Brasserie Valore

Engler finnes og har ikke nødvendigvis fjær. Jeg støter stadig på dem, og nå har det jaggu skjedd igjen, denne gang i Gol. Som det skjer fra tid til annen bygget tilfeldighetene seg opp mot en opplevelse jeg aldri vil glemme. En slik som gjør Reisen magisk og god, utfordrende og optimistisk. Den gir meg troen på det gode og på nestekjærlighet, samtidig som den både oppmuntrer og inspirerer enormt. I tillegg synes jeg det også kom en god historie ut av det, så her får du den...

Spreke, reflekterte, nysgjerrige, sympatiske elever på en flott folkehøyskole ... og meg.

Jeg startet gårdsdagen på Valdres Folkehøgskole. Foredraget kvelden før hadde gått over alle støvleskaft, så jeg hadde ikke stemme igjen da elevene etter fem timer omsider hadde fått nok. Det var dermed ikke tid til å ferdigstille en episode av Tour Boreal til TV8 som skal sendes i morgen. Været var  heller ikke lovende. Jeg spurte om å få bli en dag til, men det passet dårlig, for de skulle ha foreldrehelg. Så jeg takket for meg og tråkket over Golsfjellet.

på jakt etter skrivestue

Heldigvis begynte det ikke å regne før jeg hadde kommet opp alle bakkene, men det var forlengst mørkt, knapt plussgrader og høljende regn da jeg bremset meg ned alle svingene til Gol. Her ligger Hallingdal Folkehøgskole, hvor jeg skal ha foredrag neste lørdag. Jeg har spurt om de kunne flytte datoen og opplyst at jeg sykler forbi nå, men det lot seg ikke gjøre. Det er greit. De inviterte meg ikke til å overnatte, og det er også greit. Da vil jeg ikke spørre.
    Nede i byen finner jeg et hotell. Jeg må ha fire timer til redigeringen. De er allerede i ferd med å stenge, og er der ikke om natten. Anbefaler en kinarestaurant.
    Kinaen har ikke en eneste gjest. De er veldig koselige, men stenger klokken ti. Det er bare tre timer til. De tipser om Pers hotell, og en annen restaurant: "Det siste huset på venstle hånd." Det lukter godt kinamat og de smiler som bare kinesere kan, men ti er for tidlig, så jeg triller videre.
    Ettersom Pers Hotell er stort og proft og lever av overnattinger, vil det ikke ta seg ut om jeg først sitter der fire timer og deretter spør om å få sove utenfor, så noe sier meg at jeg heller skal forsøke siste hus på venstre hånd, hva det nå måtte være. Kinesernes uttale var så snål at jeg ikke vet helt hva jeg ser etter. "Brasserie Valore" står det (Trip Advicer). Det ser mørkt ut. Ingen gjester. Det er en tidlig torsdags kveld i Gol. Døra er åpen.

Neste morgen, før åpningstid.

Brasserie Valore

Innenfor kommer en ganske høy fyr meg i møte. Han virker hjertelig på en nesten bardus måte, og spør hva han kan stå til tjeneste med.
    "Hvor lenge har du åpent?" spør jeg.
    Sannsynligvis liker han spørsmålet. Det drypper av hele meg. Sykkel og tilhenger lener seg mot vinduet. Jeg får sagt at jeg trenger fire timer ved et bord og en suppe. Han har løk og fisk, sier han, og avbryter seg selv:
    "Hva sier du til en av hver til samme pris som en?"
    Hva gjetter du jeg sa?
    Arnt har masse erfaring. Han er 33 år gammel, har vært kjøkkensjef, hotellsjef, stressa, deprimert, gift, pappa, skilt, i Frankrike, i Tromsø, i Alta ... og kommer fra en liten by i Østfold. Han utvider tilbudet uten å trekke pusten.
    "... og en tørketrommel til det våte tøyet ditt?"
    Er slik mulig? Fyren likner mer en smart aksjespekulant enn en kokk. Han er en god selger, og da mener jeg en god selger, ikke en sleip selger. Han er annerledes. Problemløsende. Positiv.

fiske- og løksuppe!

