Femunden med Ally kano!

Femunden er eksotisk, og var helt ukjent for Frode og meg, så da jeg skulle teste ut den sammenleggbare kanoen Ally, var det ingen bedre steder å dra. Planen var å legge ut i Synnervika, padle gjennom småvannene opp til Feragen og derfra følge Håelva ned til Røros. Det er en strekning på omlag 50 kilometer, og vi regner med å nå Røros søndag kveld. På lageret i nærmeste bensinstasjon har vi plassert min sykkel, så en av oss kan sykle opp og hente bilen.

Det er svarte natta når vi ankommer etter en kjøretur som varte atskillig lenger enn vi regnet med. Den bød på utfordringer som å forstå bilens tyske bruksanvisning, ettersom sikringen til lighteren hadde brent over. Det måtte for all del fikses, ettersom Frodes telefon har begrenset batterikapasitet og vi ikke har annet kart enn det telefonen kan laste ned... Vi måtte også tilkjempe oss fiskekortkoder, ettersom fiskekort slett ikke var for salg over alt, slik vi regnet med.

 Det blir i hvert fall ingen padling i dag, fredag 2. september. Vi leker med noen lemen, før vi feier et par av dem unna og setter teltet. Leiren blir likegodt på kanten av parkeringsplassen til den lokalhistoriske fergen "Femunden II", som har selskap av en sjarmerende liten redningsskøyte. Det er jo betryggende.

Ally før...

Det blåser jamt fra syd i løpet av natten. Ettersom vi befinner oss i nordenden av hva som er Norges tredje største innsjø, over seks mil lang, får bølgene raust med rennafart før de når oss. Sannsynligvis vil det snarere blåse mer enn mindre hvis vi venter, derfor er vi oppe før klokken seks, bygger kjapt kanoen og pakker sakene i vanntette bager.

... og etter.

Frode har noe erfaring med padling på flatt vann og jeg har over middels peiling på kajakker, men ingen av oss har prøvd kano i bølger og elv. Det ser ut til at vi får leksjonen i bølger ganske umiddelbart, når vi sniker oss rundt Femundskleiva på vei mot tømmerrennene til vannene mot nord.
    "Bruk hofta!" sier jeg til Frode. Det er der balansen oppstår, og særlig når vi nå sitter på seter ganske høyt i båten, til forskjell fra i kajakk. Det går hvitt på toppene, og litt vann slår over relingen, men vi kommer oss forbløffende greit fra det. Inne på land ser vi to større grupper med mange kanoer før vi glir inn i noen rolige bakvann. Midt utpå treffer vi på en lemen, som vi følger til land, og så tar vi frokost utenfor en tilsynelatende fraflyttet gård.

Det er første gang jeg har lagt meg i bi for en lemen. For noen stabeis!

Den første tømmerrenna ligger like i nærheten. Den er over meteren bred, så Ally føres elegant med strømmen inn i Lortholet, som ikke er stort mer enn en kulp. Her ligger en bu til fri benyttelse. Noen fotturister pleier vablene sine ved bålet, og en annen lemen kaster seg ut i Lortholet litt for nær innsuget til neste tømmerrenne. Det blir det siste den gjør.

Tømmerrennene ble i sin tid bygget for å vende utløpet til Femunden mot nord. Dette gjorde de ved å demme opp utløpet i sørenden, heve vannstanden, og så grave ut og forsterke noen smale løp gjennom småsjøene i retning av den Feragen, som har en anselig størrelse. Herfra ble tømmer fløtet til gruvedriften i Røros, ned Håelva/Feragselva. Svenskene ble sure for å miste vann til sine elver, så vannstanden ble senket og kanalen gravd dypere.

De to neste rennene er for smale til at vi tar sjansen på å padle gjennom med kanoen. Det ville være full krise å kile seg fast, og det er enkelt å bære rundt. Slik kommer vi gjennom pytten med det herlige navnet Litllangtjønna (Storlortholet hadde passet bedre) og ned i Langtjønna. Der legger to kajakker ut fra sin leir, og vi følger etter dem til siste renne. Her går det også en lita smal og svingete elv, som vi med store armbevegelser og innledende superklønete passering under lav bro, klarer å forsere. Da er vi i Feragen, med utsikt til fjellene i retning av Sverige.

Dette skal være bra fiskefarvann, og vi har høytidelig SMS'et inn fiskekortbestilling, så vi forhører oss med padlerne. De mener absolutt at første bit av Feragselva er stedet for å få napp. Det fester vi blind tillit til, og fortsetter inn i Feragshåen, en forgrening av den større sjøen. Den tar oss mot vest, der elva begynner.

