5-mila 2013

Holmenkollmarsjen for meg er turen fra Tonsenhagen til Frognerseteren en fredag i mars hvert år (sist i 2011). Så sant jeg er i Oslo. Det var jeg i år, og dermed labbet jeg i vei over i sporenes tiltagende mengde nysnø.

Kjøleskapet fungerte!

Det er ikke mange folk i marka en fredag ved lunsjtid. Som i fjor så jeg at jeg som året før hadde glemt å lime fast gummien foran på den ene skotuppen min og som sist gikk jeg meg litt vill i området rundt Solemskogen. Skrubbsulten  skylte jeg ned et kjempestort sjokoladekakestykke med en kopp buljong på Ullevålseter og toppet det med en vaffel. Kombinasjonen vil jeg ikke anbefale for noen, men det gav krefter til fem timer med graving for å få plass til et firemannstelt med fortelt, et selstående tomannstelt, en mannshøy snømur og bålgrop. Så lang tid tok det nemlig før jeg fikk assistanse, men med Brynjes hullete ullundertøy under anorakken jobbet jeg svetten tørr og frøs aldri. Ull er mirakelvare.

Her er det mer enn veden som fyrer opp humøret.

Skal det være en dram eller to?

Vi ble tre voksne og tre barn, innerst på Steinalderjordet. Allerede ved min ankomst levde denne plassen opp til navnet sitt, for flertallet av publikumet som setter opp lavvoene sine her gjør sitt beste for å drikke seg tilbake til neandertalnivå. Fylla er en del av denne helgen i Kollen, men det er fullt mulig å ha det gøy likevel - man må bare plassere seg litt i utkanten. Der fikk min monumentale levegg snart betegnelsen "Lydmuren", ettersom den i en viss grad skjermet for levenet på jordet nedenfor.
    I etterpåklokskapens lys ville det nok være lurere å finne en annen plass langs løypa, litt lenger unna parkeringsplassen enn det neandertalene er i stand til å gå. Selv de få hundre meterne ble faktisk for langt for noen av dem som var aller hardest på flaska. De måtte hjelpes til medisinsk hjelp liggende på sleden bak en scoter.
    I Aftenposten kan man nå lese, som i fjor, at lavvoer, flatskjermer og aggregat etterlates i skauen når festen er over, i et hav av søppel og bålrester (artikkel). Det var vel ikke helt tilfeldig at vi var absolutt eneste "barnefamilie" i hele dette området, men som sagt, vi lå tilbaketrukket og skjermet fra bermen. Faktisk var det veldig ållright, med trivelige naboer og høy underholdningsfaktor til langt på natt.

Norskere enn dette blir det jo ikke. Vi kommer ikke unna at den folkelige flatfylla er en norsk greie. En stor del av vår drikkekultur er basert på prinsippet om oppnåelse av absolutte maxinntak, om du liker det eller ikke. Vi kan kamuflere dette faktum med idylliske scener fra Grünerløkkas sofistikerte vinserveringer så mye vi vil, men tapasbarenes finkultur er bare et skuebrød. Vil du se hvordan nordmannen drikker, er det ikke noe sted som gir en ektere framstilling enn Steinalderjordet en viss helg i mars.

"VIS DÆM RYGGEN GUT!" og en dram i Camel-back'en.

Gjærdalen med pilotbrillene!

Første runde av seks, feltet er samlet, stemningen upåklagelig i siste kneik før Frognerseteren.

Dette er vår form for karneval. Kavende i løssnø til låret nytter det ikke med dansetrinn. Her gjør det ikke vondt å gå på trynet. Her er det kort vei til å pisse i skauen og det gjeveste du kan ha på deg, er dine besteforeldres strikkegenser. Eller en farget parykk. Du kan male deg i ansiktet om du vil, og synge, rope og veive med improviserte plakater med selvformulerte heia-ytringer. Om du da ikke skriver dem på magen, som blottes når skieliten fyker forbi. Ethvert krav til eleganse er fullstendig fraværende.
    Ettersom vi i år havnet nær kjerneområdet til det norske urmennesket tok jeg meg tid til å betrakte showet omkring oss. Det var jo relativt kaldt, nedi minus ti om natten, en temperatur som krever både kunnskap og utstyr for å hindre skader utover det å ramle baklengs oppi et bål eller sette fyr på teltet.