Vi finner et bord, kabelen til mac'en løper under matta forbi inngangsdøra. Jeg er enda forundret over fremtoningen hans, som blir avledet av et ungt par med to unger. En i hånd og en i vogn. De blir underholdt. Jentungen får lekekasser og beskjed om å leke hvor hun måtte ønske. Mor og far blir listig ledet til å bestille en akevitt til ølen. Ungen får spesialpizza og beskjed om at den er gratis om hun spiser hele. Mor og far, som sitter ute av syne for meg, lovpriser alt de får servert, selv når de tror ingen hører dem. Noen smaksinntrykk overrasker. De skulle egentlig spist på Pers, men det kom noe i veien, så de ble henvist hit.
    Arnt, som jeg enda ikke kan navnet på, danser elegant omkring og er oppmerksom. Suppene mine er himmelske. Jeg tar en øl og må selvsagt også ha en akevitt. Kaffen er knallgod.

Alt er så bra at jeg lurer på om dette er skuespill. Finnes slike folk og slike steder? Har jeg så flaks - igjen? Da legger jeg merke til praten i kroken bortenfor, mellom Arnt og gjestene. Det er ikke tomme fraser. De snakker barneoppdragelse. Delt foreldrerett. Erfaringer. Fremtid. Detaljene går så langt at de er fullt på høyde med mine egne intime betroelser om sterilisering og det som verre er, som elvene fikk ut av meg i går. Dette er ikke overfladisk vissvass, men ærlig og ekte tvers igjennom. Jeg har vært så heldig å møte en ildsjel.

"Ikke bry deg om at jeg blåser ut lysene," sier Arnt senere. Rendringen av videoen har tatt lenger tid enn forventet, jeg er langt fra ferdig. Jeg må finne en plass i morgen, selv om det er meldt godt sykkelvær fredag og regn lørdag og søndag, hvilket da er max uheldig. Nå må jeg snart ut herfra.

"Hvor skal du sove i natt?" hadde den kvinnelige gjesten spurt da jeg blandet meg i samtalen deres. De tar en natt til i Gol, selv om det ikke var planen. Arnt har tatt en telefon til Pers og ordnet en deal for dem, og de er kjempefornøyde. Stemningen ble helt sydlansk en stund, med barn sent ute på restaurant, snakk i alle retninger og en felles skål med innehaveren.
    "Jeg hadde faktisk tenkt å spørre om jeg kunne rulle ut soveposen utenfor, under halvtaket," svarte jeg. Det ville vært helt greit, da ville jeg komme meg tidlig avsted slik at jeg i Geilo kunne redigere ferdig.

"Sjekk om leilighet nummer fem er ledig," sier Arnt nå til sin svenske kokk Kim. Hun kommer tilbake og bekrefter. Jeg får nøkkelen. Døra låses innefra. Små glass kommer på bardisken og jeg innvies i "Lauritz Bitter", en snaps fra Aas bryggeri. Faktisk er Brasserie Valore eneste skjenkested i Gol som serverer øl fra fylkets eget bryggeri! Smaken er interessant, og går fint sammen med øl. Og det blir litt vin. Og akevitt. Og veldig, veldig hyggelig og sent. Jeg lærer om hva det vil si å drive et slikt serveringssted. Om mentaliteten på Gol. Om mattilsynet.

fest-frokosten

Utpå natten våkner jeg opp-ned i soveposen og er helt svingstang. Ikke rart jeg hadde trøbbel med glidelåsen da jeg krøp nedi! Jeg skal likevel opp i rimelig tid, for det er frokost klokken ti. For meg og for resepsjonisten i Pers, som hadde fødselsdag i går. Når jeg kommer inn i restauranten er det dekket et overdådig bord.

Geburtsdagsbarnet og ukas engel, med en gedigen frokost: Arnt Roar Strøm Grønfoss

    "Du sa jo at du liker rakfisk," sier Arnt (ganske lik en liten palestinertass på Vestbredden som en gang kom til meg med en is og sa ordrett det samme, minus rakfk). Han bærer inn masse speilegg som plasseres attmed god blåskimmelost og perfekt knasende bacon.
    "Spis!" får vi beskjed om. Og jeg er velkommen til å bli her over helga, i min egen leilighet. Redigere, blogge, hvile, dusje og utvikle et overraskende vennskap, mens lavtrykket siger forbi dalen.

