Men EVENTYRERNE?

Er dette debatten vi er lei av før de debatterte kommer hjem? Folk er enormt engasjert, men kvaliteten på foruminnleggene er mildt sagt varierende. Bidragene kan deles i to jevne hauger, den støttende og den foraktende. Det de aller fleste har til felles, er mangel på innsikt. Det er lov til å mene, men når faktafeil, misforståelser og synsing løper helt løpsk, blir jeg lei.

Derfor søkte jeg etter de som burde ha greie på dette. Eventyrerne våre. Disse stolte individene som har gjort umenneskelige bragder på de mest ubarmhjertige plasser. Jeg kaller dem likevel ikke helter, for jeg tilhører selv nevnte yrkesgruppe - om enn i en noe mer "menneskelig" genre - så jeg vet at det å kunne følge sitt eventyr er et selvvalgt privilegium som ikke kvalifiserer til heltestatus. Men at de er noen skikkelige tøffinger, det er hevet over tvil - og de har virkelig peiling på det de driver med!

I søken etter deres klokskap og erfaringer bega jeg meg ut i verdensveven. Jeg har altså trålet etter ytringer, kommentarer, vurderinger og betrakninger gjort av meritterte nordmenn. Jeg har søkt kombinasjonene av "Berserk" og Sjur Mørdre, Lars Monsen, Erling Kagge, Tormod Granheim, Vegard Ulvang, Ralph Høibakk, Stein P Aasheim,  Rune Gjeldnes, Cecilie Skog, Liv Arnesen, Jon Gangdal, Jarle Traa og Monica Kristensen uten å finne spor av engasjement. Flere av disse har mistet nære venner eller egne kroppsdeler i realisering av deres turer, så det ville være interessant og verdifullt med deres refleksjoner, men hverken på deres hjemmesider, blogger eller i forum kommer opp noe som helst.

Et par stykker har blitt kontaktet av journalister. Da må man jo svare, men det kan se ut som om spørsmålstillingen kun la opp til å vurdere sannsynligheten for at Berserk tross alt skulle klare seg. En annen mulighet er at de er redd å gjøre seg upopulære ved å si hva de mener.

•  Reidar Gregersen, en barka kar, er av de få som tidlig turte si at dette nok har gått skeis, i en artikkel hvor Knut Frostad fremdeles så håp. 
• Børge Ousland gav på sin side uttrykk for nøktern bekymring, slik vi kunne forvente fra den sindige karen.
• Lars Ebbesen bor oppe i ski-VM-land og ble intervjuet av NRK. Han var enda mer nøktern og bekymret enn Børge.
• Stig Hatlo, en av Andhøys seilervenner, reagerer kraftig både på debatt og anmeldelse, men slår fast: "Andhøy har alltid flaks." 
• Alex Rosèn sier til Se Her at han er glad for at samboeren hans sa nei til Berserk.

Si meg ... har disse sterke karakterene vært for lenge aleine? Har de ikke lyst til å skrike ut en eller annen sterk oppfatning, slik jeg nå har gjort i en serie blogginnlegg? Disse ekspedisjonistene vet jo hva dette dreier seg om, for de har selv vært i liknende kriser og de er dermed de eneste vi har som faktisk kan gi oss en forståelse for Andhøys indre verden. Vi trenger dem nå, for å fatte hvordan ulykken kunne skje og for å kunne vurdere om Berserkene er en tapper gjeng anarkistiske vikinger eller bare noen ansvarsløse adrenalinjunkies. Ikke minst trenger vi deres kunnskap for å redusere faren for at noe liknende skjer i fremtiden.

Hele gjengen har utgitt bøker om bragdene sine, så tausheten kan ikke skyldes at de ikke er skriveføre. Er de da redd for å kaste stein i glasshus, slik noen korrekt har påpekt jeg driver med? Har de et snev av dårlig samvittighet for ulykker de har vært med på, eller nestenulykker de aldri har fortalt om? Føler de en slags misforstått kollegial "gentlemans agreement" om ikke å hakke på hverandre? Det skapte jo masse spetakkel den gang Gangdal kritiserte klatremåten til Traa, som nesten omkom på Everest. Da kom Aasheim ut av naustet og forsvarte Traa, og vi fikk en flott debatt mellom folk som faktisk har peiling, ikke bare sentimentalister og forståsegpåere, slik det er nå. Aasheim har endog tråkket til med ironi, men det var ikke så heldig...

