Karneval i Oruro!

Lorena i full stæsj.

Karneval behøver ikke være synonymt med silikon, nakne damer og samba, slik det nå utspiller seg i Rio. Festen kan også være en religiøs høytid som hedrer Moder Jord og katolisismen – og feirer folklore og livsglede. Ad omveier ankom jeg det helt riktige stedet for å oppleve dette – byen Oruro, langt inne på høysletta i Bolivia.

"Slik gjør du," forklarte Lorena"

Forberedelsene begynner flere måneder på forhånd, og var langt fremskredet da jeg ankom, snaue tre uker før selve karnevalet. Jeg hadde en ide om å følge de siste forberedelsene til en av deltakerne, så jeg nappet forsiktig den første jeg traff på fortauet i ermet, og lurte på om hun kjente noen.

    «Kom med hjem til meg,» sa hun bare. Hjemmet liknet et systue, med masker og fjær og glimmer og stas på gulv, hyller og vegger. Hun tilhører dansegruppen «Tobas Altos», viste det seg, og moren insisterte på at jeg skulle bli med på danseøvelse samme kveld. Når jeg prøvde meg på trinnene, kom lederen over og spurte om jeg ville være med.
    «Jeg kan ikke danse og har ikke kostyme,» sa jeg, og regnet med at det avgjorde saken.
    «Vi lærer deg å danse, og viser deg hvordan du skal sy kostymet,» svarte han, og så var videre diskusjon uaktuell – jeg var en Tobas!

Hver lørdag en ny "Velada" - for jomfruen.

To uker senere likner jeg faktisk en av gutta. Muskler og fingertupper er ømme etter å ha brukt dagene til å sy kostyme, og kveldene til å trene med troppen. Da stenges gatene og «vår» musikk drønner fra digre høytalere. En slik tropp (bloque) består av fem til femti personer, og inngår i en avdeling (conjunto) som har sin stil. De siste månedene møtes danserne avdelingsvis hver lørdag for å feire la Virgen del Socabon – mørkets Jomfru – som karnevalet er til ære for. Vi deler cocablader, tobakk og kaffe, og tenner lys foran en figur av jomfruen mens vi diskuterer forberedelsene. Jeg har trøbbel med å få kjøpt tilstrekkelig antall gullfargede paljetter, og får tips om riktig butikk.
    Innkjøpene er like krevende som håndarbeidet. Jeg må anskaffe hvit parykk, 1600 paljetter fordelt på grønn, rød og gull, en maske med lys i øynene, ekornpels, lim, stoff etter ymse spesifikasjoner, fjær, treningsdress, sokker, sko (i str. 43!), et spyd, langt hvitt undertøy, gullblonder og halvannen kilo med gamle mynter. I tillegg må jeg registreres som danser. Alt i alt er det en fenomenalt effektiv metode for å bli kjent i byen og få nye venner.

Innvielsesritualet
Den offisielle starten på karnevalet er «El Ultimo Convite», som er en full gjennomgang uten kostyme. Tobas Altos stiller i blå treningsdress med troppnavnet på ryggen og avdelingsnavnet på det ene benet. Vår dans kommer fra syd-øst i landet og er kjent for sine mange hopp, og i vår tropp går det prestisje i at vi hopper høyest.
    Trinnenes utgangspunkt er en enkel et-to-tre kombinasjon, men på fløyte- og håndsignal fra lederen i front kliner vi til med variasjonene. Publikum står tett, og jubler når vi briljerer: Tre til høyre, et mellomhopp, tre til venstre ... det er som en drøm å være midt inni en gruppe med førti bolivianere – og danse som dem, gjennom deres by!
    Etter fire timer har vi kommet fram til kirken som er målet for opptoget. Gruppen raser fremover i store rytmiske sprang, før det ender med et kampbrøl mens vi bokser fem ganger mot himmelen.

La Virgen de Socabon kikker ned på sine barn i gruvesamfunnet.

    Inne i kirken kikker jomfruen ned fra maleriet bak alteret, og presten deler ut en liten bønn vi skal signere. Dermed gir vi løfte om ikke å bli så fulle at vi skader vår familie eller våre medmennesker. Å forby alkohol ville ikke fungere, men nå har vi lovet samfunnets store beskytter å oppføre oss pent, og krabber på våre knær forbi henne, uten på noe tidspunkt å vise henne ryggen.

    Rundt meg viser ansiktene hvor mye ritualet betyr. Danserne elsker Jomfruen, opprinnelig den store beskytter for gruvesamfunnet her. Mørkets Jomfru. Alle er stolte og glade for å vise henne sin respekt ved å gjøre deres ytterste i paraden. Det har vi gjort, og vi har avgitt vårt løfte. Karnevalet er i gang!

(fortsettelse følger...)

