Lofoten Folkehøgskole

nødløsningen

Lofoten Folkehøgskole har jeg besøkt før. Utsikten fra rommet er vidunderlig, rett attmed kaia, med fjell og kirkespir. Forrige gang var jeg frisk. I dag er jeg ikke frisk. Jeg snufser og snørrer og er rett og slett ikke i foredragsform, og har utsatt kuren til siste kvelden. For jeg vet jo hva som skal til. Heldigvis har kokka en hel rå hvitløk, og jeg har selv en banan. Tårene triller nedover ansiktet mens jeg trøkker i meg de mange fedene som er stukket ned i den litt lindrende frukten.

Elevene her har foto, surf og friluftsliv i forskjellige former på timeplanen. Det er en relativt "kul" faktor hos mange av dem, kanskje litt i meste laget. Slik blir det gjerne litt skiller av, og det er ett eller annet hos dette kullet som byr litt på utfordringer, selv om de later til å være en veldig sympatisk gjeng.

...et PERFEKT folkehøgskolerom - sosialt kaos!

    Et par av elevene forteller meg ting som inspirerer til å tenke litt. Jeg legger meg til å omskrive foredraget, og er ferdig klokken 03.00. Jeg går rett på turbeskrivelsen, vrir mellomtemaet mer til mobbing og til utfordringen det er å utforske seg selv. Dette siste temaet har i media mer med størrelse og bruk av penis å gjøre, enn å finne ut om egne tanker, etikk og følelser. Resultatet blir bra.
    Jeg er i litt provokasjonsmodus, kjenner jeg. Derfor har jeg også tenkt å sparke i retning av fotoklassene, som ikke benytter seg godt nok av mulighetene de har. De ser jeg av bookingseddelen til fotostudioet.

Det blir ikke så mange timers søvn, men jeg våkner med tørr nese. Kroppslukta er nødvendigvis fryktelig, men den kjenner jeg jo ikke selv. Jeg er sjokkerende frisk, men med en litt sår hals.
    Inne til frokost er det mange strikkeluer på, selv til å være på en folkehøgskole. Litt utifra det jeg tenkte på i natt, kommer jeg til å forby det i salen. De kan umulig holde konsentrasjonen oppe når de er så varme i hue. Men først ringer jeg i bjella i matsalen. Man gjør det, når man har noe å si.
    "Den som har halspastiller til meg, skal skånes under foredraget," proklamerer jeg.
    Tror du ikke pokker at de to sjarmetrollene som kommer tassende med en pakke Doc og en Fisherman's Friend begge har luer ned over ørene! Der røyk den planen om å være streng. Jeg tilgir dem kollektivt.

Det jeg skrev i natt blir printet ut før foredraget tar til, så jeg kan smugkikke på det innimellom. Jeg bruker jo aldri manus, men forsøker å få med meg hovedpoengene. De kommer ikke i den rekkefølgen de er tenkt, men det virker som om det flyter bra like vel. Jeg holder på i mer enn fire timer, og jeg legger ikke merke til et eneste hengehode i salen. Ettersom NSB er utsolgt i morra, kommer jeg ikke avsted før mandag, så jeg får god anledning til å finne ut hva elevene mener.

... folkehøgskoleshopping.

Etter middag tilstår en av jentene på foto at hun alltid sovner under presentasjoner. "Læreren min påstår at jeg har narkolepsi," smiler hun, men forsikrer meg: "Men jeg fikk ikke blund på øynene under ditt foredrag!"
    I løpet av helgen kommer den ene etter den andre bort til meg med liknende meldinger. Jeg spør om de vil være vennlige å skrive det på Facebook, så jeg kan bruke det som referanser, for dette er litt utenom det vanlige.
    En svensk fotoelev synes at jeg har vært for streng, ettersom jeg klart har sagt fra at de på foto forspiller sine muligheter til å benytte seg av et flott studio og godt utstyr. Men jeg mener det jo, selv om jeg kanskje bør ta høyde for hva man er her for. Dette er jo en folkehøgskole, hvor det først og fremst skal bli "folk" og ikke "foto" ut av deg, så jeg skal tenke litt på om budskapet skal sies annerledes ved liknende tilfeller i fremtiden. Heldigvis blir vi venner igjen når jeg lover å returnere til Nepal, hvor hun en gang bodde, og som hun snakker svært lidenskapelig om.

Utpå kvelden er det tid for å gå på "Brygga", som representerer Kabelvågs eneste natteliv. Det er en flott musikkbar, selv om jeg bak disken der finner den største og eneste surpompen jeg har møtt på denne runden i nord. Han er reint ut negativ, er han, selv om han burde prise seg lykkelig for omsetningen fra Lofoten Folkehøgskole hver lørdag.
    På en slik kveld kan det fort skje at han halvgamle foredragsholderen blir latt litt for seg selv, men slik er det på ingen måte i kveld. Det er hele tiden to-tre elever rundt meg som vil fortelle eller spørre, og det er veldig bra tema de tar opp.
    Ettersom musikkvolumet heves til et nivå min stemme ikke kan konkurrere med, lytter jeg etterhvert mer enn jeg forteller - og faktisk danser jeg på oppfordring, til unotene høyttalerne vrenger ut i lokalet.

To av fotoeleven har spurt om jeg vil sitte modell for dem. Det gjør jeg utpå søndagen, og vi har en liten fotoprat i auditoriet, for spesielt interesserte. Det er hyggelig og jeg liker denne gjengen bedre og bedre.
    Det ble litt annerledes, det besøket her. Jeg har reflektert og grublet og eksperimentert litt, og fått lov til å publisere reaksjonen som kom på Facebook:

...det som er bombesikkert, er at det ikke hadde funka uten hvitløken til kokka.

Tusen takk for meg, og vit at også jeg ble veldig inspirert av å møte dere!
 
Paul

Et Hundeliv!

Folkehøyskoler er noe helt annet enn for 14 år siden. Det har skjedd reformer i skoleverket som gjør at ungdom som søker seg mot et slikt år nå er litt eldre og mer modne. Ikke slik å forstå at de er sikre på seg selv eller voksne, men de er ikke tvangsplassert her som siste utvei etter at foreldrene gav opp oppdragelsen. Det var litt slik tidligere. Eller for å si det som en lærer på Skogn: "Politiskolen blir det politi av, folkehøgskolen blir det folk av!"