I foreløpig mangel på ovenstående ekspertise vender jeg meg til Odd Roar Lange. Han hadde nok vært på lista ovenfor, hadde ikke journalistikken tatt ham, men han har nært kjennskap til "bransjen" og skriver meget kunnskapsrikt og interessant i sin blogg: "Vi trenger ikke de ville ekspedisjonene."

    En annen blogg, som jeg har henvist til tidligere, er "Den Afrikanske Farmen", skrevet av en norsk kvinne med en skarp penn i Namibia. I Amundsen og Hjalmar Johansen ser hun på mønsteret i polarhistorien vår og i "Gutta på tur" ser hun på Berserks (u)ansvarlighet. Anbefales.
    Jarle Andhøy har heller ikke spart på blekket i sine blogger. Han beskriver faktisk selv at "Skuta er fullastet langt over lastemerket" og at mannskapet har vokst opp med "McDonalds, Playstation, såpeserier og MTV".
    Vi Menn kan forresten fortelle at Berserk allerede var forsinket ved ankomst Ross-Shelfen, ettersom de hadde fått et tau i propellen underveis fra Christchurch.
    Skip Novac later likevel til å være guruen i denne sammenheng. Han slår utvetydig fast "– Jeg ville aldri reist med en liten seilbåt inn i Ross-havet. Det er for stor risiko."

Men aller helst vil jeg lese tankene til våre eventyrlige seilere og polfarere. Hvor er dere nå?

?
Paul

Går Media Berserk?!

Det er ikke lett å gjøre alle til lags. Media kritiseres ofte for å være servile og gå i flokk. Det hevdes at den fjerde statsmakt er tannlaus og som tilsvar reiser bloggverden seg som den femte, klar til å korsfeste politikere, løfte revolusjonen og rope høyt om nisjenes fanesaker. Men hva skjer når media for en gang skyld tar sjansen på å være progressive og direkte? Tåler vi å se sannheten ufiltrert? Spør du meg, så er det kun det som faktisk er sannheten, og heri ligger roten til vårt mediale problem. Det er jo ikke medias eget problem - men vårt problem - at vi ikke får tilgang til råmaterialet.

Ja, dette HAR noe med reising å gjøre, det har faktisk ALT med reising å gjøre. Jeg vet ingen bedre måte å fjerne samfunnets filter på, enn selv å oppleve råmaterialet. Det kan være forvirrende å innse at virkelighetens sannhet ikke er absolutt, slik det kan synes når media forhåndsdømmer en incest-tiltalt eller slår skånsom ring omkring en norsk doping-mistenkt atlet.

Det gjelder for all del å vinne kampen om troverdighet, for vi har forlengst erkjent at seierherren skriver historien. I strid når man lettest gjennom med enkle meninger og budskap: Monstermaster. Månelanding. Katastrofe. Test troverdighets-effekten i en av dine egne påstander ved å vær bastant og ureflektert mens du framfører den til deg i speilet, leser den opp for deg selv fra et trykket ark eller spiller den av fra en lydfil. Forestill deg den på nyhetene. Jo mer bearbeidet og polert budskapet er, desto større sannhetsgehalt later det til å få. Si det i shorts. Prøv igjen med slips. Det er skremmende. Sannheten er at vinnerne dikterer sannheten.

råmateriale med sannhetsgehalt

På din reise treffer du alenemoren i sjette etasje i en blokk i Moskva. Du snakker med en egyptisk bonde etter å ha kjørt sykkelen din fast i gjørma hans. En dag overnatter du nok hos en rullestolbruker som driver med sau på en avsidesliggende strand på Island. Disse menneskene forteller deg sin sannhet, og den stoler du på, for du leser den i øynene deres. Folk som lyver bruker heller bokstaver enn øyne til å formidle usannheten. De vil nødig vise deg hendene sine eller rykningene rundt munnen. Ikke alt råmaterialet som røper sannheten om deres løgn. Derfor er det viktig å reise.

Den totale sannheten består av mange små partikler som underlig nok i mange tilfeller er motstridende. Det kalles "flere sider ved samme sak". Nordmenn er nå ekstatisk tilfredse over å være verdensmestre på ski, men hvor mange av verdens borti 200 selvstendige stater er det som egentlig bryr seg om hva som skjer i Holmenkollen, enn si deltar? Selv en meget sjelden canadisk gullvinner var i tvil om han i det hele tatt kom til å bli nevnt på TV i hjemlandet. Ikke til noens forkleinelse, men det er kjekt å ha dette i bakodet når vi hyller oss selv. Likevel, den uomtvistelige sannhet er at ingen i hele verden er bedre enn oss, ikke sant? Vi er best i verden! Best!