José, Sergio og meg, i kliss nysydde kostymer!

Kuna og religion

"Paul i Kuna Yala" del 4:

Banan-middag. Kokebananer, selvsagt.

Her fortsetter min brennaktuelle og alltid etterspurte serie om urbefolkning i utkant-Panama. De første innleggene fra besøket i Kuna Yala var noe strenge. Jeg står fast på vurderingene jeg gjorde, men vil gjerne vise mer av den positive siden ved samfunnet. Kommentarer på sakene jeg har publisert tyder også på at det er andre øyer som tilsynelatende fungerer bedre enn Mulatupo Sasardi, som jeg bodde på. Det demret imidlertid raskt for meg at denne øya ikke er det paradiset det ser ut som...

Er det noe kunaene kan, så er det å kreve penger av fremmede, derfor gjelder det å finne seg gode allierte, som behandler meg som en gjest og ikke ei mjølkeku. Heldigvis blir jeg blir venn med lokalhistorikeren Simon, båtbyggeren Riquelino og kokosdyrkeren Losorio, i tillegg til læreren Ernesto. Disse fire karene har herlige familier hvor jeg får komme og gå som jeg vil. Faktisk er de ganske tøffe når de forsvarer vårt bekjentskap overfor de andre familiene, som i noen tilfeller later til å regne våre vennskap som deres tapte fortjeneste. Jeg nekter nemlig blankt å betale for å fotografere noen, og har mer enn nok av herlige modeller i familiene.

Ernestos familie på plassen mellom husene deres.

Jesu småsøsken
Ernestos familie tar seg litt ekstra av meg. Jeg tror de aner min frustrasjon. Behagelig svingende i køya vekkes jeg av grisen hans, som kommer hanene i forkjøpet. Hele familien sover i hovedhuset, som er fullt av bilder og klær og saker og ting rundt på veggene og under taket. Møbler er det minimalt av, og et gardin utgjør veggen mellom to rom. Her er det rett og slett ikke privatliv, hverken innad i familien eller overfor nabolaget. Matlaging og bespisning skjer i kjøkkenhuset, hvor en eldre kvinne blåser liv i bålet hver morgen, og husene åpner seg til et felles gårdsrom der Ernesto hjelper ungene med leksene. Et hjørne er disponert til grisebinge og det motstående gir plass til dusjkabinett med bambusvegger og øse. Ut mot stien går et høyt gjerde med port. Det er et hyggelig hjem.

Nucho'ene er som familiemedlemmer.

Når datteren kommer trekkende med en kurv full av trefigurer, lik de jeg har sett i flere andre hus, forklarer Ernesto at de kalles Nuchos og er en slags barn av gud som hjelper å stille diagnose når man er syk. De beskytter familien, og behandles som medlem av den, sier han, og gir en interessant forklaring.
«Som Igorgio virket her, virket Jesus Kristus der, på det andre kontinentet. Vi har også våre egne lover og historier, og vår gud heter Igorgio.»
«Igorgio?»
«Igorgio, ja, det er sønnen til den samme Store Gud som vi har der oppe i himmelen. Det er sønnen, Igorgio, som når Jesus Kristus kom ned der, på det andre kontinentet, kom ned her. Det er også Guds sønn. Lik han, hva er det nå han heter?»
«Jesus?»

Lærer Ernesto og kona.

«Jesus ja. Når han ble født der, ble en annen sønn av Gud født her.»
«Så Jesus hadde en bror her.»
«Ja, og når Igorgio døde, og også for til himmelen, lot han sine søsken igjen, slik at de kunne beskytte oss når vi er syke. De hjelper oss mye, og det er derfor du ser at alle husene har dem.»

Nuchos tilhørende familien, de står i nær kontakt med Igorgio - Jesu bror.

Ukjente Indianere ...

Uoppdaget Indianerstamme! Denne overskriften dukker opp fra tid til annen, og vi fascineres hver gang. Nå har det visst skjedd igjen, syd i Peru (ref video nedenfor), og for tre-fire år siden fremla Funai (organisasjon til urbefolknings beskyttelse i Brasil) påstand om at de hadde overfløyet en hittil ukjent stamme, men det viste seg å være bløff.

Skal "sivilisasjonen" ta kontakt, eller la være? Min mening er at antropologene skal ta seg av dette på en måte som kan være til urbefolkningens støtte. De er ofte under press fra tømmerhuggere, gullgravere, cocadyrkere eller andre. Vi øvrige bør imidlertid ligge langt unna, og det gjelder ikke bare de "uoppdagede" gruppene, men også naturfolk som har valgt å leve skjermet og tradisjonelt.