Store fryktsomme Findus

Folkehøgskolen 69°Nord er en god skole. En ting er at den ligger flott til på Malangen, med fine internater og veldig sympatiske lærere, men linjene skolen tilbyr er helt topp. Her dreier mye seg om friluftsliv, ski, seiling og hunder.
    Hundegården trekker automatisk oppmerksomheten til seg. Nå har de nesten femti dyr, deriblant åtte hvalper som opptrer som en en fryktløs bande, på god vei til å bli sterke trekkhunder.

Da jeg var her i fjor ble jeg tatt med på hundekjøring, jeg delte en slede med en av elevene. I dag får jeg seks hunder for meg selv, før jeg i følge med fire andre spann suser innover på halvøya. Totalt 38 hunder trøkker til opp bakkene.
    «Ikke prat så mye,» får jeg beskjed om av stipendiat Willy som har spannet foran meg. Han har åtte hunder, men jeg må stadig bremse, for de seks superbikkjene mine vil forbi. Heldigvis har det falt pent med snø den siste uken, og nå laver det ned store hvite filler. Det må være utrolig tungt.

Stip'en willy

    Jeg slutter å heie på spannet. Da risikerer jeg nemlig at de blir lei stemmen min, får jeg forklart, så det holder med oppmuntring når de tråkker til med full guffe opp bakkene. De kan jo jobben sin.

Bak meg høres hese hundepust og mange poter mot nysnøen. Rett foran meg har jeg Nelson og Taiga, de er helt sorte i pelsen. Av og til hjelper jeg med et fraspark, eller løper mellom meiene dersom det er virkelig bratt. Etter en god stund gjør vi en vending, men alt er hvitt, så jeg klarer ikke å orientere meg. Jeg tipper at det bærer hjemover, og at vi etterhvert igjen er nær skolen. Da stopper Willy og erklærer at det er på tide å snu, så vi er altså ikke lenger enn halvveis. Det er altså en skikkelig tur, det her.
    Det merkes ikke på hundene at de er slitne, så jeg må stadig tråkke ned metallbremsen som krafser seg ned i underlaget. Flere av hundene vender da på hodet og sender meg et bebreidende blikk, uten å slakke av på innsatsen. Disse huskyene er trent for fart og konkurranse, så jeg må fremstå som en inkonsekvent idiot som ikke tillater at vi skjærer ut og drar forbi «sinkene» som ligger i front.

Nelson er en god hund.

Bremsene kommer virkelig til nytte mot slutten. Vi skal ned noen bakker jeg ikke opplevde i fjor. Det er ikke å overdrive at de er bratte, så jeg får streng beskjed om å holde avstand. Den nye snøen hjelper meg, men det jeg ikke vet er at et par av sledene veltet på vei ned disse kneikene i går. Med begge beina legger jeg derfor all vekt på metallsporen jeg har til fartsregulering, lar det stå til mens jeg hiver og drar i sleden for at den skal holde seg i løypa.
    Småbjørk suser forbi på begge sider og bikkjene synes åpenbart det er kjempegøy. Den siste bakken ender i en 90 graders høyresving. Jeg prøver å oppnå 110 prosent bremsekraft, men doseringen er feil og det er is i bånn, så det blir til en heftig skrens da hundespannet ubønnhørlig kliner til og hiver framparten av sleden i ny kjøreretning.
    Det er å undres over at det går bra. Og over at man etter flere hundre år med hundesledeerfaring ikke har klart å utvikle en doning med bedre styreegenskaper og kortere bremsestrekning enn den ruklete trekonstruksjonen jeg nå tviholder på.

Marie og Arn

Det er klart det er gøy. Selvsagt håper jeg på å få prøve dette igjen en annen gang. Likevel må jeg smile til meg selv, der jeg kniper øynene igjen mot stikkende snø som får høy fart av vinden. Det mest interessante her er jo ikke hundene, innser jeg, men folka som er så uendelig glad i disse dyra. De er lidenskapelige entusiaster.

Ida Mari og "Ferdi"

    Etter at vi er vel hjemme og levende og død utrustning er bragt på plass, er jeg på vei inn i varmen. Jeg kikker meg over skulderen og ser en kombinert bylt menneske og hund i et hjørne av hundegården. Ida Mari sitter i snøen, med Ferdinand veltet over på fanget sitt. De bare sitter der, jente og hund, og koser med hverandre uten å vise noen tegn til å ville gjøre noe annet.

I snøen. Alene.

    «Det der må være ekte kjærlighet,» kommenterer jeg.

    Ingen av dem svarer, men de smiler begge to.


:o)   god reise

Skogn Folkehøgskole

Tre Folkehøgskoler i nord skal besøkes. Skogn, 69° Nord og Lofoten. De to siste har jeg tidligere vært på, men jeg er spent på Skogn, som er først ut. Denne skolen ligger i Nord-Trøndelag.

Ellers pålitelige Frode skulle ha stukket innom i femtiden om morgenen med kameraet mitt, så jeg gikk ikke til sengs kvelden før avreise. Dessverre forsov han seg og møtte meg først på Oslo S. Jeg kunne altså like gjerne krøpet til køys, men sov derfor tungt gjennom det meste av Sør-Norge.
    Den som sover synder ikke, men får heller ringt for å varsle sin ankomst. Kontoret på Skogn Folkehøgskole er stengt da jeg omsider forsøker å nå dem. Jeg har ikke annen avtale enn en kjapp mailveksling på slutten av fjoråret, men en dobbeltsjekk viser at joda, 15. Februar skal jeg besøke dem med mitt multivisjonsforedrag. Altså i morgen. Skolen skal ligge innen gangavstand fra stasjonen, så jeg tar beina fatt. Det snør fuktige monsterklumper og den ganske tunge bagen er vond å bære.
   
