12 March, 2011

Tsunami: GALLERI

Videoscenene i nyhetene om den japanske katastrofe gir flashback til Tsunamien i 2004 (se GALLERIET) og de mange jordskjelvrammede områdene de siste årene. Japans tragedie er den best dokumenterte og virker på mange måter mest skremmende, fordi det denne gang har rammet et moderne land som var vel forberedt. De vet at slike katastrofer kan skje, og de har penger til å beskytte seg. Hadde de ikke gjort det, ville virkeligheten vært enda verre, men scenene er ille nok til atter en gang å slå fast at det er naturen som setter premissene for oss, og ikke omvendt.

I 2004 ble jeg spurt om jeg ville være med min produsent i TV 2 og reise til Banda Aceh for å dokumentere ødeeggelsene. Det var kun få dager etter at bølgen traff Indonesia, og en to minutters snutt skulle vises som del av innsamlingsaksjonen på fjernsyn. Målet vårt var å fokusere på hjelpearbeidet, hvor Halvor Fossum Lauritzen stod i spissen for  innsatsen til Røde Kors. Vi ville vise at det hjelper å hjelpe, og siktet på å oppsøke leire for barn som hadde mistet sine slektninger.

Sjåføren vi fant var temmelig forstyrret. Han var en opportunist fra Medan, som hadde kjørt opp hit for å tjene penger på å jobbe for internasjonale hjelpere, uten å ha spesielt god greie på veinettet i Banda Aceh. Hver gang vi omsider fikk dirigert ham dit vi ville uttrykte han et oppgitt "I knew that", men omveiene hans viste oss deler av området vi ellers ikke ville ha sett. Når vi hadde nok materiale til å starte redigeringen, fortsatte jeg filmingen på egen hånd. Det var et kappløp med tiden, mange hadde vært negative til at vi dro, og selv Halvor var overrasket over at vi faktisk klarte det, men i den dramatiske situasjonen i krisens første uke opphørte den beryktede korrupsjonen i Indonesia og det militære byråkratiet fordampet, slik at alle gjorde alt for at flest skulle reddes og hjelpes.

I den verst ramte sonen var alt vekk, inkludert broen som kunne lettet hjelpen sydover.
Opplevelsen ble voldsom. Ikke bare gjorde det et stort inntrykk å betrakte Halvor, som har en usedvanlig kontroll og profesjonalisme ved seg, men en tredjedel av byen var jo borte. Kontrasten til de uberørte områdene kunne ikke være større, det var et enten eller. Ute ved kysten var tykke grener revet av trærne åtte meter oppe, og området, som hadde vært tett bebodd, liknet en søplefylling jevnet med bulldozer. Uavhentede likposer lå i veikanten, og i en massegrav hadde kroppene allerede påbegynt forråtnelsen. Det var varmt og luktet forferdelig.

Når jeg tenker tilbake sju år senere er det likevel barna jeg husker. Spesielt to. Barn tømmer seg fortere for tårer enn voksne, de løp oppspilt mot oss fra teltleiren da vi ankom i følge med Halvor. Jentene som for ettertiden festet seg i min bevissthet hadde kanskje blitt foreldreløse noen dager tidligere. Arbeidet for gjenforening av familier var allerede igang, men oppgaven syntes enorm. Blikkene jeg fikk fra de to hadde en usedvanlig intensitet. De bad meg aldri om noe, men hjalp meg med min filming og fotografering. På en merkelig måte var det som om de forstod at vi var der for å gjøre noe godt, og de levende, intelligente øynene deres skilte seg bemerkelsesverdig fra den store flokken omkring dem.

