5-mila 2013

Holmenkollmarsjen for meg er turen fra Tonsenhagen til Frognerseteren en fredag i mars hvert år (sist i 2011). Så sant jeg er i Oslo. Det var jeg i år, og dermed labbet jeg i vei over i sporenes tiltagende mengde nysnø.

Kjøleskapet fungerte!

Det er ikke mange folk i marka en fredag ved lunsjtid. Som i fjor så jeg at jeg som året før hadde glemt å lime fast gummien foran på den ene skotuppen min og som sist gikk jeg meg litt vill i området rundt Solemskogen. Skrubbsulten  skylte jeg ned et kjempestort sjokoladekakestykke med en kopp buljong på Ullevålseter og toppet det med en vaffel. Kombinasjonen vil jeg ikke anbefale for noen, men det gav krefter til fem timer med graving for å få plass til et firemannstelt med fortelt, et selstående tomannstelt, en mannshøy snømur og bålgrop. Så lang tid tok det nemlig før jeg fikk assistanse, men med Brynjes hullete ullundertøy under anorakken jobbet jeg svetten tørr og frøs aldri. Ull er mirakelvare.

Her er det mer enn veden som fyrer opp humøret.

Skal det være en dram eller to?

Vi ble tre voksne og tre barn, innerst på Steinalderjordet. Allerede ved min ankomst levde denne plassen opp til navnet sitt, for flertallet av publikumet som setter opp lavvoene sine her gjør sitt beste for å drikke seg tilbake til neandertalnivå. Fylla er en del av denne helgen i Kollen, men det er fullt mulig å ha det gøy likevel - man må bare plassere seg litt i utkanten. Der fikk min monumentale levegg snart betegnelsen "Lydmuren", ettersom den i en viss grad skjermet for levenet på jordet nedenfor.
    I etterpåklokskapens lys ville det nok være lurere å finne en annen plass langs løypa, litt lenger unna parkeringsplassen enn det neandertalene er i stand til å gå. Selv de få hundre meterne ble faktisk for langt for noen av dem som var aller hardest på flaska. De måtte hjelpes til medisinsk hjelp liggende på sleden bak en scoter.
    I Aftenposten kan man nå lese, som i fjor, at lavvoer, flatskjermer og aggregat etterlates i skauen når festen er over, i et hav av søppel og bålrester (artikkel). Det var vel ikke helt tilfeldig at vi var absolutt eneste "barnefamilie" i hele dette området, men som sagt, vi lå tilbaketrukket og skjermet fra bermen. Faktisk var det veldig ållright, med trivelige naboer og høy underholdningsfaktor til langt på natt.

Norskere enn dette blir det jo ikke. Vi kommer ikke unna at den folkelige flatfylla er en norsk greie. En stor del av vår drikkekultur er basert på prinsippet om oppnåelse av absolutte maxinntak, om du liker det eller ikke. Vi kan kamuflere dette faktum med idylliske scener fra Grünerløkkas sofistikerte vinserveringer så mye vi vil, men tapasbarenes finkultur er bare et skuebrød. Vil du se hvordan nordmannen drikker, er det ikke noe sted som gir en ektere framstilling enn Steinalderjordet en viss helg i mars.

"VIS DÆM RYGGEN GUT!" og en dram i Camel-back'en.

Gjærdalen med pilotbrillene!

Første runde av seks, feltet er samlet, stemningen upåklagelig i siste kneik før Frognerseteren.

Dette er vår form for karneval. Kavende i løssnø til låret nytter det ikke med dansetrinn. Her gjør det ikke vondt å gå på trynet. Her er det kort vei til å pisse i skauen og det gjeveste du kan ha på deg, er dine besteforeldres strikkegenser. Eller en farget parykk. Du kan male deg i ansiktet om du vil, og synge, rope og veive med improviserte plakater med selvformulerte heia-ytringer. Om du da ikke skriver dem på magen, som blottes når skieliten fyker forbi. Ethvert krav til eleganse er fullstendig fraværende.
    Ettersom vi i år havnet nær kjerneområdet til det norske urmennesket tok jeg meg tid til å betrakte showet omkring oss. Det var jo relativt kaldt, nedi minus ti om natten, en temperatur som krever både kunnskap og utstyr for å hindre skader utover det å ramle baklengs oppi et bål eller sette fyr på teltet.

    Det skal medgis at jeg igjen ble storligen imponert av det ravende sirkus i lavende snø. Fyll eller ikke, det er ikke mindre enn bemerkelsesverdig at hundrevis av dritings publikummere klarer seg så bra under slike forhold.
    Mellom grantrær som forlengst har fått de nederste grenene ribbet kommer nemlig nok en side av den norske særhet for en dag. Det viser seg jo at selv byfolk har et forhold til natur - og ikke sjelden er vant til å ferdes i den. Det ligger en kunnskap i bunn som fungerer som en instinktiv refleks selv når samtlige rasjonelle sanseinntrykk motarbeides av en tåke av rus.

Et vidunderlig vennskap blir enda bedre etter et døgn i skogen. Frode Wæhler hører med!

Adrian i naturskjønne omgivelser!

De aller, aller fleste oppfører seg bra, og det fabelaktige støtteapparatet, løypepersonalet og servicemannskapet svinser omkring og opplyser og smiler og prakker på meg søplesekk og pantesekk og kart over området og arrangementsprogram. De vet at de går en uke med rydding i møte når årets Holmenkollsøndag er over, men de klager ikke - de liker jo å være i skauen, det er derfor de er her. Og resten av løypenettet er jo gullende rent.

