Brasserie Valore

Engler finnes og har ikke nødvendigvis fjær. Jeg støter stadig på dem, og nå har det jaggu skjedd igjen, denne gang i Gol. Som det skjer fra tid til annen bygget tilfeldighetene seg opp mot en opplevelse jeg aldri vil glemme. En slik som gjør Reisen magisk og god, utfordrende og optimistisk. Den gir meg troen på det gode og på nestekjærlighet, samtidig som den både oppmuntrer og inspirerer enormt. I tillegg synes jeg det også kom en god historie ut av det, så her får du den...

Spreke, reflekterte, nysgjerrige, sympatiske elever på en flott folkehøyskole ... og meg.

Jeg startet gårdsdagen på Valdres Folkehøgskole. Foredraget kvelden før hadde gått over alle støvleskaft, så jeg hadde ikke stemme igjen da elevene etter fem timer omsider hadde fått nok. Det var dermed ikke tid til å ferdigstille en episode av Tour Boreal til TV8 som skal sendes i morgen. Været var  heller ikke lovende. Jeg spurte om å få bli en dag til, men det passet dårlig, for de skulle ha foreldrehelg. Så jeg takket for meg og tråkket over Golsfjellet.

på jakt etter skrivestue

Heldigvis begynte det ikke å regne før jeg hadde kommet opp alle bakkene, men det var forlengst mørkt, knapt plussgrader og høljende regn da jeg bremset meg ned alle svingene til Gol. Her ligger Hallingdal Folkehøgskole, hvor jeg skal ha foredrag neste lørdag. Jeg har spurt om de kunne flytte datoen og opplyst at jeg sykler forbi nå, men det lot seg ikke gjøre. Det er greit. De inviterte meg ikke til å overnatte, og det er også greit. Da vil jeg ikke spørre.
    Nede i byen finner jeg et hotell. Jeg må ha fire timer til redigeringen. De er allerede i ferd med å stenge, og er der ikke om natten. Anbefaler en kinarestaurant.
    Kinaen har ikke en eneste gjest. De er veldig koselige, men stenger klokken ti. Det er bare tre timer til. De tipser om Pers hotell, og en annen restaurant: "Det siste huset på venstle hånd." Det lukter godt kinamat og de smiler som bare kinesere kan, men ti er for tidlig, så jeg triller videre.
    Ettersom Pers Hotell er stort og proft og lever av overnattinger, vil det ikke ta seg ut om jeg først sitter der fire timer og deretter spør om å få sove utenfor, så noe sier meg at jeg heller skal forsøke siste hus på venstre hånd, hva det nå måtte være. Kinesernes uttale var så snål at jeg ikke vet helt hva jeg ser etter. "Brasserie Valore" står det (Trip Advicer). Det ser mørkt ut. Ingen gjester. Det er en tidlig torsdags kveld i Gol. Døra er åpen.

Neste morgen, før åpningstid.

Brasserie Valore

Innenfor kommer en ganske høy fyr meg i møte. Han virker hjertelig på en nesten bardus måte, og spør hva han kan stå til tjeneste med.
    "Hvor lenge har du åpent?" spør jeg.
    Sannsynligvis liker han spørsmålet. Det drypper av hele meg. Sykkel og tilhenger lener seg mot vinduet. Jeg får sagt at jeg trenger fire timer ved et bord og en suppe. Han har løk og fisk, sier han, og avbryter seg selv:
    "Hva sier du til en av hver til samme pris som en?"
    Hva gjetter du jeg sa?
    Arnt har masse erfaring. Han er 33 år gammel, har vært kjøkkensjef, hotellsjef, stressa, deprimert, gift, pappa, skilt, i Frankrike, i Tromsø, i Alta ... og kommer fra en liten by i Østfold. Han utvider tilbudet uten å trekke pusten.
    "... og en tørketrommel til det våte tøyet ditt?"
    Er slik mulig? Fyren likner mer en smart aksjespekulant enn en kokk. Han er en god selger, og da mener jeg en god selger, ikke en sleip selger. Han er annerledes. Problemløsende. Positiv.

fiske- og løksuppe!