    Det skal medgis at jeg igjen ble storligen imponert av det ravende sirkus i lavende snø. Fyll eller ikke, det er ikke mindre enn bemerkelsesverdig at hundrevis av dritings publikummere klarer seg så bra under slike forhold.
    Mellom grantrær som forlengst har fått de nederste grenene ribbet kommer nemlig nok en side av den norske særhet for en dag. Det viser seg jo at selv byfolk har et forhold til natur - og ikke sjelden er vant til å ferdes i den. Det ligger en kunnskap i bunn som fungerer som en instinktiv refleks selv når samtlige rasjonelle sanseinntrykk motarbeides av en tåke av rus.

Et vidunderlig vennskap blir enda bedre etter et døgn i skogen. Frode Wæhler hører med!

Adrian i naturskjønne omgivelser!

De aller, aller fleste oppfører seg bra, og det fabelaktige støtteapparatet, løypepersonalet og servicemannskapet svinser omkring og opplyser og smiler og prakker på meg søplesekk og pantesekk og kart over området og arrangementsprogram. De vet at de går en uke med rydding i møte når årets Holmenkollsøndag er over, men de klager ikke - de liker jo å være i skauen, det er derfor de er her. Og resten av løypenettet er jo gullende rent.

Nordmenn er utvilsomt verdens beste - om enn suverent mest berusede - publikum til denne marginale idretten. Det er tross alt langt å foretrekke tusenvis av fargerike neandertalere enn en nasjon av sofaslitere. Vi stiller patriotisk opp med stolthet i rødt, hvitt og blått når våre store helter igjen går hen og blir verdensmestre ... i Nordiske grener.

Ett år til neste gang ...

Gangnam style!

God Tur!

Brunkollen i Bærumsmarka

Til meg må du ikke finne på å si "jeg har en hytte du kan få låne" eller "... et gjesterom til deg" uten virkelig å mene det, for før eller senere tar jeg deg på ordet. Så fort den første av de to setningene falt ved en festlig anledning tidligere i år, var hyttetur uunngåelig. Hvem kan motstå en romslig kåk uten strøm og vann, når den attpåtil ligger et steinkast fra byen?

følg blå løype ...

Brunkollen turisthytte
Brunkollen er en flott serveringsplass i Bærumsmarka. Den ligger tre kilometer fra Skytterkollen, ovenfor Ila Landsfengsel, der bussen stopper. Jeg stilte opp på fredag for å møte vår velgjører, som viste vei til det som tidligere har vært en speiderhytte. Det er mange av dem i dette området, mens antallet speidere er i sørgelig tilbakegang. Dermed blir det hytter til overs, etter hva jeg forstår. Med stappa sekk kommer jeg opp til selveste Brunkollen, hvor vi ikke kan motstå lukten fra Kristins berømte skolebrød. Været er herlig, og hytta vi skal til, ligger ikke langt unna.

Min favorittfamilie!

En grunn til at jeg som oftest reiser alene, kan være at jeg er relativt svak på å organisere andre. Slik ser det i hvert fall ut her og nå. Jeg må nemlig ned for å hente først en familie, og umiddelbart etterpå må jeg løpe ned for å hente en venninne som er i følge med en annen kar med datteren hans. Det har blitt mørkt, men vi har lykter og jeg husker stivalgene etter den første repetisjonen. Men det er glatt og til tider bratt...

Solnedgang fra Brunkollen.

    Ettersom ingen andre har lært seg stien, må jeg bare kaste av meg bagasjen og løpe ned igjen. Nok en venninne har nemlig meldt sin ankomst, litt forsinket. Jeg faller saftig på ryggen. Etter at du passerer førti, er det med en porsjon frykt du treffer bakken etter frie fall, men denne gangen er jeg heldig. Og hun står der, i natten, og lemper øl og vin over i min sekk.

liten og stor

Hyggetur
Dette var primært tenkt å være en skitur, men den råtne hålken som preger terrenget er ikke egnet til mye, aller minst skigåing. Derfor har vi en utmerket unnskyldning for ikke å gjøre annet enn å hygge, og hytteturer er gode anledninger for å snakke, spise og drikke sammen. Ungene slukner på sofaen og klokken blir på en uforklarlig måte fem om morgenen før noen  kikker på den.

