17 November, 2011

Mye tøffere enn toget

"Inngang på baksiden" står det i porten til Gyldendal forlag. De har Ekstremaften, med foredrag av bokhøstens tre tøffinger: Karina Hollekim, Cecilie Skog og Børge Ousland. Bøkene heter henholdsvis "Den vidunderlige følelsen av frykt", "Antarktis" og "Seilas rundt Nordpolen". En jente med rød sekk småhaster foran meg og rister meg av seg ved hjørnet av Universitetsgata. Det begynner klokken seks, og jeg er ikke  mer enn akkurat presis.

Innafor, i det ærverdige lokalet til Gyldendal, som i anledningen har sin opprinnelige fasade belyst for å illudere isfjell, har overmodige forlagsfolk hengt opp rapeller ned langs arkitekt Fehns nymodernistiske bunkersvegger. Vi kan også balansere på line, eller dra i reimene til en blytung pulk. Det er en blanding av ferskhet og elde i dette huset. Jeg husker følelsen av andakt jeg hadde da jeg første gang trådte inn her, for å jobbe ut den siste boka mi. TV 2, nede i Karl Johans Gate 14 - hvor jeg da tilbrakte mye tid - opplevdes som SFO i forhold. Men i kveld kliner de til, og det er stinn brakke. Vi må ha reagert kjapt på invitasjonen, forklarer konfransieren, for det ble fylt opp på et blunk. Min smilende redaktør Mia tipser om at det er ledig helt fremme, så jeg seiler elegant opp på annen rekke.

Karina, Cecilie og Børge er noen av de mest fryktløse vi har. De har gjennomført ting som egentlig ikke går an, og sprenger heldigvis tiden de har til rådighet med bilder, fortelling og video. Det kler ikke en norsk eventyrer å være bråkjekk, så de nytter selvironi og humor for å formidle hvor vannvittige de faktisk er. Mens de øser av erfaringene formidler de først og fremst glede og kun sjelden angst. Mye fascinasjon. En hel del smerte. Jeg sitter og forsøker å forstå dem.

Hennes drøm var først å fly - så ble den å gå.
Karina Hollekim
...er jenta som fikk 25 åpne brudd i beina da fallskjermen hennes floket seg til. Hun var proff og eide ikke frykt. At hun skulle kunne gå igjen var utelukket og at hun lever er flaks ut av ville faen. Flere ganger mens hun snakker, tar jeg meg i å se på beina hennes. Vi har sett røntgenbildene på veggen. Etter et lårhalsbrudd fikk jeg selv et par skinner, skruer og bolter montert, men det er totalt blåbær i forhold til hva Karina bærer på. Knuste knær. Råtnende lårbein. Og der tar hun det dryge skrittet ned fra podiet, etter smilende å ha takket for velfortjent applaus fra en beundrende sal. Jeg kjenner at det kvepper litt i meg mens de lange slanke beina enda befinner seg i luften, men det går bra. Hun lander som en katt, takket være trening, trening, trening og et utall operasjoner. Hun har brukt opp mange av livene sine, men angrer ikke. Ikke om hun hadde blitt sittende i rullestolen, insisterer hun.

I ny dunjakke - inne - for "Ej e litt frostpist" (!)
Cecilie Skog
...har som Karina et ytre som gjør det umulig å ikke undervurdere henne ved første blikk. Hun er bare søt. I tillegg har hun en sjarmestemme og en tilsynelatende sjenanse ved seg, som forvirrer mer enn forklarer. Nå er vi imidlertid vant til henne. Vi vet at hun har Seven Summits og Tre Poler på CV'n, og at de lange krøllene hennes er laget av stålull. I tillegg er hun en svært likanes person, som åpent har forklart meg enkelte ting om polturer som jeg ikke har funnet i praktbøkene. Men hun kan forklare så mye hun bare vil, å fatte henne kommer jeg aldri til å gjøre. "Å gå på ski er det beste i verden," kan hun si, mens hun med varme i blikket viser bilder fra hva alle ville kalle en desperat situasjon, fastlåst i et mareritt av skruis. Hun har overlevd å gå igjennom en råk i isvann, for så nesten å blitt meid ned av tonnevis av bevegelige iskolosser, men der står hun, og betegner det som en herlig skitur. I hvert foredrag kommer hun imidlertid inn på at hun er enke nå. Hun velger å ikke snakke mye om ulykken, men heller om hvordan hun kommer videre, og det gjorde hun da hun gikk over Antarktis. Tankene fant henne, og det er ingen steder å gjemme seg. Igjen har jeg en fjern assosiasjon til egne erfaringer, for det er nettopp egne tanker som gjør det så flott å sykle gjennom ørkener. Men der stopper likheten, for Cecilie er laget av noe helt annet.