Vi finner et bord, kabelen til mac'en løper under matta forbi inngangsdøra. Jeg er enda forundret over fremtoningen hans, som blir avledet av et ungt par med to unger. En i hånd og en i vogn. De blir underholdt. Jentungen får lekekasser og beskjed om å leke hvor hun måtte ønske. Mor og far blir listig ledet til å bestille en akevitt til ølen. Ungen får spesialpizza og beskjed om at den er gratis om hun spiser hele. Mor og far, som sitter ute av syne for meg, lovpriser alt de får servert, selv når de tror ingen hører dem. Noen smaksinntrykk overrasker. De skulle egentlig spist på Pers, men det kom noe i veien, så de ble henvist hit.
    Arnt, som jeg enda ikke kan navnet på, danser elegant omkring og er oppmerksom. Suppene mine er himmelske. Jeg tar en øl og må selvsagt også ha en akevitt. Kaffen er knallgod.

Alt er så bra at jeg lurer på om dette er skuespill. Finnes slike folk og slike steder? Har jeg så flaks - igjen? Da legger jeg merke til praten i kroken bortenfor, mellom Arnt og gjestene. Det er ikke tomme fraser. De snakker barneoppdragelse. Delt foreldrerett. Erfaringer. Fremtid. Detaljene går så langt at de er fullt på høyde med mine egne intime betroelser om sterilisering og det som verre er, som elvene fikk ut av meg i går. Dette er ikke overfladisk vissvass, men ærlig og ekte tvers igjennom. Jeg har vært så heldig å møte en ildsjel.

"Ikke bry deg om at jeg blåser ut lysene," sier Arnt senere. Rendringen av videoen har tatt lenger tid enn forventet, jeg er langt fra ferdig. Jeg må finne en plass i morgen, selv om det er meldt godt sykkelvær fredag og regn lørdag og søndag, hvilket da er max uheldig. Nå må jeg snart ut herfra.

"Hvor skal du sove i natt?" hadde den kvinnelige gjesten spurt da jeg blandet meg i samtalen deres. De tar en natt til i Gol, selv om det ikke var planen. Arnt har tatt en telefon til Pers og ordnet en deal for dem, og de er kjempefornøyde. Stemningen ble helt sydlansk en stund, med barn sent ute på restaurant, snakk i alle retninger og en felles skål med innehaveren.
    "Jeg hadde faktisk tenkt å spørre om jeg kunne rulle ut soveposen utenfor, under halvtaket," svarte jeg. Det ville vært helt greit, da ville jeg komme meg tidlig avsted slik at jeg i Geilo kunne redigere ferdig.

"Sjekk om leilighet nummer fem er ledig," sier Arnt nå til sin svenske kokk Kim. Hun kommer tilbake og bekrefter. Jeg får nøkkelen. Døra låses innefra. Små glass kommer på bardisken og jeg innvies i "Lauritz Bitter", en snaps fra Aas bryggeri. Faktisk er Brasserie Valore eneste skjenkested i Gol som serverer øl fra fylkets eget bryggeri! Smaken er interessant, og går fint sammen med øl. Og det blir litt vin. Og akevitt. Og veldig, veldig hyggelig og sent. Jeg lærer om hva det vil si å drive et slikt serveringssted. Om mentaliteten på Gol. Om mattilsynet.

fest-frokosten

Utpå natten våkner jeg opp-ned i soveposen og er helt svingstang. Ikke rart jeg hadde trøbbel med glidelåsen da jeg krøp nedi! Jeg skal likevel opp i rimelig tid, for det er frokost klokken ti. For meg og for resepsjonisten i Pers, som hadde fødselsdag i går. Når jeg kommer inn i restauranten er det dekket et overdådig bord.