blomstrende lykke
Etter hundre og femti meter krysser veien jernbanen og bommen går ned rett for nesen av meg før et langt godstog passerer. På hitsiden av bommen står en Range Rover-aktig doning med snø på sidevinduet. Jeg banker på og sjåføren får ikke sveiva til å virke, så han lukker opp døren.
    «Skal du forbi folkehøgskolen,» spør jeg.
    Jeg skjønner ikke hele svaret, men mener at «ja» er en del av det. Nikket mot passasjersiden er imidlertid lett å tolke, så jeg tusler rundt, mens tunge jernbanevogner stadig dundrer forbi. Det er tid til å presentere seg før det igjen er klar bane.
    «Du kommer visst fra et annet sted, du?» foreslår jeg.
    «Ja, fra Nederland,» svarer mannen, som ser veldig koselig ut. Jeg studerer ham litt nærmere.
    «Du er jo lykkelig!» bryter jeg så ut.
    «Jeg driver dette gartneriet,» sier han som forklaring til min påstand og peker mot et drivhus til venstre for veien. Klart man blir lykkelig da. Det lyser jo av ham. Samtidig går det opp for meg jeg at han bløffet da han sa han skulle forbi folkehøgskolen, for han skulle nok egentlig bare til gartneriet. Det er dessuten mye lengre til skolen enn det så ut til på Google Maps, men han kjører meg jaggu helt til døra.
    Det er så godt å møte slike folk. Det gjør meg glad i lange tider. Det ser han, og den lykkelige hederskaren blir glad han også.

pikerommet
«Hvem er øverste autoritet på stedet?» spør jeg en kar som kommer på tvers av de tunge snøfillene. Det viser seg å være selsamme fyren. En kar av avskrekkende legning, faktisk gullmedaljør i et internasjonalt kickboxermesterskap. Tungvektklassen.
    Sånn er lærere på folkehøgskoler. Entusiaster, ildsjeler. Kule folk. Ingen virker direkte forberedt på min ankomst, og de har to klasser på besøk fra kamplinjer på andre skoler. Dermed er det egentlig stappfullt, men en Marte lar seg overtale til å overlate sitt rom til meg. Hun må nemlig gå brannvakt, pga overnattingen til alle gjestene.
    Pikerommet har en madrass lagt oppå hennes seng, med to dynetrekk og et putevár til fri avbenyttelse. Det buler litt opp i begge ender. Jeg dekker til det meste av madrassen med det ene trekket, og benytter det som er mest rosa til dynen. Innboet tyder på at Marte er en allsidig ung dame. Halvt under senga ligger en slåsshanske, på bordet står et trådsnelle med nål i og i bokhylla en bok om psykologi. Pablo Coelho har en utgave til lesning. På veggen står det «Smil - det forvirrer folk». Jeg liker Marte, selv om jeg til dags dato aldri har møtt henne.

Master and apprentice.

sjefstabben...
Rektor fikk ingen tak i så sent på kvelden. Jeg møter ham før frokost, og han ser litt paff ut. Det viser seg at han er en av de triveligste rektorer jeg noensinne har møtt, og jeg har full tillit til at han normalt sett har stålkontroll. Dette er imidlertid unntaket. Han hadde rett og slett totalt glemt meg, etter den mailen midt i julestria. Tilståelsen er uforbeholden og sjarmerende, og vi bestemmer oss for å gjøre det beste ut av situasjonen. Skolens program er stappfullt i dag, så det blir foredrag i kveld.

Som en promovering «kupper» jeg morgensamlingen, og forteller kjapt om reisene mine og at jeg er her for å gjøre dem lykkelige. Det er ikke lenge siden jeg fant ut at det faktisk er det jeg driver med. Latterlig at det skulle ta så lang tid å trekke den slutningen, men det gjør foredragene lettere å gjennomføre, men en litt klarere rød tråd, nå da jeg omsider har skjønt hva jeg egentlig står der og forsøker på.

død bamse

Robin Hood
Skogn har håndball, kickboksing, søm, jakt og USA på programmet. Dette gir en herlig cocktail av interesser og initiativ. Jaktklassen har vært i USA og skutt hjort med pil og bue, og spør om jeg vil prøve å treffe blink. Jeg har aldri skutt med bue, så svaret er naturligvis ja. Takket være rektorens hull i hukommelsen har jeg hele dagen til rådighet, så jeg plaffer løs både før og etter lunsj. Først med skolens buer, så med en klassisk langbue som krever lærbeskyttelse på underarmen og fingerkapper til å holde strengen. Til slutt får jeg teste noen privateide drapsmonstre av noen hightechting som jeg må låne ekstra muskelkraft til å trekke opp.

pust riktig ... forankre ... la fly!

... det er et stykke fram.

     Buene har en vinsj som gjør at de er ganske lette å holde igjen når du først har trukket strengen tilbake. Den er hektet i en avtrekkermekanisme du har fastspent rundt håndleddet. Jeg tror det er 70 punds kraft i den verste jeg forsøker, og med et temmelig nøyaktig sikte. Skutt inn på avstanden jeg står på, ti-femten meter, så moser pila seg så langt inn bak skulderen på den lille bjørneplakaten i bortenden av lokalet at jeg får helt frysninger. Jeg bommer bare med to-tre centimeter. En slik pil trenger gjennom to bøtter med sand, der en kule bare kommer gjennom halvannen!

Samling med klassisk bue.

Jeg imponerte meg selv...

    La meg likevel tilføye at min største undring og glede dreier seg om treffsikkerheten med en naken langbue. Det er helt merkelig at det går an, rett og slett merkelig. Grunnen til at all jakt uten krutt er forbudt, forteller gutta, er at folk skjøt dyr med luftgevær. Say no more. Ja til buejakt i Norge.

Foredraget
Det er et tungt lokale å snakke i, og prosjektoren er i ulage. Det påstås at den er ny, men i så fall er den helt galt korrigert, dessverre. Det er da også det eneste som trekker ned, for elevene er lydhøre og kommer med ett og annet spørsmål underveis. Det er alltid et godt tegn. Jeg husker å gi dem en pause, og så blir det etter tre timers tid en spørsmålsrunde før jeg spør om noen vil ha en dose Egypt før kveldsmat. Det kommer hender i været, og jeg tar en ekspressversjon. Det er morsomt å kjøre på med høyere tempo enn jeg pleier. Vi kommer bare litt for sent til maten, og er enige om at flere spørsmål kan tas i oppholdsrommet senere.

Slappe sofaslitere.

