08 September, 2011

Ally kano ned Håelva!

Plassen er super. Vi befinner oss helt øverst i Feragelva og har sovet godt i åtte timer når vi står opp klokken 06.00. Glørne lar seg vekke til flammer og det blir en meget god frokost før vi lemper utstyret opp i den røde Ally'en. Egentlig er det en rask og retningsstabil kano, beregnet på flatt vann, i motsetning til den grønne navnebroren, som er bredere, går grunnere og derfor egner seg bedre til elv.

View Femunden - Røros i Ally kano in a larger map

Det er verdt å understreke at hverken Frode eller jeg har peiling på elvepadling, så vi forventer en bratt lærekurve. Det vi har forsikret oss om, er at lokalfolk melder høy vannstand og gode forhold, så det er i bunn og grunn oss selv dette kommer an på. Ettersom mobilen kun tidvis har hatt dekning, har vi navigert etter hukommelse og logikk brorparten av ferden, det er faktisk vanskelig å ta feil.

NTNU's friluftsgruppe passerte oss i går kveld.
 Vi vinker triumferende til den eneste morgenfuglen i NTNU's friluftsgruppe, som passerte oss i går kveld. De var 14 stykker, og slo leir nedstrøms. Kort etter blir vi mindre kjekke, da hva vi antar er et udramatisk stryk, viser seg å være en liten demning. Like før vi bikker over tar Frodes fryktbaserte instinkter overhånd, og han setter i å bakke, hvilket ville bringe oss med bredsida først og få svært uheldige konsekvenser.
      "Ikke stopp nå!" roper jeg, "Gi på!"
      Det går helt utmerket, og strykene som følger er ikke dramatiske. Utfordringen er å ikke treffe steiner, men det lykkes kun delvis, så duken til Ally får seg noen smell og skraper. Hun latter til å tåle det forbausende godt.

Etter den første strekningen kommer vi ned i Håsjøen. Området vi har vært igjennom er av landets rikeste. Omtrent alt vi har av større dyr trives her, vi mener bestemt det er hjortens brunstbrøl som gjaller over furumoene. Frode drømmer om å se elg eller bjørn, men vi må nøye oss med et par mink og store tepper av reinlav, som gir en helt spesiell stemning. Dessuten er det jo lemenår, så vi har hatt mange små krabater å smile av.
    Sjøene vi nå kommer inn i er viktige for fuglefaunaen. I dette området har fiskeørn sitt siste holdepunkt i Trøndelag, med en bra bestand. Kongeørn er det her også, sies det, til tross for at det største på vinger vi ser, er en musvåk.

Telefonen har endelig fått kontakt igjen, så vi får bekreftet at vi er på Rambergsjøen.
Skyene henger truende på vekslende kanter, mens det bygger seg opp et massivt mørke langt bak oss, over Femundsmarka. Sjelden har jeg sett slike skyer. Vi priser oss lykkelige for å være ganske tørre, noe som varer helt til vi passerer Rambergsjøen og skal ned strykene til Rismosjøen. Der blir Frode våt til skinnet, han som sitter forrest.

Kanopadling i elv krever et minimum av samarbeid mellom padlerne. Heldigvis hadde vi en roligere strekning lenger opp i elva, hvor vi kunne øve inn et par navigale momenter. Vi fant ut at jeg i stedet for å si "nå er det fint om du kan padle på den andre siden, Frode" like gjerne kan droppe formaliteter og høflighetsformer og skrike "SKIFT!" Som utgangspunkt var erfaringen dog at han skulle padle i yttersving, mens jeg med den mer kontrollerende åra padlet i innersving. Framre åremann bør også ha vett på å varsko når en stein er på kollisjonskurs, noe som reddet oss ved et par anledninger.

Det ser ikke på langt nær så dramatisk ut som det oppleves...
Jo mer vann, desto mer fart og spenning, og mindre sjanse for å treffe stein. Ut i fra denne teorien velger jeg å holde meg så midt i elven som mulig, hvilket har den uheldige konsekvens at vi uvergelig styrer beint inn i de største stående bølgene. Ally skyter elegant framover, men er som sagt temmelig slank, og skjærer dermed gjennom bølgene, som skyller over Frode. Så fort vi har fått et par slike ladninger innabords, blir kanoen vanskeligere å kontrollere. Det kjenner jeg godt fra en gruelig opplevelse i kajakk, så jeg kommanderer inn til bredden for lensing.
    Vi fortsetter, og Frode viser takter til dødsforakt under vurderingen av det siste, lange stryket. Vi peiser på, og det føles virkelig som at vi får akkurat så stor utfordring som vi kan klare. Kjempegøy!

Etter Rismosjøen avtar dramaet, mens hyttene dukker opp. Sjelden har jeg sett så mange flotte hytter, mange har gått langt for å bevare gammel stil, med grastak, never og godt lafteverk. Klokken er til vår overraskelse ikke mer enn ett, når vi runder siste sving og får øye på brua nær Røros sentrum. De tre milene har sannelig gått unna. Tre kajakker har ankommet en time før oss, de startet fra Synnervika på fredag. Vi føler likevel at denne løypa greit kan anbefales for en to dagers tur, hvis man er rimelig padleføre. Vi stresset ikke, er nå ganske stolte og svært takknemlige for at det massive regnet som er i anmarsj drøyde til vi var ferdigpadlet.
Det ble ikke stort igjen av elgen...

I neste blogginnlegg vil jeg fortelle om haiketuren til bilen, men la meg nevne at himmelen så slapp ned alt den hadde holdt igjen for vår skyld, slik at Rørosbanen ble skylt vekk og toget sporet av!
    Intet kunne bekymre oss mindre, vi stoppet hos vår kompis Dag Rønning i Hylleråsen i Engerdal, hvor han på halvannen times varsel hadde disket opp med elgstek. Dermed fikk Frode ønsket sitt oppfylt, på et vis...


Takk for turen!