Geburtsdagsbarnet og ukas engel, med en gedigen frokost: Arnt Roar Strøm Grønfoss

    "Du sa jo at du liker rakfisk," sier Arnt (ganske lik en liten palestinertass på Vestbredden som en gang kom til meg med en is og sa ordrett det samme, minus rakfk). Han bærer inn masse speilegg som plasseres attmed god blåskimmelost og perfekt knasende bacon.
    "Spis!" får vi beskjed om. Og jeg er velkommen til å bli her over helga, i min egen leilighet. Redigere, blogge, hvile, dusje og utvikle et overraskende vennskap, mens lavtrykket siger forbi dalen.

Valore. Kunne ikke valgt et mer passende navn.


Tusen hjertelig takk!



 

Kystbussen Bergen - Stavanger

Jeg ser på klokka, den veksler mellom 12:28 og 10 grader Celsius. Kolonet blinker, for å indikere at sekundene går, uten at du vet når du har kommet til det femtiniende og det siste tallet hopper til ni. Spranget skjer mens temperaturen vises, og jeg har fått dotter i ørene. Luften begynner å bli dårlig i bussen, det er gammel eksos som ikke har sett dagslys, og jeg lurer på om vi ikke kommer til bunnen snart.
    På hver side av oss, i små opplyste nisjer i den knudrete bergveggen flasjer brannapparater forbi. Brannapparater. Det som bekymrer meg mer enn ild, er om dette berget holder tett. Ironisk nok er det våtere utenfor. Det regner, likevel sier de at Vestlandet er vakrest i mai. Denne måneden byr på størst mulighet for sol og slik som avslører naturens farge og liv. Tipper at vestlendingene gruer seg til august, hvis dette er det beste de har.
    De Lillos spiller lavt fra sjåførens radio, som om de på en litt trist og betalt måte gjør narr av sommeren som har blitt avlyst på denne delen av landet i år. Vi burde hatt nødsnorkler her. Små opplyste nisjer med oksygenflasker og vanntette lommelykter, samt fluoriserende piler i taket som indikerer retningen vi må svømme og hvor lange dekompresjonsstopp som trengs på veien ut og opp. I tilfelle av lekkasje, altså, for vi befinner oss midt under en fjord, og hvis denne nedoverbakken ikke flater ut snart, vil helvete gjøre det varmt for oss. Faktisk stiger temperaturen til 11 grader, så noe tyder på at min uro er berettiget.

Bussturer er i øvrig ikke så verst, selv på en regnfull maidag på vestlandet. Riktignok følte jeg et stikk av dårlig samvittighet da jeg satte meg på plassen reservert for handicappede, men det var før jeg kom på at jeg har bristet et ribbein. Det gjør bare vondt når jeg puster, ler, hoster eller rører vesentlig på meg, men ettersom alle andre ombord ser påtatt friske og muntre ut, regner jeg meg som best kvalifisert for æresplassen.
    Apropos folkehelse og raserenhet er det noe helt annet a sitte på kystbussen enn på min hjemlige rute "31 Tonsenhagen" i Groruddalen vest. Denne er på langt nær så interessant, snarere bedøvende. Det eneste drama så langt inntraff da sjåføren måtte bruke all sin tyngde for å presse sikkerhetsbeltet omkring et barnesete i lås, etter at moren hadde gitt opp. Det sier litt, at en norsk mor gir opp å sikre ungen sin, men sjåføren var tyngre, slik sjåfører ofte er.

Det sies at bussjåføerer alltid har godt humør, det sang vi på skolebussen for tretti år siden, det og at smultringer er hull med mat omkring, hvilket også har bevart sin gyldighet. Denne sjåføren er imidlertid samtidig selvkritisk på sitt selskaps vegne, for han finner det helt urimelig at betalingsterminalen er trådløst koblet til en router som de attpåtil har betalt ekstra mye for - pga kortleserens spesifikasjoner - uten at passasjerene får trådløst nettverk av den grunn.
    "Selskapet jeg kjørte for før hadde trådløst i hele bussen," forteller han. "Det virket riktignok ikke alltid," tilføyer han, men nesten.
    Ingenting virker alltid, tenker jeg, uten å fortelle ham det. Jeg bare nikker forståelsesfullt.
    Han forsikrer at det snart skal bli endring på dette, og erkjenner innsiktsfullt at dette fremtidige, selvfølgelige tilbudet ikke ville komme meg til nytte på denne turen.

