25 March, 2011

En Ekte Lofottorsk!

Jeg er søring, nærmere bestemt Osloværing, og har lite greie på fiske. Faktisk har jeg så lite fiskelykke at linetråleren jeg var med på Island mistet flere kilometer line da jeg var ombord. Jeg fikk riktignok piraya på kroken en gang, men de spiser jo alt. Det er derfor med usikker ærefrykt at jeg drister meg ned til ekspertene på brygga i Reinefjorden.

Nordlendinger er ikke som oss andre. De er markedsført med en annen humor, saftigere enn den i sør, spekket med bannskap og sarkasme mot uforstandige turister fra hovedstadsområdet. De synes vi snakker for fort og for dansk. Vi er en kafe-elite som ikke vet hva hardt arbeid er, ute av stand til å "stå han av" når det røyner på. Det mener nordlendingene, idet de i en psykologisk selvforsvarsmanøver vurderer deres evner og kompetanse til å være mer verdifull enn vår. Slik er de nordpå. Trodde jeg.

Nils Petter Steffensen - en glad, trivelig og stolt fisker.
Det er lov å ta feil, såfremt du er villig til å endre standpunkt når fakta presenteres foran deg. Mer positive fakta enn far og sønn Steffensen skal du lete lenge etter når det gjelder nordlendingenes lynne og natur. De er soleklart den beste bevisføringen noen advokat kunne trekke fram for å knuse mine fordommer og forkvaklede synspunkt når det gjelder Nord-Norges folk. Jeg kjenner nå at det kan være skikkelig godt å innse at du har vært fullstendig på jordet.

"Det er synd du ikke kom litt tidligere, så kunne jeg funnet den beste til deg," sier far Steffensen som lett småpratende med et par andre karer vurderer fangsten de har landet på brygga. Den lille sjarken har gått inn til kaia i Hamnøy etter å ha ligget en stund under de bratte fjellene i fjorden, hvor jeg holdt øye med den. Det er svære rognposer og en kasse med blek, dissende lever ved siden av plastconatineren med renset, hodeløs fisk. Hodene ligger igjen i båten, hvor tungene skal skjæres ut mens de enda er ferske.
    "Dette ser veldig bra ut," forsikrer jeg, og spør hvordan det er med fisket.
    Naturligvis kunne det vært bedre, men slik er det alltid med fiskere. De tilstår likevel at de kommer til å fylle kvoten sin av torsk og sei i løpet av Lofotfisket, som slutter i april. Det er lett å se at de er fornøyd. Resten av året går de etter andre arter, som kveite, men har etter en vellykket vårsesong ikke noe stort press på seg. Flere har bekreftet at den strenge reguleringen fungerer - det er masse torsk der ute nå.

fersk rogn
"Du kan gå over til naustet på andre siden, så skal du få fisk," sier unggutten på båten. Han er 28 år gammel, og har vært på sjøen siden ungdomsskolen.
    "Skal du over dit? Da kan jeg kanskje sitte på?" spør jeg, og det er greit. Jeg har fortalt at jeg har venner her, Therese og Lars med dykking og RIB og Sandro med sykler og kajakker. Ansiktene nikker gjenkjennende, i respekt for bra folk. Det er altså ingen misunnelse eller uvilje overfor tilflyttere som lever av turisme. Tvert imot, faktisk, for far Steffensen skryter av dem, og jeg kan forsikre om at respekten er tosidig. Fiskere er noen hardinger. Padlere er noen hardinger. Det gir et godt utgangspunkt for respekt og godt lokalmiljø. Det byr jo på nok utfordringer å bo under så små forhold om man ikke i tillegg skal bygge mishag mellom hverandre.

Digre leverstykker, dog med en del kveise på utsiden.

Steffensen senior graver dypt i beholderen når vi snart står inne i naustet. Kjerringa hans har dukket opp, og skal også ha ferskvare med hjem. Den ene fisken etter den andre evalueres. Det skal være "godt hold i han" forklares det, og hver enkelt torsk karakteriseres som om det var kvinnelige former vi diskuterte. Omsider ligger prakteksemplarene ferdig filetert. Her er det råstoff i overflod, så det kasserte fiskebeinet har kjøtt nok til en middag. Steffensen ser unnskyldende på meg, og forklarer at de ikke kan koke fiskesuppe hver dag. Han spør om han skal skjære de to lange og feite fiskestykkene i biter, og garanterer at den er beinfri. En dynge lever ligger på betongen og rogna er klar.
prost eller fisker?  ;o)
    "Han er alt for snill," smiler kona hans. "Jeg har alltid sagt han burde bli prest." De to har en kjærlig tone, full av omsorg og varme.
    Therese har kommet etter at jeg ringte og varslet at det blir fisk. Steffensen viser henne fryseren, hvor han har fine kveiteskiver liggende, om hun en dag får lyst på det. Så skal han ha litt penger av meg. Jeg legger på en femtilapp, og han protesterer ikke, men insisterer på å skjære en diger filet i tillegg.
    "Du skal jo ha valuta for pengene," forklarer kona med et smil.

Hjemme er Lars kokk. Han forklarer at vannet skal saltes og kokes opp, før torsken skal trekke i opp mot 17 minutter. Rognen kokes også, mens leveren krever mer jobb. Først trekker han av en tynn hinne, som tar med seg en del "kveise" - mark - som ofte ligger utenpå leveren og også kan gå i kjøttet. Så plukker han hvert leverstykke fra hverandre med fingrene for å få ut noen fibertråder som ikke skal i maten. Dette kokes inn med vann som skal fylles på tre ganger. Det skal blandes med stekt løk, og så kommer det poteter til.

Det er vel ikke nødvendig å tilføye at mitt første måltid Ekte Lofottorsk smaker fortreffelig. Lars kan dette, og vi klarer på langt nær å spise alt, så han varsler at det i morgen blir plukkfisk. Det er bare å glede seg!