Ally fungerer også som vedskjul og spiskammers...

    Allerede klokken ett bestemmer vi oss for å slå leir. Vi har padlet i overkant av to mil, ser det ut til, og det er en vakker plass. Så fort teltet står og bålet brenner, tar vi fram spinner og sluk, som er spesielt innkjøpt i lokal ekspertbutikk. Disse superfristende fiskelokkerne klarer imidlertid ikke å oppveie min kronisk - og smittende - fiskeulykke. Jeg er så elendig til å fiske, at linetråleren jeg var med på Island mistet 6000 kroker. Resultatet gir igrunn seg selv. Det blir ikke engang en kvalifisert napp, og de to vakene vi tror vi identifiserer, er så beskjedne at de eventuelt er utført av smolt.

Laupskaus er like greit, med sjokoladepudding med vaniljesaus til dessert. Aldri har det smakt bedre, og varm kakao med vaniljesaus viser seg også å være en innertier. Regnet har imidlertid sildret ned helt siden vi landet kanoen, så i sekstiden er humøret dalende.
     "Om regnet bare stopper nå," ber jeg instendig, "så klarer vi å tørke opp før vi tar kvelden".
    Så stopper regnet, rett og slett umiddelbart.
    Mer ved til bålet, en kikk på beveraktivitet i nærheten. Mer forgjeves fiske. Det er jo en riktig fortreffelig kveld og vi køyer allerede klokken 22.00.

Knusk tørre, og klare for elven i morgen.

Preikestolen!

Det er mer enn en måte å gjøre det meste på, og mindretallet velger som regel rett. Det gjelder også besøket på Preikestolen i Lysefjorden. Det er nemlig slett ikke nødvendig å gå i kø, blant hundrevis andre...

Noe av det gjeveste en nordmann gjør, er å introdusere landet vårt til utlendinger fra storbyer og sletteland. Alice er fra Paris. Vi ble kjent da vi sammen red over Island, allerede da beviste hun at hun har kvaliteter utover de du kan forvente av en frøken fra Paris. I fjor syklet vi Rallarvegen og i år vil jeg demonstrere følelsen av 604 meter vertikal utsikt.

"I am stubborn, but I know my limits," er mottoet når Alice er med på tur. Hun beklager seg aldri over motbakker eller mine valg av leirsteder. Da jeg på tampen av en dag på sykkelen spurte om hun ville fortsette på langs av Karmøy, svarte hun: "No problem. If you want me to hate you for the rest of your life, I can do that." Sånn er Alice. Alltid positiv.

Preikestolhytta og øvre parkering

De fleste tar Tauferga (ikke en tauferge - stedet heter Tau!) fra Stavanger om morgenen og buss videre til Preikestolhytta. De går deretter i tett, bratt kø de siste tre kilometrene og stimer så tett sammen på det kvadratiske platået over Lysefjorden. Mange kommer i egen bil og fyller først det øvre og så det nedre parkeringsområdet før veikantene tas i bruk nedover bakkene. Bobilene sperrer bussene og sommerjobbende mannskaper i gule refleksvester kommanderer.

Det er også en campingplass tilgjengelig, hvorfra du kan ta første buss oppover om morgenen. Det er nest beste løsning, men du må stå opp grytidlig for å høste fordelen av det. Bedre er det naturligvis å sove som kongen på haugen - ved å slå leir på toppen!

Med en nyinnkjøpt Primus gassbeholder rekker vi med få minutters margin båten klokken 17.00. Det er den siste som korresponderer med buss på Tausiden. Det er bare én annen passasjer, og sjåføren spør oss om vår plan. Da vi sier vi har med telt for å sove på toppen, beroliges han. Jeg elsker bussjåfører.

Godt fottøy er en forutsetning, men stien er godt laget, med trebruer over myrene. Alice ville ha med vann, men jeg forklarer at slikt finner man på fjellet i dette landet. Omkring klokken 20.00 får vi øye på Lysefjorden. Det er klarvær og strømmen av folk har gått motsatt vei, så det er bare oss og et par andre reisefølger igjen. Et skår i opplevelsen er all søpla som er etterlagt, og lukten av avføring som utrolig nok later til å stamme fra sprekken som dramatisk skjærer over selve Preikestolen. Naturvett har en tendens til å tape for masseturismen.