Nordmenn er utvilsomt verdens beste - om enn suverent mest berusede - publikum til denne marginale idretten. Det er tross alt langt å foretrekke tusenvis av fargerike neandertalere enn en nasjon av sofaslitere. Vi stiller patriotisk opp med stolthet i rødt, hvitt og blått når våre store helter igjen går hen og blir verdensmestre ... i Nordiske grener.

Ett år til neste gang ...

Gangnam style!

God Tur!

Vennlige Oslo

En mangefasettert by full av smil og vennlighet, og innvielsen av min nye arbeidshest.

Etter fire måneder i Nord-Norge er jeg i Oslo en helg, så dette innlegget er myntet på mine nye venner i nord, med tanke på mange samtaler vi har hatt der oppe i sommer. Søringer mangler jo kunnskap om Nord-Norge - men kunnskapsmangelen går begge veier. Derfor denne kjærlighetserklæringen.

multikulturelt fellesskap

Det er femtende september og jeg har ikke knapt opplevd en dag så varm som denne siden jeg var i Oslo i mars. Utenfor kaffebaren på Tonsenhagen sitter tett med folk i solskinnet og skravla går på de fleste av dem. Ombord i bussen kommer etterhvert hele fire barnevogner, noe som krever jenking og resulterer i smil og kommentarer.
    En liten svarthudet pjokk konverserer en med ei blondine på samme størrelse i vogna ved siden av. Bak meg veksler en kvinne mellom tromsdialekt og nederlandsk, avhengig av hvem hun snakker til. Jeg bruker engelsk med to rumenske venninner. Folk nikker, smiler, reiser seg for hverandre og ingen ser stressa ut. Det er lørdag i en sommervarm høstby med spesielt mange kulturelle tilbud denne helgen.

shopping

Jeg skal kjøpe fotoapparat. Det er egentlig en stor dag for meg, i flere år har jeg ventet på denne oppgraderingen til fullformat digital - og i månedsvis har jeg stått på venteliste. Jeg får god hjelp i Japan Photo i Byporten, hvor jeg forsøker atskillige objektiv før jeg ender på en enkel 50 mm foreløpig. Av minnekort blir det etter litt fram og tilbake en sak med 64GB. Og så vil jeg ha et filter selv om hun ikke prøver å selge meg et. Hun glemmer også å spørre om jeg vil ha ekstra batteri, og det glemmer jeg jeg også, så jeg får ta en tur til på mandag. Kjøpepress skal Japan Photo i hvert fall ikke anklages for, men desto mer tålmodighet. Hun er søt og grei og flink til mye annet enn å sikre mersalg, og ønsker meg lykke til med valget av en D800.

Vinmonopolet er neste stopp. Valget faller på en rødvin med en sykkel på etiketten, og kundeveilederen smiler, før hun overlates til valg av de to neste. Jeg beskriver hva jeg vil ha, og mottar et som sedvanlig svært velbegrunnet forslag til vin som dekker mine ønsker. I kassa sitter en sort kvinne med et herlig smil, som tar imot komplement med et enda større smil.

menneskemøter

Egentlig vil jeg ikke hjem nå. Jeg vil bare gå omkring å smile og bli smilt til. For Oslo er en god og trygg by med folk som tar hensyn til hverandre og er vennlige. Likevel må jeg på bussen igjen, av hensyn til oppgaver på klippebordet. Jeg tar posene mine på fanget så to brasilianske kvinner får plass. De snakker flott norsk. Da de går av spør en rockerjente i heavy metal trøye om jeg er glad i å fotografere. Så snakker vi om det er lurt for henne å dra ut på lange reiser alene.
    Hun går av og en togfører dukker opp, like hyggelig som de andre. Vi snakker om strekningen Oslo-Bodø, som jeg skal ta på tirsdag. En russisk kvinne ser jeg har handlet kamera og lurer på om jeg har tips til hvordan hun får solgt sitt. Det er bare brukt seks ganger.

Jeg er hjemme, nesten. Utenfor Kaffehjørnet sitter nå innehaveren, som jeg ikke har sett siden april. Han er fra Makedonia, så vidt jeg husker. Jeg må gi ham en oppdatering og sjekke at butikken hans går bra. Andre gjester blander seg inn, de vil oppdatere seg på bloggen min, sier de. Det er varmt. Folk smiler. Jeg smiler tilbake og går hjem. Underveis hilser jeg på en av naboene mine. Det har vært en OK sommer sier hun. Det synes jeg også.

altanen

I morgen skal jeg i konfirmasjonen til mitt gudbarn, eller kraftbarnet mitt som jeg foretrekker å si. Det er for henne jeg dro sørafor midt i sykkelturen. Nå indikerer den lille lampa på laderen at batteriet er klart til innvielsen. Den første eksponeringen skal fange utsikten fra altanen i mitt sted i verden. Det er godt å ha et slik sted i bakhånd, selv når du sykler ned kystveien i Nordlands vakre natur. Og det skal jeg til uka...

:o)

God reise!

Brunkollen i Bærumsmarka

Til meg må du ikke finne på å si "jeg har en hytte du kan få låne" eller "... et gjesterom til deg" uten virkelig å mene det, for før eller senere tar jeg deg på ordet. Så fort den første av de to setningene falt ved en festlig anledning tidligere i år, var hyttetur uunngåelig. Hvem kan motstå en romslig kåk uten strøm og vann, når den attpåtil ligger et steinkast fra byen?

følg blå løype ...