Ukas kompliment
Tilsynsansvarlig står igjen for å låse, sammen med hva jeg tror er en elev. Han er USA-læreren, og skulle gjerne ha ønsket seg mer om USA, sier han. Det har han rett i. Jeg går jo ganske fort gjennom den delen av reisen. Det kan jeg justere til før jeg eventuelt kommer tilbake hit neste år. Han følger meg til «suiten» jeg nå er tildelt. Tilsynslærerens lille hybel, med egen dusj og alle bekvemmeligheter. Jenta blir med, og jeg skjønner at det er datteren hans, noen år yngre enn elevene. Det er noe med henne. Hun har bølgende mørkt hår, er vakker og med et litt klokere uttrykk i øynene enn ungdom på hennes alder. Ikke veslevoksen, bare ettertenksom og rolig på en fin måte. Hun sier nesten ingenting før jeg skal til å lukke døren inn til mitt domene. Da fanger hun blikket mitt og stopper døra halvveis.
    «Deg står det respekt av!» sier hun med et fast blikk. Det er helt rart. Så snur hun seg og går etter faren sin, mens jeg står igjen og måper, ganske satt ut av kraften i uttrykket hennes.

Full klaff med foredraget!

Det var Halloween på Møre Folkehøgskole da jeg for tredje gang var hyret inn til skolen. Jaggu mente de også denne gang at jeg skal komme igjen til neste år, og da håper jeg det blir på sykkel! Det ser i hvert fall ut til at interessen holder seg høy, for lørdagene er fullbooket denne perioden, uten at jeg har gjort så mye for det selv. Det var Hallingdal, Møre og Trøndertun Folkehøgskoler som perler på en snor. Neste helg venter Jeløy Folkehøgskole, og deretter er det Voss Folkehøgskole, men først skal jeg ut i Nordsjøen til Troll C.

Miljøsamvittigheten tvinger meg til å reise med tog og buss når mulig, så det blir mange timer på kryss og tvers av landet. Heldigvis er det trivelige passasjerer å more seg med, som Anitas slekt og venninne fra Sandane. Det ble veldig lystig før vi alle skulle av i Ørsta:

 Jentene minner slående mye om kløver fire...

Likevel er det skolene som imponerer aller mest. Faktisk virker det som om besøkene blir mer og mer vellykket, og det er veldig interessant å se hvordan kullene gjør det. Det er jo temmelig store forskjeller fra skole til skole og år til år.

Hvorfor utsette "selvskadingen" til snøen kommer? :o)

Hallingdal Folkehøgskole har satset mye på sin Switch-linje, som var det første som møtte meg da jeg ankom. En skarve stakkar av en snøkanon hadde slitt i en halv minus og motvind hele natta, så de snøkåte elevene kunne risikere liv og lemmer allerede før triksene kan utføres med noenlunde myk landing. Slik innstilling er fabelaktig, og det er morsomt at en gjeng av det slaget tilsynelatende er av den oppfatning at det er like fornuftig å ikle seg en tykk strikkelue i et tett klasserom som ute i høstværet...
    Det ble et veldig fint opphold, og jeg forsøkte å legge vekt på at vi har et ansvar som er født i en så privilegert tid. Det forplikter, og utfordringen er at det ikke holder å være kul, vi må også opparbeide en personlig styrke og ta ansvar for oss selv.

NSB i mitt hjerte!
Så ble det Trøndertuns tur. På turen oppover var det togskift på Hamar, med en forsinkelse som umuliggjorde pause på Røros, hvor man ellers kunne løpe over i kiosken for å kjøpe mat og drikke. Det lille togsettet hadde nemlig ikke slikt tilbud. Det visste togpersonalet råd med:
    "Dersom det er interesse for det, kan vi ta opp bestilling på baguetter for de som er sultne. La oss holde oss til ost og skinke og roastbiff. De koster 45 kroner, men er ganske store. Til drikke foreslår jeg at vi velger mellom tre sorter, for eksempel solo, cola og vann."
    Deretter kom en rank og flott uniformert herremann gjennom toget med sin tette grå moustache, og tok opp bestillingen, mens han gjorde det klart at det ikke ville bli noe av hvis det var færre enn fem interesserte. Han virket egentlig nesten litt brysk, i likhet med stemmen over høytaleranlegget, men innhold og handling var svært omtenksomt.
    Kropp og legning var likeledes diametralt forskjellig fra stereotypen på trillevognpersonale og cabin crew, mens gjennomføringen stod til topp karakter. Etter at vi passerte en stasjonsby med kiosk dukket han nemlig opp igjen, bredbeint, med et pappeske stappfull av brus og baguetter. Det kom naturligvis ikke på tale å betale med kort - det hadde vi forlengst skjønt - og nøyaktig sum var sterkt ønskelig, gav han uttrykkelig beskjed om.
    Passasjerene gliste og var sabla fornøyde, og det var sikkert konduktøren også, ettersom han fikk igjen utlegget fra sparekontoen sin. Han så bare ikke slik ut, men kreative problemløsningen overrasker meg ikke, bloggen min kryr jo av positive holdninger og pragmatiske initiativ utvist av personell i norsk kollektivtrafikk.

Trøndertun Folkehøgskole
Jeg returnerte for noen timer siden fra den folkehøgskolen, som ligger i Melhus, i Trøndelag. I motsetning til de to andre skolene hadde jeg aldri vært der før. Jeg var mer spent enn vanlig, for linjene dreier seg om kunst, rock, jazz og dans. Masse krumme gitarister, langhårede trommiser og høyhalsede dansere, altså. Noen er der for å teste ut en interesse uten de største ambisjoner - og det er lov - mens andre har fått ferten av drømmen de kanskje skal bygge livet sitt på.

Elin øver inn trinn i krysning mellom klassisk og moderne.

Av 500 søkere var det plass til 150, så skolen er smekk full, og jeg fikk en god følelse ved ankomst. Jeg var riktignok i godt humør allerede før taxien stoppet på tunet, ettersom sjåføren hadde opplyst meg at Melhus er en veldig lang kommune.
    "Hvor lang da," lurte jeg på, der jeg satt med knærne butt i seteryggen.
    "Den må nu verra sånn cirka 38 kilometer," fikk jeg til svar.
    For alt jeg vet, kan det være langt over middels kommunelengde i Trøndelag. "Og hvor brei er den da?"
    "Her ved Melhus ... ca den må nu verra sånn cirka 4 mil."
    "Så kommunen er litt breiere enn den er lang altså?"
    "Ja."

Benjamin over kakefatet.

Audun med høye toner.

