Cats of Cairo

There are good and bad sides to littering and garbage. A good effect is that cats are well fed on both trash delicacies and rodents. Cairo has an abundance of both and the cats generally look healthy and fine.
    Unfortunately, there are some mistreated and sick ones, but people in general do not seem to bother the stray cats. And for the unfortunate ones there might also be a rescue. More about that later.

Ruler of cats.

A good catch!

    Egypt is a great place to be a cat for more than dietary reasons. I am sure they are all aware of the Great Sphinx is set to guard the biggest of their monuments. Such a task only a cat could fill, they would say. The cats, I mean.
    They will walk proudly around the touristic area and maybe halt for a pose next to a gracious cat statue in onyx or bronze, showing off with a twist on the tail.

Surely, I am a cat man. Not a dog man. Cats make you proud, they make you silly, they make you hopeful and they break your heart. Dogs are just waiting to be fed. Studying a cat is endlessly more interesting than studying a dog.

suvenircat

    Dogs are just dogs, but cats are individuals. They choose their own friends and allies and look elsewhere if they do not profit sufficiently from the relationship. You can never take a cat for granted in any other way than knowing it will act according to its own egoistic needs and preferences.

fishawycat

Get my point? Cats are cool. And Cairo cats are special among cats. They are more willing to pose than European cats, who turn their head away exactly a the split second your finger has pushed the button beyond the focusing point, but before the shutter has opened, preserving the image on the chip.

    Cairos cats are right out photogenic. Inspired by the Great Sphinx, they keep their pose gracefully, to be sure their beauty is captured, before they scornfully turn and walk away, signaling that they do not really need you for more than that.

One of three ... my favorite!

I've got my favorite cats in Cairo. Three of them, actually, they are siblings. All painted in golden freckled stripes and dots, teasing their patient mother and playing around the chairs and tables of my favorite cafe in Khan-Il-Khalili. No, not Fishawy, I have changed my mind a bit about that place.
    You ought to continue through the next shisha-place and turn right towards the Hussein Mosque. Thats were you will find the local family inviting to a chat or a chant, and the friendliest waiters. You can even sit upstairs if you are in the romantic mode or want to observe the hustle from a distance.

... always loved ...

... and graceful.

But this is about cats, and cats speak for themselves, so just lean back and enjoy the photos. Do click on the first one and flip through the gallery. You might see Cairo in a new way through its cats. And I will get back to this in a later blogpost. You see, I have been to a cat-place. You've never seen a place like it. Just wait. I will show you... but first: more cats:

Do you like them? Next time you see a cat, try to learn something!

miauuuuuw!

Kvinner i Egypt

En typisk egyptisk kvinne?

Muslimske kvinner, tilbakeholdne og beskjedne, tildekkede og underdanige. Kuet av mannen og tvangsgiftet til den familien måtte velge ut. Sosiale offer, med liten bevegelsesfrihet og tunge plikter i hjemmet.

nysgjerrig

Er det slik du tror de er, kvinnene i Egypt? Da anbefaler jeg på det sterkeste at du tar deg en tur til Kairo. Du vil først bli litt forvirret, deretter overrasket og til slutt kanskje sjokkert over hvilke menneskemøter du vil oppleve, dersom du er villig til å la det skje.

frigjort

    Muslimske kvinner er nemlig som andre kvinner. Kulturen deres og sosiale hensyn gjør at de kler seg litt annerledes. Dessverre er det slik i Egypt at mange menn ønsker at deres kone skal tildekke seg, men det er også mange unge kvinner tolker Koranen slik at de velger hijab selv om deres foreldre faktisk fraråder det.
    Gatebildet er altså forvirrende og vanskelig å forstå, med noen få som benytter niqab forand ansiktet, et stort flertall med hijab over håret og en liten gruppe som lar håret vises fritt.

selvbevisst

"free mind"

spontane

lekende

naturlig

Det jeg ikke var forberedt på, er at graden av tildekking ikke er avgjørende for kvinnens adferd, som uansett er er generelt restriktiv overfor egyptiske menn og generelt positiv overfor meg.
    Da jeg stod i matoljebutikken til en venn i den gamle bydelen fortalte jeg to av hans kvinnelige kunder at de er vakre, og de smilte og takket. Han så forbauset på meg og slo fast at han ville fått en lussing om han sa det samme. Da bare lo de.
    Som turist og Europeer har du altså et slingringsmonn. Kvinner er nysgjerrige og kontaktsøkende. Jeg får rett som det er telefonnummer og facebookadresser og er smigret over de spøkefulle, nysgjerrige og ikke rent sjelden direkte flirtende blikkene jeg får.
    Ved et par anledninger har jeg snakket med kvinner som kun viser øyenene, og attpåtil fått et fast håndtrykk fra en av dem. Det var jaggu mer enn jeg trodde var mulig. Og egentlig er det det.