Nå har det likevel skjedd. Media har klart det, og de fikk kjeft. I løpet av et par hektiske dager presterte NRK å få både Northug og Massie på tape i øyeblikk da de usminket var seg selv. "Vær Varsom Plakaten" var ikke synlig i tåkehavet, og resultatet var at vi fikk servert et par meget interessante sannheter.

Barneskirenn?

    For det første (det gjelder tross alt ski-VM) opplevde vi en annen variant av Petter Northug da han for en gang skyld oppførte seg som om han virkelig gikk et "barneskirenn". Petter gråt som en unge. Hikstende, ærlig, herlig og ekte - på direkten, takket være den brølende trenerens fastmonterte mikrofon. Slik er det altså å være Northug, skjønte jeg da. Faren likte det ikke, men alle likte ham litt bedre, i plutselig visshet om at han jaggu er et menneske, han også. Brilliant oppklarende journalistikk.

Polfarer?

   Den andre saken er også av enorm nasjonal interesse (den gjelder tross alt polare helter), og inntraff da Samuel Massie glisende dukket opp på New Zealand. Her fikk vi se at også Samuel er en guttunge, og ikke en polfarer. Vi så øynene og mimikken hans, som formidlet et sannferdig budskap om usikkerhet, umodenhet og mangel på forberedelse. Han er sikkert en fabelaktig sympatisk gutt som ikke skal kladres på samme måte som hans forhenværende kaptein for det som har skjedd, men for en gang skyld løy ikke bildene.

Vi fikk et av sannhetens partikler, endog fra den fjerde statsmakt.

Paul

Berserk: Life was Life

"LIFE IS LIFE," skriver den forhenværende kapteinen på Berserk på Facebook. Men ikke alltid. For drøyt halvparten av mannskapet hans er det ikke det lenger, med mindre den nær fanatiske troen på egne ferdigheter innebefatter et liv etter dette. I min forrige bloggpost tilstrebet jeg å ha en noenlunde nøytralt forstående - og selvkritisk - holdning til eventyrerfenomenet og tragedien, men jeg mener Andhøy har hatt tid nok til å komme opp med en respons bedre egnet til forsvar av egne vurderinger enn "Sånn er livet."

Hans eget blogginnlegg fra 2009, "Havet gir og Havet tar", kunne vært skrevet i ungdommelig overmot, i et øyeblikk av romantisert virkelighetsforståelse eller etter en sen kveld i rødvinståke. En blogg er en blogg. Jeg har vel selv utgitt verre ting mellom to permer, og tilla det kun viktighet som inkurie. Så går mannen i land, etter å ha mistet tre nære venner, og presterer å følge opp med noe som er langt dummere, nærmest pubertalt, i følge med en attenåring som burde vært skjermet for offentligheten.

Er de i sjokk, er de usedvanlig treige i oppfattelsen eller er de fullstendig blottet for empati, ansvarsfølelse og normal virkelighetsoppfatning? Om båten ikke var forsikret har de nok heller ikke råd til en PR-rådgiver, men det hadde de jaggu hatt vel så god bruk for som bedre vær, for jeg vil tro de sank dypt i manges anseelse etter skandaleintervjuet på NRK. Flirende med tyggis i kjeften står Samuel Massie der og drømmer om Playstation. Uttalelsen er i seg selv er fullstendig på trynet, men han fremstår ikke bare som ureflektert, men som totalt umoden og ute av stand til å forholde seg til hva som har skjedd. Å ta en slik guttehvalp med på en hasardiøs, regel- og naturstridig ferd setter vurderingsevnen til Andhøy i et ytterligere dårlig lys.

Det ville ta for stor plass å her ramse opp alle regelbrudd og ignorerte advarsler media har gjengitt. De selverklærte vikingene har rett og slett gitt blanke faen, og satset på sitt eget eventyr. La det være en ærlig sak. Jeg har stor sympati med trangen for anarki og tro på egne vurderinger framfor samfunnets generaliserende tvangstrøye. Alle kan vi inspireres av guttas selvtillit og utbrytertrang på deres bramfulle ferder. En mann som ikke bare gjør dette til fulle, men attpåtil kjemper kompromissløst for en sak han brenner for, er Paul Watson. Lik ham eller hat ham, men du snakker om realt mannfolk, som ikke vil kreve en krone for innsatsen.

