26 November, 2011

Utaskjærs til Statoil

Første forsøk ble avlyst pga for gode forhold og annet forsøk av for dårlige, men nå, tredje gang, smiler lykken. Jeg sitter på Flesland, i heliporten, etter å ha sovet ganske godt på nattoget fra Oslo. Det er flest menn rundt meg, men også kvinner. Min kontaktperson har forberedt meg på at de er helt vanlige folk, men nå går det opp for meg at jeg egentlig ikke festet lit til ham. Jeg er nemlig overrasket over å se hvor vanlige de er. Hverken teknologiske nerder eller grovskårne kroppsarbeidere. Jeg låser inn mobiltelefonen min, som ikke får bli med ut. Vi skal nemlig offshore. Utaskjærs. Dette er plattformarbeidere.

Troll C har engasjert meg til å holde foredrag for de seks forskjellige skiftene. Det betyr tre besøk på riggen, hvor de arbeider i tolv timers økter i to uker og deretter får fire uker på land. Jeg kikker rundt i kafeen. Her ventet vi forgjeves for to uker siden, mens tåka klebet seg til rullebanen. Stemmene er joviale og avslappede, mellom folk som ikke konkurrerer, skryter eller provoserer. Lokalet framstår som rene syklubben, og jeg får en fornemmelse av at dette kommer til å bli en veldig god opplevelse.
Mølje!!
   Legeattesten er fullført av min fastlege og godkjent av oppdragsgiver. Jeg har vært nøye på å holde vekta på bagen under de tillatte ti kilo, og har passet i lomma. Det er den strengeste sikkerhetskontrollen jeg har vært gjennom utenfor USA, men jeg slipper gjennom og tildeles overlevelsesdrakt. Skoene mine skal i en pose som jeg skriver navnet mitt på før jeg legger den i en felles skobag. Vi kler oss opp i en gate med antall seter som tilsvarer helikopteret, og blir vist en sikkerhetsvideo før rekken av oransje seigmenn fisker med seg øreplugger og vralter ut til Sikorsky'en.

Dette er ikke første gang jeg flyr helikopter, men dette er det største hittil, med borti 20 seter. Som forklart på videoen henger et par øreklokker og en gul nødpeilesender på seteryggen. Senderen skal ned i en dertil egnet brystlomme, hvor den blir aktivert i kontakt med vann. Øreklokkene har en sviktende musikkanal, ellers taushet. Og det er unaturlig stille, ettersom jeg har stappet de ekspanderende øreproppene helt inn til lillehjernen. Det bruste og presset mens hørselen langsomt forsvant.
    Nå er jeg døv og fastspent med en firepunkts sele, mens rotoren har fått opp farta. Den store kroppen har ikke tenkt seg vertikal start, men takser stille langs oppmerket vei, inntil vi står ute på rullebanen, hvor en Norwegian med Helge Ingstad på halefinnen akkurat har passert. Det virker på meg som om noen har glemt å lese bruksanvisningen. Hallo, dette er et helikopter. Litt av vitsen er å ta av rett opp, ikke sant? Piloten må ha kjørt Twin Otter tidligere. Gammel vane er vond å vende, men han får ta av som han vil, og det gjør han. Nordsjøen neste.