Som jeg kom inn på i innlegget Menn i Egypt er det mange som ser ned på kvinner som ikke dekker til håret eller går i stramtsittende klær. De har større sjanse for å behandles med lite respekt, men på samme måte som muslimer stort sett stilltiende tolerer homofili så lenge den ikke praktiseres synlig, så kan folk i Kairo kle og føre seg som de vil.
    Det er en svært merkelig dobbeltmoral som gjelder. Gang på gang får jeg høre at ingen dømmes, for det er det bare Allah som kan. Men feil mener de at det er, for det bryter med religionens lover. Er ikke det å dømme?

humoristisk

modig

Amira!

Du får dømme selv, ut i fra bildene i dette innlegget. Kanskje savner du de gamle rynketrynene og "teltene" Jeg har noen av dem også, og selvsagt er det mer konservativt ute på landsbygda, slik et par bilder fra Siwa viste. Men fremtiden er i Kairo, og den oppvoksende generasjon skal skape den.
    Unge moderne damer har lenge strømmet til universitetene, de diskuterer politikk og de deltar i arbeidslivet. De dekker riktignok ofte til håret, enten de er muslimer eller koptiske kristne. Dette gjør at menn behandler dem bedre, samtidig som det beskytter håret fra Kairos støv og skitt.
    Det er også tydelig at det er en motesak, og at det er langt mer iøynefallende med en vakker hijab over oppsatt hår, med farger som som matcher en stramtsittende genser som strekker seg akkurat ned over rumpa, enn med langt sort, slett hår.

Dersom kulturer skal måles mot hverandre, og valget står mellom småpussa, halvnakne damer som uøvd vakler avsted på høye hæler i Spikersuppa og de elegante, utdannelseshungrige og fargerike kvinnene Talaat Harb, så vet jeg hva jeg foretrekker. En urettferdig sammenlikning, men jeg klarer ikke la være.
    Jeg så til og med et fabelaktig eksempel på at de banker norske lukeparkeringsegenskaper (uavhengig av kjønn!), for betrakt miraklet på bildet under! Det er hverken plass foran eller bak - og jeg så det skje. Mesteren for denne praktprestasjonen står til venstre.

Aldri sett maken. Jeg gir meg ende over! Lekkert, rett og slett.

Uavhengig av klesdrakt og festkutyme er det for øvrig en forskjell på nordiske og arabiske kvinner som ikke er å diskutere - og den trumfer alt annet.

Blikket.


Welcome to Cairo.    ;o)

Tout with a mission

I had finished my very late supper last night and was heading home, close to Midan Tahrir (Revolution Square). Many touts linger in this area, but they stop bothering you after the three first days. The old man who came up to me could be one of them, as they are very imaginative.

His hair was thin, his name Adam and his age near 70. He had noticed me eating, and asked about my trip and home country. They usually do that. He has relatives in Scandinavia. They usually have that. He did not say: "God dag, god dag!". They always do that...

Adam had been to Århus and knew details that made me believe that story. He wanted to offer me a Shaleb (a hot, milky drink). I love Sahleb and went along, as I found no reason to reject him.
    I did not have much to loose, really, as I only were carrying my small camera in my bag.

He bought me a hot drink of red berries, as the first cafe was out of sahleb, but we continuet until we found an old, typical bar (if I can call it that, with no alcohol) where he made sure the owner mixed a shisha (water pipe) to my liking (soft), and ordered to of the milkydrinks we were looking for.

Adam is a Copt, and claims there are 17-18 % Christians in Egypt. That is a bit exaggerated. He is optimistic about the political situation, even though he voted no - and lost in the previous election. He also do not believe in rumors of corruption. Adam is a strange fellow, and it is one o'clock at night.
    I want to go home.
    "I will show you something very old," he then insists.
    "What?"
    "It will be a surprise, come."