Brunkollen turisthytte
Brunkollen er en flott serveringsplass i Bærumsmarka. Den ligger tre kilometer fra Skytterkollen, ovenfor Ila Landsfengsel, der bussen stopper. Jeg stilte opp på fredag for å møte vår velgjører, som viste vei til det som tidligere har vært en speiderhytte. Det er mange av dem i dette området, mens antallet speidere er i sørgelig tilbakegang. Dermed blir det hytter til overs, etter hva jeg forstår. Med stappa sekk kommer jeg opp til selveste Brunkollen, hvor vi ikke kan motstå lukten fra Kristins berømte skolebrød. Været er herlig, og hytta vi skal til, ligger ikke langt unna.

Min favorittfamilie!

En grunn til at jeg som oftest reiser alene, kan være at jeg er relativt svak på å organisere andre. Slik ser det i hvert fall ut her og nå. Jeg må nemlig ned for å hente først en familie, og umiddelbart etterpå må jeg løpe ned for å hente en venninne som er i følge med en annen kar med datteren hans. Det har blitt mørkt, men vi har lykter og jeg husker stivalgene etter den første repetisjonen. Men det er glatt og til tider bratt...

Solnedgang fra Brunkollen.

    Ettersom ingen andre har lært seg stien, må jeg bare kaste av meg bagasjen og løpe ned igjen. Nok en venninne har nemlig meldt sin ankomst, litt forsinket. Jeg faller saftig på ryggen. Etter at du passerer førti, er det med en porsjon frykt du treffer bakken etter frie fall, men denne gangen er jeg heldig. Og hun står der, i natten, og lemper øl og vin over i min sekk.

liten og stor

Hyggetur
Dette var primært tenkt å være en skitur, men den råtne hålken som preger terrenget er ikke egnet til mye, aller minst skigåing. Derfor har vi en utmerket unnskyldning for ikke å gjøre annet enn å hygge, og hytteturer er gode anledninger for å snakke, spise og drikke sammen. Ungene slukner på sofaen og klokken blir på en uforklarlig måte fem om morgenen før noen  kikker på den.

Oslo er en perfekt hovedstad!

Intet er bedre enn barn som sover lenge om morgenen. Vi vekkes utpå søndagen av tre blide sjarmetroll.  Temaet på madrassen er om jeg har så mye hår i ørene at det kan flettes, og hvor lenge man må spare for å få skikkelig navlelo.
    Noen må hjem, mens andre kommer. Det vil si at jeg må gjøre to turer til langs den hasardiøse stien, først etter to mødre, tre unger og et kjærestepar og seint på kvelden etter en etterslenger som ikke kunne forlate oppussingen av entreen sin. Jeg faller igjen, og legger med deg grunnlaget for hva som utover kvelden blir en blå langfinger.

Grillet mais er digg og løsningen oppunder taket er genial!

I løpet av disse to dagene har vi vært to russere, en kineser, en nederlender, en rumener, en USAner og fire nordmenn på tur, foruten seks unger og en tenåring. Det er morsomt. Enkelte av dem var ukjent med begrepet "norsk hyttetur", og jeg må beklage at jeg ikke påpekte at trillebag og dunejakke ikke er perfekt utrustning for bratt terreng, men alle tok det sporty.

Det er det som er bra med gode venner. Du har sosialt slingringsmonn, du kan være deg selv og du møter forståelse. Inntil en viss grad, naturligvis...  ;o)

Overbalanse som følge av overlast.

Retur søndag kveld.

Så det er faktisk helt greit, ikke alltid å dra på tur alene.



God reise

alkotest i Oslomarka

Denne blogposten kunne hatt flere navn enn et kjært barn. Jeg var innom "Noen ganger er'e allright", "Gjennom Skauen etter Skaug", "Blogpost #100" og flere, men endte med en tabloid forenkling som spiller på kombinasjonen av alkohol og friluftsliv. Jeg har vridd hjernen for å finne en relevant link til noe som har med seksuell utfoldelse eller kjønnsorgan i andre sammenheng å gjøre, oppmuntret av at min teateranmeldelse har fått mistenkelig mange søketreff. Samvittigheten tvang meg imidlertid opp på et etisk nivå som forbød slike webtriks.

Men jeg har altså vært gjennom skogen etter Skaug. Oslo er nemlig en så vidunderlig by at du kan oppleve at raskeste vei til en middagsinvitasjon går gjennom Marka. Slik er det hvis du er så heldig å bo på Tonsenhagen og har et eventyrlig bekjentskap i Solemskogen. Det stod "ælj" på menyen og jeg var litt sent ute, så jeg tok ikke sjansen på sykkel, i tilfelle det var mye snø i løypa. Det gjorde jeg rett i.

Fem varmegrader midt i desember er jo rusk rivandes gæærnt, men like fullt var det hvitt i løypa. Det gikk likevel fint. Jeg var ganske alene helt fra Selvbyggerveien, og ankom etter en stund i tusmørke lysløypa lenger inne. Det går bare opp og opp og opp til å begynne med, hvilket normalt gjør det til en behagelig rundløype. I kveld skal jeg imidlertid ikke tilbake før jeg har fått en detaljrik, interaktiv fortelling om hva som skjer på tur opp og ned verdens høyeste fjell. Alt fra stormannsgalskap og tragedier til triumf og hygieniske spissfindigheter. Jeg skal også bli kjent med en av to katter, som innledningsvis overser meg, men til slutt gir meg det kompliment å etterlate to røde striper på hånden min, som følge av en direkte provokasjon. Rød var også drueklasen på bordet, og æljen - i midten. Og ripsen i desserten. Og vinen. Og den andre vinen.