-kom først og/eller sist!

Et tysk par telter på selve stolen, men der lukter det for vondt nå da det er vindstille. Enda et telt skyter opp i et skar lenger opp, mens vi og to andre telt finner veien til det bakenforliggende platået, der stien deler seg til "klipperuten" eller "fjellruten". Det er her jeg forventer å finne den krystallklare bekken med norsk fjellvann, men den eneste lille sildrelyden i området kommer fra noe lett farget vann som er på vei fra den ene myra til den andre. Alice sender meg et triumferende og lett foraktelig blikk, og lurer på om jeg er sikker på at det kan drikkes.
  "Såklart," forsikrer jeg. "Det skal bare kokes først." Dette viser seg imidlertid å være lettere sagt enn gjort, ettersom drivstoffslangen til min ETA-power multifuelbrenner har pådratt seg en uforståelig lekkasje. Det må derfor bli bål - og det er en etablert bålplass attmed teltet - men all ved på og omkring denne myra er fuktig eller råtten. Alice viser likevel ingen tegn til mistillit, så jeg starter innsanking mens hun i stadig større grad pakker seg inn til beskyttelse mot mygg. En svært trivelig kar i Intersport Stavanger glemte å minne meg på å kjøpe myggmiddel, men det får jeg ta opp med ham en annen gang. Alice likner en beduin mens jeg sitter i shorts og åpen kortermet skjorte uten å plages nevneverdig.

Hvem skulle tro at det var mygg her?

DIC: direct injection campfire

Ettersom veden er langt fra å være tørr skrur jeg av hodet på primusen og kjører brennstoffslangen rett inn i bålet. Alt brenner, bare det er varmt nok, lenge nok. Dessuten er det fabelaktig å ha et bål du kan skru av og på alt etter hvordan det går med matlagingen. Alice er imponert, og det må sannelig teltet på høyden litt bortenfor også være. Deres bål er på langt nær så imponerende som vårt. Suppa smaker godt, og bålet er heldigvis selvgående før gassbeholderen overopphetes.

Det vil være en overstatement å hevde at søvnen er behagelig. Når sant skal sies glemte jeg å sjekke underlaget til teltet. Jeg vurderte kun avstanden til bålrestene og at det var forholdsvis flatt. Jeg våkner derfor ganske tidlig, og hører at naboene våre er noen morgenfugler.
    Heldigvis har bålkunnskapene mine holdt liv i glørne, men jeg har ikke husket på at Alice bruker sukker i kaffen. Hun drikker derfor ikke så mye, men får heldigvis hun litt i seg. Hun fungerer i nødstilfelle også uten kaffe om morgenen, men da uten å våkne, sier hun selv. Min promotering av reint kokt myrvann, som med litt godvilje smaker som te, høster imidlertid laber respons.

Vi gikk klippestien i går, og tar fjellstien i dag. Den gir det klassiske utsynet med Preikestolen under oss. Mørke skyer har passert, og solen treffer platået. Vi deler det etterhvert med åtte-ni andre som også er lavmælte. Det er jo noe magisk ved å være her, og samtlige virker berørt av det dramatiske i landskapet.

Sol på en slik dag er en generøs belønning.

Alice i lav åling

604 meter!

Spente åler vi oss fram og ser ned. Jeg har nylig kjørt en vridd loop i berg og dalbane, men det er ingenting mot det skumle, hypnotiserende draget du opplever her. Jeg føler en hånd løfte meg etter nakken og trekke meg ut. Det gjør nesten vondt. Fytterakkern. En fabelaktig fornemmelse.

Alice føler det nøyaktig på samme måte, og uttrykker takknemlighet over å være iviterte med av en som vet hvordan Preikestolen best besøkes. Helt uten å klandre meg for de mer enn 50 myggstikk hun har, bare i ansiktet.

mygg har god smak

Vi pakker leir mens strømmen tar til oppover stien, og foretar nedturen i en tyknende eim av sololje, hårlakk, aftershave og hvitløk. Det ser ut som om et representativt gjennomsnitt av verdens befolkning er på vei til Preikestolen i dag. Yngstemann blir båret på magen. Der sitter de vel som sild i tønne, når vi går på bussen, igjen kun med én annen passasjer. Så kommer det kanskje aller verste, og det fra bussjåføren. Han har kjørt lenge på denne ruta.
"Skjer det ulykker der oppe?" spør jeg ham.
"Ja. Det er bare halvannen måned siden jeg reddet en asiatisk familie."
"???"
"Når du har erfaring ser du hvem som kommer for å ta livet av seg," forklarer han. "Når de har dårlig fottøy, et litt distre blikk og ber om enveisbillett uten å vise noen interesse for returen, da ringer jeg hotellet der oppe for at de skal holde øye med dem."
"Og asiatene?"
"Det var et foreldrepar med ett barn. Jeg ringte politiet, og de tok dem igjen halvveis. Jeg er overbevist om at det reddet livet deres."