Alle elever - og jeg mener hver eneste enkelt av de mange jeg har spurt - priser lærerkreftene på skolen sin. Ikke én klage har jeg hørt hittil! Selv merker jeg også den gode velkomsten jeg får, og jamnt over er også maten fin-fin (det har blitt antydet at elevene legger på seg to kilo i snitt). Det skal sies at Trøndertun slår alle rekorder, med frukt, yogurter, juicer, tevarianter og jaggu kake til dessert på lørdagen, men så har de visst sikret seg en kokk utenom det vanlige.
    Ettersom jeg liker å gjøre meg kjent et nytt sted, lusket jeg rundt og åpnet alle dørene jeg fant. Musikk ledet ofte vei gjennom korridorer og etasjer. Det ble flere intimkonserter, dansenummer og kunstneriske utgreiinger både hist og her. Det var dessuten hengt opp plakat om foredraget mitt, og alle skjønte hvem jeg var.

Lange fingre leker over Schimmels elfenben.

Øystein, Michael og Aleksander.

Inne i salen fungerte alt det tekniske lenge før elevene fylte radene. Jeg fikk hvisket i øret at noen tykke fantasy-romaner var smuglet inn på bakerste rad, som alltid fylles opp først, men det gjør meg ingenting. Riktignok roper jeg at de er noen hengerumper og får alle til å flytte et par rader frem, men noen må gjerne sove for min del, det er opp til dem.
    Oppdraget regner jeg som fullført dersom jeg klarer å sette fart i drømmer og fantasier hos det store flertallet. Skulle en håndfull av dem gi uttrykk for at de virkelig har hatt en aha-opplevelse, sover jeg veldig godt på veien hjem. Det har jeg gjort hver gang i år, men alle skolene jeg hittil har besøkt har jo hatt reising og friluftsliv på timeplanen, så hvordan ville denne gjengen ta det?

Foredraget
Humøret mitt hadde ikke dalt over natten, tvert i mot var jeg noe overtent, så jeg var redd for å gjøre en blemme underveis. Det er fort gjort å bikke over til å bli mer gira enn publikum er klar for i en spontan framføring, og min bekymring var velbegrunnet: For første gang hadde jeg glemt å skru av Skype, slik at et par irriterende pling oppstod. I forsøk på å skru av dette, greide jeg å skru av hele presentasjonen midt i Latin-Amerika! Heldigvis var historien den dramatiske jungelkrysningen fra Colombia til Panama, og bildene var vist. Da funker kommentaren fint alene, og jeg reddet situasjonen med en pause, som ble brukt til å finne synken igjen.

borti 150 stk, stinn brakke

De spurte og de lo. Jeg forsøkte å huske hva jeg helst vil banke inn i hue på dem av viktigheten av utfordringer, verdien i å klare seg alene og hvorfor det er nytteløst å stange for lenge i den samme veggen. Marsvinhistorien ble gitt på oppfordring, vi gjennomgikk alle tre seksjoner fra Egypt, Kairo og De Dødes By og vi fikk tid til eventyret på Færøyene og traileren til den nye dokumentarserien jeg jobber med. De fire timene fløy unna, og riktignok slapp de ut til enda 12 minutter i friluft, men da den endelige spørsmålsrunden var over stod jeg der dønn svett i bar overkropp. Dét er sannelig første gang!

Tilbakemeldingene har vært like positive tidligere, men aldri fra så mange. Det gjør inntrykk når en nittenåring kommer opp og gir et fast håndtrykk og takker, når en annen slår fast at han alltid pleier å sovne etter tre timer og når ei jente med godt grep om en fantasy-roman smiler gjennom tilståelsen sin og slår fast at hun ikke fikk lest én side ...

Singsongsang i "Hus 1" senere på kvelden. Flott forlegning!

Å komme seg hjem...
Hjemturen gikk også på skinner, hvilket den faktisk ikke skulle, ettersom jeg hadde tenkt meg på "Lavprisekspressen" om natten. Enkelte unevnelige individer hevdet imidlertid å ha bedre greie på både buss og tog enn meg, dermed skar planen seg og endte opp med en ekstra, om enn særdeles hyggelig overnatting med super samtale og god frokost inne i Trondheim. Jeg har takket trønderne før, og gjør det gjerne igjen!

Jon, i sitt 41'ndte år bak rattet!

    Tidlig søndag morgen triller så Jon opp til inngangen. Med 41 år i bilen er han en av byens mest erfarne taxisjåfører. Han har svar på alle spørsmål og renner over av saftige syn på plassering av nye hoteller, havutsikt, bygging av vei, bane og skoler samt kvaliteter i trehusbebyggelsen. For øvrig stusser jeg over at jeg for andre gang denne helgen må klemme meg inn i baksetet.
    "Nei, jeg foretrekker at kunden sitter foran," sa Jon. "Da er det lettere å prate, det er jo det som er så trivelig med denne jobben!"

fotograf: storebror

Som for å krone verket, møter jeg så Marius på femten og hans lille- og storebror da de kommer på toget på Trysil. Eldstemann venter på sin nye flirt, som kommer på med sin søster lenger sør. Jentene har jaggu også en søster, og da hele gjengen dels er skilsmissebarn og dels har bakgrunn i fosterfamilier og ungdomshjem, finner vi ut av at jeg må ta styringa ved togskifte på Hamar. Jeg kan jo med godt monn være faren deres, så vi leker storfamilie og bekjentskapet er virkelig underholdende.
    For en gjeng. For en tur. For noen muligheter.

Riktig god reise!

Fuck i Bergen

Gode reisevenner, vi skravlet nonstop Finse-Bergen, inkl. planmessig opphold på Myrdal.