Kristina, siste Yaghan i Villa Ukika

gode og dårlige erfaringer 
På mine turer har jeg snakket med Kristina, den siste fullblods Yaghan i landsbyen Villa Ukika på Isla Navarino syd for Tierra del Fuego. En god prat hadde jeg også med en eldre kar som hugget til en hvit mann med penger ut av lommene nederst på sin totempel i British Colombia. Det var en del av hans historie, sa han. I Finnmark har jeg blitt forsynt med smakfullt røkt og grillet reinsdyrrygg av to samiske brødre da vi slo leir på samme plass ved elva. Selvfølgelig er det interessant å møte urfolk – vi trenger å minnes på at vi bare er mennesker, alle sammen.

Det har imidlertid vært mer uheldige tilfeller, hvor jeg har tråkket skikkelig i baret. Først da jeg syklet gjennom Amazonas med streng beskjed fra Funai om ikke å stoppe i et reservat for urbefolkning. Naturligvis klarte jeg å punktere der ... og endte opp med å sove over natta i en helsestasjon, hvor jeg traff de lokale. Kvinnene bar barn i en barkstrimmel, ellers var de nakne. Andre blemma var i "Tapon del Darien", mellom Colombia og Panama. Dette er den eneste strektningen uten vei mellom nord og sør, og der presterte jeg å gå meg vill, ettersom jeg valgte en lang rute og fikk noe misvisende info av "Los Katios-indianerne". De så også sitt snitt til å rappe noen småting fra meg, men verre ble det hos Kunaene, som er en større gruppe som bor på forskjellige steder i Panama.

Venn i Kuna Yala

     Kunaene liker penger og ting, men synes ikke å takle konsekvensene av en ny økonomi. De blir enda grådigere enn "sivilisasjonen" og gjør skam på deres egen kulturarv. Det var min klare oppfatning etter å ha møtt dem i Paya, nær grensen til Colombia. I Kuna Yala følte jeg mye av det samme, selv om jeg også møtte svært gode familier. Denne halvt autonome delen av Panama – også kalt San Blas – strekker seg langs den østlige delen av landets karibiske kyst. Folket her er svært proteksjonistisk, men igjen på en usympatisk, grisk maner. Kokosnøtter er valuta, og de har avanserte systemer for ikke å snyte hverandre ... Nå kan det imidlertid synes som om de har langt større bekymringer i vente, ettersom denne ferske artikkelen forteller at øyene deres er utsatt for konsekvensene av global oppvarming (ref min post "Å Fly Forbanna") og deres eget råkjør på miljøet.

Briceno, Embera i Sambu

Emberaene i Sambu 
Jeg skal ikke klage over behandlingen jeg har fått, for jeg var en ubuden gjest, men mitt poeng er, at når du oppsøker de mest isolerte plassene er du i utgangspunktet både pest og kolera. I tillegg til å utsettes for sykdommer de har lav motstand mot, får urbefolkningen i mange tilfeller øynene opp for produkter de aldri tidligere har hatt behov for, og som de nå må tjene penger på å anskaffe seg om de da ikke klarer å rappe eller tigge dem fra deg. Da har vi klart å ødelegge dem med den materielle faenskapen vår.
    I Sambu, i den vestlige delen av Darien i Panama lever Emberaene, som er det glade eksempel på at respekt for tradisjon kan balanseres med den moderne verdens framskritt. Her ble jeg tatt imot på en skikkelig måte og forklart hvilke regler jeg skulle forholde meg til, før det bar opp elven med kajakken min ombord i en piragua (vil du lage en selv?). Det ble et fantastisk møte, hvor jeg opplevde hvordan stammen drev gjenplanting av skog og levde i pakt med sine omgivelser uten å være fristet av storbyens mas etter penger og status. De jobber av og til inne i Panama City for å finansiere kopper og kar og praktiske artikler, men heller ikke mer. Det unge paret Briceno og Renilda lot meg bo hos dem, og vi fungerte sammen som om vi skulle være gamle venner. Senere skrev Briceno til meg fra Panama, hvor en bekjent hadde internett, og uttrykte stolthet over de gode ordene jeg hadde beskrevet deres landsby med, på min hjemmeside.

Denne bloggposten startet som et svar på en sak i Ferie og Nytelse, men jeg oppdaget fort at jeg hadde veldig mye på hjertet. Det har jo også vært svært interessante opplevelser i møte med Hopi, Navajo og Siux i USA, Pehuencher i Chile, Uros i Titicaca og Amerindios i Colombias sydøstlige hjørne. Disse flyktet i sin tid fra Britisk Guyana, og de lever overlegent mer ryddig og ordentlig enn sine forsøplende latinske naboer.

Alt i alt vil jeg oppfordre til å reise på en konstruktiv måte, hvor du beskytter miljøet du reiser inn i mot deg selv. Vi kan og må lære av hverandre, men det er fort gjort at vår egosentriske "oppdagertrang" gjør skade:

 

(ikke min video)