04 January, 2013

Taxi i Egypt

Mish-Mish (Aprikos) trekker på alle fire poter, mens mor og far dingler baki.
denne går på fossilfritt brensel
Transport i Egypt kan synes å være en uoverkommelig utfordring. Allerede på flyplassen klumper det seg på med iherdige drosjesjåfører. Inne i byen snakker få av dem engelsk. Busstasjoner synes ikke å eksistere og metroen, hvor er nå den?
    Enklere er det i oasene, hvor eseltaxier og tuktuk'er besørger småstrekningene.
Skolebussen i Siwa.


La deg ikke stresse

Som med alt annet i Egypt, gjelder det bare å ta det rolig så ordner det seg. Koster det litt for mye de første gangene, så ta det med et smil. Uansett er det en brøkdel av hva du ville betalt hjemme, ofte mindre enn en norsk bussbillet.
    En forskjell fra fem år tilbake er at det nå vrimler av hvite drosjebiler med taksameter. De starter på 2,5 pund, hvilket er litt mindre i norske kroner. Tallene skifter så langsomt at du tror sjåføren har glemt å aktivere telleverket, og du kommer svært rimelig fra det. Er du usikker, skal du altså sikte på en bil med taksameter.
    Er det så enkelt? Selvsagt ikke. Kairo er en by med forstoppelser, spesielt i trafikken omkring Revolusjonsplassen, som fremdeles er hjem for teltboende aktivister bak piggtråd. Ingen sjåfør med vettet i behold vil ta noen inn i den suppa til taksameterpris. Jeg forlot frivillig en drosje i forigårs, ettersom han hadde gjort den tabben, og etter det meste av en time med meg i bilen ikke hadde opptjent mer enn tretten kroner. Han fikk tjue og jeg gikk resten av veien.

Amira og Dana sitter i forsetet - fem passasjerer går bra!

Hva skal det koste?

Det er altså kjekt å ha en omtrenlig kontroll på rushtrafikk og omtrentlige rater før du praier en bil. Pek først på taksameteret. Hvis det er i virksomhet og faktisk settes igang på 2.50 når du stiger inn, er alt greit.
    Dersom sjåføren ikke er villig til å bruke telleverket, eller du har valgt en eldre sort og hvit drosje som ikke har en slik nyttegjenstand, så må du komme med et tilbud. For en vanlig, kort tur i byen er det greit å tilby en tier først. Vil sjåføren ha mer enn tjue er det enten kaos i trafikken eller han er unødig grisk. Da prøver du en drosje til. Ingen blir sure om du avslår et par ganger, men til slutt må du eventuelt godta en prisøkning. En langtur, for eksempel til Pyramidene, kan komme til å koste deg en femtilapp på en dårlig dag, men min sjåfør nøyde seg faktisk med under det halve, så du vet aldri.

Alis tapre 79-modell runder snart 2000000 km!
Det du imidlertid skal være klar over før du tyner ned prisen en femmer, eller insisterer på å få tilbake alle vekslepengene, er at Egypt er inne i en svært vanskelig tid nå, som blir verre. Om to uker er det varslet en 20 prosent generell prisstigning. Folk sliter virkelig, og han som kjører taxi fra seks om kvelden til to om natten har ganske sikkert minst en jobb til på dagtid for å forsørge sin familie.
    Flere sjåfører innser at de må nøye seg med to barn for å ta seg skikkelig av dem, og få har råd til å kjøpe seg sin egen bil, hvilket også er grunnen til at doningene kjører til de er helt vrak.

 Overlever du?

Ingenting er selvsagt i Egypt, men selve trafikken skal du ikke bekymre deg for. Se det som underholdning. Tatt i betraktning hvor mange som kjører uten lys i mørket, kutter kjørebaner uten å gi signal, overser skilting og sliter ut tuten sin, er det overraskende sjelden du ser sammenstøt eller ulykker inne i byen.
    Så ta det med ro. Finn rytmen og roen, betrakt de andre trafikkantene. Glidelåskjøring fungerer utrolig nok her også - på en måte. Det er et system og det er en slags rettferdighet. Hvis du observerer nærmere, vil du se at svært få hisser seg opp over mopeder som tråkler seg frekt fram, eller blinkende skranglekjerrer som sniker seg mot kjøreretningen. En av mine sjåfører trengte også å komme seg opp en enveiskjøring, og fikset det genialt med å rygge for full spiker. Fram kom jeg.
    Det er altså bedre å konsenterer seg om alt som faktisk fungerer, heller enn å telle det du anser for å være nestenulykker, og dersom du finner en sjåfør med god humor og brukbar engelsk, så ta nummeret hans og bruk ham igjen senere, om du vil ha en interessant dag i Kairo.

Added value.

Alle sjåfører har noe å fortelle, om det bare er hvor glade de er for å se deg i Egypt - så gå til oppgaven med humor, et åpent sinn og helst en lommeordbok, så får du en tur som gir usedvanlig mye for pengene!
    Bli ikke overrasket dersom det viser seg at sjåføren når alt kommer til alt ikke kjenner adressen du skal til - da må han konferere gjennom vinduet med andre sjåfører, forbipasserende og glisende politimenn underveis. Men prisen ligger fast - bare du har vekslepenger, for det hender det at de ikke har. I så fall kan du stikke inn å kjøpe en brus til fire kroner i en butikk, så du får småpenger. Sjåføren min fikk således en Pepsi i tips, det falt i god jord.
Godt med en tår kaffe når drosjeturen er 830 kilometer lang!
Ali fyrer opp.
Jeg har Ali. Crazy Ali. Han som kjørte oss til Siwa, med bakgrunn som sjåfør i FN og langtransport. Bedre sjåfør finnes ikke på dette kontinentet, han imponerte selv mor, ikke minst da han midt på natten disket opp med kaffe, kokte egg, rundstykker og ost på panseret.
    Men han gidder ikke å stange i sentrumstrafikken, så han er forbeholdt pyramider, flyplass og om et par dager en svipptur til Alexandria...
Ali betjener sine passasjerer som om de var FN-topper. Gammel vane er lei å vende...


Hilsen Kairo