I do not know these streets, they are rather like a labyrinth, but people are out even at this hour and fruit vendors attend their stalls all night. I am told the history of specially old coffee houses and details on old heavy doors are pointed out and marveled at by both of us.
    Adam has two sons, both doctors of some reputation. And he has two adopted sons as well.
    "Really?"
    "Yes. I found them on the street, very poor. I even took them to the television station to show their faces, but no one knew them. They now use the clothes from my first sons, and they eat well. Have a look here!"
   We step into a coffee shop with four flatscreens of different makes and size on one wall, each showing a different channel, and a dozen guys siting on wooden chairs watching a bit of this and a bit of that.
    "You have never seen that before, have you?"
    Nope.
    "Wait here two minutes, please."

Adam leaves me on the corner. I look at some enormous potatoes for sale at 01.30 AM. When he comes back, he tells me that he had to go alone, not to scare an old man up in a building, but I am very, very lucky, as he had the powder to make sahleb for sale. Plus leaves to cure stomach ache and a bag of leaves that should be minced with a blender and diluted in water, very good for all kinds of pain in the body.
    "Really?"

This was not for free, but as I had been so incredibly lucky (his words) to get my hands on these seemingly invaluable goods, I was unable to let the compulsory offer down and gave him 130 pounds. He insisted in returning the change to me, not to loose face, so I got two pounds back. What a guy.
    "Now I must return, it is almost two o'clock..."
    "But you will see the 800 year old thing, right?"

Incredibly, it finally appears, just around two more corners, an impressive old building with an original metal railing, facing a mosque from which a piece of the minaret fell down in an earthquake 30 odd years ago. Added up, these sights are almost make straying narrow alleys after sleeping hours worthwhile.
   We turn back, but soon head on in the opposite direction of what my GPS tells me.
    "I am sure you would like to contribute to feeding poor children," Adam states. "I am doing a voluntary project for street kids. My sister cooks for them, and we can buy some food here."
    And sure enough, several grocery shops are open - at this hour. We get the guys in there to dig around in a freezer in order to find the most economic - biggest - packet of chicken meat and hotdogs.
    Then Adam fetches a bottle of milk and a couple of other basic provisions that seems perfectly sensible as foodstuff for hungry children. I am simply totally baffled, but pay 111,- pounds for the lot. It is pocket money to me, and he knows it.

Baba Adam is happily posing in the middle, with the desk full of child-feed...

It has been nothing short of impossible to avoid this whole thing. Our conversation has been interesting, we have laughed and discussed, smoked and drunk. He now wants to drive me back in a taxi, but I tell him I really love walking in darkening streets in an unknown part of a city of 20 000 000 people talking a language I do not master. And so I do, walk, passing a number of ragged street sweepers and the ministry of interior on my way, where riot police are half asleep by barricades of barbed wire.
    I pray they do not ask what the plastic bag full of white powder actually contains.

This is just one of those evenings that will not be forgotten. It seems I have met a kind of local Robin Hood, a tout with a mission. Nobody bothers me along my way back to "Golden Hotel".

What a night. What a city. I love it.

Taxi i Egypt

Mish-Mish (Aprikos) trekker på alle fire poter, mens mor og far dingler baki.

denne går på fossilfritt brensel

Transport i Egypt kan synes å være en uoverkommelig utfordring. Allerede på flyplassen klumper det seg på med iherdige drosjesjåfører. Inne i byen snakker få av dem engelsk. Busstasjoner synes ikke å eksistere og metroen, hvor er nå den?
    Enklere er det i oasene, hvor eseltaxier og tuktuk'er besørger småstrekningene.

Skolebussen i Siwa.

La deg ikke stresse

Som med alt annet i Egypt, gjelder det bare å ta det rolig så ordner det seg. Koster det litt for mye de første gangene, så ta det med et smil. Uansett er det en brøkdel av hva du ville betalt hjemme, ofte mindre enn en norsk bussbillet.
    En forskjell fra fem år tilbake er at det nå vrimler av hvite drosjebiler med taksameter. De starter på 2,5 pund, hvilket er litt mindre i norske kroner. Tallene skifter så langsomt at du tror sjåføren har glemt å aktivere telleverket, og du kommer svært rimelig fra det. Er du usikker, skal du altså sikte på en bil med taksameter.
    Er det så enkelt? Selvsagt ikke. Kairo er en by med forstoppelser, spesielt i trafikken omkring Revolusjonsplassen, som fremdeles er hjem for teltboende aktivister bak piggtråd. Ingen sjåfør med vettet i behold vil ta noen inn i den suppa til taksameterpris. Jeg forlot frivillig en drosje i forigårs, ettersom han hadde gjort den tabben, og etter det meste av en time med meg i bilen ikke hadde opptjent mer enn tretten kroner. Han fikk tjue og jeg gikk resten av veien.

