel og fiske.
    Et naust med flotte nordlandsbåter ligger nede ved sjøen, hvor jeg får meg en rotur i en smekker spissbåt mens familien filmer meg med mitt kamera fra land. De tenker ikke over at det de sier taes opp på bånd, dermed får jeg noen ærlige betraktninger om mine roferdigheter. De hadde visst ikke ventet at en Oslo-syklist kunne bruke årer.


Kvæfjordkaka!

Må staves med utropstegn. Kjempegod. Under andektige forhold bæres den inn på låven og plasseres på bordet foran oss. Skal jeg tro Størkersens, har denne delikatessen forlengst innatatt verden. De har utnevnt offisielle ambassadører på de fleste kontinenter, det er skrevet hymne for denne kaka og den har visstnok triumfert i konkurranser. Nå er det min tur.
Selveste Kvæfjordkaka!

    Marengsen er så fin og sprød at den knitrer, så her har en ekspert vært på ferde. Helges familie forklarer historikk og en masse regler som må følges med pinlig nøyaktighet under tilberedningen.
    Et hefte blir meg til del som i detalj avslører bakingens fallgruber. Det må for eksempel ikke være spor av fett på visp og bolle, og dersom det nyttes stålbolle og det blir værforandring, kan røra bli grå. Det står det faktisk skrevet.

Oppskriften er i mine hender. Roger er også forspist.
Dette er vitenskap. Vaniljefyllet er lyst gult, ikke flytende og ikke fast. Det er rikelig av det. Og smaken? La meg si det slik, at min favoritt hittil har vært hjemmebakt Tiramisu fra Veneto, men det var før jeg smakte hjemmebakt Kvæfjordkake.
    Jeg er så oppslukt at jeg ikke husker å fotografere kaka før bare et lite hjørne er igjen. Roger har spist like mye, og Størkersen-familien betrakter oss med fornøyde glis.
    Tiramisu eller Kvæfjordkaka? Jeg er usikker. Det må bli "Ja takk begge deler" - og i hvert fall et rungende tusen takk til Størkersens!

Helge og familien - en virkelig trivelig gjeng.

God Reise!