"Du kan godt få gjesterommet," lød tilbudet. Normalt ville jeg takket ja, men ikke i natt. Skogen hadde vært så mild og god med meg, så jeg tar på joggeskoene igjen. De er ikke en gang våte og jeg har tørre sokker i. Jeg forlater eventyrhuset i skogbrynet, som i dagslys har utsikt mot nord, over åser av gran. Jeg tar ikke på meg hodetelefoner, for jeg har bestemt meg for ikke å stenge skogen ute når jeg løper. Musikk har også en tendens til å stenge tankene inne, og jeg vil helst at skogen og tankene møtes. Det ville de nok gjøre nå, om jeg bare kunne slappe av og koble vekk fra den fysiske joggingen. La hodet surre. Føle på underskogens lokketone. Men det greier jeg ikke, for jeg er så glad og det krever for mye å holde balansen i slaps og snøsprøyt. Dessuten har jeg det meste av to flasker innabords, og det skaper et innvendig brus. Jeg kjenner ikke tungpusten i motbakkene og ruller fortere nedover enn jeg pleier. Hælene lander mykt i den saftige snøen, og teknikken med å løpe på forfoten er som blåst vekk.

Det er en herlig natt i skogen. Jeg kommer til krysset hvor stien går rake veien hjem, men fortsetter heller rett fram. Lyktene i lysløypa er slukket, så den lille hodelykta er alt jeg har å gå etter, i tillegg til skinnet fra byen, som via skyene gir snøen en grå valør. Nå begynner faktisk tankene å vandre, assosiasjonene trenger seg på. Jeg husker en annen natt da jeg var avhengig av hodelykta. Jeg var på villstrå i Andesfjellene og tumlet rundt i bratthenget inntil jeg slo leir i ruinen Choquequirao, helt alene. Det er godt å løpe seg til assosiasjoner.

I neste kryss tar jeg til høyre, mot Tonsenhagen Skole. Det blir glattere, men jeg kommer hel hjem, til min hule i verden. Et blikk gjennom stua viser alle Oslos lys under meg og jeg stiger inn i dusjen. Radioen står på "Klem FM", en kanal som spiller dusj-og heismusikk til alle døgnets tider, og Odd Børretzen de fleste av dem. "Noen ganger er'e allright..." strømmer nedover meg sammen med det varme vannet. Det har den gamle skjeggete gubben sannelig rett i. "...in the morning" fortsetter han. Jeg visste ikke at det var blitt så sent, men de har visst rett i get óg. Radiokanaler pleier ikke å bomme på slikt.

Men skitt au. Etter å ha vært både i Himalaya, Andeskjeden og Lillomarka føler jeg at stunden ikke kunne være bedre for å skrive mitt hundrede reiseblogginnlegg. Og for å forsvare blogtittelen - som utskriften av GPS'en viser - så løper du ikke i rett linje under innflytelse av alkohol. Men akk så lykkelig.




Riktig God Reise.

a failed terrorist in Oslo

A bit more than a week has passed, since Oslo, Norway and the world was struck by the horrific actions of one single man. I will just call him a mass murderer, he does not deserve to have his name or face on display. I have received greetings, questions and concern from friends all over the world, and want to write this as a thanks and a reply. It seems that the fact that peaceful Norway was hit by a mass murderer, has made the impact greater than if it had happened elsewhere. My little land - "Mitt Lille Land" - has been a safe haven for democracy and peace, welfare and dialog. More than we realized, nations have looked at us as the innocent and pure, not contaminated by evil. Killing our youngsters was like raping the last virgin.

I was in Denmark when the bombing and shooting took place. The worst thing that can happen on a journey, is what happens at home. Denmark was not the right place to be, but at least I spent it among family, which made good sense. We were all struck by a feeling of emptiness, when the dreadful truth dawned on us. In a strange coincidence I was attending a concert by the famed Danish artist Kim Larsen on the Friday it happende. His song "Kringsat av fiender" is a version of a Norwegian song "Til Ungdommen" (To The Youth). It is about peace, and has grown to be a consoling hymn after the tragedy.

The mass murderer had planned this for nine years, and was truly unlucky in fulfilling the plot. In my eyes he is the biggest looser possible. For one thing, he got caught in traffic jams, so many had left their office before the bomb set off, and his main target had left the island before he reached it, but his biggest failure was to underestimate Norwegians. A young girl wrote "If one single man can create so much evil, imagine how much love all of us can create." This wraps it up, and thas is exactly what happened. Except for some pitiful individual's bullying of immigrants before it was made clear that the mass murderer was a blue eyed Norwegian, we have reacted with passionate love. Muslims and Christians and the rest of us have all felt alike, side by side shedding our tears.

Last Monday, 200 000 people gathered in Oslo, and tens of thousands in other cities and places. They all raised their fists together, and in each fist was a flower. Oslo was covered in a sea of roses, and in a central square an ocean of candles and flowers have kept growing ever since. The political parties have lots of new members, new voters will take part in the upcoming elections and the contact and sympathy between ethnic Norwegians and more recent citizens have improved. This shows how big a looser the mass murderer is. He did not scare us, but he made us show the world that we are not a cold and distant people, but a people of love and empathy, coming together to take a stand for what we are proud of. Freedom. Democracy. Equality. And we need it. We need the reminder and we need to be tested. The price was much to high, but what we owe the dead, is to honor them by living up to the speeches given, the poems sung and the hugs shared.