Mindretallet velger altså ikke alltid rett. Se Preikestolen - og lev!

Læsø information

Vis større kart

Flekken på kartet er øya Læsø, som består av plantasjer, jordbruksland, hei og mark, samt et stort område sand som veksler mellom vått og tørt. For de fleste vil et opphold på Læsø først og fremst dreie seg om sol, sand og saltvann, men det er temmelig mye  du kan foreta deg. Her følger en samling linker som kan komme til nytte når du skal til øya.

Transport:
Hvis du ikke ankommer med egen båt til Østerby Havn eller Vesterø Havn, og ikke lander med småfly på flyvepladsen, slipper du ikke utenom Læsøfærgen fra Frederikshavn. Dit kommer du lettest fra Norge med Color Line eller Stena Line. Når du først har ankommet, er rutebussen gratis, og den korresponderer med alle fergeavganger.

Generell info:
Læsø Turistbureau er behjelpelige ved alle slags henvendelser.
Læsø kommune deler siste nytt om øya på sin forside, og deler en link til denne flotte turisbrosjyren. De har også en side med total oversikt over overnattingstilbudet på øya, enten du vil ha sommerhus eller vandrehjem.
Læsø Booking gir hjelp til selvhjelp. Planlegg, bestill og betal på nettet.
Lysets Land har en hel masse informasjon på sine sider.
Læsø har også en tilhengerside på Facebook.
Værstasjonen røper alt om forholdet i Vesterø Havn.
Spademanns leksikon gjør det på sin måte ...

Severdigheter:
Læsø Museums hjemmeside har blant annet informasjon om den unike Museumsgården, fiskekutteren Ellen og aktuelle kulturelle arrangement.
Saltsyderiet er verdt et besøk. Her lages det havsalt på gammelt vis, og kvaliteten er super (artikkel om det hvite gull).
Læsøtårnet har ingen link - det taler for seg selv - i Byrum. Adgang kr. 10 for voksne  :)
Læsø Uldstue fører jeg opp som severdighet. Her lages mye av ull, men la meg superreklamere for  dynene! Hjemme i Oslo sover jeg over og under slike ulldyner, med ditto ullpute. Ull fra lykkelige sauer er suverent å foretrekke framfor skamplukka høns - anbefales!!

Utflukter:
Rønnerbussen er ikke en buss, men en traktor med henger. Krabb oppi, og bli med på en fire timers tur ut på Rønnerne syd for Læsø. Fabelaktig på en solskinnsdag! Alternativt kan du velge hest foran vogna, da skal du til Krobækgaard.
Seadog tar deg med for å kikke på sel nær Nordre Rønner, for å fiske eller for å studere det blå rev, den går ut fra både Østerby og Vesterø Havn.

Aktiviteter:
Sykkelutleie finner du flere steder på øya, helt klart den smarteste måten å komme runt på! Jarvis Cykler i Vesterø Havn har det beste utvalget.
Kajakker kan du leie flere steder, forhør deg i Turistbureauet.
Rideturer arrangeres fra Krogbækgaard - som jeg gjerne anbefaler - samt fra Rimmensgård, Rønnergården og Fædrelandet .
Læsø Kite Klub ønsker etter eget utsagn å sette Læsø på Kitekartet, og arrangerer camp i uke 39.
Det er gode forhold for dykking, både på rev og til vrak. Sjekk Zappdivers.
Ta med kikkert og fuglebok og studer fuglelivet på øya.
Gå på ravtur ...
Læsø Seaside Golf Club byr på en 18 hulls bane av høy standard, den er blant Danmarks beste.
Læsø Maraton arrangeres hver sommer.

