Ukjente Indianere ...

Uoppdaget Indianerstamme! Denne overskriften dukker opp fra tid til annen, og vi fascineres hver gang. Nå har det visst skjedd igjen, syd i Peru (ref video nedenfor), og for tre-fire år siden fremla Funai (organisasjon til urbefolknings beskyttelse i Brasil) påstand om at de hadde overfløyet en hittil ukjent stamme, men det viste seg å være bløff.

Skal "sivilisasjonen" ta kontakt, eller la være? Min mening er at antropologene skal ta seg av dette på en måte som kan være til urbefolkningens støtte. De er ofte under press fra tømmerhuggere, gullgravere, cocadyrkere eller andre. Vi øvrige bør imidlertid ligge langt unna, og det gjelder ikke bare de "uoppdagede" gruppene, men også naturfolk som har valgt å leve skjermet og tradisjonelt.

Kristina, siste Yaghan i Villa Ukika

gode og dårlige erfaringer 
På mine turer har jeg snakket med Kristina, den siste fullblods Yaghan i landsbyen Villa Ukika på Isla Navarino syd for Tierra del Fuego. En god prat hadde jeg også med en eldre kar som hugget til en hvit mann med penger ut av lommene nederst på sin totempel i British Colombia. Det var en del av hans historie, sa han. I Finnmark har jeg blitt forsynt med smakfullt røkt og grillet reinsdyrrygg av to samiske brødre da vi slo leir på samme plass ved elva. Selvfølgelig er det interessant å møte urfolk – vi trenger å minnes på at vi bare er mennesker, alle sammen.

Det har imidlertid vært mer uheldige tilfeller, hvor jeg har tråkket skikkelig i baret. Først da jeg syklet gjennom Amazonas med streng beskjed fra Funai om ikke å stoppe i et reservat for urbefolkning. Naturligvis klarte jeg å punktere der ... og endte opp med å sove over natta i en helsestasjon, hvor jeg traff de lokale. Kvinnene bar barn i en barkstrimmel, ellers var de nakne. Andre blemma var i "Tapon del Darien", mellom Colombia og Panama. Dette er den eneste strektningen uten vei mellom nord og sør, og der presterte jeg å gå meg vill, ettersom jeg valgte en lang rute og fikk noe misvisende info av "Los Katios-indianerne". De så også sitt snitt til å rappe noen småting fra meg, men verre ble det hos Kunaene, som er en større gruppe som bor på forskjellige steder i Panama.

Venn i Kuna Yala

     Kunaene liker penger og ting, men synes ikke å takle konsekvensene av en ny økonomi. De blir enda grådigere enn "sivilisasjonen" og gjør skam på deres egen kulturarv. Det var min klare oppfatning etter å ha møtt dem i Paya, nær grensen til Colombia. I Kuna Yala følte jeg mye av det samme, selv om jeg også møtte svært gode familier. Denne halvt autonome delen av Panama – også kalt San Blas – strekker seg langs den østlige delen av landets karibiske kyst. Folket her er svært proteksjonistisk, men igjen på en usympatisk, grisk maner. Kokosnøtter er valuta, og de har avanserte systemer for ikke å snyte hverandre ... Nå kan det imidlertid synes som om de har langt større bekymringer i vente, ettersom denne ferske artikkelen forteller at øyene deres er utsatt for konsekvensene av global oppvarming (ref min post "Å Fly Forbanna") og deres eget råkjør på miljøet.

Briceno, Embera i Sambu

Emberaene i Sambu 
Jeg skal ikke klage over behandlingen jeg har fått, for jeg var en ubuden gjest, men mitt poeng er, at når du oppsøker de mest isolerte plassene er du i utgangspunktet både pest og kolera. I tillegg til å utsettes for sykdommer de har lav motstand mot, får urbefolkningen i mange tilfeller øynene opp for produkter de aldri tidligere har hatt behov for, og som de nå må tjene penger på å anskaffe seg om de da ikke klarer å rappe eller tigge dem fra deg. Da har vi klart å ødelegge dem med den materielle faenskapen vår.
    I Sambu, i den vestlige delen av Darien i Panama lever Emberaene, som er det glade eksempel på at respekt for tradisjon kan balanseres med den moderne verdens framskritt. Her ble jeg tatt imot på en skikkelig måte og forklart hvilke regler jeg skulle forholde meg til, før det bar opp elven med kajakken min ombord i en piragua (vil du lage en selv?). Det ble et fantastisk møte, hvor jeg opplevde hvordan stammen drev gjenplanting av skog og levde i pakt med sine omgivelser uten å være fristet av storbyens mas etter penger og status. De jobber av og til inne i Panama City for å finansiere kopper og kar og praktiske artikler, men heller ikke mer. Det unge paret Briceno og Renilda lot meg bo hos dem, og vi fungerte sammen som om vi skulle være gamle venner. Senere skrev Briceno til meg fra Panama, hvor en bekjent hadde internett, og uttrykte stolthet over de gode ordene jeg hadde beskrevet deres landsby med, på min hjemmeside.

Denne bloggposten startet som et svar på en sak i Ferie og Nytelse, men jeg oppdaget fort at jeg hadde veldig mye på hjertet. Det har jo også vært svært interessante opplevelser i møte med Hopi, Navajo og Siux i USA, Pehuencher i Chile, Uros i Titicaca og Amerindios i Colombias sydøstlige hjørne. Disse flyktet i sin tid fra Britisk Guyana, og de lever overlegent mer ryddig og ordentlig enn sine forsøplende latinske naboer.

Alt i alt vil jeg oppfordre til å reise på en konstruktiv måte, hvor du beskytter miljøet du reiser inn i mot deg selv. Vi kan og må lære av hverandre, men det er fort gjort at vår egosentriske "oppdagertrang" gjør skade:

 

(ikke min video)