- Vi er her for å jage japanske hvalbåter. Når noen trenger vår hjelp, gjør vi det. Så regner vi med at det blir noen andre som hjelper oss når vi trenger det, sier Watson.

Jada, Andhøy, å gå ulovlig i land på en strand i Canada er en fin markering av utøylelig oppviglertrang, selv er jeg utvist fra Argentina av en liknende grunn, har vært under spionmistanke i Algerie og i forhør i Paraguay. Det er flott å huske tilbake på. Men hvis du først bryter de plagsomme regler samfunnet har støpt oss inn i, så må du kompensere med desto større respekt og forståelse for lovene naturen setter. De anmelder deg nemlig ikke, men henretter deg på stedet.

At guttene sier at de vil la naturen gå sin gang uten å reddes, stemmer dårlig overens med at de har nødpeilesendere som de fysisk dro ut splinten på, når det virkelig røynet på. Kan du ikke vedgå det da, And-kjepp-høy, isteden for å kalle kritikken for sprøyt og blære deg med at du har klart dobbelt så høye bølger? Hva med vind, is i havet og is på dekk? Er du ikke mann nok til å samle tankene etter å ha hatt tid for deg selv på motorsykkelen din, etter å ha sovet ut og spist "kjempegod" mat på Murdochbasen og etter  å ha sittet og humpet på det siste flyet ut fra den delen av Antarktis i år, som du tilfeldigvis rakk fram til?

Ironisk nok kjenner jeg innerst inne en sterk trang til å forsvare de to som nå står for hogg framfor verdenspressen, for jeg sitter i glasshus med min kritikk. Jeg lider med de etterlatte. Jeg deler mange av drømmene og frustrasjon over det kvelende A4-helvetet alle på død og liv skal skvises inn i - og jeg forstår jaggu attpåtil at det i gitte situasjoner føles riktig å kjøre på, la seg rive med og løpe en risiko, selv om noe i deg hvisker at du med det bryter et løfte du har gitt noen du elsker. Så for helvete, guttunger. Se ut som menn. Tal som menn. Prøv i hvert fall, for nå er ikke livet sånn lenger.

Ikke for tre av dere.


Paul

Berserkens Død

"There are a whole lot of treaties down here and they have managed to violate every one of them!" sier Scott Base manager Troy Beaumont til stuff.co.nz i New Zealand. De lister også opp en rekke bekymringsmeldinger fra sjøfolk og kyndige, som bringer tankene til situasjonen da en liten jolle med påhengsmotor og danske fiskere la ut fra Norges sørlandskyst sist sommer. De ble kollektivt fordømt for deres uansvarlige respektløshet. Denne gang gjelder det ikke dansker på fisketur, men en ny generasjon oppdagelsesreisende - selvproklamerte vikinger  - mannskapet på "kjendisbåten" Berserk.

Norsk media velger å filtrere virkeligheten på samme måte som da den norske polarheltinnen Monica Kristensen virkelig tabbet seg ut på isen i syd, i en idiotisk jakt på et telt, sponset av OL-komiteen på Lillehammer. En mann omkom og alle ekspedisjonsdeltakere måtte flys ut fra en høyrisikosone. Den erfarne piloten som tok sjansen på å redde henne, mens alt utstyr ble etterlatt på isen, fortalte meg hvor vannvittig prosjektet hennes hadde vært. Vi traff på hverandre i Punta Arenas, syd i Chile, og han var enda skjelven etter sitt mest farefulle oppdrag noensinne. Denne gang er det fem flotte menn som har opptrådt i strid med regelverk og sunn fornuft, med det resultat at media igjen tar på silkehansker som ellers kun benyttes i omtale av kongefamilien.

dette og ovenstående, foto: Berserks hjemmeside

Tragedien har altså inntruffet igjen, men det er ikke uskyldige nordmenn som er rammet av den, de har snarere selv skapt den. Tre unge menn har etter all sannsynlighet omkommet i Sørishavet. Det hevdes at de hadde to overlevelsesdrakter til fem mann. Kanskje for å spare plass til to firehjulsdrevne motorsykler med drivstoff til å nå polpunktet, eller kanskje fordi de erkjente at dersom draktene ville komme i bruk, ville de bare forlenge livet med et par timer - for dette er verdens verste farvann. Eller som kaptein Jarle skrev i sin blogg i 2009, da han kommenterte redningsaksjonen til klatreren Jarle Trå:

foto: db.no / Agnete Brun

"På mine ekstremseilaser har mannskapet ombord i Berserk et bevisst forhold til at vi ferdes i farvann der vi er alene, og ikke kan regne med noe hjelp. Det er selvfølgelig heller ikke ønskelig med assistanse om andre må sette egne liv og lemmer i fare for å bistå oss. La oss få være I fred, og naturen gå sin gang."

