Tsunami: GALLERI

Videoscenene i nyhetene om den japanske katastrofe gir flashback til Tsunamien i 2004 (se GALLERIET) og de mange jordskjelvrammede områdene de siste årene. Japans tragedie er den best dokumenterte og virker på mange måter mest skremmende, fordi det denne gang har rammet et moderne land som var vel forberedt. De vet at slike katastrofer kan skje, og de har penger til å beskytte seg. Hadde de ikke gjort det, ville virkeligheten vært enda verre, men scenene er ille nok til atter en gang å slå fast at det er naturen som setter premissene for oss, og ikke omvendt.

I 2004 ble jeg spurt om jeg ville være med min produsent i TV 2 og reise til Banda Aceh for å dokumentere ødeeggelsene. Det var kun få dager etter at bølgen traff Indonesia, og en to minutters snutt skulle vises som del av innsamlingsaksjonen på fjernsyn. Målet vårt var å fokusere på hjelpearbeidet, hvor Halvor Fossum Lauritzen stod i spissen for  innsatsen til Røde Kors. Vi ville vise at det hjelper å hjelpe, og siktet på å oppsøke leire for barn som hadde mistet sine slektninger.

Sjåføren vi fant var temmelig forstyrret. Han var en opportunist fra Medan, som hadde kjørt opp hit for å tjene penger på å jobbe for internasjonale hjelpere, uten å ha spesielt god greie på veinettet i Banda Aceh. Hver gang vi omsider fikk dirigert ham dit vi ville uttrykte han et oppgitt "I knew that", men omveiene hans viste oss deler av området vi ellers ikke ville ha sett. Når vi hadde nok materiale til å starte redigeringen, fortsatte jeg filmingen på egen hånd. Det var et kappløp med tiden, mange hadde vært negative til at vi dro, og selv Halvor var overrasket over at vi faktisk klarte det, men i den dramatiske situasjonen i krisens første uke opphørte den beryktede korrupsjonen i Indonesia og det militære byråkratiet fordampet, slik at alle gjorde alt for at flest skulle reddes og hjelpes.

I den verst ramte sonen var alt vekk, inkludert broen som kunne lettet hjelpen sydover.

Opplevelsen ble voldsom. Ikke bare gjorde det et stort inntrykk å betrakte Halvor, som har en usedvanlig kontroll og profesjonalisme ved seg, men en tredjedel av byen var jo borte. Kontrasten til de uberørte områdene kunne ikke være større, det var et enten eller. Ute ved kysten var tykke grener revet av trærne åtte meter oppe, og området, som hadde vært tett bebodd, liknet en søplefylling jevnet med bulldozer. Uavhentede likposer lå i veikanten, og i en massegrav hadde kroppene allerede påbegynt forråtnelsen. Det var varmt og luktet forferdelig.

Når jeg tenker tilbake sju år senere er det likevel barna jeg husker. Spesielt to. Barn tømmer seg fortere for tårer enn voksne, de løp oppspilt mot oss fra teltleiren da vi ankom i følge med Halvor. Jentene som for ettertiden festet seg i min bevissthet hadde kanskje blitt foreldreløse noen dager tidligere. Arbeidet for gjenforening av familier var allerede igang, men oppgaven syntes enorm. Blikkene jeg fikk fra de to hadde en usedvanlig intensitet. De bad meg aldri om noe, men hjalp meg med min filming og fotografering. På en merkelig måte var det som om de forstod at vi var der for å gjøre noe godt, og de levende, intelligente øynene deres skilte seg bemerkelsesverdig fra den store flokken omkring dem.

Vi lyktes i å produsere og sende hjem innslaget. Det ble på nesten fire minutter, et resultat av 48 timer med lite søvn og mye nescafé, samt en nødvendig innkapsling av egne følelser. Det var så intenst at jeg ikke klarte å legge fra meg DV-tapen vi hadde spilt over til Norge fra en basestasjon til internsjonal kringkasting. Vi satt snart på flyet igjen, mellomlandet i Singapore og hadde en dag der før vi fortsatte hjemover. DV-tapen lå i lomma hele tiden. Jeg klarte ikke ta den ut, og jeg klarer fremdeles ikke la være å tenke på den ene lille jenta som stod i en blåmønstret trøye med noen blyanter i handa i den store ungeflokken. Når vi kjørte vekk så jeg bare bare på henne, og hun så bare på meg.