Har sitt 25 års jubileum som ekspedisjonist.
Børge Ousland
...har jeg bare møtt en gang, før i dag. Det var da han hadde gåt South Patagonian Icefield på langs sammen med Ulrich. De hadde padlet ned en elv fra ned Chilenske nasjonalparken Torres del Paine en uke før jeg padlet den samme. Forskjellen var at de padlet i pulkene sine og fikk vondt i ryggen, mens jeg padlet i kajakk, og deres mål var å komme frem, mens mitt mål var å finne en eremitt som bodde nedi elva. Nei, jeg skjønner ikke Ousland heller. Han er kåret til den største nålevende polfarer, og presenterer i kveld turen rundt nordpolen. I en spinkel, hurtiggående katamaran brukte de én sesong på en tur som Amundsen og Nansen ville brukt seks år på. Han forteller om hvordan båten ikke ville tålt å kollidere i is, om den konstante spenningen og det mentale presset når de måtte seile i mørket. De var nødt, ellers ville de ikke klare det i tide. "You never have to," sa en gammel seiler til meg på Færøyene, for å advare meg mot å dø i dumdristighet. Men den regelen gjelder ikke for Børge, og han klarer seg. Hver gang.

Tidligere har jeg blogget om mitt syn på Andhøy og Berserks tragiske endelikt. Jeg var - og er - kritisk til det prosjektet. Men hvorfor skal jeg ikke være like kritisk til de som overlever? Til de som baserer sin success overveiende på dyktighet, kontroll og forberedelser, men som samtidig har et kammer i tønna som ikke er tomt? I det ligger en gammel og dyptflytende iskloss, et vindpust ingen kunne beregne på forhånd eller en stein som faller på en større stein, som får en enda større til å løsne. Da er det game over.
    Karina hevdet at hun ikke angrer på noe og har vært forberedt på å dø. Det hun ikke var forberedt på, sa hun, var mellomtingen. Hverken å leve eller dø. Slik er det å sitte i rullestol for en basehopper, og slik må det føles å forlate Everest når kjærligheten din ligger igjen der oppe.
    Det er virkelig interessant å lytte til erfarne og modne folk som klarer å gjennomføre slike bragder, det er på mange måter tankevekkende og psykologisk forunderlig. Samtidig kjenner jeg at jeg dypt i meg selv ikke forstår vurderingene som er gjort, og klarer til tross for enkelte vage paraleller ikke å bli direkte inspirert. Dimensjonen er en annen, men eventyret og underholdningen er i seg selv fabelaktig.

Blomsteroverrekkelse ... Én ting har jeg til felles med disse - vi bruker MacBookPro!

La meg takke Gyldendal for en super kveld, og tilføye at jenta med rød sekk, som takket være en siste langspurt fikk et par billettnummer før meg, vinner hovedgevinsten i kveldens loddtrekning - et flott telt designet av Børge. Hun er lykkelig, og forteller at hun skal til Svalbard og mangler telt. Sjelden har jeg vært så tilfreds med ikke å vinne. Jeg har jo telt - og en søster som bor under tak på Svalbard.

1 comment:

  1. Jeg har alltid likt å lese reiseskildringer av ymse slag. Men disse her er litt ekstreme, og jeg lurer på, hva er det som driver dem? Hvorfor gjør de dette på kanten livsfarlige? Jo jeg ville nok ha lest deres beretninger også, trygt og godt hjemme i sofaen.....

    ReplyDelete