Kajakken Alma etter Drake-Passasjen

To ganger har jeg vært passasjer over Drake-passasjen fra Patagonia til Antarktis, begge ganger i båter langt større enn en unnselig seilbåt, men begge ganger under dårlige forhold. De var ille nok til at den Chilenske marines forsyningsskip måtte gjøre vendereis til Kapp Horn for å sikre et digert flyteelement i stål som vi nesten mistet ut i havet. Alt utvendig var dekket av tykk is før vi omsider nådde basen på den Antarktiske halvøy. Selv store båter kastes omkring når bølger fortoner seg som åskammer og vinden pisker opp en dis av vann som fryser mot metall. Jeg tør knapt tenke på hvordan det ville arte seg i en snaut femten meter lang seilbåt i stor fart, omgitt av isfjell i alle størrelser. Ethvert sammenstøt er skjebnesvangert i slike ekstreme farvann.

Aviser skriver at Robert, Tom og Leonard var forberedt på risikoen, men det tror jeg ikke. Kanskje kan du forberede deg til å dø i krig i erkjennelsen av at du blir beskutt og dine kamerater dør omkring deg, men du er ikke forberedt på å dø når du gjør noe du mener du behersker. Mannskapet ombord i Berserk mente at de behersket forholdene, det var derfor de ikke fulgte rådet om å søke tryggere farvann da orkanen var meldt. Jeg har ikke erfaring til å vurdere risikoen de tok, men det minner om de danske lystfiskernes dumdristige overmot. I lys av siste ukes hendelse er det interessant å lese blogginnlegget Havet gir, havet tar i Andøys egen blogg.

Før jeg gikk meg vill i Tapon del Darién, Panama

Ved noen tilfeller har jeg nærmet meg kanten av livet, men en gang i en regnskog og to ganger på havet har jeg balansert på utkanten av det. Alle tilfellene kom som resultat av feilvurderinger og dumdristighet, og hver gang syntes det som om at det bare delvis var min fortjeneste at jeg overlevde, selv om jeg var fullstendig alene både i skogen og på havet. Det gjør noe med deg, å komme gjennom situasjoner hvor oddsen ikke er i din favør. Jeg kan ikke gi en fullgod forklaring på hvorfor jeg klarte meg, men jeg ønsker å tro at lærdommen har gjort meg mer forsiktig.

Etter kantring i tidevannstrøm på Færøyene.

Døden som inntreffer underveis på en eventyr-reise er egoistisk, fordi den rammer idet du realiserer din egen drøm. De som elsker deg har måtte latt deg gå, men daglig beholdt deg i tankene. Du har ikke selv kjent Angsten, for den har du etterlatt hos dem som elsker deg og ber for deg. De klynger seg til ditt løfte om å være aktsom, men innerst inne erkjenner de at det ligger i din natur å ta sjanser. Du er jo en egoistisk eventyrer, og for deg er berserkens død kanskje den vakreste død. Livet blir aldri bedre enn når du følger din trang og bare avhenger av deg selv, fullstendig frigjort fra samfunnets trivielle sannheter og bomulltilværelse. Du er da et helt menneske, uavhengig, beruset og lykkelig.

Biscaya 1999.

Idet krisen oppstår innser du at alle dine krefter må kombineres med all din kunnskap om forholdene rundt deg. Det fortoner seg som om ditt livs samlede erfaringer er høstet utelukkende for det ene formål å få deg gjennom denne stunden. Først nå innser du at du slett ikke er forberedt på å dø, men Døden fortrenges fra dine tanker av Kjærligheten til Livet, som fullstendig overskygger Angsten for å miste det.

Kun kjærligheten kan redde deg. Den renser hodet ditt, skjerper sansene dine og presser hver fiber og hver celle til å yte maksimalt - for du vil vinne, du vil leve og du vil returnere til de som elsker deg. Ikke for din egen skyld, men fordi de har fortjent det,  som har gitt deg friheten til å gå.

Paul