Oslo er en perfekt hovedstad!

Intet er bedre enn barn som sover lenge om morgenen. Vi vekkes utpå søndagen av tre blide sjarmetroll.  Temaet på madrassen er om jeg har så mye hår i ørene at det kan flettes, og hvor lenge man må spare for å få skikkelig navlelo.
    Noen må hjem, mens andre kommer. Det vil si at jeg må gjøre to turer til langs den hasardiøse stien, først etter to mødre, tre unger og et kjærestepar og seint på kvelden etter en etterslenger som ikke kunne forlate oppussingen av entreen sin. Jeg faller igjen, og legger med deg grunnlaget for hva som utover kvelden blir en blå langfinger.

Grillet mais er digg og løsningen oppunder taket er genial!

I løpet av disse to dagene har vi vært to russere, en kineser, en nederlender, en rumener, en USAner og fire nordmenn på tur, foruten seks unger og en tenåring. Det er morsomt. Enkelte av dem var ukjent med begrepet "norsk hyttetur", og jeg må beklage at jeg ikke påpekte at trillebag og dunejakke ikke er perfekt utrustning for bratt terreng, men alle tok det sporty.

Det er det som er bra med gode venner. Du har sosialt slingringsmonn, du kan være deg selv og du møter forståelse. Inntil en viss grad, naturligvis...  ;o)

Overbalanse som følge av overlast.

Retur søndag kveld.

Så det er faktisk helt greit, ikke alltid å dra på tur alene.



God reise

Femunden video

Frode hadde med et lite kompaktkamera, og jeg hadde med mitt lille kamera, og til tross for begrenset kapasitet på minnebrikken ble det noen snutter, som jeg satte sammen ... resultatet vinner ikke pokaler, men viser forhåpentligvis hvor fet en tur det var:

Det er ikke siste gang vi padler i Femundsmarka, for dette gav saftig mersmak.


God tur sjæl!
Paul

Ally kano ned Håelva!

Plassen er super. Vi befinner oss helt øverst i Feragelva og har sovet godt i åtte timer når vi står opp klokken 06.00. Glørne lar seg vekke til flammer og det blir en meget god frokost før vi lemper utstyret opp i den røde Ally'en. Egentlig er det en rask og retningsstabil kano, beregnet på flatt vann, i motsetning til den grønne navnebroren, som er bredere, går grunnere og derfor egner seg bedre til elv.

View Femunden - Røros i Ally kano in a larger map

Det er verdt å understreke at hverken Frode eller jeg har peiling på elvepadling, så vi forventer en bratt lærekurve. Det vi har forsikret oss om, er at lokalfolk melder høy vannstand og gode forhold, så det er i bunn og grunn oss selv dette kommer an på. Ettersom mobilen kun tidvis har hatt dekning, har vi navigert etter hukommelse og logikk brorparten av ferden, det er faktisk vanskelig å ta feil.

NTNU's friluftsgruppe passerte oss i går kveld.

 Vi vinker triumferende til den eneste morgenfuglen i NTNU's friluftsgruppe, som passerte oss i går kveld. De var 14 stykker, og slo leir nedstrøms. Kort etter blir vi mindre kjekke, da hva vi antar er et udramatisk stryk, viser seg å være en liten demning. Like før vi bikker over tar Frodes fryktbaserte instinkter overhånd, og han setter i å bakke, hvilket ville bringe oss med bredsida først og få svært uheldige konsekvenser.
      "Ikke stopp nå!" roper jeg, "Gi på!"
      Det går helt utmerket, og strykene som følger er ikke dramatiske. Utfordringen er å ikke treffe steiner, men det lykkes kun delvis, så duken til Ally får seg noen smell og skraper. Hun latter til å tåle det forbausende godt.