Mannen er en uttalelsens mester, en kunstner i det enkle. Uangripelig. Jeg bestemte meg for å like fyren ganske umiddelbart. Sangen er skrevet for slike som han, men hans humør er av det utilsiktet tørrvittige slaget. Da en kar skal fra en landsens plass til nærmeste by, og utber seg en tur returbillett, glir sjåførfingrene over berøringsskjermen så den knatrende lille printeren spytter ut akkurat det den skal, fulgt av kommentaren: "Returbillett skal du få, men du kommer ikke til å tjene en krone på det."
    Passasjeren smiler og tar imot. Smilet er uforskyldt, ikke påtatt eller høflig og ikke myntet på sjåføren. Det er overhodet ingen kommunikasjon i smilet, det kom helt tankeløst innefra. Hadde jeg ikke fått øye på det, ville det glidd inn i historiens glemsel så fort billetten var stukket i lommen og han kikket bakover i bussen for å finne et bra sete.
    Hva slags sjåfør klarer å få en passasjer til å smile uten selv å smile, idet han overleverer en tur-returbillett uten prismoderasjon? Det er et talent. En slik mann har kontroll på livet, han har betalt ned boligen sin og han har et godt innarbeidet kjønnsrollemønster hjemme, som begge parter har slått seg til tåls med. Det var nemlig ingen brodd i uttalelsen, han provoserte ingen herværende og opponerte kun marginalt mot selskapet, uten å være illojal, men likevel nok til at vi elsker ham og føler oss ivaretatt av hans omtanke.

En kjernesunn mann midt i trettiårene skal av. Han bærer ryggsekk og er usikker på om det er riktig holdeplass, men bussen har stoppet på hans signal. Det er bare skau rundt oss og sjåføren er heller ikke sikker, men er ikke det minste sur over at han har en last med folk som nå får en pause i naturen mens de analyserer mulighetene for at de har kjørt for langt eller for kort. Heldigvis er det for kort, en annen passasjer kommer med den forløsende opplysning, og alle trekker et lettelsens sukk, ikke minst sjåføren, som jo er fersk på denne ruta.
    Litt senere kommer en far med to små unger på. Jeg tror sjåføren har barnebarn, ettersom han på sin umerkelige måte sniker inn så mye omsorg. Nå forteller han nemlig at det finnes barneseter, slike som gjør at de voksenjusterte sikkerhetsbeltene ikke halshugger dem i tilfelle av nødstopp. Han nevner ikke den potensielle halshuggingen - det er bare noe jeg resonnerer meg frem til selv - men åpner noen luker på hattehyllen for å fiske ut det forskriftsmessige utstyret.
    I samme vending vipper han til en dobbel pakke med tørkerull, som i fritt fall daler forbi barnesetet som har vært fastspent fra reisens start. Den lille ungen i den krasjtestede stolen har ikke åpnet øynene siden han kom ombord, men ligger med lett knyttede hender, nesten så små som hønseegg. Beklagelsen kommer umiddelbart.
    "Slikt skal ikke skje," bryter sjåføren ut, lettere forferdet. "Det lille hodet er alt for lite til å få noe slik fallende på seg."
     Moren smiler til ham og forsikrer at det gikk fint.
    En sjåfør som får en mors sympati, etter å ha vært i nærheten av å vekke, eller endog skade babyen hennes, han bør nomineres til ett eller annet. Nå er vi forresten forlengst ute av tunnelen, det skjønte du nok. Bussen er på vei mot neste ferge, før enda to tunneler venter. Kysten mellom Bergen og Stavanger ble ikke skapt med tanke på landgående transportmidler.