Valore. Kunne ikke valgt et mer passende navn.


Tusen hjertelig takk!



 

Tromsøs burger-image!

Image is everything, og turisme blir stadig viktigere, men har ikke Tromsø gått litt for langt når de nå har omdøpt verdens nordligste Burger King til "Borger King", ettersom den befinner seg i den historisk verdsatte Amtmannsgården til ærverdige Peder Figenschou, den første med borgerskap i byen? At han dro igang en burgerbar i 1794 er utvilsomt kuriøst, men det er vel ikke så rart at den på den tiden var best i by´n - tipper at hurtigmat-konkurransen var beskjeden på den tiden.

På nordgående Hurtigrute overhørte jeg en underholdende prat mellom engelskspråklige turister. Med Lofoten glidende forbi utenfor panoramavinduene, diskuterte de om burgeren i Tromsø kunne være bedre enn den i Trondheim, og de så med spenning fram til å smake verdens nordligste. Det var slik jeg først hørte om rekordburgerne, og derfor jeg selv så nærmere etter, da jeg gikk forbi (uten å gå inn!).

At Tromsøs turistmyndigheter framover velger å basere byens image på "besteburgerlige" tilbud kan skyldes at Mack bryggeri forflyttes til inn på Malanghalvøya. De må altså slutte å profilere seg som byen med verdens nordligste bryggeri, noe som i første omgang kan synes som et stort tap, men som kan vise seg å vendes til økonomisk triumf. Money talks, og pengesterke feriegjester har åpenbart et tettere forhold til verdensomspennende burgerkjeder enn et obskurt ølmerke som anbefales som følge til måsegg.

Hva synes du? Er det lurt av Nordens Paris å fronte seg med "Big Borger" hele året framfor nordlys kun om vinteren, en ganske liten "Ishavs-katedral" eller sommernetter som fratar deg nattesøvnen?

... når jeg først var på jakt etter skilt, fant jeg et par til. Jeg velger følgelig å gi Tromsø Håndverksservice litt gratis reklame her, til trøst for at de et halvt år etter anskaffelse av ny bil ikke var "opppmerksomme" på trykkfeilen på bilen!

Et nytt og fancy boligkompleks har også vært litt uheldige med skilt og følelsesliv. Skiltets størrelse og plassering skulle gjøre det helt unødvendig å velge en underlig delt bunnfarge, men at de "beklager" at de kommer til å taue deg bort, det er en emosjonell flikk-flakk. De klager faktisk over sin egen atferd før de praktiserer den, som om de kommer til å være utilregnelige i gjerningsøyeblikket.

Skilt er gøy - men besteburgeren tar kaka!

En Ekte Lofottorsk!

Jeg er søring, nærmere bestemt Osloværing, og har lite greie på fiske. Faktisk har jeg så lite fiskelykke at linetråleren jeg var med på Island mistet flere kilometer line da jeg var ombord. Jeg fikk riktignok piraya på kroken en gang, men de spiser jo alt. Det er derfor med usikker ærefrykt at jeg drister meg ned til ekspertene på brygga i Reinefjorden.

Nordlendinger er ikke som oss andre. De er markedsført med en annen humor, saftigere enn den i sør, spekket med bannskap og sarkasme mot uforstandige turister fra hovedstadsområdet. De synes vi snakker for fort og for dansk. Vi er en kafe-elite som ikke vet hva hardt arbeid er, ute av stand til å "stå han av" når det røyner på. Det mener nordlendingene, idet de i en psykologisk selvforsvarsmanøver vurderer deres evner og kompetanse til å være mer verdifull enn vår. Slik er de nordpå. Trodde jeg.

Nils Petter Steffensen - en glad, trivelig og stolt fisker.

Det er lov å ta feil, såfremt du er villig til å endre standpunkt når fakta presenteres foran deg. Mer positive fakta enn far og sønn Steffensen skal du lete lenge etter når det gjelder nordlendingenes lynne og natur. De er soleklart den beste bevisføringen noen advokat kunne trekke fram for å knuse mine fordommer og forkvaklede synspunkt når det gjelder Nord-Norges folk. Jeg kjenner nå at det kan være skikkelig godt å innse at du har vært fullstendig på jordet.

