07 August, 2012

Sigerfjord og verden

    Kjentfolk har anbefalt meg å legge ruten om Sigerfjord, fordi den er så fin. Denne sjarmerende avkroken befinner seg på Hinøya, vendt mot Vesterålen og i le for nordavinden. Jeg er på vei fra Harstad til Sortland, og har det ikke spesielt travelt.
    Førsteinntrykket er komplett nasjonalromantisk. Sol på fjell og lupiner som en flaggborg på hver side av veien. Budskapet i grøftekanten står litt på skeive men er tydelig nok: "Velkommen til Sigerfjord". Det er understreket med en blomsterkasse under et værbitt navneskilt. Ved nærmere øyesyn oppdager jeg to nesten utviskede hjerter attmed stedsnavnet.

En tunnel kanaliserer trafikken vekk fra denne smale veien. En ung thai klipper gress og vinker til meg idet jeg sykler forbi. Hun kan ikke norsk, men det får jeg ikke vite før en uke senere, når jeg ringer for å takke for at hun var så positiv. Gule Sider kan brukes til så mangt.

    Jeg slår av en prat med et solvarmt ektepar med ettermiddagskaffe og ser meg igjen nødt til å stoppe når en skinnende flott Volvo Amazon åpenbarer seg på en saftig plen. En lykkelig frittløpende gneldrebikkje tester umiddelbart om jeg har hundeskrekk.

    "Den gjør slik med alle," får jeg høre fra en ubarbert kar som kommer over plassen. "Den har dårlige erfaringer med unger på sykkel."
    Det gjør ikke noe, hunden er kul, og konsentrerer seg snart om skinnangrep på katten istedet. Katten er størst, så sikkerhetsavstanden ivaretas nøye. Det er visst en tilfeldighet at både mercedezen katten finner ro på, en volvo 240, huset og Amazonen er i omtrent samme farge.
    "Kan jeg få fotografere volvoen din?" spør jeg.
    "Jada," svarer karen. Han er snill, tror jeg. "Den er riktignok ikke min, jeg tar bare vare på den." Han er spesielt stolt av "øyelokkene" over lyktene, og håper med tiden å overta doningen.
    Jeg spør hva det kommer av at den må stå her, og han forteller at den blir skadet av å være hos kompisen, fordi han er mye hjemmefra.
    "Skadet?"
    "Ja, av unger som samler seg der," sier han. Det er en faktaopplysning uten forbannelser.
    "Hæ? Pleier unger å skade ting her?"
    "Men det er ikke deres skyld. Det er foreldrene." Han lyder fremdeles ikke skikkelig irritert, og ser at jeg står og forundres, så han fortsetter: "Jeg har bodd mange år i Oslo, og det er mye mer bråk her. Du må låse ned og bolte fast ting om du reiser vekk. Sønnen min fikk mopeden fullstendig plukket fra hverandre. Det er rene krigen her."
    Bikkja hans tar seg noen større runder. Eieren ser avbalansert og informativ ut. Forteller meg bare ting fordi jeg står der og lurer, uten direkte å beklage seg over noe eller noen. Dyrevenner er bra folk, har jeg nylig fått høre av en bussjåfør. Men det han sier er likevel trist.

Dagens idyll har såvidt begynt å krakelere idét en bil stopper opp. Hunden har vært uti veibanen. Et rødsprengt hode dukker opp over biltaket: "Du må passe på hunden din!" sier en oppskaket kvinne.
    "Folk kjører jo som tullinger," repliserer han.
    "Jeg kjørte i 40!"
    "Jeg mente ikke nødvendigvis deg."
    "Bikkjer skal holdes i bånd," roper hun, med tiltagende fistel.
    "Kanskje du burde gå i bånd!"
    Det smeller i bildøra. Jeg skjønner ingenting. Det er en smal vei med lite trafikk, i et boligstrøk, bikkja har ikke bitt noen og kvinnen var fra første sukk totalt bitch.
    "Der ser du. Det er helt krig her." Han har jobbet på IKEA, så han vet vel hva han snakker om.

Temmelig fortumlet triller jeg videre ut den fredfylte fjorden. Det virker utrolig at man i denne perlen ikke kan komme til tåls med hverandre. En ung dame kommer dyttende på sin førstefødte. Hun heter Sandra, og skal flytte innover i fjorden.

    "Ehhhh... hvordan er det å bo her i grenda?" spør jeg forsiktig.
    Hun stråler opp. "Kjempefint! Folk er så vennlige og miljøet er kjempegodt!" Hun får ikke fullrost Sigerfjorden, og trekker fram at de nyter to klimasoner over nærliggende Sortland, at de har pusset opp en flott brygge nedmed fjorden. At det er frodig og fint.
    Alt hun sier harmonerer med mitt førsteinntrykk. Ingenting harmonerer med den sure padda i bilen.

Konklusjonen må bli at verden er det du gjør den til. Også i Sigerfjorden.


God reise!