Dagtoget til Bergen er genialt. Bare du holder deg våken hele foregående natt, er det ikke noe problem å sove helt til Finse. Konduktøren måtte ty til korporligheter for å få liv i meg for billettkontrollen. Jeg satt da heller ikke på min plass, hvor en kineser som akkurat hadde sett Island på tre dager hadde plassert seg. Dermed fikk jeg et bedre sete, så jeg valgte å være galant. I tillegg kom jeg - da våken tilstand omsider innfant seg - i prat med Maria Steinarson. Hun viste seg å være i den grad hyggelig at vi etter et gruppebilde begav oss opp i Marken. Marken er en brosteinsbelagt stump mellom togstasjonen og Bryggen, her er det ymse uteserveringer og rent ut trivelig. Jeg velger oss "Aura". De har gode parasoller og det kommer til å regne.

synkende After Eight

    "Kjempegod Latte" står det skrevet inne på disken. Jeg er galant igjen, etter å ha fått beskjed fra Bryne-Maria om at hun skulle ha svart kaffe. Selv blir jeg lett fristet av uvanlige initiativ, og jeg har aldri før sett en latte annonsert som "kjempegod", så den tar jeg. Min innledende høflige atferd faller i grus når min nye venninne blir avspist med en enkel liten kopp, mens jeg selv har en bugnende bolle. Kelneren danderer attpåtil en After Eight midt i den bløte sengen av varmt melkeskum med dekorstriper.
    "Hvorfor i all verden ville du bare ha svart kaffe?" lurer jeg.
    "Jeg vet ikke hva alt det andre heter..." svarer Maria, og gir meg en samvittighet svartere enn innholdet i koppen hennes. Hun får smake. Litt.

Maria lærer altså hva latte heter, og innvier meg til gjengjeld i en spennende historie om hvordan det er å komme fra Bryne. Hun har vært på folkehøyskole og har studert i Paris. Nå er hun på vei til å bli tannlege, og studerer i Polen. Det er ikke helt fritt fram å slippe ut i verden skjønner jeg, når det hjemlige miljø preges av religiøse over- og undertoner.

Fuck (ikke mitt bilde)

  En trubadurliknende fyr dukker opp, og snakker først engelsk, selv om han etterhvert later til å være bergenser eller der omkring. Jeg har bare plast, så han får ingen fortjeneste på meg, men han er tydelig glad i oppmerksomhet, og i å proklamere sitt syn på verden. Han mener han har det hardt, og jeg motsier ham. Det blir starten på en ganske interessant disputt. Han roter seg inn i selvmotsigende og stadig mer ytterliggående påstander.
    Det er tydelig at provokasjon er målet. Argumentasjonsrekken som ender i at folk bør skytes og kirker brennes, på bakgrunn av at masturbering tidligere var forbudt, at nakenhet og sex ikke sees på som det mest naturlige i verden og de kristnes brutalitet og heksebrenning. Jeg slår fast at kirken har beveget seg relativt langt de siste tiår, selv uten at dets utøvere har blitt henrettet. Så roer han seg litt og visst skal til å gå videre. Da går det visst opp for ham at det ikke har gått opp for meg hvem han er.

Fuck og dama til alters i Domkirken (videograb)

    "-Fuck for Forest," opplyser han, som om det er  for-, mellom- og etternavn. Det henger på greip, omtrent slik må han se ut. Han påstår at et TV-team følger ham for å lage en dokumentar, men han har ristet dem av seg.
    Dette leder naturligvis inn i en diskusjon om hvorvidt det var en god idet å simulere samleie i Domkirken, hvilket det etter mitt syn ikke er. Det viser seg at Fuck, som jeg senere har googlet til å hete Tommy Hol Ellingsen (det var vanskelig å finne en illustrasjon uten tissen hans eller puppene til kjæresten, les gjerne kronikken hvor han forklarer sin kampsak), er ute av stand til å følge sine egne ressonnementer, men da han møter saklige argumenter snarere enn opphisselsen han fisker etter, tyr han til svært usmakelige uttalelser omkring Utøya.
    "Nok!" sier jeg. "Han står og beføler treet ved siden av meg, og jeg blir temmelig bestemt: "Nå har du ødelagt ethvert poenget du muligens kan ha hatt, kom deg vekk. Gå å pul et annet tre!"
    Borte blir han, tidsnok til at vi runder av samtalen og plukkes opp av kjente.

"-Jeg spiser ikke slikt!"

Min venn Kristian tar meg hjem til middag. Vi stopper i fiskedisken for å bli inspirert. Røkt kveite er på tilbud, og etter forgjeves å lete etter røktkveiteoppskrift på app'ene til Kristians smarte telefon, ser vi oss nødt til å spørre jenta som har ansvaret for ferskvareavdelingen om tilberedningen. Hun har ikke peiling, for å si det mildt. Forklaringen er enkel.
     "Jeg spiser ikke slikt," forklarer hun.
    Med "slikt" mener hun fisk, dog med unntak av laks, får vi vite. Heldigvis finnes det også en eldre kvinne ansatt i avdelingen - hun spiser fisk - og får nå spisepausen forpurret pga oss.
    Det er bra med kortreist mat, men kiloprisen til geitosten i denne butikken er drøy, så vi nøyes med kveite, poteter og ingredienser til hva som litt senere blir min første hvite dillsaus.

   Bergen er et eget land, med egne lover. Jeg har i alle fall aldri vært noe sted hvor regelen sier at du skal stå midt i rulletrappen, attpåtil med et tydelig varsko før påstigning. Det kan skyldes at en jente falt ned fra en trapp for snart ti år siden. Varslet skal vel forhindre at barn faller ut av trappen, hvor sannsynlig det enn måtte være at så viltre unger tar notis av en "stå-i-midten-regel".

Fisk og saus blir knallgod, så vi er fornøyde, og bruker det meste av kvelden til å påvirke sønnen til å posere for ett tannportrett. Det avgjørende argument ser ut til å være at jeg selv er lei meg for at jeg ikke har bilde av min egen munn uten tenner, og det lykkes i siste minutt ...

Kjempefine nye tenner er underveis!

Svært trivelig, var det!

    Åsane Folkehøgskole ligger like i nærheten, for vi er allerede en halv time nord for byen. Dette har vært et herlig hverdagseventyr. Jeg har møtt mange interessante folk, og gleder meg til å treffe de unge voksne elevene på skolen. De viser seg veldig åpne og spørrelystne. Hva de senere mener om foredraget kan du lese av disse referansene på Pauls Planet på Facebook.

God reise!
Paul

Trondarnes Folkehøgskole

Trondarnes Folehøgskole har et spennende elevkull.