Behandling og fasadepynt:
Læsø Kur er en heftig satsing på velvære, i en ombygd kirke i Vesterø Havn. Ellers kan du bli knadd og dybdemassert av Lone, salt- og sukkerpeelet, thermoinnpakket, alge-, parafin-, ionozon- eller mudderbadet hos Elly og Jeanette, kroppsmassert, Reikihealet, kinesologifisert og zoneterapert hos Gitte eller du kan ta en total overflatebehandling av min kusine Solveig. Om det skulle være rynker igjen kan du kjøpe dermatologisk anbefalt saltvann på tube, og andre kremer, oljer, såper og ymse fra Morgenfruerne. Alle produkter er fulle av forskjønnende Læsø-natur, og selges bl.a. på saltsyderiet, i Storhaven og i Havstokken.

Andre nytelser og arrangementer:
Havets dag skjer sist i juni i Vesterø Havn. Mye godt!
Kaifesten sent i juli skaper glede, fyll og spetakkel - og gir penger i kassa til Boldklubben!
Jomfruhummerfestivalen er som du vel gjetter, fråtsing i hummer og delikat sjøsnadder. Den foregår i Østerby tidlig i august.
Læsø Bryghus er stolte av sitt øl, og har nå også en pub.

Kunst og håndverk finnes i store mengder. Jeg anbefaler Anne Julies pibe og Storhaven for barna.  Linken fører til oversikten i Lysets Land, den gir en god pekepinn. Et ravsmykke vil være et originalt minne fra øya, ekte Læsø-rav anbefaler jeg at du spør etter hos den strandelskende frue i Havstokken i Østerby Havn, og i Gamle Østerby.

Til sist vil jeg oppfordre til å lese om øyas tilblivelse og historie. Museumsforeningen har gitt ut masse spennede stoff, og oppholdet ditt blir enda flottere med kunnskap om hvor unik Læsø faktisk er.

Det er godt å være turist på Læsø ...

Galleri LÆSØ

Læsø er en fotogen øy, som helt endrer uttrykk i løpet av året. Nå i april er snøen forlengst vekk og  det gror over alt i naturen, men sommerens horder av turister har ikke veltet inn over disse ganske få kvadratkilometerne. Det er derfor en fin tid for å finne ro til fotografering. Dette galleriet er fanget i påsken 2011, riktignok en sen påske med usedvanlig godt vær.

Jeg kommer til å lage en annen bloggpost med linker til hva du kan foreta deg her på øya. Det er overraskende mange tilbud, slik at ferien ikke behøver bli den totale latskap. Strendene er lange og rene, vannet klart og himmelen har en tendens til å være blåere enn på fastlandet, som du du tydelig ser på dager med god sikt. Fergen fra Fredrikshavn anløper noen ganger om dagen. Den tar halvannen time, og er øyas eneste forbindelse med omverden.

Jeg liker å trille ned i Vesterø Havn, hvor fergen kommer inn. Her ligger det man trenger av ølhull og iskremutsalg, i tillegg til dagligvare og et par forretninger. I havnen er det på langt nær så mange lyseblå fiskekuttere som i min barndom, men desto flere lystseilere om sommeren. Selv om fisket skjer med færre båter enn før, er det viktig for øya. Hummer og sjøkreps er øyas spesialitet, men et besøk på Læsø er ikke fullendt før du har spist rødspette i persillesovs ...

I tillegg til fiskeriet er det mye jordbruk på øya. Jeg er ikke stolt av å si at Læsø produserer mye pels, men det er heldigvis langt flere bønder som har lykkelige kuer og hester gående omkring på jordene, enn det er av dem som holder mink i bur. På flere av gårdene kan du kjøpe deres produkter, se nærmere på dyrene eller leie hester. Det arrangeres turer ut i fascinerende naturområder, tilpasset alle ferdighetsnivå.

Husene er i øvrig i seg selv en attraksjon, ettersom gamle bindingsverksgårder ligger vakkert til. Noen har fremdeles det originale, tykke tangtaket bevart, slike finner man knapt utenfor øya. Det beste eksemplet finner du på Museumsgården i Bangsbo. Den må du kikke på.

Lyset på øya trekker malere til seg og roen er god for forfattere, mens sommerens tilreisende tyskere danner marked for pottemakere og kunsthåndverk. Langs de smale veiene finner du derfor mange skilt som lokker deg inn til gallerier og utstillinger.