Vi har passert Haugesund, og jeg rakk ikke engang å fortelle om den knivstukkede damen som delte hele beretningen om sin voldelige eksmann som i ukontrollert alkorus hadde forsøkt å ta livet av henne. En punktert lunge var så nær han kom. Nå skal han i fengsel. Men det var ikke på kystbussens rute 400, med avgang 207 fra Bergen klokken 10.00.

Det var i forigårs kveld. På 31 Tonsenhagen.

god reise,
Paul

Stena Line lenge leve!

OK, jeg er ikke perfekt. Ikke i det hele tatt, og jeg har lenge hatt mistanke om nettopp det, men nå har jeg fått det serielt bekreftet. Først fikk jeg krisehjelp av Swebus, og så - etter ankomst Gøteborg - oppdager jeg at venninnen jeg har tenkt å avlegg et besøk er på ferie et annet sted. Det er ikke helt ideellt, ettersom jeg står med billett til Stena Danica i morgen.

... de levde opp til mottoet!

Jeg har klokkertro på det gode i mennesket, og ettersom fergeavgangen er daglig klokken 19.30, og jeg har rikelig med tid fram til den avgangen, slentrer jeg passe tilfreds gjennom Gøteborgs vakre by. Utallige kafeer og rimelige spisesteder virker forlokkende i duskregnet, men jeg tenker det er best å finne veien til fergen ettersom jeg har det med å glemme tiden når jeg først setter meg ned. Jeg har alltid likt Gøteborg.

Inne på terminalen velger jeg naturligvis den av skrankene som betjenes av funksjonæren jeg intuitivt har mest tro på, nemlig Fredrika. Det går opp for meg at avgangen er 18.30 og ikke 19.30, hvilket passer meg fint, ettersom klokken allerede er 18.05. Godt jeg ikke tok en halv times kaffepause. Og intuisjonen ... den slår til:

Kjære NSB

Klaging kan være på sin plass som et nødvendig onde. Du bør bare klage når du har en god grunn, da må du veie dine ord og for all del unngå å syte eller bli usaklig. Denne gangen var det litt vrient. Jeg hadde i det minste lyst til å bli uhøflig. Jeg er nå i Lofoten, og det følgende forfattet jeg sist onsdag:

Kjære NSB
Jeg sitter nå på toget fra Oslo via Trondheim til Bodø. Jeg valgte tog av miljøhensyn, jeg synes det er min plikt. Dessuten liker jeg tog. Tidligere har jeg skrevet en artikkel om Interrail for NSB's nettsider og jeg har omtalt krengetoget på Sørlandsbanen i rosende vendinger etter fenomenal service (Ta(kk) krengetoget), samt skrevet en serie blogginnlegg om fortreffeligheten av interrail, pluss grunnene til at vi IKKE skal fly.

Nå er jeg underveis til Troms for å holde foredrag om nettopp reising, bl.a. interrail. Jeg kjøpte billetten i går morges klokken 07.00, på nettet. Togavgangen var 16.07 i dag, den 15. Ved å bestille en dag tidligere, kvalifiserte jeg til minipris, det stod 399,-. I tillegg tok jeg comfortvogn, og betalte altså 489,-. Så langt alt vel, antok jeg. Jeg logget meg inn en time senere, og så at miniprisen da var 499,- og regnet med at den hadde steget ettersom det var nærmere avgang. Jeg var altså heldig, trodde jeg.

