En Vill Mann

Nei, ikke vill i det hele tatt, bare en liten lort. Eller eventuelt "En Vill Bedrager". Til Dagbladet og  i Aftenposten vedgir han: "Jeg dreit meg ut," men han gjorde ikke det. Slett ikke. Han fikk priser, solgte et femsifret antall bøker på Cappelen Dam og var trekkplaster på villmarksevents. Det er ikke å drite seg ut. Det er å bedra. De som er driti ut, er alle oss som trodde på bløffen og drømmen.

For å forklare. Jeg snakker om "Årets villmarking" Kristoffer Clausen. Han gjorde et stort nummer ut av å klare seg i naturen i ett år. Jakt, fiske og sanking. Stort skjegg og frost i barten. Skikkelig norsk. Han inspirerte oss og utfordret Mannen i noen og enhver. Så viser det seg at han ikke er mer mann enn "Fotballfrue". Han har hamstret på shoppingsenter i Sverige og bodd på hotell.

Ingen andre stod fram og hevdet at de levde av reinsdyr og bark det året. Clausen ville ikke blitt mobbet om han gav opp pga sykdom i familien, asthma, fotsopp eller nysgjerrighet på "Skal vi Danse?". Det hadde vært greit. Han kunne også med glans sluppet unna med et og annet besøk på shoppingsenter og varm dusj, hvis han bare var ærlig om det. Han kunne like fullt forsynt oss med gode filmer og blogging om flotte villmarksoppleveler, tips om hvordan å gjøre et smakfullt måltid ut av en neve mose og kunnskap om sportegn. Det ville vært flott, prisverdig og tiltrengt. Om han bare var mann til å være ærlig.

I dag tror jeg få føler seg som mindre mann en Kristoffer. Noe så ynkelig som å bløffe på seg villmarkstatus skal du slite med å finne. Stakkars, bitte lille mann, som har vært så grusomt skuffet over seg selv og sine begrensninger at han ikke har greid å stå oppreist med en sannhet.

"Betyr det egentlig noe?" kan du spørre. "Filmene og boka var jo gode."
"Javisst, og Lion King var også en flott film," tenker jeg da. Eventyrene til Brødrene Grimm likeså av høy kvalitet. Men det er fordi vi vet hva  som er sant og hva som er eventyr. En dokumentar er en dokumentar, selv til tross for alle de fortellerknep og redigeringsmuligheter som flittig brukes for å øke spenning og drama. "Naturfilmer" er stort sett juks og fanteri, men det er allment akseptert, og nærmest i en egen kategori. Når det gjelder menneskers opplevelser stiller det seg annerledes. Historiens premiss må være genuin under all denne makeup'en. Det er minstekravet, ellers er produktet gitt feil merkelapp og vi snakker om selvhevdende løgnaktighet og bedrageri.

"Årets Villmarking" = en liten lort

Lille Kristoffer fremstår som en realitywannabe som vil på TV. Avtalene med media var i boks allerede før han la ut på tur, og referansene til legendariske Helge Ingstad var lagt klare. Det la åpenbart et press på gjennomføring og en visshet om at vel blåst vil gi en masse oppmerksomhet, penger og nye muligheter. Det er det media har oppdratt en hel generasjon til å tenke. Kjapt. Catchy. Ekstremt. Suksess.

Skandalen ville vært mindre graverende om det var snakk om et forretningseventyr eller en samfunnsreality. Vi er vandt til usannheter fra den kanten, det er nettop derfor vi har et sug etter villmarkens ekte og urørte. Respekten og forholdet til naturen er av de ting som gir nordmenn vårt særpreg, selv de mer urbane av oss. Om det bare er en natt i Kollen, så får vi den gode følelsen av å ha gjort noe skikkelig, midt i hverdagens metroseksualitet. Det er denne følelsen - denne nasjonalfølelsen - som den ynkelige lille bløffmakeren har tråkket på.

For å holde oss til eventyrene, men da de av den ærlige sorten, vil jeg sitere Astrid Lindgren i Brødrene Løvehjerte:
(...) da sa Jonatan at det var ting som måtte gjøres, selv om de var farlige.
"-Hvorfor det", spurte Kavring.
"-For ellers er man ikke noe menneske, men bare en liten lort," sa Jonatan

I mine øyne er Kristoffer Clausen akkurat det. En liten lort.