Full klaff med foredraget!

Det var Halloween på Møre Folkehøgskole da jeg for tredje gang var hyret inn til skolen. Jaggu mente de også denne gang at jeg skal komme igjen til neste år, og da håper jeg det blir på sykkel! Det ser i hvert fall ut til at interessen holder seg høy, for lørdagene er fullbooket denne perioden, uten at jeg har gjort så mye for det selv. Det var Hallingdal, Møre og Trøndertun Folkehøgskoler som perler på en snor. Neste helg venter Jeløy Folkehøgskole, og deretter er det Voss Folkehøgskole, men først skal jeg ut i Nordsjøen til Troll C.

Miljøsamvittigheten tvinger meg til å reise med tog og buss når mulig, så det blir mange timer på kryss og tvers av landet. Heldigvis er det trivelige passasjerer å more seg med, som Anitas slekt og venninne fra Sandane. Det ble veldig lystig før vi alle skulle av i Ørsta:

 Jentene minner slående mye om kløver fire...

Likevel er det skolene som imponerer aller mest. Faktisk virker det som om besøkene blir mer og mer vellykket, og det er veldig interessant å se hvordan kullene gjør det. Det er jo temmelig store forskjeller fra skole til skole og år til år.

Hvorfor utsette "selvskadingen" til snøen kommer? :o)

Hallingdal Folkehøgskole har satset mye på sin Switch-linje, som var det første som møtte meg da jeg ankom. En skarve stakkar av en snøkanon hadde slitt i en halv minus og motvind hele natta, så de snøkåte elevene kunne risikere liv og lemmer allerede før triksene kan utføres med noenlunde myk landing. Slik innstilling er fabelaktig, og det er morsomt at en gjeng av det slaget tilsynelatende er av den oppfatning at det er like fornuftig å ikle seg en tykk strikkelue i et tett klasserom som ute i høstværet...
    Det ble et veldig fint opphold, og jeg forsøkte å legge vekt på at vi har et ansvar som er født i en så privilegert tid. Det forplikter, og utfordringen er at det ikke holder å være kul, vi må også opparbeide en personlig styrke og ta ansvar for oss selv.

NSB i mitt hjerte!
Så ble det Trøndertuns tur. På turen oppover var det togskift på Hamar, med en forsinkelse som umuliggjorde pause på Røros, hvor man ellers kunne løpe over i kiosken for å kjøpe mat og drikke. Det lille togsettet hadde nemlig ikke slikt tilbud. Det visste togpersonalet råd med:
    "Dersom det er interesse for det, kan vi ta opp bestilling på baguetter for de som er sultne. La oss holde oss til ost og skinke og roastbiff. De koster 45 kroner, men er ganske store. Til drikke foreslår jeg at vi velger mellom tre sorter, for eksempel solo, cola og vann."
    Deretter kom en rank og flott uniformert herremann gjennom toget med sin tette grå moustache, og tok opp bestillingen, mens han gjorde det klart at det ikke ville bli noe av hvis det var færre enn fem interesserte. Han virket egentlig nesten litt brysk, i likhet med stemmen over høytaleranlegget, men innhold og handling var svært omtenksomt.
    Kropp og legning var likeledes diametralt forskjellig fra stereotypen på trillevognpersonale og cabin crew, mens gjennomføringen stod til topp karakter. Etter at vi passerte en stasjonsby med kiosk dukket han nemlig opp igjen, bredbeint, med et pappeske stappfull av brus og baguetter. Det kom naturligvis ikke på tale å betale med kort - det hadde vi forlengst skjønt - og nøyaktig sum var sterkt ønskelig, gav han uttrykkelig beskjed om.
    Passasjerene gliste og var sabla fornøyde, og det var sikkert konduktøren også, ettersom han fikk igjen utlegget fra sparekontoen sin. Han så bare ikke slik ut, men kreative problemløsningen overrasker meg ikke, bloggen min kryr jo av positive holdninger og pragmatiske initiativ utvist av personell i norsk kollektivtrafikk.

Trøndertun Folkehøgskole
Jeg returnerte for noen timer siden fra den folkehøgskolen, som ligger i Melhus, i Trøndelag. I motsetning til de to andre skolene hadde jeg aldri vært der før. Jeg var mer spent enn vanlig, for linjene dreier seg om kunst, rock, jazz og dans. Masse krumme gitarister, langhårede trommiser og høyhalsede dansere, altså. Noen er der for å teste ut en interesse uten de største ambisjoner - og det er lov - mens andre har fått ferten av drømmen de kanskje skal bygge livet sitt på.

Elin øver inn trinn i krysning mellom klassisk og moderne.

Av 500 søkere var det plass til 150, så skolen er smekk full, og jeg fikk en god følelse ved ankomst. Jeg var riktignok i godt humør allerede før taxien stoppet på tunet, ettersom sjåføren hadde opplyst meg at Melhus er en veldig lang kommune.
    "Hvor lang da," lurte jeg på, der jeg satt med knærne butt i seteryggen.
    "Den må nu verra sånn cirka 38 kilometer," fikk jeg til svar.
    For alt jeg vet, kan det være langt over middels kommunelengde i Trøndelag. "Og hvor brei er den da?"
    "Her ved Melhus ... ca den må nu verra sånn cirka 4 mil."
    "Så kommunen er litt breiere enn den er lang altså?"
    "Ja."

Benjamin over kakefatet.

Audun med høye toner.