Er det en mer aktiv ferie du har i tankene, kan det hende at du kom seilende i egen båt. De to havnene har alle nødvendige fasiliteter. Ellers er det naturligvis mulig å leie sykkel og kajakk, løpe langs strand og skogsveier eller endog spille golf på den så velklingende "Læsø Seaside Golf". Dette latterlige navnet står i stil til en hel del av veinavnene, som er til dels originale. "Langvarigheden" er en av mine favoritter, mens "Linievejen" og "Grusvejen" er svært betegnende for veiens beskaffenhet ...
   Læsøboerne selv er ikke planetens mest åpne folk. De er hverken berømt for å tenke nytt eller for å samarbeide godt, seg i mellom. Det er heller ikke spesielt mange av dem, så du skal vel ikke regne med de helt store opplevelser hva gjelder lokalt folkeliv. Du har størst sjanse for å bryte isen dersom du deltar på en av sommerens festivaler, da koker det av folk og flyter over med god mat og drikke.

... hva du enn gjør, så ta med fotoapparatet, og avlegg gjerne Læsø et besøk utenom sommerferien. Opplevelsen er en ganske annen når vinden pisker inn over sandklittene en mørk høstdag. Da skal det ikke mye til å forstå hvor barskt det en gang var, å bo på en lavloftet tanggård ute på heden.

god reise,
Paul

Stena Line lenge leve!

OK, jeg er ikke perfekt. Ikke i det hele tatt, og jeg har lenge hatt mistanke om nettopp det, men nå har jeg fått det serielt bekreftet. Først fikk jeg krisehjelp av Swebus, og så - etter ankomst Gøteborg - oppdager jeg at venninnen jeg har tenkt å avlegg et besøk er på ferie et annet sted. Det er ikke helt ideellt, ettersom jeg står med billett til Stena Danica i morgen.

... de levde opp til mottoet!

Jeg har klokkertro på det gode i mennesket, og ettersom fergeavgangen er daglig klokken 19.30, og jeg har rikelig med tid fram til den avgangen, slentrer jeg passe tilfreds gjennom Gøteborgs vakre by. Utallige kafeer og rimelige spisesteder virker forlokkende i duskregnet, men jeg tenker det er best å finne veien til fergen ettersom jeg har det med å glemme tiden når jeg først setter meg ned. Jeg har alltid likt Gøteborg.

Inne på terminalen velger jeg naturligvis den av skrankene som betjenes av funksjonæren jeg intuitivt har mest tro på, nemlig Fredrika. Det går opp for meg at avgangen er 18.30 og ikke 19.30, hvilket passer meg fint, ettersom klokken allerede er 18.05. Godt jeg ikke tok en halv times kaffepause. Og intuisjonen ... den slår til:

Polar Zoo anbefales!

Enda en fin dag i Nord-Norge. Jeg ble med elevene på Trondarnes Folkehøgskole til Polar Zoo, et stykke utenfor Harstad. Flere bilder kommer snart i galleriet som er på trappene, men ta en kikk på videoen jeg limte sammen. Jeg var overrasket over nærheten vi fikk til dyrene, og anbefaler opplevelsen!

Opprør i Kairo

Aftenpostens illustrasjon av "opprørsplassen" Midan Tahrir

Hvis jeg ikke bor på "fabelaktige" Hotel Hussein med utsikt til moskeene Hussein og Al AZhar, har jeg ofte bodd i "Ismailia House Hotel". Det forekommer jeg at de har travle dager i deg, for utsikten fra det supre hjørne-rommet mitt er bedre enn bildet i Aftenposten. Hotellet er antakeligvis fullt av revolusjonære egyptere og journalister  nå, men under normale forhold er dette et supert sted for en fersk Kairo-turist.

Det Egyptiske museum er den røde bygningen øverst sentralt i bildet.

Ikke bare er du plassert midt i hjertet av byen, et steinkast fra det Egyptiske Museum og Nilen, men klientellet er en god blanding av ryggsekkturister og interessante sjeler som avlegger byen et lengre studie- eller arbeidsopphold. Trikset er jo å bo et sted hvor du kan få fred og bo sentralt, samtidig som du møter folk som kan inspirere deg. Jeg har møtt veldig interessante folk over de tørre frokostbollene på Hotel Ismailia, og utsikten er som sagt upåklagelig, fra riktig romnummer.

Natt over Midan Tahrir, alltid med tuting, summing og enkelte utrop.

Trafikken summer hele natten, og gir en lydkulisse av Egyptisk action, som dysser deg i søvn. Når dette er sagt, må jeg understreke at Hotel Hussein, på sin magiske plassering mellom Fishawy restaurant og plassen mellom de store moskeene – er et absolutt must, for her eksploderer sent på kvelden et lokalt folkeliv du aldri har opplevd maken til! Må oppleves!

God tur til Kairo – med eller uten Mubarak!