08 September, 2011

Haik til Synnervika

Reinlav som et teppe av snø.
Før padleturen fra Femunden til Røros etterlot vi en sykkel i Røros, slik at en av oss kunne returnere til Synnervika, der turen startet og bilen ble stående. Ettersom vi ankommer Røros flere timer før planlagt, er det imidlertid store muligheter for å få haik de 35 kilometrene, noe som ville spare inn et par timer.
    Det tar ikke lang tid før en trivelig kar kjører meg omtrent halvveis. Han skal ut å fotografere, sier han, og er ganske riktig kledd som en friluftselskende fotograf.
    "Hvilke motiver jakter du på," spør jeg.
    "Høstmotiver," svarer han litt nølende, før han medgir at han er spesielt fascinert av reinlavet.
    Jeg ler, og viser mine egne bilder av reinlav fra denne turen. De vokser som en organisk skog i skogen, langsomt, langsomt. Jeg forstår godt hans fascinasjon.

Liften tar slutt langs en helt øde strekning, nesten uten biler. Da tre kommer, stopper den første på mitt signal. Inni sitter tre eldre personer, to kvinner og en mann, som kjører.
    "Hva gjelder det?" lurer han.
    Jeg skulle mene det er åpenbart, men understreker at jeg håper på å få skyss, ettersom jeg har padlet en vei og nå må tilbake og hente bilen.
    "Det er litt ubeleielig," sier han så.
    De ser ut som om de er uforberedt på situasjonen, så jeg forsikrer at det er greit, og så kjører de alle av sted, mens jeg rusler videre. Det kommer ikke flere biler, før de tre pensjonistene returnerer, vender bilen og står og venter, ti meter lenger fremme.
    "Hei igjen," sier jeg. Denne gang får jeg hoppe inn i baksetet.
    "Vi har aldri tatt med haikere før," understrekes det, "men vi så jo en bil med kanoer på her, og så tenkte vi at det kunne være at du snakket sant."
    Dette er gode folk, det merkes lett.
    "Du har vel ikke våpen?" spør hun som sitter bak sammen med meg, hun heter Janne.
    "Jeg er redd for å måtte tilstå at jeg faktisk har en liten kniv."
    "Det har jeg også, så det er ikke så farlig," svarer hun beroliget.
    "Og dessuten har du stokk," påpeker jeg, og nikker mot det potensielle drapsvåpenet ved hennes føtter.

De er totalt ti gamle venner, som er på mimretur til Synnervika. De er flyentusiaster, forteller de. Sjåføren heter Gösta og flyr fremdeles, selv i en alder av 81 år. Det er inspirerende å møte slike livsglade folk.
    "Her bodde vi!" bryter Birgit ut i forsetet, "og var det ikke her vi hadde flyplass?"
    "Nei vi landet på isen på vannet i bukta bakenfor," slår Gösta fast.
    "I huset der oppe bode vi på hemsen," forteller Janne, "og i huset bortenfor festet vi!"
    For et liv de må ha hatt, og så mange historier de sitter inne med. Flyplassen deres i Trøndelag er nå bygd ut til andre formål, men flyklubben lever tydeligvis i beste velgående.

"Vi var nødt til å snu å plukke deg opp. Hva skulle du ellers ha gjort? Det var jo alt for langt å gå!" sier Janne.
    "Du skulle hørt henne," fortsetter Birgit i forsetet. "Hun insisterte på at vi skulle snu, ellers ville hun ikke få sove i natt."
    "Men vi har aldri før tatt med en haiker, altså," understreker Janne.
    "Nå må dere huske at det er mer risikabelt å haike, en å plukke opp haikere. Men hvor mange ulykker har dere faktisk hørt om?" spør jeg retorisk. "Som haiker møter jeg de aller beste personene, eller de aller verste. Så langt har jeg kun møtt de første."
    "Nå møtte du jo oss..."sier Janne litt tvilende.
    "Jammen det er jo det jeg sier! Dere er vidunderlige!" må jeg understreke. "Jeg sier som min far: Mange bekymringer har jeg hatt, men få har det blitt noe av! Dessuten føler jeg at noe beskytter meg, har ikke dere det slik, som har levd lenger enn meg?"
    Janne nikker bekreftende, men spør seg hvorfor det ikke later til å gjelde alle, og det har jeg intet svar på.

Birgit og Janne & Gösta Johansson
 De kjører meg helt fram, og jeg kommanderer dem ut til gruppebilde.
    "Jeg kan ikke, jeg er invalid, hevder Birgit."
    "Neida, det er du ikke," slår de to andre fast, så får de støttet venninnen fram til støtfangeren slik at jeg får bildet i boks.

Mange haiketurer har jeg tatt, men denne får høyeste poengtildeling så langt. Lite gleder meg mer enn å møte glade eldre mennesker som stadig har ungdommens galskap i seg. Slik vil jeg også bli.

Tusen takk for turen!

Paul