Amira og Dana sitter i forsetet - fem passasjerer går bra!

Hva skal det koste?

Det er altså kjekt å ha en omtrenlig kontroll på rushtrafikk og omtrentlige rater før du praier en bil. Pek først på taksameteret. Hvis det er i virksomhet og faktisk settes igang på 2.50 når du stiger inn, er alt greit.
    Dersom sjåføren ikke er villig til å bruke telleverket, eller du har valgt en eldre sort og hvit drosje som ikke har en slik nyttegjenstand, så må du komme med et tilbud. For en vanlig, kort tur i byen er det greit å tilby en tier først. Vil sjåføren ha mer enn tjue er det enten kaos i trafikken eller han er unødig grisk. Da prøver du en drosje til. Ingen blir sure om du avslår et par ganger, men til slutt må du eventuelt godta en prisøkning. En langtur, for eksempel til Pyramidene, kan komme til å koste deg en femtilapp på en dårlig dag, men min sjåfør nøyde seg faktisk med under det halve, så du vet aldri.

Alis tapre 79-modell runder snart 2000000 km!

Det du imidlertid skal være klar over før du tyner ned prisen en femmer, eller insisterer på å få tilbake alle vekslepengene, er at Egypt er inne i en svært vanskelig tid nå, som blir verre. Om to uker er det varslet en 20 prosent generell prisstigning. Folk sliter virkelig, og han som kjører taxi fra seks om kvelden til to om natten har ganske sikkert minst en jobb til på dagtid for å forsørge sin familie.
    Flere sjåfører innser at de må nøye seg med to barn for å ta seg skikkelig av dem, og få har råd til å kjøpe seg sin egen bil, hvilket også er grunnen til at doningene kjører til de er helt vrak.

 Overlever du?

Ingenting er selvsagt i Egypt, men selve trafikken skal du ikke bekymre deg for. Se det som underholdning. Tatt i betraktning hvor mange som kjører uten lys i mørket, kutter kjørebaner uten å gi signal, overser skilting og sliter ut tuten sin, er det overraskende sjelden du ser sammenstøt eller ulykker inne i byen.
    Så ta det med ro. Finn rytmen og roen, betrakt de andre trafikkantene. Glidelåskjøring fungerer utrolig nok her også - på en måte. Det er et system og det er en slags rettferdighet. Hvis du observerer nærmere, vil du se at svært få hisser seg opp over mopeder som tråkler seg frekt fram, eller blinkende skranglekjerrer som sniker seg mot kjøreretningen. En av mine sjåfører trengte også å komme seg opp en enveiskjøring, og fikset det genialt med å rygge for full spiker. Fram kom jeg.
    Det er altså bedre å konsenterer seg om alt som faktisk fungerer, heller enn å telle det du anser for å være nestenulykker, og dersom du finner en sjåfør med god humor og brukbar engelsk, så ta nummeret hans og bruk ham igjen senere, om du vil ha en interessant dag i Kairo.

Added value.

Alle sjåfører har noe å fortelle, om det bare er hvor glade de er for å se deg i Egypt - så gå til oppgaven med humor, et åpent sinn og helst en lommeordbok, så får du en tur som gir usedvanlig mye for pengene!
    Bli ikke overrasket dersom det viser seg at sjåføren når alt kommer til alt ikke kjenner adressen du skal til - da må han konferere gjennom vinduet med andre sjåfører, forbipasserende og glisende politimenn underveis. Men prisen ligger fast - bare du har vekslepenger, for det hender det at de ikke har. I så fall kan du stikke inn å kjøpe en brus til fire kroner i en butikk, så du får småpenger. Sjåføren min fikk således en Pepsi i tips, det falt i god jord.

Godt med en tår kaffe når drosjeturen er 830 kilometer lang!

Ali fyrer opp.

