15 February, 2011

Kunaer i by'n...

"Paul i Kuna Yala" del 3:

Spanjolene utførte en av deres mest horrible massakre av urfolk her i Panama, i tillegg til at stammemedlemmer døde av sykdommer og arbeid i gruver hvor europeerne håpet å finne gull og edelstener. På den tiden bodde ingen på øygruppen Kuna Yala, på Panamas østkyst. Den ble først befolket senere, kanskje av stammer som kom helt fra Amazonas. De fant både fisk og dyrkbar jord, og utviklet sin kultur på denne avsidesliggende kyststripa, som forble urørt i flere hundre år. I 1925 stod så kunalederen Inapakiña i spissen for et opprør som gav dem indre selvstyre. Nå er Kuna-kongressen i Panama City øverste myndighet og lovgiver, men hvert samfunn har sin egen kongress som kan utstede sine lover og overkjøre enhver avgjørelse fra sentralkongressen.

Før mitt opphold i Panama City hadde jeg hatt en til dels ubehagelig erfaring med Kunaene i "Tapon del Darien" – regnskogen nær Colombia. Inne i byen møtte jeg så igjen på dette folket, og fikk lyst til å studere samfunnet i deres kjerneområde, Kuna Yala. Den flotte blå og røde drakta – samt nesesmykkene – stikker seg ut i gatebildet, de er ikke til å ta feil av. Kunaene er de mest synlige av Panamas urfolk, og har etter innbitt kamp klart å få autonom status i sine deler av landet. Aller ytterst på promenaden med den fine utsikten sitter de fargerike kvinnene. De er kunaer, og bretter sine broderte bilder ut på fortauet.
      Iveth og moren hennes smiler alltid vennlig til meg når jeg kommer forbi, enten jeg handler med dem eller ikke. De broderte molaene er vakre, og det er deres ansikt også – vennlige og gode. Disse familiene kommer ikke fra Darien, hvor jeg støtte på kunaene på forrige reise.
    «Nei. Vi kommer fra Kuna Yala», forteller Iveth. Disse omtrent 360 øyene befinner seg langsmed den østlige delen av Panamas karibiske kyst. Det spanske navnet på territoriet er San Blas, men øygruppen er i høy grad kuna-land.
    «Vi kom hit for å få et bedre liv,» forklarer moren hennes. «For der vi kommer fra, lever man bare etter gammel kultur, og det er ikke mulig å søke noe bedre, som utdanning for barna sine.»
    «Du har mange.»
    «Ja, jeg har mange barn, nå er de yngste på skolen i byen.»
    «Fortell meg hvor mange?»
    «Ni,» smiler hun, «jeg har ni jenter.» Hun inkluderer altså ikke sønnen til Iveth, som 20 år gammel har rukket å bli fraskilt mor. Moren ler, men kikker på eldstedatteren og blir alvorlig: «De ser hvor mye jeg jobber, og sier at de ikke vil være som meg, en gateselger. De ønsker noe bedre.»
"Molaen" er et fascinerende kunstverk, del av folkedrakten.
    Iveth har fortalt at hun vil bli lege. «Hva er ditt råd til dem – hvor mange barn ønsker du at de får?»
    «Jeg kunne ønske at de fikk tre. Ikke flere, for situasjonen er vanskelig her i byen. Det er enklere i Kuna Yala, der kjøper man ikke mat, men finner den i skogen og i havet. Det eneste dumme er mangelen på utdanning, så derfor kommer vi hit til byen for at barna skal få et håp om fremtiden – og klare seg bedre enn oss.» Hun tenker seg om, og retter på en av molaene hun har brettet ut på bakken. «Du kan vel forestille deg at man ikke utvikler seg videre, når man er der. Man stagnerer,» presiserer hun.
    Det er noe kult ved en rynkete gammel urkvinne som er redd for å stagnere. Hun har vilje som en bjørn – det er lett å se. «De virker temmelig proteksjonistiske der ute? De later ikke til å ville forandre seg.»
    «På øyene har de sine skikker, og hvis du oppfører deg dårlig, sender de deg til Saylaen, som er presidenten i kongressen i hvert lite samfunn, og anklager deg for det du har gjort. I byen er det lettere, her er mer tillatt.»

Iveth ...
Jentenes tre fedre er ute av bildet, så moren og Iveth strever for å forsørge barna og sikre dem skolegang. Leiligheten deres ligger i slitne omgivelser, i en bakgate i Gamle Panama.Jeg besøker familien flere ganger, men får av hensyn til egen sikkerhet ikke lov til å komme etter mørkets frembrudd, selv om den trygge «Avenida Central» ligger bare to kvartaler unna. Etter besøkene insisterer de alltid på å eskortere meg tilbake til denne hovedgaten.
    «Når giftet du deg?» spør jeg Iveth.
    «-18.»
    «-Og nå har du?»
    «-En baby.»
    «-Og?»
    «- jeg er tjue år.»
    «-Hvor er mannen?»
    «-… hi, hi, han er ikke her.»
    «-Du passer deg vel bedre neste gang?»
    «-Ja. Jeg har lært leksen min.»

Les andre innlegg i "Paul i Kuna Yala" og avvent galleriet som snart kommer ...