Nå har konduktøren nylig forlatt meg. Han gav meg billett på mitt setenummer, men jeg fortalte ham at navnet ikke stemte. Ven nærmere undersøkelse oppdaget vi at jeg hadde kjøpt billett for onsdag i neste uke, og ikke onsdag i dag.
    "Da er din billett ikke gyldig," sa konduktøren.
    "Det forstår jeg," svarte jeg, "men jeg kjøpte jo mer enn en dag før, så det ville jo ha vært minipris også på denne avgangen, samme klokkeslett, samme dag i uken." Jeg antok at han ville akseptere den logikken. Det er jo mange ledige seter i toget. "I verste fall ville den koste 499,-", sa jeg, for det var jo det jeg hadde sett på nettet.
    "Det vil i så fall alle passasjerene i denne vognen kunne si," svarte han. "Dette er kontrakten du har inngått da du kjøpte minipris."

Opprinnelig kjøp (klikk)

Dersom andre i vognen hadde betalt fullpris, ville de ikke ha kvittering på at de hadde kjøpt den to dager før, på nett, men slik snakk ville konduktøren ikke høre. Jeg måtte betale. En forskjell på nesten 1000,- kroner er veldig mye penger for meg. Jeg har valgt å sitte 17 timer på tog, uten å bruke 800 kroner på soveplass, nettopp fordi jeg ikke har råd til det. Å fly ville uansett vært en besparelse, men jeg vil heller spare miljøet. Altså sitter jeg her, noe fortumlet, og kan ikke annet enn å betale full pris.

"Jeg skal la deg sitte her i comfortvognen," sier konduktøren, og høres ut som om han virkelig gjør meg en sjelden tjeneste. At jeg har betalt 90 kroner for å sitte her, er heller ikke gyldig lenger, skjønner jeg. Så går han, etter å ha gitt meg ny billett. Jeg tar det som en selvfølge at prisen jeg har betalt, er mellomlegget mellom billetten jeg har kjøpt, og den jeg nå innehar, men når jeg summer meg, og betrakter min nye billett, ser jeg at jeg har blitt avkrevet full pris m/ombordtillegg: kroner 1353,-. I øyeblikket har jeg altså betalt kroner 1842,- for å reise fra Oslo til Bodø på en hverdag.

Det oppleves blodig urettferdig. Jeg kjenner jeg har lyst til å bli uhøflig mot konduktøren, og jeg føler at han har meg mistenkt for å forsøke å jukse, selv om jeg var jeg som gjorde ham oppmersom på at navnet var feil, da han registrerte meg. Jeg kan ikke fatte hvordan han kunne være slik en regelrytter. Men nå er jeg mest lei meg, faktisk. Dette hadde jeg ikke råd til. Naturligvis ville jeg ha funnet en miniprisbillett, og om ikke, ja så hadde jeg blitt nødt til å fly. Jeg behøvde ikke engang reist i dag, så jeg ville ventet til jeg fikk turen til 399,- eller 499,-. Så, kjære NSB, jeg ber om at jeg får refundert kroner 1253.-, slik at jeg betaler for den miniprisbilletten som var tilgjengelig på denne strekningen på det tidspunkt da jeg kjøpte min. Jeg limer inn bestillingsdataene nedenfor, så dere kan se at det stemmer. Ellers ligger det an til at jeg betaler historiens høyeste pris for en sitteplass fra Oslo til Bodø.

SISTE: Jeg har nå ringt inn til deres kundesenter og snakket med et svært hyggelig menneske ved navn Marit. Hun mente jeg har gjort rett i å skrive denne mailen, som jeg nå sender via mobiltelefonen til en medpassasjer ... hint-hint ... dere må få trådløst nett i comfortvognene snart ;o)

ALLER SISTE: Konduktøren har nå kommet forbi med en konvolutt med et klageskjema. Han har alså et hjerte ... men jeg regner med at denne mailen er tilstrekkelig.

Vennlig hilsen Paul - jeg er jo så glad i dere.

 bloggere...
... jeg lover å komme tilbake med svaret på

søknaden og vil ikke la ett stivbent individ

ruinere inntrykket av Norges Statsbaner.

 :o)

Paul

... og halvannen uke senere kom svaret: 

Hei Paul, Takk for din henvendelse.