Læreryrket på en folkehøgskole er ikke noe for meg, det ville gått inn på meg i for stor grad, noe jeg ble minnet på i løpet af besøket på Trondarnes Folkehøgskole i Harstad. Elever på folkehøgskoler er nemlig ikke helt som andre elever. De bor ofte hjemmefra for første gang, de kommer fra alle slags bakgrunner og de skal eksperimentere med livet og tanker og andre mennesker - kort sagt drive livslæring. Lærekurven er bratt for mange. For noen få blir den for bratt, og de faller fra, men for de fleste blir det et år de ser tilbake på med glede. De fikk venner for livet, mulighet til å utvikle sine interesser og tid til å reflektere over hvilken vei de skal gå videre.

Det teoretisk faglige kan komme i skyggen av det praktisk sosiale på en folkehøgskole, det ligger i institusjonens natur. Under mine besøk får jeg god kontakt både med lærere og elever, og er imponert over ressursene hos lærerne og den positive kraft som råder blant elevene. Det virker som om de tar ansvar for hverandre og lærer å gi hverandre nødvendig rom. Ikke uten knuff og skandaler selvsagt, men de kommer tett innpå medelever med andre utfordringer og verdigrunnlag enn dem selv, og utfordres både på sin sosiale samvittighet og toleranse.

lærere og elev ...  (R.I.P. Åsta, 22.07)

Foredragene mine er spontant planlagt. Det er visse momenter jeg forsøker å få med, selv om det tilsynelatende kommer litt hulter til bulter i framføringen. På Trondarnes, som jeg besøkte denne uken, er jeg spesielt glad for at jeg husket å understreke at det alltid er elever i salen som har hatt større utfordringer enn det jeg har. At jeg har syklet og padlet langt og lenge, og vært tørst og sliten og rådvill, alt dette har vært selvvalgt.
    Jeg har ikke erfart rusmisbruk, følt meg utstøtt av et lokalsamfunn, fått barn alt for tidlig eller med vilje påført meg selv skade. I ethvert publikum finnes slike skjebner og noen elever har kjempet hardere slag enn det jeg har.

I løpet av noen dager på en skole kommer slike historier for en dag. Det er derfor jeg setter pris på å ha romslig med tid, slik at jeg blir kjent med elevene. "Du er veldig OK å snakke med," fikk jeg høre på Trondarnes, av en som fortalte meg sin historie. Jeg må si takk i like måte, til flere enn henne.
    Det er interessant å lytte og det er godt å dele, i en gjensidig læreprosess som dessuten direkte inspirerer meg til å holde foredragene. Mest av alt har jeg lyst til å ta tak i skuldrene til hver og en av elevene å gjenta hundre ganger at de ikke må være redd for å begå små feil i livet, at de må bygge seg selv opp, at de kun er deres eget ansvar og at de for all del ikke må sløse bort livet sitt. Jeg har lyst til å forstå hvilke utfordringer de har, og oppmuntre dem til å finne sine egne løsninger.
    Nei, jeg kunne nok ikke bli lærer, til det blir jeg alt for personlig involvert. Det ville føles som å overta et nytt kull fosterbarn hvert år.

god skilting ...

Tiden på Trondarnes var virkelig interessant. Jeg hadde et foto-foredrag på tirsdag og hovedseminaret på torsdag. På onsdagen fikk jeg henge med til "Polar Zoo", som er en drøy times kjøretur fra Harstad. I tillegg rigget vi i siste liten opp et mini-fotoatelier som en demonstrasjon på at det er mye du kan få til med enkle midler.
    Da vi satt i bussen på vei til denne verdens nordligste dyrepark, så jeg for meg at det kunne bli en utfordring å holde humøret oppe hos 16-24-åringene. De er vant til videospill og action. "Hvor spennende kan det egentlig være med noen forhutlede arktiske dyr," tenkte jeg. Denne bekymringen ble gjort grundig til skamme, for da vi ble vist rundt av en svensk dyrepasser med to bøtter kjøtt, fikk vi en virkelig flott presentasjon av alt parken hadde å by på, og entusiasmen var på topp.

Guppebilde

 Nærheten til dyrene var fascinerende, og de så ut til å ha det godt. Dette har jeg allerede vist i videoen jeg klippet sammen av bitene i kompaktkameraet mitt, men jeg har lyst til også å dele bildene, så her lar jeg Polar Zoo slippe til med et knippe av sine høyst sympatiske dyr.

 

Polar Zoo anbefales!

Enda en fin dag i Nord-Norge. Jeg ble med elevene på Trondarnes Folkehøgskole til Polar Zoo, et stykke utenfor Harstad. Flere bilder kommer snart i galleriet som er på trappene, men ta en kikk på videoen jeg limte sammen. Jeg var overrasket over nærheten vi fikk til dyrene, og anbefaler opplevelsen!

video: hundekjøring

Det var en herlig dag. Den tilhørende bloggposten heter "Hundene på 69°Nord", men nå satte jeg sammen denne lille sekvensen. Takk til stipendiatene Hilde og Andrea som tok meg på en tur ut i nysnøen. Jeg fikk selv kjøre mesteparten av turen, og pakket lystret fint. Veldig moro!

Bikkjene hadde en hard jobb langsmed løypa som var kjørt opp med snøscooter om morgenen. Snøen fortsatte å falle, og naturen var herlig stille og fin. Opptaket er i likhet med de andre videosnuttene på denne runden tatt med kompaktkamera, så ikke forvent all verden.

Hundene på 69°Nord!

Folkehøgskoler er råbra. Et supert sted å tilbringe et år, eller en helg, hvis du heter Paul og holder foredrag. Siste stopp var Folkehøgskolen 69° Nord, i Troms, visstnok landets minste folkehøgskole.

jenter med "hundegalskap"

Det er friluftsliv alt dreier seg om her, med seiling, ski og hundekjøring i sentrum. Min oppgave er som vanlig å prente inn i hver enkelt at de er ansvarlige for sitt liv og at de for all del ikke må sløse det bort, ettersom de nå har historisk gode muligheter til å fylle sitt potensial. Skal jeg dømme etter interessen under foredraget, alle spørsmålene og latteren underveis, må konklusjonen bli at budskapet i det minste delvis trengte inn i 19-åringenes hoder: Lev Ditt Liv - ikke sløs deg bort!