Jeg har Ali. Crazy Ali. Han som kjørte oss til Siwa, med bakgrunn som sjåfør i FN og langtransport. Bedre sjåfør finnes ikke på dette kontinentet, han imponerte selv mor, ikke minst da han midt på natten disket opp med kaffe, kokte egg, rundstykker og ost på panseret.
    Men han gidder ikke å stange i sentrumstrafikken, så han er forbeholdt pyramider, flyplass og om et par dager en svipptur til Alexandria...

Ali betjener sine passasjerer som om de var FN-topper. Gammel vane er lei å vende...

Hilsen Kairo

Revolusjon og Kairo Tower

Nok er nok, som det heter. Nå har mor og far tolerert kakkerlakker, malingdryss og kakofonisk støy i tre døgn og trenger alvorlig til en skikkelig dusj heller en et frenetisk forbruk av våtservietter. Det er på tide å bytte hotell.

360 grader og litt til, inne i Al Azhar moskeens gårdsrom - klikk på bildet!

    Først skal vi imidlertid for en siste gang utnytte den perfekte beliggenheten til den møkkete brakka vi sover i nå. Rett over torget er El Hussein moskeen, og på diagonalen finner vi El Azhar. Etter frokosten går vi inn i sistnevnte. Skioene må av i døra. Dette er en stor læreinstitusjon for sunnimuslimer og far forsøker å kalkulere hvor mange det er plass til i det største bønnerommet. Der kan være flere tusen bedende kropper her inne. Alt er vakkert, også den store plassen, som er blendene hvit i sola og fryktelig varm om sommeren, kan jeg huske.

taklampa i Mosque el Hussein

mors lille hjelper

    Når vi litt senere skal inn i Hussein-moskeen henvises mor til en egen inngang og en liten gutt, som ser ut til å være av den plagsomme arten, insisterer på å vise henne veien.
    Dette er også en stor moske med flotte mosaikker og lysekroner, i tillegg til et aller helligste hvor en flott kiste står innenfor et gitter av sølv. Kvinnene har sin egen inngang til denne, fremdeles atskilt fra oss menn. Jeg ser mors skaut blandt alle de muslimske i den avdelingen.
    "Det var virkelig helt spesielt, dette kommer jeg aldri til å glemme," sier hun når vi igjen møtes utenfor, på Midan Hussein. Gutten er fremdeles ved hennes side, smilende. Mor klapper ham på kinnet og forteller; "Tenk, jeg gav ham en femmer for å ha vist meg vei, og så stod han utenfor å ventet hele tiden og så smilte han så takknemlig til meg og sa "Thank you" på en søt måte når jeg kom ut igjen!"
    Og nå hadde guttungen fullført jobben, uten å forlange mer. Han er jo for så vidt godt overbetalt allerede, men prøver ikke å utnytte mors generøsitet til å få mer ut av henne - det er kult. Mor er rørt og han er rik. Perfekt.

Hotelbytte i mini-Suzuki

Men nå sjekker vi ut, etter å ha gitt baksheesh til alle hotellets ansatte. Det er vaskedame, kelner, heismann og altmuligmann som alle er mer eller mindre avhengige av tips fra gjestene, så det får man finne seg i. Det er uansett småpenger for oss, men om de får ti kroner hver, hver dag, skal det være akseptabelt. Heisgutten får i tillegg en femmer for å ta oss til drosjene.
    Sjåførene i de nye hvite drosjene nekter å kjøre etter taksameteret, men vil avtale en fast pris. Gammel vane er vond og vende og trafikken går tregt i sentrum. De vil ha mer enn de femten pund - altså knapt femten kroner - som jeg tilbyr. Da vinker heisgutten inn en rød, knøttliten minibuss med knepen plass til to kofferter, en sekk, mine foreldre og jeg. Vi får akkurat klemt oss inn, og så bærer det avgårde.

i beundring for god navigering

    Som ofte skjer i Kairo, viser det seg at sjåføren ikke er særlig godt kjent i sentrum, så han må spørre seg fram for å finne adressen i Talaat Harb, hvor Golden Hotel ligger. Vi ender opp med å rygge ett kvartal mot kjøreretningen. Når de får rødt lys i andre enden, trykker han jernet i bånn og reversen hans går så det hyler. Det gjør mor også. Dette er høy grad av underholdning og vips ... så er vi framme. Sjåføren er den av oss som er mest lettet. Jeg indikerer at jeg har tenkt å betale femten, hvilket strengt tatt er for lite. Utrykket hans forteller det. Så gir jeg ham skryt og hele femtilappen og han lysner opp og gjør tegn til at han ville havnet i håndjern i arresten hvis politiet hadde sett manøvreringene hans, som for å rettferdiggjøre prisen. Kul kar.