Jeg beklager så mye på NSBs vegne at din reise med NSB fra Oslo S til Bodø den 15. mars 2011 ikke ble helt som forventet, og jeg forstår at dette skapte både problemer og frustrasjon for deg. Videre er det leit å høre at du ha noe å utsette på måten en av våre ansatte skal ha opptrådt på, og jeg er takknemlig for at du tar deg tid til å fortelle oss om din opplevelse. Likevel handlet konduktøren dog riktig når han solgte en helt ny ordinær billett til deg, da du reiste med en ugyldig billett og miniprisbilletter kun kan kjøpes via vår nettside eller hos vårt kundesenter på telefon.

Uansett skjønner jeg dog at det føltes urettferdig for deg i denne situasjonen og med bakgrunn på hva du har fortalt. Dessverre er det ikke mulig å refundere billetten du kjøpte på toget til full pris da det er gyldig billetten du trengte for å kjøre ovennevnte strekningen. Jeg har dog imidlertid refundert dine billettkostnader i sin helhet for billetten som ble kjøpt til feil dato 22. mars 2011 (referanse 102551052). Kr 489,- er blitt overført til VISA kort ############4987 som ble brukt ved bestilling.

Utover dette sender jeg gjerne et gavekort for en valgfri reise med NSB Komfort til deg i posten. Fint om du sender meg adressen gavekortet skal sendes til. Fram til jeg hører fra deg igjen, takker jeg igjen på NSBs vegne for at du tok kontakt med oss.

Med vennlig hilsen NSB Marked og Kommunikasjon

... Der ser dere, kjære bloglesere, jeg sa jo at NSB er snille!

:o)

Paul 

TAKK, Trøndere!

Nedbørsrekord, tåke og glatt føre var ikke forhold egnet til å imponere, men Trøndelagsvisitten gav til tross for dette mersmak. Det begynte jo med en "gratis privatbuss" og fortsatte med påspandert hotell, men da min militære transport i går kveld var hindret av tåke, glatt føre og lav fart de 75 kilometerene fra Ørland Flyplass til Vanviken Havn, nådde vi siste bakketopp i samme minutt som hurtigbåten skulle legge over fjorden for siste gang den kvelden.
  “Blink med lysene,” sa jeg til sjåføren, som hadde kjørt fornuftig hele veien, uten å ta sjanser. Det er det aldri verdt.

fotografen ...

  To minutter på overtid når vi kaia ... båten er der, og den er i bevegelse. Jeg kaster meg ut, sjåføren lover å ikke dra før jeg er ombord, og jeg tør nesten ikke håpe. Gangbrua er oppe, men akterenden beveger seg såvisst inn mot land, og matros Dag-Erik Clausen står ved relingen for først å lempe Macbook'en og så meg over åpen sjø.
  “Hadde du ikke blinka, så hadde vi kjørt,” smiler han. “Men vi kikker alltid opp bakken før vi legger fra.”
  Det er trønderen sin, det tenker jeg! Jeg drar kredittkortet, men igjen feiler det. Det later til at det har kroniske problemer til sjøs, ettersom jeg også hadde trøbbel på forrige ferge. Gjentatte forsøk mislykkes, og kanskje fordi jeg er dagens desidert siste passasjer, tas jeg over med en billett til kr. null, som attpåtil gir meg overgang til buss!

Jan-Erik Clausen - hedersmatros i Trondheimsfjorden!

  Bussen står og venter, og sjåføren kontakter sin kollega i rute 9 per radio, så jeg er sikker på å rekke den, inne i sentrum. Igjen med ‘overgang’ og service, service, service og atter velvillighet! Jeg ankommer min venninne like før midnatt, vi sover til langt på dag og så gir hun meg en herlig liten spasertur til flybussen, med ilagte kaffepauser i tårnet på Tyholt og i Dromedar Kaffebar nede i sjarmerende Bakklandet.

En cappuccino med ustikt over Nidaros!