Alle elever - og jeg mener hver eneste enkelt av de mange jeg har spurt - priser lærerkreftene på skolen sin. Ikke én klage har jeg hørt hittil! Selv merker jeg også den gode velkomsten jeg får, og jamnt over er også maten fin-fin (det har blitt antydet at elevene legger på seg to kilo i snitt). Det skal sies at Trøndertun slår alle rekorder, med frukt, yogurter, juicer, tevarianter og jaggu kake til dessert på lørdagen, men så har de visst sikret seg en kokk utenom det vanlige.
    Ettersom jeg liker å gjøre meg kjent et nytt sted, lusket jeg rundt og åpnet alle dørene jeg fant. Musikk ledet ofte vei gjennom korridorer og etasjer. Det ble flere intimkonserter, dansenummer og kunstneriske utgreiinger både hist og her. Det var dessuten hengt opp plakat om foredraget mitt, og alle skjønte hvem jeg var.

Lange fingre leker over Schimmels elfenben.

Øystein, Michael og Aleksander.

Inne i salen fungerte alt det tekniske lenge før elevene fylte radene. Jeg fikk hvisket i øret at noen tykke fantasy-romaner var smuglet inn på bakerste rad, som alltid fylles opp først, men det gjør meg ingenting. Riktignok roper jeg at de er noen hengerumper og får alle til å flytte et par rader frem, men noen må gjerne sove for min del, det er opp til dem.
    Oppdraget regner jeg som fullført dersom jeg klarer å sette fart i drømmer og fantasier hos det store flertallet. Skulle en håndfull av dem gi uttrykk for at de virkelig har hatt en aha-opplevelse, sover jeg veldig godt på veien hjem. Det har jeg gjort hver gang i år, men alle skolene jeg hittil har besøkt har jo hatt reising og friluftsliv på timeplanen, så hvordan ville denne gjengen ta det?

Foredraget
Humøret mitt hadde ikke dalt over natten, tvert i mot var jeg noe overtent, så jeg var redd for å gjøre en blemme underveis. Det er fort gjort å bikke over til å bli mer gira enn publikum er klar for i en spontan framføring, og min bekymring var velbegrunnet: For første gang hadde jeg glemt å skru av Skype, slik at et par irriterende pling oppstod. I forsøk på å skru av dette, greide jeg å skru av hele presentasjonen midt i Latin-Amerika! Heldigvis var historien den dramatiske jungelkrysningen fra Colombia til Panama, og bildene var vist. Da funker kommentaren fint alene, og jeg reddet situasjonen med en pause, som ble brukt til å finne synken igjen.

borti 150 stk, stinn brakke

De spurte og de lo. Jeg forsøkte å huske hva jeg helst vil banke inn i hue på dem av viktigheten av utfordringer, verdien i å klare seg alene og hvorfor det er nytteløst å stange for lenge i den samme veggen. Marsvinhistorien ble gitt på oppfordring, vi gjennomgikk alle tre seksjoner fra Egypt, Kairo og De Dødes By og vi fikk tid til eventyret på Færøyene og traileren til den nye dokumentarserien jeg jobber med. De fire timene fløy unna, og riktignok slapp de ut til enda 12 minutter i friluft, men da den endelige spørsmålsrunden var over stod jeg der dønn svett i bar overkropp. Dét er sannelig første gang!

Tilbakemeldingene har vært like positive tidligere, men aldri fra så mange. Det gjør inntrykk når en nittenåring kommer opp og gir et fast håndtrykk og takker, når en annen slår fast at han alltid pleier å sovne etter tre timer og når ei jente med godt grep om en fantasy-roman smiler gjennom tilståelsen sin og slår fast at hun ikke fikk lest én side ...

Singsongsang i "Hus 1" senere på kvelden. Flott forlegning!

Å komme seg hjem...
Hjemturen gikk også på skinner, hvilket den faktisk ikke skulle, ettersom jeg hadde tenkt meg på "Lavprisekspressen" om natten. Enkelte unevnelige individer hevdet imidlertid å ha bedre greie på både buss og tog enn meg, dermed skar planen seg og endte opp med en ekstra, om enn særdeles hyggelig overnatting med super samtale og god frokost inne i Trondheim. Jeg har takket trønderne før, og gjør det gjerne igjen!

Jon, i sitt 41'ndte år bak rattet!

    Tidlig søndag morgen triller så Jon opp til inngangen. Med 41 år i bilen er han en av byens mest erfarne taxisjåfører. Han har svar på alle spørsmål og renner over av saftige syn på plassering av nye hoteller, havutsikt, bygging av vei, bane og skoler samt kvaliteter i trehusbebyggelsen. For øvrig stusser jeg over at jeg for andre gang denne helgen må klemme meg inn i baksetet.
    "Nei, jeg foretrekker at kunden sitter foran," sa Jon. "Da er det lettere å prate, det er jo det som er så trivelig med denne jobben!"

fotograf: storebror

Som for å krone verket, møter jeg så Marius på femten og hans lille- og storebror da de kommer på toget på Trysil. Eldstemann venter på sin nye flirt, som kommer på med sin søster lenger sør. Jentene har jaggu også en søster, og da hele gjengen dels er skilsmissebarn og dels har bakgrunn i fosterfamilier og ungdomshjem, finner vi ut av at jeg må ta styringa ved togskifte på Hamar. Jeg kan jo med godt monn være faren deres, så vi leker storfamilie og bekjentskapet er virkelig underholdende.
    For en gjeng. For en tur. For noen muligheter.

Riktig god reise!