Vi lyktes i å produsere og sende hjem innslaget. Det ble på nesten fire minutter, et resultat av 48 timer med lite søvn og mye nescafé, samt en nødvendig innkapsling av egne følelser. Det var så intenst at jeg ikke klarte å legge fra meg DV-tapen vi hadde spilt over til Norge fra en basestasjon til internsjonal kringkasting. Vi satt snart på flyet igjen, mellomlandet i Singapore og hadde en dag der før vi fortsatte hjemover. DV-tapen lå i lomma hele tiden. Jeg klarte ikke ta den ut, og jeg klarer fremdeles ikke la være å tenke på den ene lille jenta som stod i en blåmønstret trøye med noen blyanter i handa i den store ungeflokken. Når vi kjørte vekk så jeg bare bare på henne, og hun så bare på meg.

3 comments:

  1. Dette var sterk kost Paul. Velskrevet, ærlig og direkte. Du gir et personlig innblikk i hvordan det er å reise inn i et kriseområde, med en jobb å gjøre, og formidler godt hvilke spor det har satt i deg. Du har lykkes i å overbringe budskapet uten tåredryppende sentimentalitet, men med nærhet og en stor porsjon ydmykhet. Vondt å lese og likevel med en rød tråd av håp for fremtiden. Mennesker reiser seg igjen, bygger opp og finner sakte veien tilbake til livet.

    Dette frir til å dele tanker og vil aldri bli en debatt. Jeg ga deg noen tilbakemeldinger under et annet innlegg på bloggen din og vil gjerne understreke at rådene jeg kom med stort sett var av generell karakter.
    Deler helt klart din frustrasjon over at man ikke kan benytte kursiv. Bold og understrekning er heller ikke mulig, når man ønsker å fremheve poenget eller tonefallet, hvis man skriver i muntlig form.
    Det stilles derfor høye krav til språklig spisskompetanse. Det er lett å se at du innehar et ordforråd utover gjennomsnittet...
    Din respons var direkte tale og jeg vet godt at du ikke har spurt om råd...
    Likevel...
    Du trenger ikke å repetere andres store bokstaver når du siterer. Med dine skriveferdigheter kan du "vri teksten" med formuleringsekspertise og effektivt slå beina vekk under "meningsmotstandere" på en langt mer elegant måte - enn å brøle tilbake.
    Du skriver at du er ferdig med å holde munn? Har vanskeligheter med å tro at du noensinne har tiet og brent inne med det du har på hjertet. :)
    Å ytre seg er en menneskerett og vi lever heldigvis i et land med ytringsfrihet. Det betyr likevel at det noenganger kan være smart å puste litt med magen, før man impulssivt hamrer løs på tastaturet. Noen temaer, også kommentarer på egen blogg, trenger modningstid. Dette er igjen et råd basert på et generelt grunnlag.

    Da jeg reiste spørsmålet om fremtidige sponsorer mente jeg ikke at du skulle slutte å være deg selv. Selvom du sier at du står langt ut på kjendislisten vet ingen hvordan morgendagen utvikler seg.
    Tv-produksjoner,Dvd og tre bokutgivelser... er vel ikke noe du har prestert uten tanke på og ønsker om salgstall?
    Det finnes svært få lojale og trofaste lesere/lyttere/seere i dagens samfunn. Folk "skifter kanal" utrolig raskt hvis ting ikke fenger. Den norske mentaliteten er sterkt forankret i "å like personen". Folket utviser mye større takhøyde overfor mennesker de føler de kjenner litt og blir faktisk glad i menn og kvinner de møter gjennom tv-ruta. I Norge lønner det seg å ha en sympatisk fremtoning.
    Jarle Andhøy og Lars Monsen er klare eksempler på dette. Selv "værdamene" har en stor tilhengerskare, for ikke å snakke om redaksjonen i "sporten".

    Jeg har forstått at å reise er din store lidenskap. Det betyr vel også at du har endel kostnader? Finansiering av fremtidige eventyr krever en form for "merkevarebygging" - enten du liker det eller ikke. :)

    Vennlig hilsen mann 46
    Kommunikasjonsrådgiver

    ReplyDelete
  2. Hei igjen

    Du gir gode råd og jeg tar dem til meg. Selv når jeg leser det som er trykket i bøkene mine hender det at jeg gisper litt og undres hvordan jeg kunne skrive så "impulsivt". Vi får se hvordan det utvikler seg i framtiada, men naturligvis har du rett i at jeg aldri vil holde munn. Det ville være kjedelig. Jeg er heller ikke redd for å bli motsagt eller korrigert, i hvert fall ikke når det skjer på en så konstruktiv måte som din.

