Berserkens Død

"There are a whole lot of treaties down here and they have managed to violate every one of them!" sier Scott Base manager Troy Beaumont til stuff.co.nz i New Zealand. De lister også opp en rekke bekymringsmeldinger fra sjøfolk og kyndige, som bringer tankene til situasjonen da en liten jolle med påhengsmotor og danske fiskere la ut fra Norges sørlandskyst sist sommer. De ble kollektivt fordømt for deres uansvarlige respektløshet. Denne gang gjelder det ikke dansker på fisketur, men en ny generasjon oppdagelsesreisende - selvproklamerte vikinger  - mannskapet på "kjendisbåten" Berserk.

Norsk media velger å filtrere virkeligheten på samme måte som da den norske polarheltinnen Monica Kristensen virkelig tabbet seg ut på isen i syd, i en idiotisk jakt på et telt, sponset av OL-komiteen på Lillehammer. En mann omkom og alle ekspedisjonsdeltakere måtte flys ut fra en høyrisikosone. Den erfarne piloten som tok sjansen på å redde henne, mens alt utstyr ble etterlatt på isen, fortalte meg hvor vannvittig prosjektet hennes hadde vært. Vi traff på hverandre i Punta Arenas, syd i Chile, og han var enda skjelven etter sitt mest farefulle oppdrag noensinne. Denne gang er det fem flotte menn som har opptrådt i strid med regelverk og sunn fornuft, med det resultat at media igjen tar på silkehansker som ellers kun benyttes i omtale av kongefamilien.

dette og ovenstående, foto: Berserks hjemmeside

Tragedien har altså inntruffet igjen, men det er ikke uskyldige nordmenn som er rammet av den, de har snarere selv skapt den. Tre unge menn har etter all sannsynlighet omkommet i Sørishavet. Det hevdes at de hadde to overlevelsesdrakter til fem mann. Kanskje for å spare plass til to firehjulsdrevne motorsykler med drivstoff til å nå polpunktet, eller kanskje fordi de erkjente at dersom draktene ville komme i bruk, ville de bare forlenge livet med et par timer - for dette er verdens verste farvann. Eller som kaptein Jarle skrev i sin blogg i 2009, da han kommenterte redningsaksjonen til klatreren Jarle Trå:

foto: db.no / Agnete Brun

"På mine ekstremseilaser har mannskapet ombord i Berserk et bevisst forhold til at vi ferdes i farvann der vi er alene, og ikke kan regne med noe hjelp. Det er selvfølgelig heller ikke ønskelig med assistanse om andre må sette egne liv og lemmer i fare for å bistå oss. La oss få være I fred, og naturen gå sin gang."

Kajakken Alma etter Drake-Passasjen

To ganger har jeg vært passasjer over Drake-passasjen fra Patagonia til Antarktis, begge ganger i båter langt større enn en unnselig seilbåt, men begge ganger under dårlige forhold. De var ille nok til at den Chilenske marines forsyningsskip måtte gjøre vendereis til Kapp Horn for å sikre et digert flyteelement i stål som vi nesten mistet ut i havet. Alt utvendig var dekket av tykk is før vi omsider nådde basen på den Antarktiske halvøy. Selv store båter kastes omkring når bølger fortoner seg som åskammer og vinden pisker opp en dis av vann som fryser mot metall. Jeg tør knapt tenke på hvordan det ville arte seg i en snaut femten meter lang seilbåt i stor fart, omgitt av isfjell i alle størrelser. Ethvert sammenstøt er skjebnesvangert i slike ekstreme farvann.

Aviser skriver at Robert, Tom og Leonard var forberedt på risikoen, men det tror jeg ikke. Kanskje kan du forberede deg til å dø i krig i erkjennelsen av at du blir beskutt og dine kamerater dør omkring deg, men du er ikke forberedt på å dø når du gjør noe du mener du behersker. Mannskapet ombord i Berserk mente at de behersket forholdene, det var derfor de ikke fulgte rådet om å søke tryggere farvann da orkanen var meldt. Jeg har ikke erfaring til å vurdere risikoen de tok, men det minner om de danske lystfiskernes dumdristige overmot. I lys av siste ukes hendelse er det interessant å lese blogginnlegget Havet gir, havet tar i Andøys egen blogg.

Før jeg gikk meg vill i Tapon del Darién, Panama

Ved noen tilfeller har jeg nærmet meg kanten av livet, men en gang i en regnskog og to ganger på havet har jeg balansert på utkanten av det. Alle tilfellene kom som resultat av feilvurderinger og dumdristighet, og hver gang syntes det som om at det bare delvis var min fortjeneste at jeg overlevde, selv om jeg var fullstendig alene både i skogen og på havet. Det gjør noe med deg, å komme gjennom situasjoner hvor oddsen ikke er i din favør. Jeg kan ikke gi en fullgod forklaring på hvorfor jeg klarte meg, men jeg ønsker å tro at lærdommen har gjort meg mer forsiktig.

Etter kantring i tidevannstrøm på Færøyene.

Døden som inntreffer underveis på en eventyr-reise er egoistisk, fordi den rammer idet du realiserer din egen drøm. De som elsker deg har måtte latt deg gå, men daglig beholdt deg i tankene. Du har ikke selv kjent Angsten, for den har du etterlatt hos dem som elsker deg og ber for deg. De klynger seg til ditt løfte om å være aktsom, men innerst inne erkjenner de at det ligger i din natur å ta sjanser. Du er jo en egoistisk eventyrer, og for deg er berserkens død kanskje den vakreste død. Livet blir aldri bedre enn når du følger din trang og bare avhenger av deg selv, fullstendig frigjort fra samfunnets trivielle sannheter og bomulltilværelse. Du er da et helt menneske, uavhengig, beruset og lykkelig.

Biscaya 1999.

Idet krisen oppstår innser du at alle dine krefter må kombineres med all din kunnskap om forholdene rundt deg. Det fortoner seg som om ditt livs samlede erfaringer er høstet utelukkende for det ene formål å få deg gjennom denne stunden. Først nå innser du at du slett ikke er forberedt på å dø, men Døden fortrenges fra dine tanker av Kjærligheten til Livet, som fullstendig overskygger Angsten for å miste det.

Kun kjærligheten kan redde deg. Den renser hodet ditt, skjerper sansene dine og presser hver fiber og hver celle til å yte maksimalt - for du vil vinne, du vil leve og du vil returnere til de som elsker deg. Ikke for din egen skyld, men fordi de har fortjent det,  som har gitt deg friheten til å gå.

Paul