"Det er synd du ikke kom litt tidligere, så kunne jeg funnet den beste til deg," sier far Steffensen som lett småpratende med et par andre karer vurderer fangsten de har landet på brygga. Den lille sjarken har gått inn til kaia i Hamnøy etter å ha ligget en stund under de bratte fjellene i fjorden, hvor jeg holdt øye med den. Det er svære rognposer og en kasse med blek, dissende lever ved siden av plastconatineren med renset, hodeløs fisk. Hodene ligger igjen i båten, hvor tungene skal skjæres ut mens de enda er ferske.
    "Dette ser veldig bra ut," forsikrer jeg, og spør hvordan det er med fisket.
    Naturligvis kunne det vært bedre, men slik er det alltid med fiskere. De tilstår likevel at de kommer til å fylle kvoten sin av torsk og sei i løpet av Lofotfisket, som slutter i april. Det er lett å se at de er fornøyd. Resten av året går de etter andre arter, som kveite, men har etter en vellykket vårsesong ikke noe stort press på seg. Flere har bekreftet at den strenge reguleringen fungerer - det er masse torsk der ute nå.

fersk rogn

"Du kan gå over til naustet på andre siden, så skal du få fisk," sier unggutten på båten. Han er 28 år gammel, og har vært på sjøen siden ungdomsskolen.
    "Skal du over dit? Da kan jeg kanskje sitte på?" spør jeg, og det er greit. Jeg har fortalt at jeg har venner her, Therese og Lars med dykking og RIB og Sandro med sykler og kajakker. Ansiktene nikker gjenkjennende, i respekt for bra folk. Det er altså ingen misunnelse eller uvilje overfor tilflyttere som lever av turisme. Tvert imot, faktisk, for far Steffensen skryter av dem, og jeg kan forsikre om at respekten er tosidig. Fiskere er noen hardinger. Padlere er noen hardinger. Det gir et godt utgangspunkt for respekt og godt lokalmiljø. Det byr jo på nok utfordringer å bo under så små forhold om man ikke i tillegg skal bygge mishag mellom hverandre.

Digre leverstykker, dog med en del kveise på utsiden.

Steffensen senior graver dypt i beholderen når vi snart står inne i naustet. Kjerringa hans har dukket opp, og skal også ha ferskvare med hjem. Den ene fisken etter den andre evalueres. Det skal være "godt hold i han" forklares det, og hver enkelt torsk karakteriseres som om det var kvinnelige former vi diskuterte. Omsider ligger prakteksemplarene ferdig filetert. Her er det råstoff i overflod, så det kasserte fiskebeinet har kjøtt nok til en middag. Steffensen ser unnskyldende på meg, og forklarer at de ikke kan koke fiskesuppe hver dag. Han spør om han skal skjære de to lange og feite fiskestykkene i biter, og garanterer at den er beinfri. En dynge lever ligger på betongen og rogna er klar.

prost eller fisker?  ;o)

    "Han er alt for snill," smiler kona hans. "Jeg har alltid sagt han burde bli prest." De to har en kjærlig tone, full av omsorg og varme.
    Therese har kommet etter at jeg ringte og varslet at det blir fisk. Steffensen viser henne fryseren, hvor han har fine kveiteskiver liggende, om hun en dag får lyst på det. Så skal han ha litt penger av meg. Jeg legger på en femtilapp, og han protesterer ikke, men insisterer på å skjære en diger filet i tillegg.
    "Du skal jo ha valuta for pengene," forklarer kona med et smil.

Hjemme er Lars kokk. Han forklarer at vannet skal saltes og kokes opp, før torsken skal trekke i opp mot 17 minutter. Rognen kokes også, mens leveren krever mer jobb. Først trekker han av en tynn hinne, som tar med seg en del "kveise" - mark - som ofte ligger utenpå leveren og også kan gå i kjøttet. Så plukker han hvert leverstykke fra hverandre med fingrene for å få ut noen fibertråder som ikke skal i maten. Dette kokes inn med vann som skal fylles på tre ganger. Det skal blandes med stekt løk, og så kommer det poteter til.