    Når det gjelder ønsker om seer- og lesertall, kan jeg nevne at min lidenskap er todelt. Jeg elsker å reise, og jeg elsker å fortelle om det. Deri ligger at jeg helst vil fortelle det til så mange som mulig. Nå er mye i endring i media, og det ser ikke ut til at det blir så "lett" som tidligere, derfor blir dette året et eksperiment, hvor jeg kommer til å fokusere mer på sosiale media og blogging. Sponsorer har vært viktige for meg, og jeg tror nok de liker meg som person, men nå blir det spennende å se om de også står meg bi om det ikke blir mer fjernsyn. Det er imidlertid slik at jeg hverken vil eller kan planlegge eller oppføre meg på en bestemt måte for å tekkes dem. Det ville jo bli feil. Jeg fortsetter altså på min skeive manér, og så ser jeg hva for et liv jeg får ut av det. Sist natt overnattet jeg i en hule i Stamsund, så det går rette veien...

    Takk skal du ha!
    Paul

    ReplyDelete
  3. Noe sier meg at du er en mann som ikke liker å innordne deg faste rammer... :)

    Å livnære seg gjennom sosiale medier er en formidabel utfordring. Bloggere popper opp som paddehatter og skriver om alt fra "katta si" til "kjernefysikk". Nettbrukerne er grådige konsumenter og enda mindre trofaste enn de tradisjonelle TV-seerne. Informasjonsstrømmen er enorm og folks kritiske sans er under sterk utvikling... De sorterer og beveger seg lynraskt videre med kjappe klikk hvis interessen svekkes.

    Du har selvfølgelig noen gode kort på hånden. En gjennomarbeidet layout hjelper, stort ordforråd slår positivt ut og bakgrunn som fotograf og filmskaper gir bloggen et spesielt løft.
    "Å se hva som skjer" er et livsmotto du selvfølgelig kan velge å følge. I min bransje kaller vi dette for "risikosport".

    Reportasjen jeg nå kommenterer under er et eksempel på hva du bør gjøre mer av. Her formidler du et budskap, naturlig linket til nyhetsbildet, og jeg er overbevist om at folk vil vende tilbake etter mer... Du gir av deg selv, sympatisk og reflektert, uten å miste fokus på budskapet.

    "Jeg fortsetter altså på min skeive manér"... Dette utelukker nødvendigvis ikke en aldri så liten analyse, målsettinger og planlegging.
    Det kan lønne seg "å stikke fingeren i jorda" og se realistisk på hva slags "produkt" man serverer.
    I likhet med nettbrukerne bør du også sortere. Hvis en skal klare å henge et hestehode foran konkurrentene kan det være hensiktsmessig å spisse profilen. Det betyr helt enkelt å plassere ting på ulike plattformer.
    Les: Bloggen, hjemmesiden, FB, twitter og privat mail korrespondanse - eventuelt postkort med frimerke... eller over en fyldig rødvin med gode venner. :)
    Å se profesjonelt på egen blogg er ikke annet enn konstruktivt - hvis man ønsker høye annonseinntekter og spennende sponsorer...
    Du visker ikke ut egen personlighet ved å plassere alt du vil formidle med kløkt og målbevissthet.

    Ditt liv består av å reise, med et ønske om å fortelle flest mulig om dine opplevelser...
    Innholdet på bloggen blir derfor udiskutabelt viktig og krever at du reflekterer rundt følgende spørsmål;
    Hva skal publiseres for verden?
    Hvordan?
    Hva er kun av interesse for mine beste venner?
    Mer rødvin? :)

    Vennlig hilsen mann 46
    Kommunikasjonsrådgiver

    ReplyDelete