5-mila i Kollen: GALLERI

5-mila i Holmenkollen er det beste og morsomte ved vinter-Norge! Se bildene i det herlige galleriet! Noen historiske begivenheter må oppleves, og ski-VM 2011 er en av dem!

Etter en uke med tåke tykk som ertesuppe blir himmelen blå og jeg bestemmer meg for å gå på ski fra Tonsenhagen til Holmenkollen, med overnattingsutstyr i ryggsekken min. Tradisjonell atferd som dette er sett på med respekt her i nabolaget, så jeg regnet med å få en stjerne i margen. Den første personen jeg møter er en hyggelig nabo, en kvinne i femtiårene, som spør hva jeg har benyttet for å preparere skiene. Jeg husker ikke hva jeg smurte under skiene mine siste gang, derfor står jeg der, usikker, uten å ha noe smart å si.
    "Rød klister med tørrvoks!" slår hun fast uten å tvile.
    Jeg vet ikke en gang hva det er. Jeg hadde en tube med rødt seigt stoff en gang, men aner ikke hvordan det skal brukes. Og hvordan man kan påføre voks oppå noe slikt, er meg en gåte.
    "Har du fiolett voks?" spør hun. "Jeg puster lettet ut, det er en rest av en slik i lomma mi.

Et steinkast fra Oslo sentrum!

Situasjonen er reddet, selv om naboen er skuffet. Skiene mine har godt feste i snøen når jeg fortsetter inn i skogen. Dette er faktisk vinterens første skitur, bortsett fra et desperat og vindfullt forsøk i januar. Jeg håper å unngå gnagsår. Et stort norsk flagg fra balkongen min stikker langt opp av ryggsekken. Det henger seg fast i lavthengende grener på trærne men jeg klarer å gå forbi to barnefamilier i de første motbakkene, og da øker optimismen.

Snart solnedgang, og langt igjen ...

Solen nærmer seg horisonten idet jeg nærmer meg Maridalsvannet. Feil navigering ledet meg inn på en vakker liten innsjø som heter Grytputten, men jeg startet sent og har nå mistet viktig tid. Det er ikke lett å finne veien med en liten hodelykt inni skauen, men jeg antar at sporene er lysløype fra hytta Ullevålseter til Frognerseteren, som ligger noen kilometer lengre inn.
    Det holder stikk, natten faller på, bløtt og stille. Jeg går i skinnet fra lyktestolpene. Noen få personer kommer motsatt vei, når jeg spør om jeg er på riktig sti, smiler de, og nikker.
    "Du vil høre når du er framme," forsikrer de. "Det er helt vilt der oppe!"
    Jeg har gått i drøyt fire timer når de første leirbålene synes mellom trærne, nesten en kilometer fra traseen hvor løpet skal gå i morgen.
   "Det er ikke plass til flere telt i det området," sier en fyr og tar en jafs av en pølse han har grillet på bålet.

Det er godt å være norsk. Det er bare å si det som det er.

Det er vanskelig å tro, men kort tid etter er jeg omgitt av et uvirkelig landskap. Det er telt over alt. Det likner en scene fra en katastrofefilm, en flyktningleir, en episode av MASH eller et eventyrfortelling. Det må være mange, mange tusen mennesker her inne. Det var forventet at mellom femten og tyve tusen personer skulle campe her i natt, men jeg hadde ikke drømt om at det faktisk ville skje, eller forestilt meg hvordan det ville ta seg ut. Femten tusen glade nordmenn. Noen så beruset at de knapt kan gå, andre med familie og unger. Alle sammen har bål og godt humør.

Romantisk, rett og slett.

Vi er lykkelige i kveld, på en måte som sjelden sees nede i byen. Jeg møter mine venner. Sammen spaserer vi mellom flagg, slott av is, tribuner gravd ut i snøen og en generatordreven fjernsynsmonitor med kraftige høyttalere. Vi kjøper godt tørt tre fra en lastebil på Frognerseteren og graver en grop i snøen hvor vi sitter lunt med et fint bål. Fyrverkeri går av over trekronene og folk stopper opp for å prate. Hvem sier at nordmenn er innelukket? Hvem sier vi er kjedelige? Dette er vårt svar på karneval, love parade og pilegrimsvandringer. Dette er vår nasjonale identitet og vi elsker det.

Og selve 5-mila (50 km in web translators)? Videoene taler for seg selv:

Etter løpet begav tusenvis av folk seg inn i skauen.