Brunkollen i Bærumsmarka

Til meg må du ikke finne på å si "jeg har en hytte du kan få låne" eller "... et gjesterom til deg" uten virkelig å mene det, for før eller senere tar jeg deg på ordet. Så fort den første av de to setningene falt ved en festlig anledning tidligere i år, var hyttetur uunngåelig. Hvem kan motstå en romslig kåk uten strøm og vann, når den attpåtil ligger et steinkast fra byen?

følg blå løype ...

Brunkollen turisthytte
Brunkollen er en flott serveringsplass i Bærumsmarka. Den ligger tre kilometer fra Skytterkollen, ovenfor Ila Landsfengsel, der bussen stopper. Jeg stilte opp på fredag for å møte vår velgjører, som viste vei til det som tidligere har vært en speiderhytte. Det er mange av dem i dette området, mens antallet speidere er i sørgelig tilbakegang. Dermed blir det hytter til overs, etter hva jeg forstår. Med stappa sekk kommer jeg opp til selveste Brunkollen, hvor vi ikke kan motstå lukten fra Kristins berømte skolebrød. Været er herlig, og hytta vi skal til, ligger ikke langt unna.

Min favorittfamilie!

En grunn til at jeg som oftest reiser alene, kan være at jeg er relativt svak på å organisere andre. Slik ser det i hvert fall ut her og nå. Jeg må nemlig ned for å hente først en familie, og umiddelbart etterpå må jeg løpe ned for å hente en venninne som er i følge med en annen kar med datteren hans. Det har blitt mørkt, men vi har lykter og jeg husker stivalgene etter den første repetisjonen. Men det er glatt og til tider bratt...

Solnedgang fra Brunkollen.

    Ettersom ingen andre har lært seg stien, må jeg bare kaste av meg bagasjen og løpe ned igjen. Nok en venninne har nemlig meldt sin ankomst, litt forsinket. Jeg faller saftig på ryggen. Etter at du passerer førti, er det med en porsjon frykt du treffer bakken etter frie fall, men denne gangen er jeg heldig. Og hun står der, i natten, og lemper øl og vin over i min sekk.

liten og stor

Hyggetur
Dette var primært tenkt å være en skitur, men den råtne hålken som preger terrenget er ikke egnet til mye, aller minst skigåing. Derfor har vi en utmerket unnskyldning for ikke å gjøre annet enn å hygge, og hytteturer er gode anledninger for å snakke, spise og drikke sammen. Ungene slukner på sofaen og klokken blir på en uforklarlig måte fem om morgenen før noen  kikker på den.

Oslo er en perfekt hovedstad!

Intet er bedre enn barn som sover lenge om morgenen. Vi vekkes utpå søndagen av tre blide sjarmetroll.  Temaet på madrassen er om jeg har så mye hår i ørene at det kan flettes, og hvor lenge man må spare for å få skikkelig navlelo.
    Noen må hjem, mens andre kommer. Det vil si at jeg må gjøre to turer til langs den hasardiøse stien, først etter to mødre, tre unger og et kjærestepar og seint på kvelden etter en etterslenger som ikke kunne forlate oppussingen av entreen sin. Jeg faller igjen, og legger med deg grunnlaget for hva som utover kvelden blir en blå langfinger.

Grillet mais er digg og løsningen oppunder taket er genial!

I løpet av disse to dagene har vi vært to russere, en kineser, en nederlender, en rumener, en USAner og fire nordmenn på tur, foruten seks unger og en tenåring. Det er morsomt. Enkelte av dem var ukjent med begrepet "norsk hyttetur", og jeg må beklage at jeg ikke påpekte at trillebag og dunejakke ikke er perfekt utrustning for bratt terreng, men alle tok det sporty.

Det er det som er bra med gode venner. Du har sosialt slingringsmonn, du kan være deg selv og du møter forståelse. Inntil en viss grad, naturligvis...  ;o)

Overbalanse som følge av overlast.

Retur søndag kveld.

Så det er faktisk helt greit, ikke alltid å dra på tur alene.



God reise