This is merely a fraction of the flowers in the square near the main church - they pile up.

A hope is growing that the mass murderer actually did succeed in what he wanted accomplish, as his intent was to change Norway. This he probably did, although not in the way he had in mind. Rather the contrary. He changed us for the better.

Will this week remain standing as a lasting example, showing how the effect of evil violence can be conquered with love? It is up to each and one of us to live up to the slogan OSLOVE. I asked my nephew Kasper. He is a wise six year old: "We must be kind and good to each other" he said. That was his advice. Is it really that hard?

The Labor Partys Head Office with patched up windows

Flowers in fountain and by our much loved diva Wenche Foss

some of thousands of candles

flowers in the pond in the Central Park

flowers around our Parliament building

Kuk, fitte, sex og dildo - en teateranmeldelse.

Noen dager sprenger deg med tanker og følelser. Samboeren din er til for å lade ut overskuddet, men i mangel av sådan har jeg rullet så fort jeg kan hjem, for å fange ordene med tastaturet. Jeg dusjet, men var redd for å skylle setningene av meg, frotterte meg i et nytt rent håndkle - det største jeg har - og krøp naken inn i favorittslåbroken. Den tar en evighet å tørke etter vask, så god er den. Nå er det Mac og Morricone.

Det har vært en dag med reising til mange land og sinn. Den handlet mest om Kaia og litt om Alenka. Jeg er ikke forelsket i Kaia tror jeg, men det er godt bare å være beundrer. Jeg møtte begge to på Svalbard. Det har jeg blogget om. Det var den siste dagen med lys at sysselmannens helikopter fløy oss fra Longyearbyen til Barentsburg, midt mellom purpur fjell og himmel. Teatergruppen hennes hadde en oppsetning der.

Barentsburg er russisk, det er ikke å diskutere. Følgelig selger de russisk sjokolade. En av dem har bilde av en søt liten jente på forsiden. Hun heter Alenka, har en interessant historie og ser gammeldags ut, tilsynelatende uendret siden sjokoladen så dagens lys i 1966. Kaia har en plakat med samme motiv hjemme, men dessverre hadde Barentsburgbaren bare to igjen, og de var gått ut på dato. Hard, hvitnet sjokolade kunne ødelegge inntrykket av en fin poster, så om Kaia kjøpte Alenka, spiste hun henne nok ikke. Men vi var i Russland, det er sikkert, og Alenka var til salgs.

Kaias kollega Ulla spilte i samme teaterstykke. Hun har gått i lære hos min moster Birgit i Danmark. Jeg kaller henne Biggi. Til tross for at hun er den beste mosteren man kan ha, glemte jeg å ringe henne på fødselsdagen hennes i går. I dag har jeg lagt igjen to beskjeder, og jeg har lyst til å fortelle henne at jeg skal på teater, men tror ikke jeg vil vektlegge at motivasjonen først og fremst er Kaia.
   
Stykket virker riktignok interessant, det handler ikke om krig og fred og slikt, men prostitusjon. Stort mer vet jeg ikke, men det rekker. Scenen er på Litteraturhuset, dit jeg bare går når jeg må.
    For ikke å skjemme meg helt ut, ifører jeg meg nyvaskede sykkelbukser, slike med sele. Til sykkelshorts å være er de skikkelig utsøkt, rumpa blir flott, så stramt sitter de. Buksene både pusher og støtter, pluss at de har innlegg - jeg får til og med fine baller, med dem på.
    Det slår meg at jeg bør ta med en ekstra T-trøye, men jeg liker igrunn den jeg allerede har iført meg. Den er litt hullete, men det står «Livet er en lek» på den, og det er en lykkelig mus som demonstrerer det ved å danse over teksten.
    Å gå på rulleskøyter med brist i et ribbein forsterker opplevelsen av om det går bra eller dårlig. Går det bra blir du ekstra glad, for du vet hvor satans vondt det ville gjort å gå på trynet. Jeg er derfor kjempeglad idet jeg ankommer Litteraturhuset. Og svett. Jeg har en tendens til å være svett når jeg kommer til steder, så jeg vet av erfaring at de har et romslig herretoalett ned trappen, hvor jeg legger beslag på to av tre servanter mens jeg tar en kroppsvask.
    Ved siden av meg tar en kar fra Aschehoug på seg slips, etter å ha vært på generalforsamling. Nå skal han på en hyggelig middag. Det viser hvor lite jeg kan om slips. Jeg trodde det var omvendt.

Billettene selges i døra fra klokken sju, det er en halv time til. Jeg kjøper en halvliter og setter meg utenfor. Svettepiplingen fortsetter og musa er helt våt, så jeg sitter her og tørker opp mens jeg kikker på klientellet. Jeg føler meg skikkelig hjemme her ... «NOT!» ... men det spiller ingen rolle, det er lenge siden jeg følte ubehag ved å være utenfor - slikt sluttet jeg med en stund etter at jeg fikk selvtillit.
    Jeg vil ikke engang betegne de hovedsaklig purpurkledde intellektuelle kvinnene omkring meg som spesielt utålelige eller uspiselige. De er rett og slett annerledes, jeg er ikke som dem. Og det er i grunnen fint slik.
    Ut av lommen lirker jeg en tom eske firkorn, som er brettet rundt to sjokoladeplater. De har både overlevd reisen fra Moskva, hvor jeg var i vinter, og dagens rulleskøytetur.