  Flaut, egentlig, at jeg ikke har kommet hit oftere. Jeg håper å få flere foredrag i disse trakter, så det ikke går så lenge igjen. Inne i en kiosk sitter en katt oppå sjokoladehylla, den gamle brua er flombelyst og Nidarosdomens spir stikker opp over trærne innmed bredden av Nidelva, hvor båter ligger side om side. Jeg må skjerpe meg. Neste gang skal jeg ha mer tid i Trondheim!

Skal det være en Kitekat, en Lions bar ... eller pus?

Det viser seg at venninna måtte betale serveringen, samt låne meg kroner til flybussene ... for det er jeg som har rota: pengene mine står på plastkortet som ligger hjemme ... TAKK, TRØNDELAG!

En Reise på Kreditt

En grunn til at jeg er veldig glad i nordmenn, er at vi ikke er så nøye med hva som er lov og ikke lov. En regel eksisterer på bakgrunn av en forutsetning, og hvis forutsetningen endres, kan det enkelte individ bryte regelen. Det er ufattelig prisverdig. Underveis fra Oslo til Ørlandet skjedde det to ganger.

Jeg hadde landed på Værnes, og skulle inn til byen, med en gitt bussholdeplass skriblet på en lapp stukket inn i min trofaste Moleskine notatbok. Jeg tror jeg fant stedet hvor en buss jeg hadde fått beskrevet som "en litt shabby lavprisbuss" skulle gå, men så ingen. Litt unna stod den regulære flybussen, som etter hva jeg fikk opplyst, ikke skulle stoppe på den gitte adressen. Likevel gikk jeg bort for å spørre sjåføren, som akkurat hadde lukket døren og skulle til å kjøre, med tom buss.
  “Sett deg inn, ikke noe problem, jeg kan kjøre deg,” sa han.
  Underveis har vi en svært hyggelig prat om vår oppfatning av kvinner og hva de kan brukes til.
  “Men jeg trodde ikke at denne bussen stopper på den holdeplassen...” kommenterer jeg når vi nærmer oss.
  “Nei, vi gjør ikke det,” svarer den unge fyren smilende. Han har fortalt at dette er ‘gla'jobben’ hans og ikke hans faste jobb. “Du skjønner, jeg skulle returnere med tom buss, ikke i rute, men når jeg ser en enslig fyr som ikke får buss, spør jeg ham hvor han skal, og kjører ham dit," smiler han, og lever totalt opp til den muntre sangen ‘En bussjåfør’ som vi skrålte på skolebussen for 30 år siden.

Dette skjedde i går. I dag skulle ut til Ørlandet med hurtigbåten, og opplevde at kredittkortet nektet å gi fra seg de 250 kronene turen koster, selv om det står penger på konto. Jeg foreslo at jeg betaler dobbelt på returen om tre dager, og billettøren kom med en liten seddel jeg skrev navnet mitt på. Pussig system, og kanskje en regel, men svært fleksibel, basert på en spesiell tillitt nordmenn har til hverandre.
  “Slik slipper du å betale 180 kroner ekstra for å benytte deg av en giro jeg kan gi deg,” sa han.

Dette er en av mange grunner til min kjærlighet for reiser. Sammen med folk jeg ikke kjenner finner vi kreative løsninger når uforutsette ting oppstår. Det skjer nemlig alltid med meg ... en reise er som en kjede av situasjoner jeg ikke helt har kontroll på, hvor de beste løsningene søker seg selv.

... frøken Holte uten batteri

La meg tilføye at turen ble tilbragt i en særdeles hyggelig prat med menig Holte i luftvernartilleriet. Hun fyrer av digre radarstyrte ting fra et batteri (!?), hvilket i seg selv er fascinerende, men vi diskuterte heller psykologi på høyst folkelig nivå, med utgangspunkt i våre egne familier. Jeg anbefalte for hennes modning at hun skulle oppleve at en kjæreste var henne utro med hennes gode venninne, hvilket ganske utilsiktet traff det faktum at hun nå er singel og har mistet en nær venninne...