Sjefen

Reisene mine har kastet erfaringer av seg som gjør at jeg blir stor i kjeften, med en selvtillit og optimisme som sikkert kan gå noen hver på nervene. Dette gir energi til min fremvisning, som her varte i mer enn fire timer og var like morsom å fremføre som den pleier å være. Faktisk var det fler spontane avbrudd og avsporende anekdoter enn det pleier å være, og det er et godt tegn.
     Grunnen til at jeg liker å komme tidlig og/eller reise sent, er at det er svært interessant å bli kjent med elevene. Det skal nemlig overraskende lite til før et tilsynelatende ufarlig, men likevel ærlig og direkte spørsmål fra meg åpner opp for en historie som kanskje ikke har sluppet ut før. Det skjedde også her, og det forundrer meg litt hver gang det skjer. Folkehøgskoler er nettopp en plass som legger forhold til rette til at du skal være deg selv, og mange går gjennom en stor utvikling i løpet av skoleåret, men det finnes altså hemmeligheter som overlever nesten ett år i en avkrok i Troms.
    Dette å være underveis, være en som kommer, for så å forsvinne igjen, har mange ganger vist seg å være nøkkelen til betroelser og åpenhet. Den som reiser er ikke truende, har kun unntaksvis konkurrerende status og viser seg ofte å ha erfaring fra tilsvarende saker, andre steder. Det gjør reisen enda mer interessant, og jeg er glad for tilliten og åpenheten jeg møtte også på 69° Nord - i tillegg til det hjemmebakte brødet til ski- og seilerlærer Rune, naturligvis!

Hva venter vi på?

Men det er jo hundekjøring dette skulle dreie seg om. Skolen har borti førti av dem, de fleste huskies, og to stipendiater som har til hovedoppgave å ta hånd om dem. Andrea og Hilde bor midt mellom hundegårdene og alt hos dem stinker naturligvis av bikkje, men de har kontroll, disiplinen blant de firbente er bemerkelsesverdig - de får bare lov til å bjeffe ved måltidene, som er morgen og kveld.
    Bikkjelinja har 16 jenter og 1 gutt i klassen. Mange hadde minimal greie på hundekjøring før de kom hit, selv om sporten er i vinden som aldri før. Det skal heldigvis lite til for å elske disse dyrene, og selve kjøringen får man fort et viss grep på. Vitenskapen ligger i å kjenne hvert dyr, kjenne dets styrker og svakheter og å sette seg i respekt, så det faktisk lystrer din kommando.

Etter besøket mitt på Svalbard har huskier gått inn i min kategori favorittdyr sammen med kameler, islandshester og teddybjørner. Disse kosevesnene er fabelaktige, og her på skolen får de så mye mosjon og trening at de er noen skikkelige racere. Faktisk vant Andrea et regionalt løp tidligere i vinter, så denne hundegården er det tæl i!
    Jeg tar plass i sleden til Hilde, og spør og graver om alt mulig. Etter en stund lar hun meg kjøre, kanskje i håp om at jeg skal holde kjeft, men det er så mye å lære - og luksus å ha en som har alle svarene. Noen hunder løper litt skeivt. En spretten blondine hopper rett i været når det står stille i motbakker, en annen bjeffer når det går for langsomt og sistemann til venstre har perioder som "linebærer", når han ikke anstrenger seg mer enn at snora hans er stram.
    "Hundene lærer mye raskere enn de fleste er klar over," sier Hilde, "og de skjønner så mye om oss." Hun forklarer eksempler på hvordan hunder har gitt enkeltelever spesialbehandling ut i fra elevens behov og forteller om hvordan hele spannet la seg ned i protest etter to kilometer med en uvennlig og uhjelpsom sledekjører. Jeg merker det selv, hvis jeg ikke sparker fra i motbakker, at lederhunden kan se seg tilbake med et anklagende blikk.

Andrea er hun uten tunga hengende...   ;o)

    "Gjør dere dette bare for min skyld, eller skulle dere trene i dag?" spør jeg.
Hilde trekker på det. "Vi vil jo gjerne at du skal ha en god opplevelse med hundene."
    "Så utrolig snilt"
    "Du skjønner, det er mange motstandere mot denne sporten."
    "Hæ?"
    "De mener det er dyremishandling."
    Hallo i luken. Nå har folk for lite å drive med rundt i de tusen hjem. OK. La meg avklare en eneste ting, hvis du som leser dette har gått inn på denne bloggen med grøsninger og avsky for torturen de stakkars forsvarsløse dyrene utsettes for. Du tar feil! Vær vennlig å skjønn dét. Her jeg suser fram over nysnøen er det nemlig ti som har det akkurat like morsomt som meg, og det er Rav og Rambo og Huldra og Ferguson ... eller hva de heter alle sammen. Disse bikkjene har drømmejobben, det er lett å se.

Sannheten er at disse tøffingen som nå puster og peser foran meg, med tungene dinglende for å svette ut noe av varmen, faktisk ikke klager nok, så de passes spesielt godt på. Deres instinkt forteller dem at det å vise svakhet setter dem i fare for å bli ekskludert fra flokken, slik at smerteterskelen er langt høyere enn hos andre raser. Slik kan en skade i høyre skulder føre til belastningsskade i venstre bakbein, som må kompansere. Hilde og Andrea følger altså hver hund med argusøyne og klapper og duller og oppmuntrer så jeg blir rent misunnelig.
    Det har falt masse snø de siste dagene, så hundene må ta i mer enn de pleier, men har masse krefter. Jeg lærer meg å hoie og skrike til dem, og heier dem fram. "Ståååå!" "Klaar... OK!" De stanser, de venter, de rykker utålmodig og de drar til igjen, oppmuntret hvis jeg selv bruker beina mellom meiene. Når jeg iblant klarer å holde inne med spørsmålene mine, glir vi helt stille gjennom langs løypa som Rune kjørte opp med skuter mens vi spiste frokost.
    Ingen tvil. Dette er morsomt, sunt og utviklende - for alle elleve.

Tatt i et øyeblikk av kontroll, en dag jeg er svært takknemlig for!

Kjære alle elever på Videregående Skole som ikke har bestemt dere for å reise ut i verden riktig enda: Velg Folkehøgskole! Velg en aktivitet du brenner for! Gi av deg selv, åpne opp for tanker ideer og personlighet, delta uten tanker for klesmerker, frisyre, makeup og hva andre måtte mene. Lær en masse om dine egne følelser og talenter ... og så ... så er du klar til å reise ut i verden!

Hjertelig takk til to- og firbente på 69° Nord!

:o)
 Paul