Jeg vet ikke om Kaia har lyst til å se meg, om hun synes det virker dumt at jeg dukker opp slik, men jeg ringer henne. Jeg kunne sendt en SMS for å gjøre det lettere ikke å ta stilling til meg akkurat nå, men jeg ringer.
    «Hei Paul, jeg driver og krøller håret til medskuespilleren min,» svarer hun, når jeg sier at jeg sitter utenfor. Hun er overrasket.
    «Kom ut fem sekunder, da,» ber jeg.
    «Om et kvarter.»

Inne i Slottsparken svømmer «Veranda», anda til Stoltenberg, sammen med ungene sine. Jeg lurer på hvor de sover om natten. Det kommer et streif av sol. Bertelsen og Steen har blitt til «Åpent bakeri». Jeg skjønte aldri hva en bilforretning gjorde der. Fiffen har hull i olabuksene, jeg visste ikke at det har blitt moderne igjen. Tennissko på denne siden av byen er alltid kritthvite. Alt ser planlagt ut. Det er mye jeg ikke begriper meg på.

    «Hei!» stråler Kaia plutselig. Det tok litt mer enn et kvarter, men det gjør ingen ting.
    «Jeg har med sjokolade til deg,» sier jeg. Det virker faktisk skikkelig dumt et øyeblikk, men jeg liker likevel situasjonen. Jeg har spist fem biter av den ene, sannheten er at den brakk på flyet. Den ligger åpnet, oppå den andre.
    Hun smaker og deler min overraskelse over hvor god den er. Så leit at vi har fordommer mot alt som kommer østfra. Selv sjokoladefordommer, men nå er denne knust. Både sjokoladen og fordommen.
    Vi snakker litt om Moskva og om stykket. Det er litt keitet, for vi er ikke omgangsvenner til daglig. Hun sier naturligvis at det er hyggelig at jeg kom.
    «Jeg er jo beundreren din,» svarer jeg forklarende. «Er det ikke fint å ha en beundrer da?» Det føles i hvert fall helt riktig å være en.
    «Jo,» smiler hun, og er plutselig veldig seg selv. Så skal hun tilbake til omkledningsrommet og reiser seg for å gå.
    «Ta med sjokoladen,» må jeg insistere. Hun tar den vi har spist av, slik at Alenka kommer til syne på den andre platen. «Du skal ha den også, den har ikke gått ut på dato. Den er til plakaten din,» forklarer jeg. Brått føler jeg meg som en liten gutt igjen.

Halvliteren er tom, så jeg ruller inn, ber om en kaffe og stusser litt over at de tilbyr en helt vanlig kopp fylt fra termoskanne, i utilsiktet kontrast til de vide koppene med grønn te eller cappuccino som ellers dominerer i lokalet.
    Noen unge kvinner sitter ved siden av meg. Jeg strekker meg over dem og henter ned en barnebok fra hylla, jeg har litt dilla på Astrid Lindgren for tiden. Hun var klok. Nå er hun død.
    Damene snakker om Pilates og et helsestudio jeg ikke kjenner navnet på. En hevder hun har trent ett eller annet fire timer i dag. Stemmenivået deres er skrudd opp i falsett på kanten til fistel, og jeg har dem mistenkt for å snakke langt hurtigere enn de hører.
    Det er fascinerende hvilken tilhørighet som oser av gjestene her, jeg fryder meg over å bo i en by med så store innbyrdes forskjeller på bydeler og utesteder.
    Nok en tur på dass må til før jeg plasserer meg midt på første rad. Til venstre for meg sitter fire kvinner og en mann. Han sitter nærmest meg. På høyre side sitter to kvinner og en mann, han nærmest meg. Jeg er nyvasket, med medbragt deo, mens det stinker hvitløk av han til venstre, så det kan ikke være lukta som skyver damene unna. Har vi et avslappet forhold til sex og kjønnsroller i Norge? Tror vi det?

Egentlig burde jeg gå mer i teater, for skuespillerprestasjoner trollbinder meg. Det er Kompani Camping og Det Norske Teater som står bak kveldens prestasjon, som heter «Det Stykke Natt», hva enn det måtte gi av mening. Handlingen dreier seg om rollefiguren til Kaia, som gjennomfører et sosialt studie av en sexkjøper som har tatt med en thai hjem, en horebukk i rullestol, en stripper, en gutteprostituert og en hore.
    Dialogen er kvikk og god og innholdet overraskende tankevekkende. Uttrykk som kuk, fitte, dildo, knulle, bordell og sex øses over oss i alle tenkelige avskygninger. Jeg er helt forbløffet over at det går an å pakke så mye griseprat inn i en handling uten at det blir det minste dumt, men tvert imot er begrepene høyst relevant for dette persongalleriet.
    Det gjelder å få fitte på kuken. Om selv å bestemme hvordan det skal skje - og å få nok av det. Alt dette på samfunnets scene, hvor det kollektive felleskap setter standard for moralen. Sosialistene liker ikke penger og de kristne liker ikke sex, så de forenes perfekt i loven mot sexkjøp.
    Hva er rett og hva er galt? Kanskje burde samfunnet rett og slett prostitusjonaliseres? Kaias rollefiguer begynner å se likheter mellom sine studieobjekters tilbøyeligheter og sin egen person. Tipper at publikum med selvinnsikt og -erkjennelse forlenger liknelsen til seg selv.
    Dette er menneskelig - jeg identifiserer meg big time.