Det er vel ikke nødvendig å tilføye at mitt første måltid Ekte Lofottorsk smaker fortreffelig. Lars kan dette, og vi klarer på langt nær å spise alt, så han varsler at det i morgen blir plukkfisk. Det er bare å glede seg!
 

Hotellferie!

Det var visst en lykkelig misforståelse omkring mitt ankomsttidspunkt som fikk Viggo Beck til å innlosjere meg på hotell på Brekstad, ytterst i Trondeimsfjorden. Han er sjef for velferden på Ørland Flystasjon, og sørget for at jeg fikk den hittil beste militære forpleining.

Kveite lyder mye flottere som ‘Hellebarn’ - og smakte faktisk også litt bedre ...  :o)

Mine reiser har vanligvis lite med hotellopphold å gjøre, og enda mindre med treretters middager. Det er derfor ikke å overdrive når jeg sier at jeg råkoste meg på Ørland Kysthotell, hvor både personale, bevertning og utsikt holdt høy klasse!

Ettersom jeg satt og plundret litt med kameraet og fotograferte menyen, mistenker jeg at de i respekt for blogg.no øt enda litt bedre service enn de pleier. Jeg fikk i alle fall den beste oppvartning, og et godt glass portvin som plaster på såret for at jeg måtte vente noen minutter på desserten.

Suppe er for meg magisk, og fisk er bare så lidderlig godt, så jeg bestiller nesten alltid fiskesuppe når jeg har muligheten. Denne gang ble jeg lovet cremet konsistens, og det skal jeg si den var! Kjempegod. Kveita var også lekker, et stort stykke, med plenty poteter, slik at jeg ble skikkelig mett. Det er noe snobberi å holde seg til to pottiter når det koster så lite å lage en skikkelig porsjon ut av det.

Det er i øvrig min skyld at pæra på nederste bilde ramla overende, men jeg synes den var ganske fin slik ... og den smakte virkelig godt med portvin til!

Å reise er å spise ...

Det er sanseinntrykkene som forteller deg at du er på tur, og fullt mulig å reise selv med enkelte sanser. I dag skal jeg til Russland og Hellas. Disse fascinerende nasjonene kommer nemlig på besøk, hjem til meg. Russland skal jeg ta inn både visuelt og i matveien, ettersom Elena har sendt oppskrift på "Borsch" - en suppe jeg skal lage før hun kommer. Hellas blir først og fremst en visuell opplevelse, ettersom Myrto er derfra. Nå haster det med å handle inn til suppa ... jeg oppdaterer etter hvert som den utvikler seg.

 senere: Å nei, jeg misforstod oppskriften BIG TIME ... jeg har raspet opp omlag fem ganger mer rødbet enn nødvendig ...

Saftigere rødfarge får du ikke - dette er stjernesunt, til en latterlig lav pris.

Grunnen til at jeg satset så heftig på rødbetfronten, var at kålhuet jeg kjøpte, veide det dobbelte av oppskriften, det resulterte i et imponerende berg av strimler:

Ingrid Espelig Hovig hadde ikke hadde hatt behov for "ekstra grønt" for å pynte på dette ...

Ekspertisen ankom i tolvte time, sendte meg ut etter kyllingfileter og satte igang med russiske hemmeligheter. Overskuddslageret av kål og beter kan jeg leve på en uke ...

Supper er spesielt, det er noe mystisk med dem. En biff er en biff ... men en suppe ...

En kokende løk gir smak til kyllingen, gulrot koker inn med betene, det sukres, saltes og pepres – vellukten sprer seg i kåken – og klokka går. Dette skal helst koke et par timer!

Nå er det like før raspen havner oppi kål- og kyllinggryta, som i følge Elena er ALT for liten ...

Resultatet hadde visstnok blitt enda bedre etter å få stå en dag. Det blir det imidlertid ikke noe av, for det nytter ikke å slutte å spise! Finn oppskrifter på borsch her: MASSE OPPSKRIFTER!

Perfekt vintermat!

Altså: Islandsk råtten hai og hardfisk til forrett, russisk øl, suppe og ekspertise, pluss gresk selskap. Jeg var hjemme i kveld, men samtidig langt herfra.

Takk for reisen!