Revolusjonære foreldre

Like sjokkerte som de var på forrige hotell, like lettet blir de nå. Her er det helt strøkent, nydelige værelser med blå fliser på badet og tykke frottehåndklær ferdig brettet på sengekanten. Mor ser seg vantro omkring og er lykkelig. Ute på balkongen fotograferer far henne med revolusjonsplassen i bakgrunnen. Vi bor nemlig bare et par hundre meter fra Midan Tahrir, hvor det i øyeblikket er en leir av protesterende egyptiske liberalister. De vil vi ut å kikke på.

En kopp te i revolusjonens navn - er demokratiet godt når demokratiet nedlegger seg selv?

    Noen foreldre ville kanskje gjort som Utenriksdepartementet tilråder, og unngått demonstrasjoner av enhver - og spesiell politisk - art, ved opphold i utlandet. Slik er ikke mine foreldre. Vi spaserer rett inn på plassen og setter oss ved en provisorisk gatekafe og bestiller te. En av de revolusjonære kommer bort med ballonger og et egyptisk flagg som mor veiver med for å støtte demokratiet. Dette er kjempegøy og selvsagt helt fredelig, men det ligger stort alvor bak det som skjer her, for landet er ved å gå gjennom folkeavstemninger (morgendagens Aftenposten) som baner vei for utstrakt bruk av den muslimske sharialoven, og det er en potensiell katastrofe for det tolerante samfunnet Egypt er idag.

En perfekt dag for tårnbesøk!

Cairo Tower

Turen går videre over elven til øya Zamalek. Den har mange parker og sportsanlegg, samt Kairotårnet som med sine 187 meter er Egypts høyeste bygning. Luften er klar i dag, så det er en fin anledning til å beundre byen ovenfra. Det er en restaurant der oppe, så vi tar lunsj mens vi iakttar aktiviteten på Nilen og får total oversikt over citadellet, El Azharparken og de andre stedene vi hittil har besøkt.
    På plattformen øverst oppe kommer vi ut i friluft og kan gå hele veien rundt. Jeg er ikke overrasket over at vi kan se pyramidene i Giza, som ligger elleve kilometer unna, men jeg hadde ikke ventet at selv Sakkaras pyramider er helt tydelige, rett mot sør. Dit ned er det mer enn tretti kilometer. Det er med andre ord en svært god dag i Kairo, som jo ikke er berømt for god sikt, for å si det slik.

Natt over elven

Det blir mørkner på hjemturen, men mor og far insisterer på å gå. Far har utsatt en hofteoperasjon for å ta denne turen, så det går ikke særlig fort framover. Sola går ned før vi ad en omvei jeg kan klandres for kommer oss over en annen bro enn den vi tok tidligere. Elvebåtene kjører på med egyptisk musikk, vi må nærmest skrike til hverandre for å bli hørt. Fargene på himmelen er sterke bak Zamaleks skyline og neonlysene fra båtene speiler seg i vannet, samtidig som trafikken på den travle og brede veien rett innenfor promenaden lager et forverdelig uvesen. Her promenerer forelskede par og velger seg kanskje en romantisk båttur for å kunne sitte litt ekstra tett på en politisk korrekt måte.
    Min utfordring er å få to stk langsomt gående foreldre over veien. Løsningen er at to karer innser utfordringen min og i hva som for mor ser ut som en suicidal operasjon resolutt stiger ut i veien og stopper bilene. Det er spesielt spennende om de av sjåførene som ikke bruker lys klarer å bremse i tide, men det går strålende.
    Snart er vi igjen på Tahrir, lenge etter mørkets frembrudd. Folk her følger med på nyhetene, noen grupper er samlet. I dag er valget avgjort, og de er forleløpig taperne. Det ga egentlig seg selv, men kampen vil fortsette, for dette kan veldig mange egyptere ikke leve komfortabelt med. Vi ønsker dem lykke til.