I pausen setter jeg meg på en benk i gangen. En kvinne sitter ved siden av meg. Skuespillerinne, jobber mest for fjernsyn. Jeg har ikke TV og vil ikke ha det, men det sier jeg ingenting om. Ergo aner jeg ikke hvem hun er, men kanskje burde jeg ha visst det, for hun sier hun trenger frisk luft og går ut en tur. Da hun kommer inn igjen, stopper hun noen meter bortenfor, og rygger litt tilbake da hun ser at jeg får øye på henne.
    Hun har hull i olabuksene. Jeg har kjempefine sykkelshorts og nesten nye hjul.
    På den andre siden sitter en dame med lilla i mønsteret og løst hår. Hun mener stykket er interessant, men vil ikke konkludere før hun har sett hele. Så bøyer hodet seg over smarttelefonen og samtalen er over. Skikkelig livlig plass, det her. Det er uforståelig at norske damer har rykte for å være løse på tråden.

Endelig svarer Biggi på oppkallet mitt. Tredje gang er lykkens gang. Jeg gratulerer henne på etterskudd. Hun er opptatt, men overraskes av at jeg er på teater og lover å ringe tilbake i morgen. Det føles allright å ha en moster som er utilgjengelig. En herlig, travel tante, tidligere teaterskolerektor, nå i human resource. Jeg har alltid elsket og sett opp til henne, gale sta dyktige kvinne.

Andre del av stykket varer og rekker. Det er ufattelig at alt dette er innøvd og trent på for kun å settes opp åtte ganger, derav én under festspillene i Harstad. Og det er ikke for langt, til tross for et par eviglange monologer. Gode ting som sies på en troverdig måte blir ikke for langt. Hvem er offer og hvem er overgriper? Hva er frihet?
    Jeg bare sitter og digger det, og blir som alltid flau når tårene triller nedover ansiktet mitt på tidspunkt da jeg er sikker på at ingen andre griner. Det har ofte med ordet frihet å gjøre. Faktisk er dette en av de få tilfellene da jeg blir flau. Jeg vet at det ikke er flaut å grine, men det er flaut likevel. Og så klapper jeg. Jeg klapper som bare faen, og det gjør alle de andre også, i denne lille salen. For dette funka.

Planen er å bare rulle vekk, men jeg skrur på telefonen for å SMS’e «I like» og smilefjes til Kaia. Så dukker hun opp, og er fornøyd og glad. Det var visst den beste forestillingen så langt.
    «Sikkert pga sjokoladen,» smiler jeg, klemmer henne og kysser henne på skulderen. Jeg vet ikke om hun la merke til at jeg satt der og grein, i så fall så hun sikkert at jeg var den eneste. Så jeg tilstår. Egentlig er jeg litt glad for det, samtidig som det er pinlig. Hvis emosjoner er et mål for opplevelse, har jeg fått mest for pengene av alle, og det er så klart fint.

Først på vei hjem merker jeg lykkefølelsen. Den kjennes helt ned i skøytene. Alle åtte hjul morer seg, de danser seg gjennom bydelene, forbi parkene på Grünerløkka og opp Torshovdalen forbi Sinsenkrysset, mens tankene bykser rundt i hue på meg. Noe har ladet batteriene mine, for det pleier ikke gå så fort oppover her. Det er nok alle tankene som gir energi til forbrenningen. Jeg skøyter mest på tankens kraft - og litt på de fem terningene fra Alenka.

5-mila i Kollen: GALLERI

5-mila i Holmenkollen er det beste og morsomte ved vinter-Norge! Se bildene i det herlige galleriet! Noen historiske begivenheter må oppleves, og ski-VM 2011 er en av dem!

Etter en uke med tåke tykk som ertesuppe blir himmelen blå og jeg bestemmer meg for å gå på ski fra Tonsenhagen til Holmenkollen, med overnattingsutstyr i ryggsekken min. Tradisjonell atferd som dette er sett på med respekt her i nabolaget, så jeg regnet med å få en stjerne i margen. Den første personen jeg møter er en hyggelig nabo, en kvinne i femtiårene, som spør hva jeg har benyttet for å preparere skiene. Jeg husker ikke hva jeg smurte under skiene mine siste gang, derfor står jeg der, usikker, uten å ha noe smart å si.
    "Rød klister med tørrvoks!" slår hun fast uten å tvile.
    Jeg vet ikke en gang hva det er. Jeg hadde en tube med rødt seigt stoff en gang, men aner ikke hvordan det skal brukes. Og hvordan man kan påføre voks oppå noe slikt, er meg en gåte.
    "Har du fiolett voks?" spør hun. "Jeg puster lettet ut, det er en rest av en slik i lomma mi.

Et steinkast fra Oslo sentrum!

Situasjonen er reddet, selv om naboen er skuffet. Skiene mine har godt feste i snøen når jeg fortsetter inn i skogen. Dette er faktisk vinterens første skitur, bortsett fra et desperat og vindfullt forsøk i januar. Jeg håper å unngå gnagsår. Et stort norsk flagg fra balkongen min stikker langt opp av ryggsekken. Det henger seg fast i lavthengende grener på trærne men jeg klarer å gå forbi to barnefamilier i de første motbakkene, og da øker optimismen.

