24 February, 2011

Interrail og folk

Strender, Storby, Shopping og Sjekking (funker med Sex også) er de fire "S'ene" for mange interrailere, men prøv et øyeblikk å glemme alt det der. Det handler om mer enn tog og destinasjoner. Det handler om å gi av seg selv og få mer tilbake, om å se folk i øynene og lære av dem. Om gode historier, komiske misforståelser og en uovertruffen mulighet til å være helt dønn ærlig og deg selv. For du er jo for pokker på interrail!

Interrail setter deg fri. Du får nye sjanser hver dag til å møte folk du aldri før har sett og aldri kommer til å møte igjen. Best av alt er at de ofte sitter i samme kupe som deg, så du har masse tid til å studere deres personlighet. Du deler din pakke med kjeks med en serber eller får et smørbrød av en rumener. Grensevakter og tollere kommer og går, og dere skrangler videre, med livshistoriene hengende i lufta rundt dere. Hvem bryr seg om Sex in the City når du har en Tjekkisk familie rundt deg som forteller om huset de er i ferd med å bygge.

Når toget stopper har du et nytt land utenfor. Fullt av folk. Du kan stoppe hvem som helst på gata, og rett og slett spørre dem om de har lyst til å snakke med deg, ta en kaffe kanskje. Du kan spørre om å få ta et bilde. Spør du pent, sier de ofte ja, spesielt hvis du kan peke på noe konkret du gjerne vil fange. Krøllene deres, for eksempel. Kanskje synes de du er sprø, men det gjør ingenting, for du behøver ikke være i det landet dagen etter, hvis det virkelig blir pinlig. Du er jo fri.

Et annet trivelig triks er å kjøpe inn kjeks, druer el.l. slik at du har nok til å dele med andre. Sørg også for å ha noen fine bilder fra familie og Norge. Legg mer vekt på personer, aktivitet og natur, enn store hus og biler.

Jenter som vet å passe seg.
Etter et besøk i Istanbul interrailet jeg inn i Bulgaria og gikk av i Sophia. Dette skrev jeg i dagboken:

-Byen har sin andel av monumentale bygg, kirker og museer men jeg velger å dedikere meg fullt og helt til folkelivet. På trikken blir jeg forsøkt sjekket opp av et gresk guttepar, men jeg foretrekker å rusle avsted på egenhånd. Min hang til enslighet avtar imidlertid idet to unge, flotte jenter følger meg til det sentrale torget hvor vi drikker frappé og prater om slike hyggelige ting som man glemmer før dagboken oppdateres og om fornuftige ting som sklir inn i underbevissthetens kunnskapsbank, arkivert under "et land i Øst-Europa  dets folk og tilbøyeligheter". Sabinas mor er førti, instruktør på fitnessgym og om ikke lenge skilt. Det hadde vært noe.

Senere snakker jeg med ei som er glad for at byen tar seg bedre ut hver gang hun returnerer fra Tyskland. Hun hevder at det er første gang på tretti år det er vann i den store fontenen som dominerer plassen. Vel så iøynefallende er et horribelt monster av et monument som står rimelig sentralt plassert. Det har delvisk falt fra hverandre, kanskje etter en kombinasjon av ramponering og mislighold. Uttrykket levner liten tvil om at det har med en bastant, kommunistisk fortid å gjøre, selv om folk jeg spør påstar de ikke kjenner dets historie. Det er besynderlig, som om de fornekter historien. Et høyt gjerde er satt opp for å beskytte forbipasserende mot å få monunental løsøre i hodet, og denne sperringen er dekorert med flott kunst og grafitti.

Ramleferdig kommunist-relikvie.
Flere trivelige folk lar seg snakke med, men Krk utmerker seg. Det er nemlig få som følger opp min hilsing, så Krk er særklasse når han smiler tilbake og stopper opp for å slå av en prat ved benken hvor jeg. Krk var drosjesjåfør før han ble pensjonist. Nå har han en leilighet like borti her, forteller han. Jeg spør om han har besøkt noen av nabolandene, og han begynner å ramse opp: Honolulu, Mexico, Japan, Brasil ...
Krk - skurk, men hvor ille?

    "And you were a taxi driver? Do they earn that well, in Bulgaria?"
    "Well ..." Han trekker litt på det.
    "And you also have an apartment here in the centre of the city?"
    "I also had some business on the side:"
    Ved nærmere øyesyn likner han en klassisk gentleman-gangster. Han har den lille krumningen i munnviken som røper at han skjuler lysskye historier som han er svært tilfreds med. Jeg velger å tro at det ikke har med trafficking å gjøre. Jenterne jeg snakket med kjente den problemstillingen. Øst-Europesike kvinner er ettertraktet som horer i vest. Flimtet i øyet til Krk er for snilt til at han har skitnet seg til med slikt - det velger jeg i hvert fall å tro.

Siste person i Sophias galleri er Kiril Djivdjanov. Selv om han er tynn i luggen har han en stor manke av hissige krøller. Disse er naturligvis et motiv i seg selv, men han står og kikker inn i en parykk-butikk og det er det som får meg til å stoppe. Jeg spør om han får betalt for å stå der som blikkfang. Han ler. Jeg fotograferer ham, og får høre at han driver med utregninger i landets kjernekraftverk. Jeg foreslår at det er tenkevirksomheten som forårsaker alle krøllene hans, mens strålingen har resultert i den blanke issen.
Kiril - stråleskadd tenker?
    Kiril smiler og sier at han vurderer å klippe av krøllene for å lage parykk av dem, slik kan han hver dag bestemme seg for om han vil ha langt eller kort hår.

Det har vært noen gode samtaler, med smil og humor. Sekken min har hele dagen ligget trygt i oppbevaringsboks på stasjonen. Jeg skal til Beograd, hvor jeg har kjentfolk. Jeg gleder meg. Jeg er på interrail!