Etter den første strekningen kommer vi ned i Håsjøen. Området vi har vært igjennom er av landets rikeste. Omtrent alt vi har av større dyr trives her, vi mener bestemt det er hjortens brunstbrøl som gjaller over furumoene. Frode drømmer om å se elg eller bjørn, men vi må nøye oss med et par mink og store tepper av reinlav, som gir en helt spesiell stemning. Dessuten er det jo lemenår, så vi har hatt mange små krabater å smile av.
    Sjøene vi nå kommer inn i er viktige for fuglefaunaen. I dette området har fiskeørn sitt siste holdepunkt i Trøndelag, med en bra bestand. Kongeørn er det her også, sies det, til tross for at det største på vinger vi ser, er en musvåk.

Telefonen har endelig fått kontakt igjen, så vi får bekreftet at vi er på Rambergsjøen.

Skyene henger truende på vekslende kanter, mens det bygger seg opp et massivt mørke langt bak oss, over Femundsmarka. Sjelden har jeg sett slike skyer. Vi priser oss lykkelige for å være ganske tørre, noe som varer helt til vi passerer Rambergsjøen og skal ned strykene til Rismosjøen. Der blir Frode våt til skinnet, han som sitter forrest.

Kanopadling i elv krever et minimum av samarbeid mellom padlerne. Heldigvis hadde vi en roligere strekning lenger opp i elva, hvor vi kunne øve inn et par navigale momenter. Vi fant ut at jeg i stedet for å si "nå er det fint om du kan padle på den andre siden, Frode" like gjerne kan droppe formaliteter og høflighetsformer og skrike "SKIFT!" Som utgangspunkt var erfaringen dog at han skulle padle i yttersving, mens jeg med den mer kontrollerende åra padlet i innersving. Framre åremann bør også ha vett på å varsko når en stein er på kollisjonskurs, noe som reddet oss ved et par anledninger.

Det ser ikke på langt nær så dramatisk ut som det oppleves...

Jo mer vann, desto mer fart og spenning, og mindre sjanse for å treffe stein. Ut i fra denne teorien velger jeg å holde meg så midt i elven som mulig, hvilket har den uheldige konsekvens at vi uvergelig styrer beint inn i de største stående bølgene. Ally skyter elegant framover, men er som sagt temmelig slank, og skjærer dermed gjennom bølgene, som skyller over Frode. Så fort vi har fått et par slike ladninger innabords, blir kanoen vanskeligere å kontrollere. Det kjenner jeg godt fra en gruelig opplevelse i kajakk, så jeg kommanderer inn til bredden for lensing.
    Vi fortsetter, og Frode viser takter til dødsforakt under vurderingen av det siste, lange stryket. Vi peiser på, og det føles virkelig som at vi får akkurat så stor utfordring som vi kan klare. Kjempegøy!

Etter Rismosjøen avtar dramaet, mens hyttene dukker opp. Sjelden har jeg sett så mange flotte hytter, mange har gått langt for å bevare gammel stil, med grastak, never og godt lafteverk. Klokken er til vår overraskelse ikke mer enn ett, når vi runder siste sving og får øye på brua nær Røros sentrum. De tre milene har sannelig gått unna. Tre kajakker har ankommet en time før oss, de startet fra Synnervika på fredag. Vi føler likevel at denne løypa greit kan anbefales for en to dagers tur, hvis man er rimelig padleføre. Vi stresset ikke, er nå ganske stolte og svært takknemlige for at det massive regnet som er i anmarsj drøyde til vi var ferdigpadlet.

Det ble ikke stort igjen av elgen...

I neste blogginnlegg vil jeg fortelle om haiketuren til bilen, men la meg nevne at himmelen så slapp ned alt den hadde holdt igjen for vår skyld, slik at Rørosbanen ble skylt vekk og toget sporet av!
    Intet kunne bekymre oss mindre, vi stoppet hos vår kompis Dag Rønning i Hylleråsen i Engerdal, hvor han på halvannen times varsel hadde disket opp med elgstek. Dermed fikk Frode ønsket sitt oppfylt, på et vis...


Takk for turen!