Snart solnedgang, og langt igjen ...

Solen nærmer seg horisonten idet jeg nærmer meg Maridalsvannet. Feil navigering ledet meg inn på en vakker liten innsjø som heter Grytputten, men jeg startet sent og har nå mistet viktig tid. Det er ikke lett å finne veien med en liten hodelykt inni skauen, men jeg antar at sporene er lysløype fra hytta Ullevålseter til Frognerseteren, som ligger noen kilometer lengre inn.
    Det holder stikk, natten faller på, bløtt og stille. Jeg går i skinnet fra lyktestolpene. Noen få personer kommer motsatt vei, når jeg spør om jeg er på riktig sti, smiler de, og nikker.
    "Du vil høre når du er framme," forsikrer de. "Det er helt vilt der oppe!"
    Jeg har gått i drøyt fire timer når de første leirbålene synes mellom trærne, nesten en kilometer fra traseen hvor løpet skal gå i morgen.
   "Det er ikke plass til flere telt i det området," sier en fyr og tar en jafs av en pølse han har grillet på bålet.

Det er godt å være norsk. Det er bare å si det som det er.

Det er vanskelig å tro, men kort tid etter er jeg omgitt av et uvirkelig landskap. Det er telt over alt. Det likner en scene fra en katastrofefilm, en flyktningleir, en episode av MASH eller et eventyrfortelling. Det må være mange, mange tusen mennesker her inne. Det var forventet at mellom femten og tyve tusen personer skulle campe her i natt, men jeg hadde ikke drømt om at det faktisk ville skje, eller forestilt meg hvordan det ville ta seg ut. Femten tusen glade nordmenn. Noen så beruset at de knapt kan gå, andre med familie og unger. Alle sammen har bål og godt humør.

Romantisk, rett og slett.

Vi er lykkelige i kveld, på en måte som sjelden sees nede i byen. Jeg møter mine venner. Sammen spaserer vi mellom flagg, slott av is, tribuner gravd ut i snøen og en generatordreven fjernsynsmonitor med kraftige høyttalere. Vi kjøper godt tørt tre fra en lastebil på Frognerseteren og graver en grop i snøen hvor vi sitter lunt med et fint bål. Fyrverkeri går av over trekronene og folk stopper opp for å prate. Hvem sier at nordmenn er innelukket? Hvem sier vi er kjedelige? Dette er vårt svar på karneval, love parade og pilegrimsvandringer. Dette er vår nasjonale identitet og vi elsker det.

Og selve 5-mila (50 km in web translators)? Videoene taler for seg selv:

Etter løpet begav tusenvis av folk seg inn i skauen.

Internasjonale Oslo!

verden sett fra Tonsenhagen

Couch Surfing har igjen bragt verden til Tonsenhagen. Jeg jobber ofte om natta, og kan bli litt svimmel mot slutten, så jeg godkjente forleden forespørselen til en franskmann uten å se så nøye på den. Han skulle komme i dag, søndag (og ankommer om en times tid, antar jeg). Natt til i går kom så en forespørsel til, og jeg trodde det var samme fyren som heller ville komme lørdag. Det var greit for meg.

Jeg hadde invitert en venninne med opprinnelse i Bangladesh og en fastboende Couch Surfer fra Romania på middag i går, og vi forventet altså en franskmanns ankomst omkring midnatt. Han viste seg imidlertid å være italiensk, og liker seg så godt i Norge at han gjerne vil bli et par dager til. Ettersom kyllingfileten ikke ble tatt ut av fryseren tidsnok, startet tilberedningen av middagen først etter midnatt, og den da nyankomne tok sporty utfordringen. En høykvalitets italiener!

Bangla-kvinnen har brukket tre ribbein i en fektekamp (!) og har bestemt seg for å utvide sykebesøket sitt hos meg, dermed ble vi tre overnattende, som i kveld øker til fire, ettersom franskmannen gjør sin entre hvert øyeblikk. Middag blir nok sen i dag også, og både seng og sofa blir breddfylt.

Som om ikke dette var internasjonalt nok, møtte jeg den meget sympatiske Ghaneseren Mathew på bussen til Tøyenbadet (vi diskuterte Afrika), hvor en fabelaktig brite (som var nyfrelst på Norge) kledde på seg når jeg kledde av meg.

Internasjonale Oslo – jeg elsker deg!

UPDATE!!! 
 Min nye franske venn kom, nå er det en heftig italienskfransk diskusjon på kjøkkenet, jeg føler meg trygg på resultatet, og jeg gleder meg til å smake følgende spesialitet:

... med i overkant av 120 urter blant ingrediensene!

Morning update: Virkelig herlige folk, selvironiske, fulle av historier, masse humør ... Nunzio fortalte om da han i boblebadet på taket av Hurtigruta hadde et vannvittig nordlys over seg, og da han mutters alene på truger plumpet gjennom en innsjø i Nord-Finland, mens Antonin har solgt Pizzabakeriet sitt og nå er i første uke av en to eller tre års reise rundt verden. Det ble altså sent, men jeg fikk italiensk frokost på sengen før jeg sendte dem ut på dagens opplevelsestur i Oslo. Først måtte vi på oppfordring fra min siste Couch Surfer i Polen ta et gruppebilde, som med (eller uten?) fordel kan deles med dere her:

... male bonding ...